Stockholm 1884. Distribueres av A.B.Carlson.
“Sjelfbiografi af P. Fjellstedt”.
-3-
Den som ved mer moden alder herved adlyder oppfordringen til å skrive noen ord om sin vandring gjennom jordelivet, ble født fredag 17.september 1802 i en stue midt inne i en skog, som tilhørte fjellegnen (skogshemmanet) Fjällane, 10 mil fra Karlstad, i Silleruds sogn (forsamling) av Nordmarks kommune (herad) i Wärmland.
Her bodde mine foreldre. Min far var snekker og hadde gjennom arbeid og sparsommelighet anskaffet seg en liten parsell (hemmansdel) i området (grannskapet), som så ble tilflyttet. Men eierskapet ble ikke av særlig lang varighet.
Den første spesielle hendelse jeg husker, er da jeg ved omtrent fire års alder en mørk vinternatt så mine foreldres hus gå opp i flammer. Min far var borte på den tiden. Bare min gamle og svake farfar, som bodde hos oss, min mor og min lille søster i voggen, var sammen med meg vitner til denne ulykke. Min mor gjorde alt for å slukke flammene; men da hun så at dette var forgjeves, forsøkte hun å redde ut hva som kunne reddes. På den måten anstrengte hun seg slik at hennes helse ble svekket for resten av levetiden. Hun kunne nok i perioder være noenlunde frisk, men måtte allikevel slite med flere vonde sykdommer.
Da min far kom tilbake, hadde han ikke noe hjem lengre. Hans hus var nedbrent og hans hustru og barn hadde av barmhjertighet fått logi i en nabogård. Dette var en vanskelig tid for en fattig familie. Så snart våren kom, ble det satt opp en liten stue, der vi bodde inntil et nytt hus kunne bli ferdig. Men på grunn av de utgifter som dette påførte oss, ble mine fattige foreldre enda fattigere, og siden min mor bestandig var svak til helsen, av og til også bundet til sykesengen, kom vi stadig mer på etterskudd.
Til slutt måtte den lille parsellen (hemmansdelen) selges, for med den lille salgssummen ( ett tusen daler, som det het da, dvs.ett hundre og seksti kroner og sekstisju øre i dagens mynt) betale ned på den gjeld som var pådratt gjennom brannen.
-4-
På grunn av håndverket, som nå ble den eneste inntektskilden, var vi heretter nødt til å flytte fra det ene stedet til det andre. Nøden ble på denne måten stadig større.
Men Gud glemmer aldri noen av sine skapninger. Han som hver dag dekker et bord for fuglene under himmelen, uten at de verken sår, skørder eller tresker, kan ikke nekte ett eneste menneskebarn sitt middagsmåltid, selv om det skulle komme først på kvelden. Men mens han til og med overøser de ugudelige med sine velgjerninger, lar han dem som han vil dra nærmere til seg gjerne lange tider lide slike mangler, slik at det ser ut som han helt har forlatt dem og avskjærer dem enhver menneskelig mulighet til hjelp, slik at de må spørre etter hans hjelp !
Han formørker utsikten for dem til alle sider, slik at de settes i stand til kun å se oppover.
Mine foreldre var fromme og gudfryktige, selv om de ennå ikke kjente seg selv eller sin frelser rett. De var liksom tvungne av nøden til å holde seg til Herren og vente all hjelp fra ham. Jeg husker fra min barndom at de holdt husandakt og at min far, når det var mulig for ham , gikk til kirken hver søndag, selv om kirken lå en mil unna; og at min mor, som ikke kunne gå så langt, underviste min lille søster og meg på søndagen hjemme og leste med oss og for oss i Guds ord. Mine foreldre lærte meg mange bønner utenat og formante meg til å be dem morgen og kveld. Jeg er skyldig mine foreldre en inderlig takk, for de underviste meg flittig, formante meg til daglig bønn og til daglig lesning av Guds ord og det var deres høyeste ønske at jeg måtte bli et godt og lydig barn og et fromt menneske.
Å selv være oppriktige innfor Herren var også deres innerste attrå. Jeg husker godt hvordan min far, når han bøyde kne innfor Herren, slo seg for sitt bryst og bekjente sine synder, sukket dypt og bad om forlatelse for Jesu Kristi skyld. Jeg husker også ganske tydelig hvordan han ofte formante meg til å vokte meg for misbruk av Guds navn, banning, ikke holde sabbaten hellig, syndig snakk, løgnaktighet osv. Ofte snakket han dypt rørt og med stor glede om Kristi lidelse og død for oss syndere. Og det var langt ifra at han grunnet sin salighet på noen annen enn sin frelser. Han var derfor på ingen måte noen trell under loven; men han var allikevel på denne tiden ikke fullt opplyst om det nye livet, født av Guds Ånd og skjult med Kristus i (nær) Gud.
-5-
I fem-års alderen begynte jeg av eget ønske å lære å lese gjennom stadig å spørre fader eller moder om bokstavene i en gammel salmebok, som ble reddet unna flammene. Snart lærte jeg på denne måten å kjenne bokstavene. Min fader satte seg som mål for alvor å lære meg å lese og skrive. På denne tiden fantes ingen skoler på landsbygden, men foreldrene underviste sine barn selv eller de tok til seg en person noen uker som kunne undervise barna. Det var med stor lyst jeg mottok undervisningen og det gledet min far mye at jeg tok lett til meg lærdom. Det var i det hele tatt spesielt heldig for meg at jeg allerede så tidlig fikk lære å lese; for så snart jeg ble eldre, måtte jeg bruke tid og krefter på ulikt praktisk arbeid.
Da jeg var 10 år gammel, hjemsøktes stedet av en alvorlig hungersnød. Man spiste brød av bark og beinmel og andre lite nærende og lite velsmakende næringsemner. Til min og mine foreldres store glede fikk jeg da tilbud om å komme til en nabogård for vinteren for å lære barna å lese. Da våren kom, fikk jeg plass hos en annen bonde lengre unna, for å gjete hans buskap om sommeren. Min mor fulgte meg et stykke på veien, så langt som hun i sin svakhet maktet å gå, og enda lengre fulgte meg hennes mange tårer og forbønner. Det kjentes ubeskrivelig tungt å skilles fra det fattige foreldrehjemmet, der jeg var bli omhyllet av den inderligste foreldrekjærlighet og den ømmeste foreldreomsorg.
Mine fattige foreldres inderligste og alvorligste bønner ble hørt av barmhjertighetens Gud. Jeg beflittet meg på å lyde deres formaninger som ble gitt meg, å lese Guds ord, å be mine bønner osv. Og Herren bevarte meg, den gode hyrden bevarte meg i sin trofaste hjordbeskyttelse, slik at jeg ikke gikk meg vill eller ble forført av syndens og verdens fristelser. Uten beskyttelse og ensom kom jeg bort fra mine foreldres hus, og veien gikk gjennom torner, men disse torner ble for meg en beskyttelse, en omhengning. Lov Herren, min sjel, og glem ikke (førgät icke) hva godt han har gjort deg !
Min jobb som hyrde (wallgosse) var veldig bekymringsfull. Men jeg lot ikke bekymringen trykke meg ned, for Gud hadde gitt meg et fornøyd sinnelag og et friskt livsmot og gjennom arbeid og forsakelser var jeg allerede tilstrekkelig vant til lett å finne meg i min skjebne.
-6-
Dagsarbeidet begynte jeg kl. 4 om morgenen, da jeg til frokost fikk grøt (velling) av havremel med brød av (sløsäd) og (agnar). Åtte eller ni timer deretter fikk jeg middag, som besto av poteter og brød eller grøt av havremel med melk. På kvelden kl. 8 eller 9 samme kost. En eller annen søndag hendte det at jeg fikk litt kokt, saltet kjøtt.
Sommeren var varm og uvanlig tørr. Knapt noe gress var å finne for buskapen verken i skogen eller på lyngheiene. Jeg måtte da tåle mye kjeft for at jeg ikke fant bedre beite. Og det selv om alle visste like godt som jeg selv at det ikke sto i min makt å gjøre noe med dette. I denne perioden hadde jeg derfor ikke særlig gode dager. Ensomhet i skogen den hele, lange dag, sult, trøtthet og en uvennlig mottagelse når hjem kom tilbake, alt dette kjentes ofte tungt.
Allikevel hadde jeg på barnets vis min tilflukt, min trøst og min hjelp i og av Gud. Men dersom jeg, da jeg den hele lange dag sjelden så noe menneske, hadde forstått på riktig måte å bruke mine ensomme stunder til i bønnen å omgås fortrolig med min frelser, kunne jeg vært lykkeligere enn jeg nå var. Men et riktig bønneliv kjente jeg ennå ikke til.
Allikevel kjente jeg meg, slik som jeg allerede har antydet, sjelden nedtrykt og langt mindre bekymret. Det eneste som egentlig formørket mine dager, var at min leselyst måtte undertrykkes. Ingen tid til slikt på denne tiden ! Intet håp om det for framtiden !
Noen ganger trådte jeg opp på en større stein og forsøkte å tale for mine kyr, sauer og lam, men da jeg i dem ikke fant noen oppmerksomme tilhørere, måtte jeg snart slutte igjen og samle min spredte flokk. Stor bekymring for meg skapte ulvene. For dem var jeg i en stadig frykt. Allikevel tillot aldri Gud at disse rovgjerrige dyr fikk gjøre min lille hjord noen skade.
En gang i løpet av sommeren opplevde jeg er stor glede. Jeg fikk nemlig lov til å gå i kirken og der fant jeg min fader. Min glede over dette var stor og det var veldig hardt for meg at jeg straks var nødt til å skilles fra ham.
Mitt indre liv var på denne tid ikke noe noe virkelig liv; men min samvittighet lot allikevel høre av seg i flere tilfeller. Jeg vil her omtale et slikt tilfelle. Da jeg en gang i skogen møtte en gjeterjente (wallflicka), som hadde latt sin buskap beite på et område hvor kun jeg og ikke hun selv hadde rettighet, og hun for anledningen bar på en del markjordbær, som hun hadde plukket på denne fremmede mark, tok jeg disse bær ifra henne, og mente med dette kun å gi henne en velfortjent irettesettelse.
-7-
Men jeg fikk i mange år bittert angre denne stygge gjerning og forsøkte mange ganger å bøte på den gjennom å avhjelpe vanskeligheter hos andre. Allikevel ble min samvittighet over denne sak først noe lettet, da jeg flere år seinere fikk anledning til å se denne nevnte gjeterjente, som da var blitt en fattig hustru, 1 krone for bærene. Før dette hadde jeg, som allerede antydet, flere ganger gjennom å hjelpe andre, som jeg så havnet i en eller annen forlegenhet, forsøkt å svekke minnet om min handling mot denne stakkars gjeterjenten. Så da jeg mange år seinere på min reise ned til Lund så en tjenestejente gråte over den ulykken å ha klart å knuse en flaske sirup, gav jeg henne penger til å erstatte tapet og dermed unngå straff fra sin matmor. Jeg gjorde dette selv om jeg kunne trenge å husholde strengt med mine penger. Men min samvittighet ble allikevel ikke lettet; denne selvpining av en gjerning som jeg hadde gjort meg skyldig i så mange år tidligere, ble i lange tider en streng tuktemester, som med sin straff forårsaket at jeg voktet meg for å skade samvittigheten.
Ett tilfelle må nevnes, der samvittighetens røst reddet meg fra å bryte Guds bud. Når vinteren kom var jeg atter uten hjem, for da jeg ikke lenger behøvdes som gjetergutt der jeg hadde vært om sommeren, og da det i mitt eget hjem knapt fantes tilstrekkelig med brød til mine yngre søsken, måtte jeg søke det nødvendige annetsteds. Jeg forsøkte da å tigge brød, men det ville aldeles ikke lykkes for meg, for jeg var så blyg at jeg knapt kunne få fram et ord. Nattleie ble jeg nektet overalt og jeg måtte gå videre i den mørke natten. Motet mitt svikte meg da jeg neste dag forgjeves bad om brød. I et kjøkken der jeg hadde gått in for å tigge, og der ingen var til stede, fikk jeg se et stykke tørt brød. Det fristet meg. Inni meg oppsto tanken : ”Ta det !” og jeg tok det. Men straks ropte en røst til meg i mitt indre : ”Du skal ikke stjele !” Og jeg la straks brødstykket fra meg og gikk gråtende videre. Jeg var nå helt nedslått og visste ikke hvor jeg skulle vende meg. Det var kaldt. Ja – kulden var så sterk at pusten frøs til is.
-8-
Snøen var dyp. Jeg gikk vill fra veien og det ble kveld. Til slutt fant jeg rom i en låve. Der krøp jeg ned under litt halm og sovnet fra min sult og mine bekymringer. Men da jeg våknet om morgenen var jeg så forfrossen at jeg knapt klarte å gå og mine lunger var så såre av kulden, at jeg hostet blod. Ennå i dag forundrer jeg meg over at jeg ikke den gang ble dødens rov. Jeg mobiliserte nå alle mine krefter for å kunne gå tilbake til mine foreldre. Jeg kom hjem og vi klaget vår nød for hverandre under mange tårer.
Da kom den himmelske Fader med hjelpen. Jeg ble nemlig bedt av en bonde i bygden om å komme og undervise hans barn i å lese og skrive. Mine foreldre og jeg takket Gud sammen for denne uventede hjelp. Barneundervisning ble nå min sysselsetting i fem vintre og om somrene – i 7 etterfølgende år – fikk jeg alltid en hjord å gjete og føre på beite.
I begynnelsen var barneundervisningen ikke noe lett arbeide, men jo mer jeg fikk trening, desto bedre gikk det. Imidlertid, da min egen trang til å få dyrke egne studier for hver dag ble sterkere, og da jeg ikke så noen utvei til at denne trang kunne bli oppfylt, kjente jeg meg aldri helt lykkelig. Men det var meg en god øvelse i tålmodighet at jeg til og med var nødt til å undervise slike barn som verken hadde lyst eller evne til å lese. Akk – hadde jeg allikevel kjent min Frelser bedre og kunne henvist disse barn til ham !
Da jeg var femten år skulle jeg forberedes til min første nattverdgang. Av nattverdsundervisningen, som jeg fikk sammen med mange andre barn, kjente jeg en spesiell vekkelse til åndelig liv. Min samvittighet sa meg hva som var rett og galt, og selv om jeg på dette tidspunktet verken kjente meg selv eller min Frelser, hadde jeg allikevel et bestemt og alvorlig ønske om å bli et fromt menneske. Hadde noen da snakket til meg om salighetens vei, skulle han hos meg ha funnet en villig mottakelse, for nåden hadde hos meg allerede virket en lengsel etter en fornyelse av min dåpspakt. Den dag jeg første gang skulle innta nattverden, kastet jeg meg ned innfor den for meg ennå ukjente Gud, slik jeg ofte hadde gjort tidligere, og bad ham av hjertet om nåde og hjelp og sa til ham at jeg ville bli hans barn.
-9-
Med dette stoppet det imidlertid opp for meg. Men jeg hadde allikevel fra den stunden i flere år ingen ro i mitt indre. Jeg kjente at det var noe som manglet hos meg, men jeg visste ikke hva og enda mindre hva jeg skulle gjøre for å vinne dette. Jeg kjente nemlig ingen lærer jeg kunne spørre, til hvem jeg kunne ha tillit og hadde heller ikke særlig tilgang til den sikreste veiviseren, som er Guds ord i den Hellige Skrift. Siden den tid Bibelen som mine foreldre hadde eiet var tapt da deres hus brant ned, hadde de ikke hatt råd til å kjøpe seg en ny. Bibelen var på mitt hjemsted på den tiden temmelig sjelden. Den var dyr å anskaffe. Bibelselskap fantes da ennå ikke i vårt land. Men kunne jeg få låne en bibel noe sted for noen dager, var jeg svært lykkelig. Og lykkelig var jeg også om jeg her eller der, om så jeg skulle måtte gå en halv mil eller mer, kunne få sitte ned og lese i en bibel om søndagene. Jeg gjorde meg den regel at jeg skulle følge samvittigheten strengt (grannhet) og førte til og med en dagbok for å holde regnskap over meg selv. På den måten kom jeg inn i en slags fariseisme. Da jeg tid om annen søkte å etterprøve min vandel etter denne dagboken, fant jeg at det der var lite oppskrevet som jeg fant det verd å angre. I min åndelige blindhet fant jeg ingen annen synd hos meg enn den at jeg forsømte bønnen. I denne tilstand av kunnskapsløshet forble jeg i mange år, helt til det behaget Herren i sin nåde å åpne mine øyne.
I mitt femtende år lærte jeg min far’s håndverk. Årsaken til det var egentlig at barneundervisningen ble for hard for meg. Men da tilgangen på arbeidsfortjeneste var dårlig, måtte jeg allikevel ennå et par somre gripe til hyrdestaven. Akk – om jeg de lange dager jeg ferdedes omkring i skog og mark hadde hatt noen kunnskap om Guds verk i skapelsen, om steiner, metaller, blomster og insekter, så hadde jeg på en mer nyttig og bedre måte kunnet anvende de mange stunder som jeg nå tilbragte i uvirksomhet og drømmerier. Men jeg var helt og fullt henvist kun til det min innbilningskraft gav meg å sysle med. På den måten drømte jeg om den lykke, som jeg søkte i min lyst etter å få studere. Jeg så for meg en trivelig pastor-bolig, et rom fylt med bøker, en kirke å tale i m.m. På denne måten gikk atter en sommer til ende.
-10-
Jeg hadde, som nevnt, sluttet å undervise barn. Snekkeryrket ga meg ikke nok sysselsetting og derfor heller ikke nok å leve av. Etter moden overveielse besluttet jeg da også å lære meg skredderhåndverket. Og snart lærte jeg meg hos en mester i yrket den nødvendige ferdighet i dette, slik at jeg senere i flere år, selv etter at boken ble min egentlige sysselsetting og jeg sluttet å sy for andre, i det minste sydde mine egne klær. Men selv etter at jeg lærte dette håndverket, hendte det allikevel at jeg ofte var uten yrkesarbeid. Da måtte jeg i mellomtiden søke annet forekommende arbeid.
Under alle disse skiftende sysselsettinger var det spesielt belastende at jeg over så mange år ikke hadde noe bestemt hjem, men stadig måtte være på vandring, snart hit, snart dit. Siden mitt 10. år hadde jeg nå ved 16 års alder bodd på mer enn 20 ulike steder og overalt med den utsikt at boforholdet ei skulle vare lenge. Jeg var nå trøtt av dette flytteliv og besluttet å oppsøke mine foreldre for å snakke med dem om min framtid.
Da jeg kom hjem var min far borte og min mor lå heftigere syk enn noensinne, så hun ikke kjente meg igjen. Men da jeg fortalte henne hvem jeg var, ble hun rørt, sukket dypt og sa: ”Akk, Gud velsigne deg!” Et par minutter deretter forlot hennes sjel etter et mangeårig og ofte ganske sterkt lidende denne jammerdal. Denne plutselige skilsmissen gjorde et inntrykk på meg som jeg aldri kan glemme. Fred være over deg, du elskelige sjel ! Å, måtte jeg få treffe deg en gang og da få si deg takk for din moderlige ømhet ! Jeg har gitt deg mange bekymringer; du har sløst mange kjærlighetstårer på meg og disse skal jeg alltid akte høyere enn kostelige perler.
Fra denne tid hadde jeg enda mindre sinnsro enn før. Jeg var, som allerede nevnt, fylt seksten år og grublet mye over den vanskelige tingen hvordan jeg skulle få anledning til å studere. For det var nå for meg helt avgjort at jeg ikke på noen annen måte kunne bli lykkelig. Siden jeg på vinteren hadde prøvd å tjene og spare så mye som mulig, som imidlertid ikke kunne bli noe særlig, gikk jeg på sommeren til en magister som var lærer på skolen i Karlstad, men som mellom terminene bodde på landet, og bad ham, siden han kjente både min far og meg selv og som allerede var kjent med min lengsel etter å få studere, om å gi meg en bevitnelse som jeg kunne vise fram for en rik godseier i området, kjent for en edel holdning.
-11-
Jeg fikk en slik bevitnelse og lyktes også etter mange vanskeligheter å få snakke med nevnte godseier, og som lovet at han skulle bistå meg med 10 riksdaler om jeg ble tatt opp på skolen og etter en termin kunne vise fram et godt vitnesbyrd. Dette oppmuntret meg og siden jeg lyktes også et par andre steder å få litt pengehjelp, begav jeg meg til Karlstad med 20 riksdaler i lommen. Min far fulgte meg de to første milene på den lange og ukjente veien, som jeg nå startet på. Han gav meg de varmeste og alvorligste oppmuntringer og formaninger. Avskjeden var vanskelig og etter at vi hadde skiltes, gikk jeg ut av veien og inn i skogen der jeg falt ned for Fader i Himmelen og bad med mange sukk og tårer at Hans nåde og velsignelse måtte følge meg, hans faderlige hånd bevare meg og gi meg lykke på veien. Det var mitt ønske å kunne bli et nyttig menneske og jeg bad Gud hjelpe meg til å bli det. Jeg innså min hjelpeløshet.
På den måten startet jeg på den veien, på hvilken jeg, om det var Guds vilje, skulle nå målet for de inderligste ønsker som alt fra min tidlige barndom hadde fylt min sjel. Min vei ble tilbakelagt under mange bekymrede tanker og mange bønnesukk til Gud Fader, som jeg visste var den eneste hjelper jeg kunne stole på.
Ved ankomsten til byen kunne jeg ikke finne annet bosted enn hos en gammel husvertinne (krögerska), som bare hadde ett eneste rom, i hvilket det allerede var innkvartert en kone med to barn. Der fikk jeg bo mot en betaling på 1 riksdaler i måneden. Om natten lå jeg på en kiste og min ytterjakke var mitt pledd. På torget skaffet jeg meg smør, hos en bakerkone grovt brød; vann hadde jeg gratis. Og nå syntes jeg at jeg levde som en greve hver dag. Ved hjelp av nevnte magister ble jeg tatt inn i den såkalte ”apologistklassen”. Noe grammatikk hadde jeg aldri tidligere sett. I min opptakseksamen spurte rektoren meg når Gustav den 1. ble født. Hadde han spurt meg om Nebukadnesar hadde jeg sikkert kunne svart bedre enn jeg kunne nå ! Jeg hadde nå fylt sytten år.
-12-
Skolegangen tok til. Bøker ble anskaffet og ble flittig lest. På mitt ofte ganske urolige bosted satt jeg i en krok med min bok og verken skriking fra barna eller uro når det ble drukket kunne forstyrre meg. Læreren var fornøyd med eleven, selv om han til å begynne med hadde vært betenkt. Etter en måneds forløp kom min gode far og overrasket meg med et kjært besøk. Han hadde laget seg en liten vogn, ganske lik en barnevogn, og denne hadde han trukket hele veien på 10 mil, lastet med brød, en ost og litt smør. Da noen tid var gått, fikk jeg ved min lærers hjelp en kostdag i uken først i ett hjem, senere i 2 og deretter i flere og deretter gikk det fortreffelig.
I feriene var jeg igjen nødt til å utøve mitt håndverk i min hjembygd, slik at jeg kunne tjene noe til neste skoletermin. Jeg forble i apologist-klassen også den følgende termin, for ennå var det ikke håp om at jeg egentlig skulle få studere. Man prøvde å si til meg at jeg måtte være fornøyd med å få lære godt å regne og skrive for en gang å kunne passe et yrke som bokholder. Tysk, fransk, historie, geografi og noen andre fag fikk jeg lære i denne klassen, ved siden av regning og skriving.
Kulden var streng det året og mine klær var svært dårlige.Ytterjakke og paraply var luksusartikler, som var helt utenfor min rekkevidde. Jeg mistet allikevel aldri motet. Sult og kulde var mine gamle ledsagere og engstet meg derfor ikke. Hver dag gav meg ny glede: jeg fikk skaffet meg kunnskap og forøket den og dette var mitt hjertes lyst.
Mot slutten av vårterminen fikk jeg meslinger. Sykdommer forløp som vanlig, og da jeg ble bedre, ville jeg dra hjem til min hjembygd, for skoleungdommen var allerede gitt fri. Jeg gikk av sted noe over en mil. Av en venn som jeg møtte på veien fikk jeg 1 riksdaler til hjelp på reisen. Skolesaker og garderobe bar jeg på ryggen. Jeg fikk imidlertid et nytt feberanfall. Natten kom. Jeg hadde forgjeves bedt om nattlosji flere steder. Overalt vist bort uten medynk, kunne jeg umulig gå lengre, men måtte ta tilflukt i en åpen låve, der jeg la meg i halmen. Feberen tiltok og ansiktet svulmet opp så mye at jeg ikke kunne åpne øynene. At ingen hånd rakte meg brød eller vann er forståelig, da ingen visste at denne låve var et sykerom.
-13-
Men da jeg hadde ligger der et par dager, kom en kvinne og fikk se meg. Med harde ord drev hun meg bort. ”Se og kom deg herfra og ligg ikke her og dø !” – der var den trøst jeg fikk av henne. Jeg kunne ikke svare med et eneste ord, men det var vanskelig å forstå for meg at man ikke kunne unne meg en dødsseng selv i en tom låve. I denne nødssituasjon falt meg tungt for hjertet alle mine forsømmelser, alle brutte løfter og forgjeves forsøk på å forbedre meg. Jeg sukket til Gud, satte meg forsetter og lovet at om Herren ville hjelpe meg, skulle jeg bli hans lydige barn. Akk, jeg kjente ennå ikke kristendommens liv og lære. Men Herren handlet med meg ikke etter det jeg var uvitende om og mine upålitelige foresetter, men etter sin store barmhjertighet. Han hjalp meg på underlig vis, slik at en time etter at kvinnen hadde tilsnakket meg, fikk jeg plutselig krefter, feberen forsvant, jeg stod opp og fortsatte min vandring; oppsvulmingen i ansiktet forsvant og jeg kunne åpne mine øyne slik at jeg kunne se veien.
For denne uventede, hurtige hjelp kan jeg ikke nok takke Herren. Den har alltid stått for meg i minnet som noe helt spesielt. Herren hører bønn når man påkaller Ham i nøden, selv om man ennå ikke helt kjenner Ham og enda mindre elsker Ham.
Med mine gode forsetter og løfter om forbedring, ble det dessverre ennå lenge ikke noe alvor.; men Gud tenkte allikevel på meg i sin nåde og også nevnte bønnhørelse var en viktig forberedelse til det nådens verk so sannhetens Ånd siden virket i meg.
Min far kom meg i møte på veien. Han hadde gått mange mil for å møte meg og hjelpe meg å bære mine saker. En hel natt hadde han våket ved en skilleveg, av frykt for at vi der kunne gå om hverandre. Hans kjærlighet og ømhet viste seg på en måte som ofte rørte meg dypt. Han fordoblet sine anstrengelser for å kunne bedre mine vanskelige kår. På den måten forsørget han meg hjemme denne sommer, slik at jeg kunne lese uten avbrytelser. Av lærere og også av andre hadde jeg den siste tiden blitt oppfordret til å begynne å lese latin, slik at jeg kommende termin kunne ta eksamen for å komme videre til 2. klasse, og håpet om å få gå på lærdomsskolen fylte meg med glede. Jeg arbeidet meg på egen hånd gjennom latinsk grammatikk og en del av ”Nelius Nepos”.
-14-
En losje i Skogstorpet var mitt leseværelse. Avskjeden fra min elskede far ble, da jeg skulle vende tilbake til skolen, ikke så vanskelig som det hadde vært de tidligere gangene jeg forlot ham, fordi jeg nå stevet mot et mål som hele min sjel’s lengsel var rettet mot.
Det lyktes meg å bli opptatt i 2. klasse. Min lærer i denne klassen var en spesielt dyktig og ivrig mann. Jeg knyttet meg mye til ham. Han gav meg en fast grunn og ledetråd for selvstudium. Det er spesielt ham jeg har å takke at jeg kom inn i den rette takten og den riktige måten å studere på, å lese på riktige måten med full ettertanke og i minnet kunne beholde det jeg leste. Hans navn var Bågenholm, senere sogneprest i Wese.
Velgjørende familier i byen sørget for meg, slik at jeg slapp å lide nød. For at jeg vedlikeholdt klær og sko for lærerne i skolen fikk jeg brukte klær og støvler. Jeg endret på klærne slik at de passet meg. Dette gjorde jeg om natten. I julen var jeg igjen hjemme hos min far, men får vårterminen vendte jeg tilbake til skolen. Nå var det lille jeg eide temmelig tungt. Da den vinterveien jeg nå skulle på ett sted gikk over en stor, isbelagt innsjø, skar jeg meg ut en granstamme, la mine saker på denne og dro dem på denne måten lettere over isen, enn om jeg måtte bære dem over.
Denne terminen begynte jeg på fritiden å gi noen skolegutter undervisning i regning og en del andre fag og tjente på den måten noe penger slik at jeg kunne kjøpe noen bøker. Ved slutten av terminen ble jeg, som nr 1 i klassen og med beste karakter, flyttet opp i 3. klassen. Dette oppmuntret meg til større flittighet selv i ferien, som jeg nå om sommeren tilbragte i mi hjembygd. Snart begynte min 3. termin på skolen. Gud hadde fram til nå hjulpet meg gjennom alle vanskeligheter, og nå ble jeg hjulpet igjen. Mot slutten av terminen skaffet en av mine lærere meg plass som privatlærer for to gutter som skulle forberedes for opptak på skolen. Jeg skulle undervise dem og ha dem under min oppsikt og for dette skulle jeg få fri kost og losji og 50 kroner i lønn. Med inderlig takk så jeg gjennom dette den himmelske Faders hjelp. Jeg husker ennå hvor glad jeg var da denne saken var avgjort. Min sjel var bevinget av glede. Mine framtidsutsikter begynte å lysne.
-15-
Men arbeidet ble hardere enn noensinne og jeg måtte nøye dele inn tiden min. For under min egen skolegang måtte jeg mellom skoletimene gi disse gutter flere timer undervisning daglig, og jeg hadde derfor for mine egne studier egentlig bare natten til rådighet. Imidlertid – fordi jeg kunne bruke min tid bedre ved å lese hjemme – slapp jeg å følge klassens undervisning og fikk tillatelse til for det meste å lese på egen hånd og bare nå og da innfinne meg ved undervisningen. Denne ordningen var til stor hjelp for meg og jeg kunne på den måten få lest ganske mye. Ved terminens slutt ble jeg oppflyttet, igjen som nr. 1, til 4. klasse med det mest oppmuntrende vitnesbyrd.
I 4. klasse begynte jeg å lære hebraisk og studerte dette med en spesiell glede. Latin kunne jeg nå snakke noenlunde godt. Jeg hadde lest flere både prosaiske og poetiske latinske forfattere, slik som noen skrifter av Cicero, Curtius og Julius Cæsar, Sallustius, en del av Livius, hele Ovidii Metamorfoser og Elegier, samt hele Virgilii Æneid.
Av gresk hadde jeg gjennomlest det Nye Testamentet før jeg begynte med profangresken. Overgangen fra det ene til det andre var ikke lett, spesielt siden jeg ikke hadde noen å spørre om råd, men smått om senn overvant jeg vanskelighetene. Av greske forfattere hadde jeg lest atskillig av Xenophon og Lucianus. Senere i min studietid, ja også senere, leste jeg gjerne greske forfattere, slik som Homerus, Herodot, Thukydides og Sofokles’ tragedier.
Sommerferien tilbragte jeg nå i mine elevers hjem i en annen by. De stunder som ble til overs etter undervisningen, benyttet jeg til å lese for egen del. Jeg tillot meg selv aldri å forlate boken. Et slikt uavladelig arbeid ville vanligvis vært skadelig for helsen, dersom det ikke var for at min kropp var herdet. På den annen side reddet det meg fra dårlig selskap, fordi jeg aldri hadde tid til å omgås kamerater. Det var den himmelske Fader som beskyttet meg. Ja, jeg opplevde Guds beskyttelse også på andre måter, slik som en gang da jeg badet var nær ved å drukne. Jeg kunne ikke svømme og var derfor i stor livsfare da jeg plutselig havnet på dypt vann. Jeg hadde allerede begynt å miste bevisstheten, da jeg i det avgjørende øyeblikk ble reddet av en kamerat.
-16-
Mange ganger senere har jeg vært i dødsfare; men aldri har jeg kjent døden så nær som ved dette tilfellet.
Høstterminen nærmet seg og jeg vendte tilbake til Karlstad og fortsatte mine studier med samme iver som før. Men under alt dette ble mitt hjerte mer og mer kaldt. Min Bibel, som jeg leste mye i tidligere, ble likegyldig for meg og jeg levde i et slikt åndelig mørke at jeg ennå i dag må undre meg over Guds nåde som bevarte meg, slik at jeg ikke helt og holdent sank ned i et hedensk liv.
Guds nåde beskyttet meg fra det ytre syndeliv, som det var mange fristelser til. For lettsindighet og ugudelig liv hersket på denne tid i høy grad blant skoleungdommen. Til mitt hell var jeg så blyg og unnselig, ja, så tafatt i selskap med andre, at jeg ikke kom i nærmere bekjentskap med mine skolekamerater. Til dette kommer at jeg var mål for kameraters misunnelse, en misunnelse som hos enkelte ble til en heftig bitterhet, slik at den til og med viste seg mens lærerne var vitner til dette. Da disse allikevel ikke gjorde noe med saken, gjorde jeg mer og mer nytte av tillatelsen til å kunne lese hjemme og på den måten slippe unna kameratenes forulempinger.
Imidlertid gjorde dette sinnets harme, men i enda større grad den trøttende lesingen, nattevåk og mangel på bevegelse at jeg følte meg dyster og nedslått i sinnet. Og jo mer høstsemesteret nærmet seg sin slutt, desto mer økte min skyhet for noen av mine kamerater, som aldri lot være en anledning til å krenke meg. Jeg bestemte meg derfor for å slutte på skolen og fullføre forstudiene til studenteksamen helt på egen hånd. Da jeg fikk samtykke fra foreldrene til mine skolegutter, overlot jeg dem i gode hender og fikk lov til å bo hos en kamerat på landet, der jeg denne vinteren og store deler av påfølgende sommer med hans hjelp kunne bruke mye tid på å lese.
Min skoletid hadde vart 3 ½ år. Nå stod jeg altså ganske nær målet. I september fikk jeg tillatelse av en velvillig skipper å reise gratis over Vänern til Gøteborg.
-17-
Derfra begav jeg meg til fots til Lund, siden jeg hadde overlatt mine bøker og klær til en skipper som skulle avgå til Malmø med en gang det ble gunstig vind. Av frykt for at en slik god vind kunne la vente lenge på seg, valgte jeg selv ute opphold å starte på reisen til fots. Det var en mandagsmorgen at jeg startet på min vandring og følgende lørdags ettermiddag ankom jeg lykkelig til universitetsbyen. På 5 ½ dag hadde jeg altså vandret 29 mil. Visst var jeg trøtt, men gleden over å ha nådd målet for mitt strev fikk meg til å glemme all trøtthet. Under reisen hadde jeg møtt velvilje over alt og ikke behøvd å betale for overnatting noen steder.
Ved ankomsten til Lund fikk jeg vite at Vermlands berømte landsmann Esaias Tegnér var inspektør og dekanus. Altså var det for Tegnér at jeg skulle avlegge studenteksamen. Han hjalp meg med stor velvilje, slik at jeg kunne ta eksamen uten å vise fram vitnemål fra skolen eller gymnaset. Jeg bestod eksamen. Mitt studentbrev gjorde meg ubeskrivelig lykkelig. Dette skjedde i september 1823. Det var den lykkeligste tid jeg hadde opplevd til da.
Men vanskeligheter lot ikke vente på seg. Alt jeg hadde av penger var ca. 20 kroner og disse tok snart slutt, selv om jeg levde så sparsomt som mulig. Til slutt manglet jeg både brød og stearinlys. Men heldigvis varte ikke denne nøden så lenge. Den barmhjertige Gud overlot meg ikke lenge til sult og mørke. Jeg fikk låne 45 kroner av en vennlig bonde i Vermland. Disse pengene varte til terminens slutt. Da fikk jeg ved Tegnér’s formidling en post hos to vennlige familier, som jeg alltid skal minnes i takknemlighet. En oberstløitnant Kuylenstjerna i Långaryds sogn og en major Mentzer i Resteled hadde felles privatlærer, førstnevnte for 2 sønner og den andre for 1 sønn og man skiftet skolelokalitet på den måten at vi var på det første stedet i 3 måneder og på det andre stedet 6 uker. I disse spesielt pene og lykkelige hjem var jeg i ett år og åtte måneder og jeg har disse familiene å takke for mye på mange måter. Jeg ble tatt imot som et medlem av familien. Lønnen min var tilstrekkelig til at jeg både kunne skaffe meg anstendige klær og også legge unna noe for kommende behov ved skolen.
-18-
En slik situasjon var helt ny for meg. Verken sult eller en vanskelig stilling plaget meg nå mer og jeg levde blant mennesker som behandlet meg med godhet og respekt. Etter flere år med nød og forsakelse gjorde disse endrede vilkår meg godt og skapte optimisme hos meg. Men snart fikk jeg erfare at medgangens dager er mindre nyttige enn motgangens for vårt indre menneske. Min tidligere iver til å studere ble lammet og i stedet trådte min flammende innbilningskraft i virksomhet, slik at jeg ofte benyttet mine fritimer fra undervisningen til å skrive dikt, som ikke hadde noen verdi, men i stedet kastet bort tiden min. Jeg levde verken i himmelen eller på jorden, men i en drømmeverden som jeg skapte meg selv. Og også lesning av romaner forstyrret min indre ro for en tid. Drømmebildene fra det jeg innbilte meg forfulgte meg da jeg sovnet om kvelden og da jeg sto opp om morgenen. Jeg hadde ikke mer lyst til den hellige Skrifts enkle sannheter og til kristelige bøker. Og når jeg sysselsatte meg noe med naturvitenskaper, slik som botanikk, fysikk mm, ble naturen min gud i stedet for å føre meg til Gud.
Men fremdeles levde det i meg en lyst til og ønske om å kunne forkynne. Og jeg fikk anledning til det. Etter min tredje tale kom en bonde til meg og bad om å få en prat med meg. Han fortalte at han gjennom min tale hadde fått se at hans hjerte var fordervet. Nå ville han be om opplysning om hvordan denne tilstand kunne avhjelpes, noe som min tale ikke hadde sagt noe om. Jeg ble forlegen og visste ikke hva jeg skulle si. Men jeg forsøkte å hjelpe med det jeg visste og henviste til Guds bud, som man burde holde. Men da viste han på sin side meg at dette ikke var mulig og framstilte Kristendommens sannheter så klart og tydelig at jeg måtte forundre meg. Jeg ønsket nå heller å være hans elev enn hans lærer og snakket lenge med ham. Og hans ord falt ikke til jorden, for det var sannheten han formidlet.
Jeg gikk in i meg selv temmelig nedslått og av hele hjertet ønsket jeg at jeg kunne bli en sann kristen. Min verdiløse innbilningskraft ble tøilet gjennom sannhetens kraft lik en fugl som har havnet i vannet og fått sine vinger så vasstrukne at det er umulig å fly.
-19-
De luftslott som jeg hadde bygget ble tilintetgjort gjennom nådens gjerning. Det lyset som var tent av meg selv ble slukket og den sjelenæring jeg hadde laget meg selv kunne ikke lenger mette meg. Jeg begynte å lide av åndelig hunger, noe som var nytt for meg og jeg sa slik som den fortapte sønnen : ”Jeg vil stå opp og gå til min fader”. Det gjorde jeg og Herren kom imot meg med sin faders kjærlighet. I fra den tiden har Herren Jesus aldri sluppet meg.
Jeg kunne nå snart av egen erfaring si til mine tilhørere at et menneskes farligste tilstand ikke er den at det føler seg fortapt og ikke kan finne noe godt inni seg, men i stedet når det mener seg å være rik, ha nok og intet behøver, selv om det er åndelig dødt. Det er håp om redning når man innser sin rette stilling.
En forandring hadde nå foregått inni meg som ikke kunne holdes skjult og som jeg heller ikke ønsket å skjule. Jeg ble alvorlig og mer stille, leste mye i den hellige Skrift og bad av hjerte så ofte som jeg kjente den indre trang til det. Jeg begynte da ganske straks å kjenne en trang og et ønske i mitt hjerte om å få forkynne evangeliet for de arme hedningene. Jeg tenkte mye på det forhold at hedningene ikke får eie evangeliet, slik som vi gjør, og at det derfor er nødvendig å bringe dette til dem. Jeg var ikke ydmyk nok til å innse min udugelighet til et slikt kall, men bygget for en stor del på egen styrke. Ja, jeg dømte om seier. Paulus livnærte seg med sine henders arbeid. Jeg hadde lært meg ikke bare ett, men to håndverk og skulle dermed lett kunne hjelpe meg fram blant hedningene, mente jeg. (Jeg visste ikke at det fantes misjonsselskaper som sendte predikanter til hedningeverdenen.) Jeg stolte på Gud, som alltid hjalp meg i hjemlandet. Skulle han ikke også være min hjelp og kraft i fremmede land ? På den måten var mitt hjerte fylt opp av misjonstanker og hadde jeg hatt nok reisepenger, hadde jeg vært klar til å begi meg av sted straks.
-20-
På den tiden var jeg i ferd med å føres vill i en viss retning. Jeg hadde nemlig sterk lyst til å forkynne og det ble aldri nektet meg når jeg tilbød min hjelp. Jeg talte derfor ofte og gjorde det selv om det i sannhet var lite bibelsk eller grundig, men allikevel med en slik inspirasjon at talrike tilhørere kom til kirkene. Ennå var jeg bare en svak nybegynner og hadde ikke Guds nåde omfavnet meg, kunne jeg enkelt ha gjort meg selv til en dåre i andres øyne. Etter at jeg i ca to års tid hadde innehatt ovenevnte lærerpost, tok jeg avskjed fra den og vendte tilbake til universitetet. Der leste jeg nå ivrig kirkehistorie, den hellige Skrift’s grunnspråk, dogmatikk med mer, slike fag som krevdes for den forestående presteeksamen. Imidlertid manglet jeg snart midler til å fullføre studiene ved universitetet og måtte avbryte dem igjen, da jeg søkte og fikk lærerjobb ved en privatskole i Gøteborg. Denne jobb innehadde jeg i bortimot to år. I denne tiden, en for meg spesielt nyttig tid, lærte jeg bedre å kjenne meg selv og fikk mer kjennskap til de store bibelske sannheter. Jeg hadde mer enn nok å gjøre med undervisning av 16-18 gutter med ulike evner og ulikt kunnskapsnivå. Noen måtte jeg lære å stave, andre hadde allerede begynt å lese flere levende språk. Jeg hadde derfor nesten like mange klasser som elever og måtte til og med gi flere av mine elever spesialundervisning. Det ble derfor ikke mye tid til overs til egne studier. Men jeg gjennomleste den hebraiske bibelen i løpet av nattens stille timer og dette studium var til spesiell velsignelse for meg. Det greske ny-testamentet hadde jeg allerede mer enn en gang gjennomlest. Aldri var meg de hellige Skrift meg til slik velsignelse, som når jeg leste den på grunnspråket. I ledige timer studerte jeg islandsk, samt de lettlærte innbyrdes beslektede språkene italiensk, spansk og portugisisk, men hovedsakelig italiensk. Slik leste jeg Alfiers tragedier og andre italienske bøker. Men det begynte å kjennes tungt å ikke ha uavkortet tid til mine egne studier.
Etter tre terminers fravær vendte jeg tilbake til universitetet, der jeg nå avsluttet kursene ved den s.k. presteseminaret. Det jeg hadde oppspart av den lille lønnen ved ovennevnte skole i Gøteborg, en lønn på bare 150 kr i året, tok snart slutt. Derfor, da jeg kom til Karlstad på nyåret for å bli presteviet, var jeg helt tom for penger.
-21-
Jeg undret meg nå på hvilken måte den himmelske Fader nå skulle hjelpe meg ut av denne knipen. Ennå hadde jeg ikke noe kall til en menighet og var ukjent for de fleste prester i stiftet. Gud skjenket meg imidlertid en slik tros-glede at jeg kunne le av min egen fattigdom og takke Gud for all faderlig hjelp gjennom hele livet. Og jeg fikk snart erfare at hjelpen er nær når man overlater seg i Guds hånd. Ja. Jeg har aldri blitt hjulpet på en bedre måte. Jeg lå syk. Det banket på døren midt i den kalde vinternatten. Inn trådte en ung prest fra landet med 50 kr til meg fra en frue , som ønsket å være ukjent og derfor sendte sitt bud med gaven om natten. Gleden og overraskelsen virket velgjørende til og med på helsen.
Håpet om å bli misjonær hadde jeg nå nesten gitt opp og anså mine tidligere misjonstanker kun som fantasidrømmer. For jeg mente at om det var Guds vilje at jeg skulle bli hedninge-prediakant, hadde han vel åpnet en utvei dertil for meg. Mine tanker dreide seg nå om et kall innen den kristne forsamling, og som jeg håpet jeg snart skulle motta og som jeg innfor Herren forberedte meg alvorlig til. Jeg kunne nå mer ydmykt enn før si : ”Skje din vilje!” Jeg hadde lært å innse at uten Guds nåde kunne jeg ikke utrette noe, og at Gud ikke kommer med sin nåde om man ikke er lydig og glad for de veier han staker ut. På grunn av min altfor store selvtillit hadde Herren tidligere måttet forhindre oppfyllelsen av mine ønsker gjennom uovervinnelige vanskeligheter jeg hadde møtt. Tidligere hadde jeg kunnet si : ”Jeg vil gå til hedningene”; men ikke : ”jeg vil like gjerne forbli i mitt fedreneland.” Derfor hadde ikke mitt ønske kunnet oppfylles. Men når jeg nå mer ydmykt og villig kunne bøye min vilje under Guds vilje, så fikk mitt hjertes varmeste bønner sin oppfyllelse snart nok og aldeles mot hvordan jeg hadde forventet det.
I påvente av prestevielsen tjenestegjorde jeg noen måneder om vinteren hos en sogneprest på Vermlandsnes, som også kalte meg til å være sin kapellan. Straks før påske reiste jeg til Karlstad for å bli presteviet, slik jeg hadde håpet. Men jeg måtte vente på prestevielsen i en hel måned. Igjen ble jeg stilt i forlegenhet !
-22-
Allikevel, ettersom jeg var falt til ro når det gjaldt det viktigste forhold, kunne ikke disse viderverdigheter ødelegge for meg.
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tilgift ! – sannheten i dette fikk jeg erfare da jeg i min vanskelige situasjon ble tilbudt fri kost og losji i huset hos en rik kjøpmannsenke i flere ukers tid. Eksamen gikk bra for meg og jeg fikk særdeles gode karakterer.
Den høytidelige presteinnvielsesdagen, den 1. mai 1928, var en velsignet dag for meg og jeg fikk erfare Guds nådes nærvær på konkret vis. Den gamle ærverdige og fromme biskop Olof Bjurbäck hadde fremdeles krefter til å forestå presteinnvielsen. Noen dager deretter skulle jeg begynne min prestetjeneste på landet. Kort før dette mottok jeg imidlertid et brev, som gav meg anvisning til virksomhet i en annen retning. Saken var den at jeg allerede for en stund tilbake hadde fått det råd å tilskrive misjonsselskapet i Basel med søknad om å det skulle gjøres mulig for meg å bli misjonær blant hedningene. Svaret kom nå, akkurat da jeg var blitt presteviet og berettet at jeg var velkommen til Basel på ubestemt prøvetid. Med brevet fulgte anvisning på reisepenger og dem måtte jeg heve i København.
Så gjenopplivdes håpet om oppfyllelsen av mitt gamle ønske om å bli misjonær. Det var en stor glede for meg at dette håpet igjen vektes til live, siden jeg fullstendig hadde klart å døyve min lengsel. Men det gjensto vitterlig flere vanskeligheter som måtte overvinnes. Allikevel ble jeg oppfordret av venner og velgjørere å reise og fikk til og med min fars aksept, som jeg tidligere forgjeves hadde forsøkt å oppnå. Jeg besluttet å vandre til fots til Gøteborg og der selge mine bøker som jeg der hadde etterlatt, slik at jeg kunne få reisepenger til København. Denne planen snakket jeg ikke om , men forberedte meg helt ubekymret til avreisen. Men akkurat da jeg skulle starte på denne, gav min vennlige vertinne meg de nødvendige reisepenger og i tillegg et lommeur. I tillegg lovet hun å påse at min far ikke skulle komme til å lide noen nød. Altså igjen her et bevis på Gud Faders omsorg for sine barn !
Denne min gode vertinne hadde en liten datter, som syntes å henge ved meg med en barnslig hengivenhet. Jeg kunne ikke unngå å synes godt om dette, ja et glimt av framtidshåp.; men omstendighetene tillot meg ikke en bestemt tanke i den retningen.
-23-
Den moderlige vennen så jeg aldri mer igjen. Datteren møtte jeg en gang langt seinere i hennes eget hjem sammen med sin ektefelle og en voksen datter.
Her kan det kanskje passe å nevne at jeg i min tidlige ungdom på grunn av dårlige kår aldri kunne tillate meg å tenke på ekteskap. Og en av de mange årsaker jeg har til takk og lovprisning for Guds bevarende nåde gjennom hele min ungdomstid, er at han holdt sin beskyttende hånd over meg, slik at jeg aldri havnet i noen uløselig kjærlighetsforbindelse.
¤
Reisen til Basel gikk over København og Hamburg. I Kiel besøkte jeg den gamle og berømte pastor Harms. Videre reiset jeg over Hannover, Kassel og Frankfurt. I Basel ble jeg mottatt med stor kjærlighet av misjonsinstituttets forstander Blumhardt, samt av hans familie og de kjære brødrene i misjonshuset, i et antall av omkring 40. Her begynte nå for meg et helt nytt liv blant kristne brødre, som daglig morgen og kveld var sammen i felles andakt under bønn og sang.
Denne misjonsanstalt ble grunnlagt i 1815. Allerede i år 1800 hadde det i Berlin blitt startet en evangelisk-luthersk misjonsanstalt under ledelse av den utmerkede pastor Jänicke. Men ingen egen misjon ble underholdt av denne, men dennes misjonærer, for en stor del utmerkede menn, inngikk dels i hollandske, dels i engelske misjonsselskaper’s tjeneste. Det var fra Basel at det tyske misjonsarbeidet egentlig startet. Et betydelig antall kristne der, støttet av venner i det øvrige Sveits og Würtemberg slo seg sammen om å danne et misjonsinstitutt, som ble åpnet allerede i 1816 for en del elever. Pastor Blumhardt ble denne misjonsanstalt’s første forstander og forble det til sin død i 1838. I begynnelsen av sin virksomhet sendte heller ikke dette selskap ut misjonærer direkte til hedningeverdenen, men de elever som gjennomførte studiene i Basel, trådte i tjeneste for dels det hollandske, dels det engelske misjonsselskapet.
Slik ble jeg, etter noen måneders opphold i Basel, sendt over til England, for at jeg der i det engelske kirkelige misjonsselskapets institutt kunne bli forberedt for misjonstjeneste i Abessinien (Etiopia).
-24-
I Basel hadde jeg egentlig selv fått velge hva jeg ville lese, siden jeg allerede hadde gjennomgått det som ble undervist på misjonsinstituttet. Ut fra den tanke at jeg skulle gjøre tjeneste i misjonen i Abessinien, hadde jeg lest Koranen på arabisk, med flere ting, alt etter fritt valg. I begynnelsen av desember ble jeg kalt til å reise til England og i samme anledning fikk jeg tillatelse til å ta omvegen om Sverige, dels for å ta avskjed med mitt forsterland og dels for at jeg der skulle forsøke å vekke interessen for misjonen.
Like før jul ankom jeg til Lund. Også Stockholm ble besøkt. Ikke minst fikk jeg besøke min gamle far. Den 28. februar 1829 startet jeg på reisen fra Gøteborg til London, dit jeg ankom etter seks dagers stormfull reise og begynte da med en gang i det ovennevnte misjonsselskapets institutt. Som presteviet av en biskop i den evangelisk-lutherske kirken var jeg spesielt velkommen. Mens jeg forberedte meg på å arbeide i Abessinien (Etiopia) studerte jeg nå, ved siden av arabisk, også etiopisk, amharisk og koptisk språk og ved siden av dette også medisin; men da vedvarende krig i Abessinien forårsaket utsettelse med igangsettelsen av den tiltenkte misjonen der, søkte misjonsselskapet i Basel mot sommeren 1830 om jeg en tid kunne få vende tilbake til Basel for å erstatte en lærer ved instituttet som var sluttet. Dette ble innvilget på ubestemt tid. Jeg reiste derfor med en gang over Paris til Basel, der jeg ble lærer i hebraisk og gresk, samt i det gamle og det nye testamentets exegetikk. Dette holdt jeg på med fram til følgende år, da jeg ble tilbakekalt til England for å reise ut som misjonær til Koromandel-kysten i Øst-India. Før avreisen giftet jeg meg med Christiana Schweitzerbart, datter av en lektor i Stuttgart. Hun trådte inn i misjonskallet med glede.
Reisen til India foregikk uten vanskeligheter, men seint, med seilskip, rundt Kapp det Gode Håp, og tok 5 måneder. I september 1831 steg vi i land i Madras og ble der fram til januar det følgende år (1832). Nå måtte jeg på nytt starte med å studere to nye språk, nemlig sanskrit og tamilsk og var heldig å finne en lærd hindu som kunne gi meg den nødvendige undervisning. Tamilsk snakkes overalt på hele Koromandelkysten fra Telegulandet i nord til Kapp Komorin i sør, av mer enn 10 millioner mennesker. Sanskrit er ikke talemål, men de fleste bøker er skrevet på dette språk. Det studeres på samme måte som latin i vårt land.
-25-
Det nye testamentet var allerede oversatt til tamilsk, det fantes til og med en tamilsk ordbok. Dette språk er vanskelig å lære, spesielt å lese innenat, fordi det består av stavelses-skrift med ca 250 ulike bokstavstegn.
I januar (1831) startet vi på reisen til Balamkotta, et gammelt festningssted nær den store hindubyen Tinnevelli, som ligger ved elven med samme navn, alt i regionen Tinnavelli. I Balamkotta bor en del engelske familier, dommere og en skatteoppkrever, som tilsvarer “landshøvding” hos oss. Avstanden mellom Madras og Balamkotta er mer enn 380 engelske mil og vår reise, som tok 3 ukers tid, ble foretatt i palankin, en bærestol, båret av mennesker. Det fantes ennå ingen veier eller broer over elvene og enda mindre noen jernbane. Elvene er ikke så dype, men brede. Allikevel var de så dype på enkelte steder at vann trengte inn i palankinen. Den varmeste del av dagen – heten var allerede i januar måned betydelig – tilbragte vi i hus som regjeringen har bygget for de reisendes bekvemmelighet. Ved hvert eneste av disse hus er det ansatt en gammel hindusoldat, som skaffer melk og som tenner opp ild. Det man ellers måtte trenge må man bringe med selv. Palankin-bærerne småspringer i takt. Dette skjer om natten. Under dagens hete ville det være uutholdelig å bevege seg såvel for bærerne som for de reisende selv.
Fra sept. 1831 til febr. 1835 varte vårt opphold og arbeid i India. Erfaringene vi gjorde var svært varierte. Men Herrens nåde var by hver morgen og hans bevarende hånd var alltid over oss. På misjonsreisene var jeg ofte i fare, som Gud alltid reddet meg fra. Som eksempel vil jeg her bare nevne at jeg engang ble kastet av ridehesten på en steinhard mark og pådrog meg på den måten et stort og farlig hull i kraniet, som voldte meg smerte et halvt års tid, og, selv om skaden ble leget, etterlot en fordypning i hodeskallen.
En annen gang besto en livsfarlig situasjon for oss i det at en tiger hadde tilhold like ved vårt bosted, ett enkelt hus i bergtrakten, dit vi søkte tilflukt for varmens skyld. Tigeren hadde en natt helt i nærheten av vårt hus drept og før avsted en okse. Vi ble allikevel selv bevart såvel fra dette farlige rovdyr, som for andre villdyr, som fantes der i utrolige mengder i de tette skogene og på de høye og gressrike fjellene.
-26-
Brilleslangen, cobraen, denne svært giftige slangen, finnes i mengder i India. Vårt lille hus var dekket av halm like over hodene våre. En morgen så jeg da jeg våknet en brilleslange i halmtaket som buktet seg over mitt hode. Om den da hadde falt ned, noe som lett kunne skje, hadde den blitt redd og så hadde den bitt meg. Men den falt ikke ned og jeg var reddet. Jeg kunne nevnt flere lignende farer.
Skorpioner fant vi på våre klær, men vi slapp å bli bitt av disse farlige dyr, hvis bitt vel sjelden er dødelige, men som dog alltid forårsaker ubeskrivelige plager. India’s klima forårsaker atskillige sykdommer som der forekommer alvorligere enn samme sykdommer i tempererte klimaer, spesielt rødsott, leversykdommer og hjernefeber (malaria). Min hustru led veldig av leversykdom og hadde jevnlig alvorlige anfall av dette. Min helse var til å begynne med noenlunde god. Jeg arbeidet derfor med glede. Arbeidet var virkelig tungt, men Gud velsignet det.
De hjemlige forhold i India, kastevesenet, kvinnens forferdelig undertrykte stilling osv er allerede velkjent. En uhyggelig overtro, som har sin grunn i et villedet religiøst behov, forårsaker at det øves vold mot de menneskelige følelser og man forbryter seg mot de enkleste leveregler for den menneskelige kjærlighet. På den ene siden beherskes samfunnslivet av all mulig forskrekkelig usedelighet; men på den andre siden, der krav på et hellig liv piner samvittigheten og det derfor blir spørsmål om å gjøre bot eller å vinne anseelse på hellighet blant mennesker, kan et offer for selvplageri påføre seg de forferdeligste lidelser en hel levetid igjennom.
For å bekjempe all denne hedenskap og alle disse forvillelser og for å berede vei for kristendommen, hadde misjonen stiftet skoler for barn , skoler som misjonærene og deres medarbeidere måtte drive, ved siden av det å forkynne for de voksne. Etter en tid hadde misjonærene funnet det nødvendig ved siden av det å danne et seminar (skole) for en mer grundig undervisning av ungdommer som hadde blitt kristne og som man anså utrustet med gaver som kunne brukes i evangeliets tjeneste, enten som skolelærere eller som kateketer.
-27-
Blant disse ble det så gjort et utvalg av slike som hadde gaver til å kunne forkynne. Etterhvert ble to og to av disse unge utsendt for å dele ut skrifter og snakke med folk om salighetens veg. I tillegg ble misjonærene selv fulgt og understøttet i sitt arbeide av unge som var utdannet ved dette seminar.
Disse ordninger og bestrebelser hadde ikke vist seg å være aldeles uten frukt. Mange hadde begynt å spørre etter – tenke på – og snakke med hverandre om alt dette. Men brahminenes motstand var sterk og ble helt naturlig understøttet av den almene folke-ånd. Forsakelsen av alle de kjødets nytelser som hedendommen tilbyr men som kristendommen forbyr, var for det menneskelige sinnet for vanskelig å underkaste seg. Man hadde måttet kjempe en hård strid mot noen menneskers ondskap og andres svakhet. Allikevel hadde det til slutt kommet en tid da det behaget Herren å gi sitt saliggjørende ord en herlig seier i disse trakter. Allerede før min ankomst til India hadde misjonærene erfart en seiersglede gjennom følgende tildragelse; enkelte av innbyggerne i en by ved navn Paikullam, seks mil sør for Balamkotta, kom en dag til en misjonær og tilkjennegav sitt ønske om å bli kristne, koste hva det ville. Misjonærenes glede over dette er lett å tenke seg. De skyndte seg straks til dette folket, undersøkte beveggrunnene til deres ønske, forklarte kristendommens ånd og innhold for dem og framholdt de forsakelser det innebar å bli kristen. Og da de forble faste i deres forsett, ble de tilbudt en lærer for å undervise dem i kristendommens sannhet. Fra den tid var en dør blitt åpen i Tinnevelli, som ingen kunne stenge igjen og gjennom hvilken mer enn 200000 mennesker gjennom dåp og tro inngått i den kristne kirke (dette ble skrevet i år 1851). Misjonærene foretok rundreiser til alle de omkringliggende forsamlingene, som daglig ble undervist av kateketer og skolelærere og som til og med fikk en prest så snart man kunne skaffe en. Misjonsarbeidet bar rik frukt. Evangeliets lys spredde seg til alle kanter.
I Balamkotta ble det også grunnlagt en egen jenteskole, noe som var fullstendig nytt i dette landet, der kvinnen ble undertrykket og holdt i vankundighet. Flere av de jentene som ble oppfostret i denne skolen ble lærerinner i andre nystiftede skoler og noen giftet seg med kateketer og drev skole også som gifte.
-28-
Alt dette bidro til å løfte kvinnen ut av den tilstand av vankundighet , treldom og forakt som hun var nedsunket i, og det virket velgjørende både på det huslige livet og på samfunnslivet. Selv hedningen måtte innse og erkjenne den nytte og den fordel som den kvinnelige utdanningen skapte.
Imidlertid uteblev ikke vanskelige og forskjelligartede forfølgelser mot de kristne og særskilt mot misjonærene. Men Herren holdt sin hånd over sine. Han sendte i tillegg straffedom og hjemsøkelser som holdt menneskers ondskap tilbake. Kolera-farsotten herjet en gang fra nord til sør i hele India. Sykdommen herjet i omkring fem måneder. Forfølgelsene mot de kristne ble for en stor del avbrutt av denne almenne nød, spesielt siden de kristne under denne utviste både mot og barmhjertighet.
Mitt misjonsarbeid besto hovedsakelig i å undervise og oppfostre omvendte ungdommer for tjeneste i misjonen. Det var betrodd meg å være forstander for og lærer ved det tidligere nevnte seminar for innfødtes utdanning til skolelærere, kateketer og prester den tiden jeg var i Balamkotta. Til hjelp hadde jeg to innfødte lærere. Den ene av dem kunne snakke engelsk og hadde gjort framsteg i studier i matematikk. I tillegg til bibelkunnskap og kristendom underviste jeg i gresk og engelsk, samt sanskrit-språket , naturlære osv. Dette kall var derfor veldig givende. I visse tilfeller foretok jeg også reiser og talte på tamil både blant de kristne og blant hedningene og vanligvis hadde man en forsamling av tilhørere omkring seg hvor man kom. Folk samlet seg for å høre, noen allikevel bare av nysgjerrighet eller for å forsøke å motsi eller kritisere kristendommens lære og å forsvare avgud-læren.
Mye kunne vært fortalt fra disse mine fire arbeidsår i India; mye om nød og farer, men enda mer om Guds beskyttende nåde; mye om strev og arbeid, men enda mer om Guds velsignelse og undergjerninger; mye om hedningenes ondskap, men enda mer om de kristnes lydighet og enkle rettsinn; mye om forfølgelser, men enda mer om tro, kjærlighet og forsakelse hos de forfulgte.
-29-
Mye kunne vært sagt om hedenskapets grimme sider, som bredte seg ut framfor våre øyne, mye om råhet, om vildhet, om falskhet, om list og synd; men enda mer om kristelige dyder, herlige å iaktta hos unge og gamle, som forble tro under de verste forfølgelser og lidelser. Her er imidlertid ikke stedet for å være mer utførlig. Jeg kan henvise til Lunds misjonsavis for år 1851, der det finnes beretninger om mitt arbeid og mine reiser i India, selv om også disse beretninger er korte og summariske.
På tross av all den oppmuntring i misjonsarbeidet i India som Gud forunte meg, framgår det tydelig av det jeg allerede har sagt at vi måtte kjempe mot store vanskeligheter. Den største vanskelighet var det varme klimaet, som virket ødeleggende på vår helse. Jeg har allerede nevnt at min hustru under hele tiden i India utsatt for flere alvorlige, ja livsfarlige sykdommer. Og også min egen helse, som til å begynne med var relativt god, selv om jeg sannelig fra første dag i India merket klimaets innvirkning, måtte etter noen år gi tapt for slapphet og kraftløshet. En type byller uten oppsvulming (warbildning) oppstod flere steder på kroppen. Når de åpnet seg, var de fulle av tynt, svart “blod” og veldig smertende. Legene forklarte at om jeg ikke uten opphold reiste fra India, ville slike byller oppstå innvortes, og som ville forårsake døden. Jeg led også mye av en underlig oppheting i hodet. Hukommelsen ble svekket i den grad at jeg vanskelig kunne snakke, i tillegg til at jeg til dels glemte det jeg begynte på før jeg var ferdig med setningen, dels at jeg ikke fant de riktige ordene, hvor velkjente de enn var. Vi forsøkte å vinne helsen dels ved havkysten i Tukorien, dit jeg flyttet hele skolen min, dels i Courtallum ved foten av fjellene, dels ved noen måneders besøk på de såkalte “Nila Guiri” eller “blå fjell”. Men det var forgjeves. En tilbakereise til Europa ble nødvendig.
Denne startet vi på 20. februar 1835 på et engelsk fartøy ved navn Wellington, som skulle seile til England. Det var et stolt skip og kapteinen var en from mann. Vi hadde offentlig gudstjeneste hver søndag og felles andakt hver kveld. Reisen tok bare 3 måneder og var på alle måter rake motsetningen til vår utreise 4 år tidligere.
-30-
Vi led allikevel under denne reisen et for foreldrehjerter smertelig tap, ved det at 3 uker etter at vi hadde seilet fra Madras døde det yngste av våre 2 barn, ei jente, 10 måneder gammel, av en alvorlig sykdom og måtte begraves i havets dyp. Dette skjedde like utenfor øyen Mauritius. Siden jeg var den eneste presten ombord, måtte jeg selv forrette begravelseshandlingen. De følelsene som fylte farshjertet da den lille likkisten nedsenktes i dypet, vil jeg ikke forsøke å beskrive. Men en dag kommer, da havet skal gi igjen de døde, som der er, og alle som er hensovet i Herren skal bli gjenforent for å være nær ham i evighet og skal aldri mer skilles.
Den 19. mai nådde vi London. Av den friske sjøluften kjente vi oss til både helse og krefter mye bedre.
¤
Etter en hviletid på omkring 8 måneder reiste jeg igjen ut i misjonens tjeneste. Før det fulgte jeg min hustru til Stuttgart, slik at hun der i sitt hjemland kunne få hvile seg og hente krefter etter sine flere års lidelser i India.
Det var til Smyrna jeg nå ble sendt ut til den tyrkiske avdelingen av den misjon som den engelske kirkens misjonsselskap allerede hadde startet der for flere år siden. Den 4. januar 1836 kl. 4 på morgenen tok jeg avskjed med min syke hustru og kysset mine sovende barn, det ene 3 år, det andre 2 måneder gammelt, samt skyndte meg avsted med følelser som jeg ikke vil forsøke å beskrive og inntok min plass i en postvogn som kjørte til Sveits, derfra gikk reisen uten opphold videre over Geneve og Marseilles til Tyrkia, som var bestemt nå til å bli feltet for mitt misjonsarbeid.
I Basel, i Bern, i Geneve og i Lyon møtte jeg mange varmhjertede, levende kristne. I Bern holdt jeg en misjonstale på tysk, i Geneve en lignende på engelsk, som ble oversatt til fransk. I Lyon ble jeg med største vennlighet mottatt av Adolphe Monod. Også der holdt jeg et misjonsforedrag. I Marseilles måtte jeg bli et par uker for å avvente fartøyets avsegling. Under besøket der hadde jeg anledning til å predike for en liten svensk forsamling som bestod dels av svensker som var bosatt der, dels av svenske sjøfolk.
-31-
Jeg hadde da ikke snakket mitt morsmål på 7 års tid, men det gikk uten vanskeligheter. Jeg hadde gjort avtale med kapteinen på det lille greske fartøyet, med hvilket jeg skulle gjøre en del av reisen til Smyrna, om kost under reisen. Men han lurte meg, og jeg måtte på nytt på fullt alvor erfare hva sult vil si. Seksten dager varte denne sjøreisen, dvs. mellom Marseilles og øyen Syra, der vi steg i land. Derfra dro jeg med et annet fartøy til Smyrna, der jeg med broderlig kjærlighet ble ønsket velkommen av misjonær Jetter. Det var ved hans side jeg her skulle arbeide. Han hadde blant grekerne her flere skoler : i Smyrna, i Wurla, i Bouja, i Magnesia. Jetter hadde vært misjonær i India, hadde tapt sin helbred der, måtte vende tilbake til Europa og deretter blitt utsendt til Smyrna. Han og jeg hadde derfor måttet utstå ganske like prøvelser i misjonens tjeneste. Han hadde imidlertid allerede i flere år arbeidet her blandt grekerne på den tiden jeg nå kom for å arbeide ved hans side blandt muhammedanerne.
Smyrna, mitt egentlige arbeidsfelt, var ennå i 1836 en betydelig handelsby. Den regner sin eksistens som storby like tilbake til Alexander den store’s tid. I apostlenes dager oppsto det en kristen forsamling i Smyrna, og denne forsamling må ha bestått av fortreffelige kristne, for den omtales med et herlig løftesord i det sendebrev som vår Frelser lot sin apostel Johannes skrive til forsamlingens engel i Smyrna. I dette brev omtales spesielt forsamlingens prøvelser, hvoretter en sterk (ljuvlig) formaning med et trøstende løfte lyder som følger : Vær trofast inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. Åp. 2. Det er kjent at den fromme Polykarpus senere var biskop i Smyrna.
Misjonær Jetter og jeg besøkte straks misjonsskolene, som Jetter hadde startet såvel blandt tyrkere og armenere, som blant grekere. Evangeliets sol, som i tidligere tider skinte så klart over disse land, hadde for lengst gått ned, og den tyrkiske halvmånen hersker nå over de samme områder der apostlene selv forkynte Ordet om korset. De kristne i Smyrna hadde vært greske kristne. Men akk, av den apostoliske ånd, av kristelig liv, kristent sinn fantes nå ikke spor tilbake. Å misjonere blandt muhammedanere er vanskelig, men ikke mindre vanskelig er oppgaven å føre Evangeliets lys til den formørkede greske kirkens tilhengere.
-32-
Allikevel opplivedes det kristne framtidshåpet noen ganger hos oss, slik som da vi en gang besøkte og eksaminerte en jenteskole i Smyrna, der mange greske kvinner og menn var til stede. Det gjorde da et overmåte gledelig inntrykk å høre høystemte greske lovsanger synges av barn, som var etterkommere av en forfalt apostolisk kirke, og som nå gjennom Herrens Ord ble påvirket til å bli delaktige i den apostoliske kirkens lys og liv.
Snart gjorde imidlertid de greske prestene veldige anstrengelser for å ødelegge for våre skoler og deres vedvarende iver lyktes til slutt, ettersom folket selv var så lite opplyst og så lite rotfestet i kunnskapen om Sannheten. De brente opp de bøker som var blitt spredt av misjonærene og mishandlet dem som de fant oppbevarte dem. Det var patriarken i Konstantinopel som påbød disse voldsomme tiltakene. Annen motgang møtte vi også. For pesten kom på toppen av dette og forårsaket avbrudd i arbeidet. Jeg hadde startet å forkynne for et lite antall tyskere som var bosatt i Smyrna, men også dette arbeidet ble forhindret av pesten. Som en følge av denne forstyrrelse i arbeidet tilbragte vi en del av vår tid på reiser for å spre bøker og samtale med folket om salighetens vei.
Året 1837 tok jeg ombord på et lite handelsfartøy for å hente min familie til Smyrna. Familien reiste landevegen fra Stuttgart til Trieste med en innleiet kusk den lange vegen, som tok ca. 8 dager. I Trieste møtte jeg dem, og vi drog videre med det samme lille fartøyet som førte meg dit. (Utgiveren er av forfatteren av “Peter Fjellstedt, hans werksamhet i forsterlandet mellan åren 1843-1881″, blitt bedt om at det må gjøres oppmerksom på at fordi det der i nevnte anmerkning, s. 217, forekommer en opplysning som strider mot det som her er opplyst, beror dette på at den personen som har meddelt dette, har husket feil).
Reisen gikk bra, og den 10. august var vi framme i Smyrna. Pesten som hadde herjet så voldsomt, var nå på det nærmeste utdødd. Bare i Smyrna hadde den tatt livet av 20.000 mennesker. I Wurla, en stor by i nærheten av Smyrna, der vi hadde våre skoler, hadde en tredel av befolkningen blitt dødens rov. På samme måte var forholdet i flere andre byer og landsbyer. Vi ble tatt imot av misjonær Jetter, som hadde sørget for eseler for oss, da Bouja, der vi skulle bo, ligger en times veg unna Smyrna, og varmen var så sterk, at vi ikke våget å foreta reisen til fots med de små barna. Snart hadde vi nå gleden av å være sammen i eget hjem.
-33-
Her sysselsatte jeg meg nå først en tid med skriftlige arbeider. Senere foretok jeg sammen med Jetter og en gresk kateket en lengre misjonreise innover i landet, en reise som tok et par måneders tid, og vi benyttet hver anledning til å forkynne om salighetens vei for dem vi møtte. Spesielt besøkte vi de tyrkiske og de greske skolene, samtalte både med lærere og med barna og utdelte bøker.
Det var med underlige følelser jeg under mine reiser kom til å besøke de steder som i Åpenbaringen nevnes med navn, slik som hjemsted for de syv forsamlingene. Plassen her tillater ikke en nærmere beskrivelse av disse historisk merkverdige stedene, der kristne forsamlinger i apostlenes dager og noe århundrer framover blomstret i den første kristne kirkens rike fargeskiftninger. Landskapet Smyrna er tilhold for spredte hyrdestammer, muhammedanere, jøder. Vi forkynte Evangeliet og utdelte bøker blandt disse folk.
Ved et besøk i Efesus kunne vi ikke unngå med blandede følelser av smerte og av beundring over Guds veier å utbryte : Si, dette er nå det gamle, store og vidkjente Efesus ! Ja, her er i sannhet lysestaken flyttet bort fra sitt rom. Åpenb. 2:5. – Dagen etter et besøk der hadde jeg et heftig anfall av kolera. Jeg tapte kreftene raskt i den grad at jeg knapt klarte å røre en finger og snart fulgte uutholdelige smerter av krampe i lemmene. Døden var nær, men det var Guds vilje ennå en stund å holde meg i live.
Av Laodikea, denne tidligere så berømte og rike handelsby, er nå ingenting tilbake, bortsett fra en stor plass, dekket av stein og grus, og også delvis bevokst med gress. Det merkeligste jeg fant der, var restene etter en temmelig stor veddeløpsbane, som lignet en lang, bred dal, på den måten at på hver side av banen var det en stor mengde stenbenker, som løp langs med banen og smalnet inn mot endene, opphøyd i trinn over hverandre og bygget av hugne stener, 2/3 alen (2 fot/0,63mtr.) brede, 8-10 alen lange, som fremdeles for størstedelen ligger på sin opprinnelige plass. En innskrift viser at dette ufattelige byggverk ble oppført på keiser Vespasiani’s tid (69-79), og derfor på den tid, da man begynte å forfølge de kristne, ja, på den tid Jerusalem og Herrens tempel ble ødelagt og Jødefolket spredt.
-34-
År 70 ble dette byggverk påbegyndt og i år 82 ble det ferdigstilt. Det er ganske sannsynlig at på denne banen ble kristne slitt i stykker av ville dyr til forlystelse for tilskuerne. Under Kristi menighets fødselssmerter feirer verden sine gledesfester. 50.000 tilskuere ville fått plass omkring denne veddeløpsbanen. I tillegg ser man i Laodicea ikke ubetydelige rester etter to teatre. Det ene av disse synes å ha vært uvanlig stort og der er benkene av hugne stener, lagt i halvsirkel, ennå intakte. Denne plass rommet 30.000 tilskuere.
Vi ser av sendebudet til Laodicea, at Kristi forsamling led skade under det aktive verdensvesen som hersket der. Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm, etc. Åpenb. 3.
I nærheten av Laodicea’s stenhauger ligger en liten by, bestående av noen små hytter. Her hadde vi herberge over natten i en stall. Omkring oss samlet seg alle de som nå utgjorde restene etter det glansfylte Laodicea, omkring 15 personer. De var kledd i filler og mer rå og kunnskapsløse enn de fleste av landets innbyggere som vi traff på våre reiser.
Filadelfia, Sardes, Pergamus, Thyatira – vi kjenner alle disse navn. Men om alle disse steder er ikke annet å si enn at ødeleggelsen er gått over dem, lysestaken er flyttet fra sitt rom, og der en liten rest av kristendom ennå finnes, er det gresk kristendom. Filadelfia, f.eks., er biskopssete innen den greske kirken, selv om biskopen nesten alltid oppholder seg i Konstantinopel. Landet er ellers bebodd av muhammedanere.
Om Sardes var det vel en del å si, men det som er sagt om Laodicea kan i hovedsak sies også om det øde Sardes, der noen sorte telt er oppslått oppå grushaugene over den tidligere kongestaden. Der er ingen forsamling av kristne.
Mange dels triste, dels oppløftende, følelser og betraktninger fylte våre sinn under disse reiser i det gamle Lilleasien, som så ofte er nevnt i Apostlenes Gjerninger og Åpenbaringen.
Jeg viser også her, som ved beskrivelser av arbeidet i India, til Lunds Misjonstidning. En kort skildring av mitt arbeide i Turkiet er tatt med i flere nummer av årgangen 1852.
-35-
I begynnelsen av mai 1839 startet jeg på en reise nord for Dardanellene og Bosporus til Konstantinopel og derfra over Svartehavet opp til Galatz ved Donau. Reisen over Svartehavet tok seks dager under storm og sterk vind. Jeg dro oppover Donau for å forsøke å starte misjonsarbeid i Bulgaria. Wallackiet ble besøkt under reisen. Landet syntes å være fruktbart, men dets folk ikke desto mindre fattig og elendig. Ikke bare innbyggerne på landet, men også innbyggerne i byene, om man holder utenfor hovedstaden Bukarest, bor i elendige jordhytter. Så undertrykte som de har vært i mange hundre år, er det merkelig at de legger for dagen mye ettertanke. De viser også stor gjestfrihet. Overalt ble man tatt vel imot og fikk vanligvis hytten de bodde i helt for seg selv til herberge, mens beboerne selv for anledningen innkvarterte seg hos noen av sine venner. Et lam ble slaktet for oss og til og med egg og melk ble satt fram.
Wallackene er for største delen kristne av den greske kirken, men i landet bor det også mange armenere og jøder. Jeg ble fristet til der å ta meg et fast engasjement. Litt utenfor Krayowa var det en liten forsamling av protestantiske tyskere, og som syntes stå i fare for å bli oppslukt av den romersk-katolske kirken, siden de ikke hadde egen protestantisk prest, men måtte la seg betjene av en romersk-katolsk. Jeg ble dypt bedrøvet da jeg fikk vite dette, og spurte meg selv om det ikke var min plikt som protestantisk prest å forsøke og understøtte en redusert protestantisk forsamling, som var så overgitt og hungret etter Guds Ord, i stedet for å forspille tiden med fruktesløse anstrengelser for å forkynne Evangeliet blant tyrkerne, som med et dødelig hat står Guds Ord imot. Men jeg må lyde mitt oppdrag og reise videre. Jeg begav meg over Donau til Widdin og søkte herberge for å kunne oppholde meg der en tid. Til slutt fikk jeg husrom i et såkalt forsamlingshus eller Kan. I dette hus bodde i tillegg til meg selv bare en eldre mann, som laget til og solgte kaffe hele dagen til arbeidsløse tyskere, tyrkere og grekere, som kastet bort sin tid der med lediggang, mens kvinnene måtte stå for arbeidet både ute på markene og i husene. Dette syn gjorde et pinefullt inntrykk på meg.
Her var jeg helt alene, uten noen bekjente. Jeg forsøkte å samtale med tyrkere, både fornemme og fattige.
-36-
Men når noen syntes å være tiltrukket av å lytte til Evangeliet, ble han skremt bort av frykt for å miste livet. Man fortalte om flere tilfeller der muhammedanere som var omvendt til Kristendommen, for sin tros skyld ble straffet med døden.
Det er derfor ikke så rart at Evangeliet ikke kan ha fremgang blant disse ulykkelige mennesker. Men jeg hadde allikevel gleden av å treffe både grekere og muhammedanere, som gjerne lyttet til Nådens budskap.
På tilbakereisen besøkte jeg Adrianopel og flere steder, men hadde over alt samme nedslående erfaringer. Det ble stadig mere klart at noe egentlig misjonsarbeid blant muhammedanerne i Tyrkia for tiden ikke var mulig. Årsaken til dette var især den rådende fanatismen, understøttet av landets lover, som ikke bare satte et forbud mot alle forsøk på å omvende muhammedanere til Kristendommen, men også bestemmer dødsstraff for en muhammedaner som går over til Kristendommen.
At denne loven virkelig gjøres bruk av, så vi eksempler på både i det europeiske og i det asiatiske Tyrka. Våres skoler blant grekere og armenere har blitt ødelagt ved prestenes fanatisme. Disse prester hadde gått omkring i husene og samlet alle bøker som var blitt spredt gjennom misjonens arbeidere, spesielt bibler og nytestamenter, og til og med skolebøker og brent dem alle. Enkelte ganger var bål til dette formål blitt opptent i selve kirken foran alteret. Og barn, som eide slike bøker, var blitt mishandlet på den mest opprørende måte. Det var etter denne forfølgelse og siden vi måtte stenge våre skoler, at vi benyttet vår tid med på reiser å spre kristelige bøker og snakke med mennesker om salighetens vei. Dette gjorde vi både blant grekere, armenere og tyrkere. For øvrig var jeg sysselsatt med å utarbeide noen bøker på tyrkisk, dels skolebøker, dels mindre skrifter, og som inneholdt kristendommens grunnleggende lære og å ha oppsyn med den tyrkiske bibeloversettelsen.
Etter alle disse nedslående erfaringene i misjonsarbeidet, søkte vi nå vårt misjonsselskap om å få forlate misjonsstasjonen i Smyrna. Det ble oss innvilget og vi reiste tilbake til England, dit vi bragte med oss tyrkiske oversettelser av atskillige bøker, i tillegg til en revisjon av den tyrkiske bibelen.
– 37 –
I London finnes et kristelig selskap som kalles “Selskapet for utbredelsen av kristelig kunnskap i fremmede land” (S.P.C.K. = Society for the Propagation of Christian Knowledge) og dette selskap var villig til å stå for trykkingen av vår tyrkiske oversettelse av den engelske kirkehåndboken (liturgi) i tillegg til Salmenes Bok. Vi regnet imidlertid med at dette kunne skje billigere i Leipzig enn i London. Derfor reiste jeg sammen med min hustru fra London i september 1841 og holdt oss i Leipzig til følgende sommer. Da (trykke-) arbeidet var avsluttet og bøkene avsendt, en del til Tyrkia og en annen del til England, flyttet vi til Basel, der vi nå ble boende, siden misjonsselskapet i Basel kalte meg til være reisepredikant for misjonens regning.
Jeg begynte derfor nå å foreta reiser og holde misjonstaler og besøke misjonsmøter, først i Sveits, seinere i Elsass og Lothringen og deretter i Baden, Würtemberg, Bayern, Ost-Friesland, Schleswig og Holstein. (I England hadde jeg tidligere, den perioden jeg bodde i London, foretatt lignende misjonsreiser).
På sommeren 1843 mottok jeg det oppdrag fra misjonsselskapet i Basel å foreta en reise til mitt fedreland for å forsøke å fremme misjonssaken der. Avreiser skjedde straks og jeg talte i Mannheim den 9. juli 1843 og i Frankfurt 11. juli. Deretter gikk reisen over Fulda, Gotha og Naumberg til Leipzig. Jernbane fantes ennå ikke. Fra Leipzig reiste jeg til Hamburg, der jeg møtte flere dyrebare venner. Over Lübeck kom jeg til Malmø den 22. juli, der jeg ble mottatt med kjærlighet av en gammel venn, grosserer Emanuel Bager. I Lund besøkte jeg mange gamle venner. Så reiste jeg til Gøteborg, der jeg også hadde mange venner å besøke. Derfra foretok jeg flere besøk og forkynte i forsamlinger på landet. Den 2. august ankom jeg til min gamle far i Sillerud i Westgotland og talte den 6. august i Sillerud kirke. Jeg vil ikke forsøke å beskrive de følelser som overveldet mitt sinn da jeg fikk se igjen mange gamle venner og elskede slektninger. Jeg oppsøkte mange kjente, dels fra forsamlingen og dels andre steder der jeg i min barndom hadde gjort tjeneste som gårdsgutt, gjeter m.m.
I Karlstad besøkte jeg biskop Agardh og ble med stor vennlighet mottatt av den fantastiske mannen. Han viste meg flere av sine teologiske arbeider. Deretter besøkte jeg min gamle og ærverdige lærer Bågenholm i Wäse. Den 20. august talte jeg i Karlstad kirke. Det var nå seksten år siden sist jeg sto der på talerstolen.
– 38 –
Fra Karlstad reiste jeg til Stockholm, der jeg besøkte atskillige misjonsvenner og talte i flere kirker. Derfra dro jeg videre og reiste gjennom en del av Upland, Westmanland, Dalarne, Nerike, Vestergøtland og Småland og talte i mange forsamlinger for å forsøke og oppvekke interesse for misjonssaken, som ute på landet var nesten helt ukjent.
To år tidligere var det svenske misjonsselskapet stiftet. Et misjonsblad ble utgitt i Stockholm, men det hadde liten spredning. Avisene protesterte høylydt mot misjonssaken. En del aviser mente at hedningene i sin uskyld er lykkeligere enn de kristne. Andre påsto at man først skulle feie rent for egen dør, før man begynte å tenke på nabo-gårdene (Les:hedningene), at det ville være uriktig å tenke på folkene i fremmede land, før man har gjort noe for å omvende sitt eget folks hedninger. Noen år senere, da det arbeidet ble startet som kalles indremisjon, kom man med enda sterkere innsigelser mot dette, slik som at det var helt urimelig å tenke på misjonsarbeid blant egne opplyste landsmenn.
Om søndagene holdt jeg høymesse-taler og misjonstimer og under sognedagene holdt jeg misjonstaler og som ble bekjentgjort i kirkene. Med takknemlighet kan jeg nå se tilbake på at prestene med få unntak viste seg positivt sinnet.
Så gikk året 1843 til ende.
År 1844 ble en hård vinter med uvanlig stort snøfall, slik at jeg i noen uker måtte holde meg i ro hos en venn i Småland; men så snart været tillot, begynte jeg igjen den samme reisepredikantvirksomhet i sørlige Småland, Blekinge og Skåne. I Skåne besøkte jeg prosten Wieselgren i Westerstad, en allerede den gang for meg dyrebar venn, som jeg hadde lært å kjenne før min avreise fra forsterlandet. Han foreslo for meg å komme tilbake til hjemlandet, da vi burde stifte et misjonsselskap i Lund med egen misjonsskole, noe som også skjedde.
I Lund samlet vi noen venner, de fleste var embetsbrødre, og vi fikk biskopen, domprosten og noen av professorene med oss i interesse for saken. Statuttene ble stadfestet den kongelige majestet og misjonsinstituttet ble grunnlagt for å kunne starte sin virksomhet så snart som mulig. Jeg ble kalt til forstander for instituttet. Men siden jeg hadde hustru og flere barn, var jeg i sterk tvil om jeg skulle ta imot dette kallet,
– 39 –
da det var veldig uvisst om det nye og ubetydelige selskapet skulle kunne ha særlig framgang.
En lønn på 2400 kroner ble fastsatt, men uten noen garanti, slik at om foretaket ble mislykket, så hadde selskapet ingen forpliktelser overfor meg. Det engelske kirkelige misjonsselskapet, i hvilket’s tjeneste jeg hadde mistet helsen, hadde garantert meg en årlig pensjon av 1800 kroner i den perioden jeg kunne fortsette å reise i Basel-selskapets tjeneste. Dette siste selskapet (Basel) betalte meg mine reisekostnader og litt ut over det. Om jeg nå aksepterte Lund-selskapets tilbud, ville jeg med det samme miste (gå glipp av) nevnte fordeler. Jeg visste ikke derfor hva jeg burde gjøre. Men da viste Gud meg en utvei, ved at en venn garanterte meg at for en bestemt tid betale betale det beløpet som ovennevnte pensjon årlig sikret meg, i det tilfellet at det nye misjonsselskapet skulle bli oppløst av mangel på oppslutning.
Jeg så det derfor slik, i samråd med min hustru, at Herren hadde gitt meg et tegn på at det var hans vilje at vi skulle ta imot det nye kallet, og vi flyttet derfor til Sverige på høsten 1844. Vi bosatte oss allikevel ikke straks i Lund, men bodde først en tid hos venner i Småland og deretter i et tilfeldig hjem i Helsingborg.
Nå begynte jeg å arbeide for å skape interesse for det nye misjonsselskapet, men det gikk langsomt. Endelig ble instituttet åpnet i juni måned 1846. Da flyttet jeg med familien til Lund. Jeg begynte da straks med å utgi Lunds Missionstidning, et bald som ennå utgis (1884). Den fikk oppmuntrende avsetning, og ikke ubetydelige bidrag innkom til misjonsselskapet. To misjonselever hadde straks meldt seg, men stifterne hadde besluttet at de skulle være studenter og at de skulle underholde seg selv, i det at de fra instituttet kun fikk gratis undervisning. Dette betraktet jeg som alt for harde vilkår og forsøkte derfor å få i stand en særskilt elevkasse , for å kunne sørge for deres underhold. Dette lyktes.
Misjonsbladets redaksjon og det øvrige arbeidet fortsatte gjennom året 1847 og utsiktene var ikke egentlig mørke; men min stilling var allikevel ubehagelig, siden det ble uttrykt misnøye fra flere hold over at en så betydelig del av de bidrag som kom til misjonen, skulle gå med i hjemlandet. Som nevnt, var min lønn bestemt til 2400 kroner.
– 40 –
Den fattige almuen som gav sin skjerv, anså dette beløp vel stort og anså at den som arbeidet for Guds rike burde være fornøyd med en god del mindre eller helst med intet, dersom det var mulig. Som en følge av dette ble min stilling på høsten 1847 stadig mer trykkende og bekymringsverdig, spesielt siden min egen svake helse nå begynte å svikte. Jeg hadde i årene 1846 og 1847 foretatt mange predikenreiser. Det førstnevnte året hadde jeg talt 107 ganger på nesten like mange ulike steder i særskilte deler av landet og i 1847 hadde mine reiser utbredt seg til og med til Norrland. Overalt viste vår lands almue seg villig til etter evne å omfatte og understøtte misjonssaken, og nesten overalt var tilstrømningen av tilhørere til misjonsforedragene og talene ganske stort.
Her og der ble det dannet særskilte foreninger for å støtte Lunds misjonsselskap i dets arbeide. Men nå stod jeg allikevel på det punkt at det var stor tvil om hvordan jeg burde forholde meg, ja, hvordan jeg i det hele tatt kunne fortsette i min nåværende stilling. Til dette kom den omstendighet at jeg fra England mottok en svært vennlig kallelse til å bli professor ved det nylig opprettede universitetet på Malta. Og akkurat da dette stod på, ble jeg sengeliggende. Arbeidet stod stille.
Men i min svakhet bad jeg Herren styre og lede det etter sin vilje. Og enden ble at jeg avslo kallet til Malta og samtidig besluttet å avsi meg lønnen fra Lunds misjonsselskap og helt og holdent kaste meg ut på Guds barmhjertighet, hans vilje og omsorg. Mangfoldige erfaringer helt siden barndommen hadde gitt meg visshet om at det aldri er forgjeves å stole på Gud. Men nå ble det imidlertid nødvendig å starte en egen virksomhet for til eget og familien’s underhold å skaffe det nødvendigste, og jeg besluttet derfor utgivelsen av et nytt tidsskrift, som ble kalt “Bibelwännen“. Da dette var ordnet, kjente jeg meg frisk igjen og kunne arbeide som før.
Både det nye tidsskriftet og misjonsbladet fikk en mye større spredning enn jeg hadde våget å håpe på. Misjonssn tid selskapets styre mottok med glad overraskelse min avsigelse av lønnen. Men noen av mine venner ble bekymret. Imidlertid har, helt siden jeg foretok dette skritt, forunderlig å si, aldri min tro når det gjelder utkommet, blitt satt på noen stor prøve. Den himmelske Far har alltid gitt det som har vært nødvendig til mitt eget og familien’s underhold,
– 41 –
til barnas oppdragelse og til dekning av kostnader for de reiser som har vært en følge av mitt kall (Misjonsselskapet bekostet aldri disse reiser).
En tid senere begynte jeg å utgi to andre tidsskrifter, ett for folkeskolen, som ble utgitt i Karlstad og hadde navnet “Folkskolan“, og et annet med navnet “Samariten” (Samaritanen), som ble igangsatt for å spres i fengsler, arbeidsinnretninger, fabrikker og blant fattige generelt. Det inneholdt korte, kristelige artikler og beretninger og utkom, slik som de andre tidsskriftene, en gang i måneden. Det besto, slik som de andre, av ett helt ark hver måned, men kostet bare en halv krone (50 øre) for årgangen (ett helt år). Jeg ansa at jeg burde gjøre noe for å spre oppbyggelig lesning blant de ubemidlede, og en stor del av dette skriftet ble spredd gratis. Fengselsstyrelsen mottok med vennlighet større forsendelser av dette for mange ulike fengsler. Disse bidrag anså jeg meg i stand til å kunne gjøre, da de andre tidsskriftene gav overskudd.
Den kongelige majestet hadde utlovet en pris på 450 kroner for et forslag til bønnebok for fanger, og som ble godkjent. Jeg leverte et slikt og vant denne prisen. Dette arbeidet ble trykket i Lund i år 1849 under min oppsikt, men på den kongelige fengselsstyrelsens bekostning. Denne bok er oversatt til finsk og spredd i fengslene i Finland.
Her, på samme måten som tidligere på et par steder i det lille skriftet mitt, henviser jeg leseren til Lunds Missionstidning, som inneholder utførlige redegjørelser over Lunda Misjonsselskaps prøvelser og motganger, som verken har vært få eller ubetydelige, men samtidig også for alt av gledelige saker dette selskapet kan takke Gud for.
——————————————–
Jeg begrenser meg nå til bare å gi noen antydninger om de forhold som foranlediget tiltak som mine venner og jeg anså for nødvendige.
Først må da nevnes arbeidet for avholdssakens fremme i vårt land. En landeplage var den stadig mer tiltakende drukkenskaps-lasten, da brenningen til eget behov ennå var tillatt. Wieselgren og andre arbeidet ufortrødent mot dette,
– 42 –
gjorde mange og lange predikenreiser og utgav bøker og skrifter for å motarbeide brennvinsdrikkingen og fremme avholdenhet og det å gå tilbake til en sunnere og mer lykkelig måte å leve sammen.
Også jeg foretok flere år reiser til flere deler av landet , for gjennom tale og undervisning å forsøke bevirke folket til avhold og til et mer sedelig og som en følge derav lykkeligere levemåte. Dette vårt arbeide ble av mange betraktet med uvilje, ja, noen ganger med bitterhet, men det kunne ikke forhindres. Avholdssaken vant stadig flere arbeidere, avholdsvennene ble flere og flere, og en stor seier ble til slutt vunnet, da ikke bare hjemmebrenningen av Riksdagen ble avskaffet, men også da en for samfunnet mye mer fordelaktig brennevinslovgivning ble vedtatt.
Videre må også det følgende merkes; lenge hadde separatistiske bevegelser vist seg i flere deler av landet, spesielt i de nordlige landsdeler. Partisinn begynte å vise seg på flere steder i særskilte retninger. Foreninger ble stiftet, som begynte å sende ut kolportører med det formål å spre kristelige skrifter og lede sammenkomster for kristelig oppbyggelse på andre steder enn de offentlige gudstjeneste-stundene i kirken. Den åndelige vekkelsen grep vidt om seg blant vårt lands glade almue, som den tiden generelt hungret etter åndelig næring. Vår kirke var ikke i stand til med tilgjengelige lærekrefter å tilfredsstille folkets åndelige behov. Til det skulle kreves en hær av vel utrustede tjenere, i mye større antall enn det som kunne framvises. Stillingen var mange steder sørgelig. Det var derfor påkalt ut fra nøden, når kristendommens venner begynte å tenke på utveier for å kanalisere åndelige vekkelser og fremme levende tro og sann gudsfrykt i landet.
Men da man til dette formål av mangel på visdom hadde utsendt og fortsatte å utsende nesten ukjente personer som besatt liten kunnskap, uten å være prøvet på forhånd, uten øvelse – slik det flere ganger viste seg – uten kirkelig sinn og mange ganger til og med fientlige mot kirken og den bestående orden, så kom noen venner til enighet om å opprette en kolportør-skole i Stockholm for å prøve og å undervise unge personer som ønsket å reise som kolportører, for i overensstemmelse med vår lutherske lære og med kirkens ordning å virke til en oppvekking av åndelig sinn, omvendelse og sann fromhet.
Det var vår oppriktige mening med dette å forsøke og bane vei for et kirkelig kristendomsliv,
– 43 –
på den måten at ikke de særskilte partiene måtte kunne, hvert på sin måte, uten noen motforestillinger (motverkan) arbeide på en oppsplitting av kirkesamfunnet. Men vårt arbeide ble av de fleste av kirkens egne hyrder og lærere aldeles misforstått og derfor til og med motarbeidet. Likevel virket mange av våre kolportører med synlig velsignelse. Vi stanset imidlertid med dette arbeidet, da Evangeliska Fosterlandsstiftelsen begynte å arbeide for det samme formål.
————————-
Idet jeg henviser leseren til de opplysninger som Lunds missionstidning for år 1853 meddeler om den forening som Lunds Missionsselskap inngikk med det eldre svenske misjonsselskapet, går jeg herved over til å omtale den misjonsskolen som i forbindelse med dette ble opprettet i Stockholm.
En del venner sluttet seg sammen om å danne en skole der, for å forberede unge mennesker til misjonærer, som ønsket å gi seg hen til dette kall, samt også for prestestudier forberede slike unge som ønsket å være lærere i forsamlingen i fosterlandet. En av våre mest solide venner kjøpte et hus for dette formål, som vi fikk disponere leiefritt, men uten eiendomsrett.
Det viste seg allikevel snart at det ikke var tilstrekkelig lærekrefter tilgjengelig i Stockholm. Da måtte vi flytte skolen til Uppsala. Men til og med der møtte den på vanskeligheter. Ja, den holdt nesten på å bli nedlagt, men selv om den ikke hadde store utsikter til å kunne fortsette, sørget Herren likevel for at den ble opprettholdt og til og med fikk en styrket eksistens. For egen del ble jeg ute av stand til å fortsette arbeidet med dette, da min helse igjen begynte å svikte, og en alvorlig lidelse i foten gjorde arbeidet nesten umulig. Min gamle trofaste venn Wieselgren var da spesielt opptatt av at jeg skulle utgi og forsvare en avhandling som skulle tilsvare pastoraleksamen, slik at jeg deretter kunne søke et pastorat (prestestilling) og dermed trygge min framtid.
Selv om det syntes mer sannsynlig for meg at jeg ikke hadde særlig framtid, skrev jeg allikevel under en alvorlig verk i min fot en liten avhandling, som ble trykket. På en dag som var satt av til dette, ble jeg fraktet til læresalen og forsvarte min avhandling under de vedtatte former, ved at jeg med bøyd kne støttet den syke foten på en stol ved kateteret, mens jeg stod kun på den andre foten.
– 44 –
Jeg ble, både som følge av den trøtthet som dette forårsaket og den store smerten i foten, usigelig utmattet. Det hele varte i omkring tre timer. Filosofi-professor Bostrøm hadde ønsket å opponere, ble det sagt meg senere, men han gjorde det ikke.
—————————–
Som er eksempel på den måten som var den vanligste i misjonsarbeidet på reiser innen fedrelandet, legger jeg ved her beretningen om en reise til Norrland og Lappland i år 1857, som jeg foretok på oppdrag av det Swenska Missionsselskapet.
Lørdag den 25 juli 1857 ankom jeg til Piteå og samme ettermiddag holdt jeg bibelforklaring (time) i en rommelig sal hos en kristelig venn. Mange mennesker var til stede. Søndag den 26. talte jeg i forsamlingen for tallrike tilhørere og holdt om kvelden en bønnestund i huset til en venn. Selv da var det mange til stede. I disse områder er sommernettene på denne tid av året så lyse, at man godt kan lese til kl. 11 (23). Ved midnattstid merkes liksom en svak skumring, men snart begynner det igjen å lysne. Nå var på sene kvelden mange elskede kristne fra bygdene samlet om Herrens Ord, som her fant mange åpne hjerter.
Mandag den 27. juli fortsattes reisen til Luleå. Landeveien går gjennom skjønne skoger og over praktfulle høydedrag. Her og der går veien gjennom en behagelig liten by, men området er glissent bebygget. Husene, naturligvis av tre, er vanligvis pene og prydelige, ja noen ganger storartede. Tirsdagen den 28. talte jeg på formiddagen i Luleå Landsforsamlings kirke. På ettermiddagen talte jeg i byens kirke og holdt deretter bibelforklaring i et stort hus i byen, der flere rom var fulle av tilhørere. Etter denne bibelstund hadde vi samtale til midnatt. Himmelen så ennå ut som en lys, klar kveldshimmel like etter solens nedgang. Vi tenkte ikke på noen natt-hvile.
Her, så vel som i Piteå, har det vist seg tendenser til separatisme. Allikevel lyttet folket på begge steder til mine framstillinger og forklaringer av de kirkelige spørsmål og lovet at under bønn stille vente på hva Herren ville gjøre. Ved midnattstidens morgenlys på den nordlige himmelen skiltes vi for å møtes i evighetens morgenlys, da det ikke mer skal være noen natt.
– 45 –
En skare venner fulgte til dampbåten, som kl. 1 på morgenen gikk fra Luleå. Da på denne tiden av året det egentlig ikke blir noen natt her, glemmer man nesten helt behovet for søvn. På gatene i byen, som nesten utelukkende består av små trehus, var det like livlig som om dagen.
Den 30. juli om morgenen kom jeg til Umeå og reiste derfra til Strycksele, der jeg kl. 11 om kvelden, svært trøtt, søkte overnattingssted. Den følgende dagen, etter en slitsom reise på skysskjerre, kom jeg til Hedlunda i Lycksele samiske (lapp) område. Veien går gjennom skoger. Skyssinnretningen er ordnet på den måten at man noen ganger ferdes i båt, noen ganger til fots og noen ganger til hest. Med hovedkvarter i Hedlunda og Lycksele foretok jeg utflukter for å besøke det svenske misjonsselskapets skoler for samiske (lapper) barn, hvilke skoler jeg hadde i oppdrag å inspisere.
Den 1. august holdt jeg en bibelforklaring i Lycksele kl. 6 om ettermiddagen for mye folk, som allerede hadde samlet seg for kirkegang neste dag, en søndag. Søndagen den 2. august talte jeg i Lycksele kirke og holdt bibelforklaring og misjonstale på ettermiddagen. I disse trakter, der mange har inntil 10 mil til kirken, er kirken bare besøkt av en større folkemengde når, slik som det var tilfellet denne gang, det er nattverdsgang for dagen. Selv i disse trakter finnes mange sanne kristne, selv om de naturligvis er tynt spredt i de vidstrakte bygdene. På kvelden begav jeg meg av sted på veien til Bastuträsk, som lå omkring 7 mil vest for Lycksele. I Bastuträsk har det svenske misjonsselskapet en skole for samiske barn. Jeg tok bare med en lett reiseveske og tok på meg samesko (lappskor), slik at jeg kunne reise på den norrländske måten, siden man innimellom må gå til fots lange strekninger, når man ikke kan benytte båt på sjø eller elv og heller ikke ride, der mose og kratt gjør det umulig for hester å komme fram.
Etter en vandring til fots med min ledsager, kom jeg til en båtstasjon og reiste deretter oppover elven forbi flere byer. Videre ble vi hindret av en foss og måtte avbryte båtferden og gå til fots gjennom kratt og mose, ja noen steder i dypt vann og over nedblåste trær, over fjellpartier eller steinblokker. Etter denne skogsvandringen kom vi igjen til en båtplass, og en rokarl førte oss oppover den stilleflytende elven til byen Umgransele, der vi tilbragte natten på en flott bondegård. Kjernet melk kalles drikken her og tilbys den fremmede først. Vi fikk til og med fisk, melk, smør og kornbrød, nesten så tynt som papir (flatbrød).
– 46 –
De utallige myggene er her så plagsomme at man vanligvis stryker hender og ansikt med tjæreolje for til en viss grad å være beskyttet mot dem.
De strekninger av elven der den flyter stille og derfor er farbar, kalles “sele” eller “lugnvaten”. Derav har mange forsamlinger eller byer sine navn, slik som Lycksele, Stensele m.fl. Den 3. august fortsatte vi reisen oppover elven, men noen ganger til fots langs elvestranden. Da vi hadde kommet til en by som heter Kattisawan, fikk vi der en båt til Rusele. Nå var vi sultne og jeg gikk inn i en stue og spurte husmoderen om hun kunne gi oss noe å spise. Hun sa ja til dette, tok en hov, gikk til en bekk, som like ved munnet ut i elven, og kom snart tilbake med noen fisker, deriblant lakseørret, som hun straks kokte, og så fikk vi raskt et godt middagsmåltid av fisk, kjernemelk og kornbrød (flatbrød). Maten er her ikke dyr. På fisk er det god tilgang.
Flere steder i disse trakter foruten Bibelen flere gode andaktsbøker. Jeg fant til og med mine egne små tidsskrifter her oppe i Lappland. En annen rokarl førte oss nå videre oppover elven. Men vi måtte snart igjen vandre til fots et stykke vei. Straks etter midnatt – den lyse midtsommenatten – den 4. august, kom til til Bastuträsk og ble mottatt der i et vennlig herberge. Etter noen få timers hvile kunne jeg altså nå få besøke vår skole. Min vert var en elskelig, av natur og nåde, rikt begavet bonde ved navn Anders Nilsson, som har gitt store gaver til misjonssaken og har gjort store oppofrelser for skolevesenet i området. Til skolen på stedet og til og med til læreren, hadde han tilbudt husrom leiefritt. I denne skolen var det nå 20 barn av den samiske stamme. Alle var kledd på den samiske måten. De var på misjonsselskapets regning innkvartert i byen for 50 kroner året.
De deltok mellom skoletimene i husets gjøremål. Skoletiden er vanligvis regnet fra det tiende til det sekstende året. Etter at de er konfirmert, sendes de tilbake til sine foreldre eller de kommer i tjeneste som gårdsarbeidere. Skolen står høyt i anseelse blant folket. Barna la gode kunnskaper for dagen. Men det som mest gledet meg her, var at hos mange barn framtrådte ganske tydelig kjennetegn på at Guds nåde hadde begynt sitt verk i deres hjerter.
– 47 –
Jeg holdt både før og etter inspeksjonen og overhøringen oppbyggelsestimer med bibellesning, forklaring, sang og bønn, og tilhørernes antall var enda større i det siste tilfellet enn ved det første.
Jeg tok sammen med Anders Nilsson en liten båttur over den nærliggende sjøen og fant rikdommer av jernmalm, som nesten lå oppe i dagen. Trakten er storartet. Sjøer, skoger, fjell og elver i den flotteste omveksling byr på henførende opplevelser for betrakteren av dette. Skogene består hovedsakelig av gran, furu, bjørk, lønn m.fl. Den svenske floraen er i disse trakter ikke så rik som lenger sør, men det som vokse er i løpet av den korte sommeren særdeles frodig. Den lille deilige “linnean” dekker store deler av marken i disse skoger. Luften fylles av duften fra denne.
Den 5. august fortsatte jeg overhøringen i skolen, først i katekismen. De fleste hadde lest denne på det samiske språket og bare noen få på svensk. Generelt gledet jeg meg over barnas begreper og innsikt. Selv i skriving, regning og håndarbeid hadde de gjort store framskritt. Etter overhøringen fulgte bibelkunnskap, sang og bønn, ved hvilken en stor mengde folk fra nær- og fjerntliggende byer var samlet. Deretter fulgte et vennlig avskjedsord, og jeg kunne prise Gud for at han hadde vært med oss med sin velsignelse ved dette besøket hos brødre og venner i det avsidesliggende Bastuträsk, og som jeg nok ikke får se igjen mer i jordelivet, men som jeg håper å få se igjen i det lyse hjem i Faderens hus, der vi ikke mer skal skilles.
Det regnet kraftig på kvelden, men mange barn og venner fulgte meg til sjøstranden, som lå en “half fjerdingswäg” unna. Barna var ved avskjeden dypt rørt, ja noen gråt.
Det som til en viss grad forstyrret det god inntrykket av del hele, var spor hos noen av barna etter foreldrenes fryktelige drukkenskapslast. Noen av disse barna ser bedrøvelige ut. Ett og annet barn har vært på skolen i 3 til 4 år uten engang å kunne lære bokstavene. Den gamle og ivrige skolelæreren sa imidlertid til meg at drikke-elendigheten de senere hadde avtatt betydelig, etter at regjeringen hadde begynt å demme opp mot strømmen av brennevin.
– 48 –
Den 5. august på kveldenkom vi tilbake til Kattisawan; den 6. august fortsattes reisen til Umgransele og den 7. august videre ned elven. På mange steder ved elven besøkte jeg syke og håper at for noen av dem har sykdommen blitt til velsignelse for sjel og hjerte. På kvelden befant jeg meg igjen i Lycksele, i det vennlige losjiet hos sognepresten. Derfra begav jeg meg den 8. august på reise til Knasten, en betydelig by, der misjonsselskapet til og med har en skole for samiske barn. I denne skolen var det for anledningen 25 barn, alle innkvartert i byen, slik som skolebarna i Bastuträsk. Jeg holdt både på for- og ettermiddagen overhøring av disse barna og merket med glede store framskritt i deres kunnskaper.
Deretter holdt jeg en oppbyggelsesstund med bibeltime, bønn og sang, der mye folk både fra byen og fra naboområdene var til stede. Neste dag, den 9. august, holdt jeg både før og etter middagen kirkelig gudstjeneste under åpen himmel. De fleste av dem som var til stede ved formiddagens gudstjeneste, ble også til ettermiddagens. Ellers er det vanlig her at skolelæreren holder en tale for folket, og deretter holdes bønn og synges salmer. Flere av skolebarna syntes grepet av Guds Ånd i hjerte og sinn. Fra denne skole merket man en god innflytelse på folket vidt omkring i nabobygdene. Her og i omkringliggende områder har også misjonsselskapets reisende kateketer virket til stor velsignelse. Ut fra disse samiske skoler har allerede utgått mange av Lapplands sønner, som nå ved sine gjetervandringer høyt til fjells under sommerens lange dager leser Guds Ord for familiens medlemmer som er samlet.
På den måten føres Guds rikes velsignelser til mange av Lapplands hytter og telt. Dette kunne ellers ikke ha skjedd, fordi bare få av Lapplands eldre menn og kvinner kan lese. Ved avskjeden var barna dypt rørt og under mange tårer fulgte de meg et langt stykke på vegen.
Den 10. august, etter å ha tilbragt natten i Hedlunda, reiste jeg til Transele for der å besøke en liten jenteskole. Forsamlingens sogneprest fulgte meg dit. Barna, for tiden bare 5 i tallet, syntes å ha fått god undervisning og deres framskritt var ganske tilfredsstillende; spesielt var det gledelig at Guds Ånd’s arbeid var synlig på deres hjerter, ja nesten hos dem alle.
– 49 –
Etter overhøringen av barna holdt jeg igjen en bibeltime med bønn og sang, der mange av byens folk og andre var til stede. Ved middagstid reiste jeg derfra 7 mil til Degerfors, der jeg ankom kl. 10 på kvelden og ble vennlig mottatt i presteboligen.
Den 11. august på formiddagen holdt jeg misjonstale i kirken og fant denne, merkelig nok, på en hverdag og på den travleste tiden, full av folk. På ettermiddagen reiste jeg 6 mil til Umeå, der jeg ble mottatt broderlig av forsamlingens sogneprest, dikteren (skalden) Grafstrøm.
Den 12. august holdt jeg misjonstale om formiddagen i landsforsamlingen og på ettermiddagen i byens kirke. En kollekt ble samlet inn til misjonen. På kvelden holdt jeg en bibeltime i bønnesalen, som var full av folk. Utenfor, ved vinduer og dører, var det dessuten lyttende mennesker forsamlet. Her skjedde en betydelig livsbevegelse (lifs-rørelse). Den 13. august foregikk reisen på dampbåt fra Umeå til Hernøsand, og den 14. august holdt jeg misjonstale i Säbrå kirke og den 15. august i Nora kirke i Ångermanland.
Søndagen den 16. august holdt jeg høymesseprediken i Hernøsand domkirke og på ettermiddagen først vanlig aftensangsprediken og deretter misjonstale, også i domkirken. Her traff jeg atskillige elskelige embetsbrødre. Dette var en herlig dag for meg, som gav meg en forsmak på evighetsdagen og fellesskapet i Faderens fryd en gang. Åpenbaringen 7.
På kvelden samme dag reiste jeg 4 mil for i rett tid følgende morgen å nå fram til Ljustorp, og den 17. talte jeg der på morgenen for, som man mente, mer enn 3000 tilhørere. Jeg så visselig her, slik som flere steder på mine reiser i disse trakter, atskillige tegn til partistridigheter, men mange oppriktige sjeler opptok med ydmykhet og glede mine formaninger til fred og samdrektighet. Allerede på ettermiddagen reiste jeg derfra for neste dag til rett tid å nå fram til Tuna i Medelpad, der misjonsgudstjeneste var utlyst. Her traff jeg i tillegg til forsamlingens ærverdige sogneprest , doktor Säwe, også flere andre kristne venner. Gudstjenesten varte fra kl. 10 om formiddagen til kl. 1 ettermiddag. Folket i disse trakter ville gjerne høre ved siden av prekenen også utførlige beretninger om misjonsverket.
– 50 –
Derfor varte en slik misjonsgudstjeneste vanligvis 3 til 4 timer. Tilhørerne ble ikke trøtte. Dette var tydelig av den store oppmerksomhet som skinte ut av alles øyne. På ettermiddagen samme dag kl. 5 var misjonsprediken utlyst i Stöde, tre mil fra Tuna, dit jeg altså måtte skynde meg og der kirken, slik som i Tuna, var overfylt av folk. Over disse trakter blåste det mektige nådes-vinder fra Herrens ansikt.
Den 19. august ble opptatt av reisen til Brunflo, 11 mil. Den 20. august ble det holdt misjonsgudstjeneste i Brunflo og derfra fortsattes reisen til Østersund. Den 21. august holdt jeg misjonsgudstjeneste i Ås og den 22. august i kirken i Østersund. Søndagen den 23. august holdt jeg høymessepreken i Østersund og reiste på kvelden til Lith. Den 24. august hadde jeg misjonsgudstjeneste i Föllinge i Jemtland’s lapp-mark. Lengre enn hit fantes ikke ordnede veier til disse trakter, dit jeg nå skulle reise.
Den 25. august fikk jeg en ridehest for å først reise en lang vei gjennom en skog og derfra fortsatte jeg i båt over en stor sjø. Deretter fikk jeg igjen en ridehest og red framover omkring 1 mil en smal sti gjennom høy og praktfull skog. Men så kom vi til myrer og mosetrakter, der hesten ikke kunne benyttes, men måtte sendes tilbake og reisen måtte fortsette til fots. Mange steder i kratt-traktene måtte man gå på trestammer, som var nedlagt for det formålet, men man måtte ta seg vel i vare og ikke tråkke utenfor. Endelig kom vi til Laxsjön, en stor by, som ligger ved sjøen av samme navn. Her har det svenske misjonsselskapet sin fjerde skole i Lapp-marken. Mange velstående bønder bor her i vakre, rødmalte trehus.
Det beste er at Guds Ord leses her flittig og bor rikelig blant folket. I nevnte skole var det da 25 samiske barn (lapper). Her var 2 lærere ansatt, som byttet med hverandre om å holde skole og å foreta reiser vidt omkring for å undervise folket og spre kristelige bøker og skrifter. Da den ene holdt skole, var den andre på reiser. Reisene skjer egentlig kun om vinteren, siden det lappske folket om sommeren er med sine flokker (rein) så spredt omkring i fjellene,
– 51 –
at det ikke ville være mulig å fullføre noe misjonsarbeide blant dem under slike forhold. Dette ble sagt om misjonsarbeidet over alt i Lappmarken. Dette må foregå egentlig gjennom skoler og gjennom den påvirkning som skolevesenet kan vinne på den eldre befolkningen. Vi hadde samme dag som vi kom dit på ettermiddagen en bibeltime i skolen ikke bare for barna men også for byens folk.
Jeg lærte der å kjenne mange både eldre og yngre alvorlige kristne. Mange bedyret sin glede over at en prest hadde kommet til dem, og både barna og mange eldre møtte meg allerede nede ved stranden. Og mange flere samlet seg i skolen, der de var hele ettermiddagen, som ble nyttet til bibelundervisning, sang og bønn, samt av fortelling av og lytting til utførlige misjonsberetninger og til slutt av bibelsamtaler.
Den 26. august på morgenen hadde vi igjen en andaktsstund og deretter overhøring av barna. Fra kl. 12 til 2 igjen en bibeltime med sang og bønn. Folk fra nabobygder var kommet og stanset igjen hele ettermiddagen under felles oppbyggelse med bibelundervisning, bønn og sang. På ettermiddagen var det igjen overhøring av barna, som skjedde til alles tilfredshet. Også fra denne skolen syntes det å utgå stor velsignelse ut i bygdene på samme måte som fra misjonsselskapets øvrige skoler, på den måten at mange av de unge som har gjennomført skolen, har som sanne, opplyste kristne derfra vendt tilbake til sine slektninger og følger dem nå på deres streiftog.
På en slik måte meddeler de i mange mørke lappiske telt det lys de har fått gjennom skolen. Og en gang om året samles her så mange av de barn som har nytt godt av undervisning på denne skole, samt deres slektninger som har anledning, til en årsfest, hvor de får oppbyggelse, vederkvegelse og glede i sine hjerter gjennom Guds Ord’s betraktning, bønn og sang, og gjennom å se igjen gamle venner og samtale med kjære kjente. Også ved denne anledning hadde mange av skolens tidligere elever innfunnet seg, da de hørte at en lærer skulle komme hit på besøk. De hadde gått og sprunget dag og natt i flere mil. Trøtthet og glede kjempet om seieren; men ingen av de så hardt anstrengte sovnet allikevel under andaktsstunden. Varmen var trykkende.
– 52 –
Den 27. august fortsattes overhøringen av barna etter igjen en felles andaktsstund. Ved middagstid ble det igjen holdt bibeltime med sang og bønn for store skarer av eldre og yngre mennesker. Etter denne bønnestund tok jeg avskjed med de kjære barna og med disse mange dyrebare venner.
På ettermiddagen ble jeg ledsaget av barna og mange andre helt ned til stranden , og lærerne samt 3 av guttene fulgte meg enda lengre. Reisen over sjøen var en stormfull reise. Gamle og unge stod igjen på stranden og så etter den lille båten, til vi lykkelig steg i land på andre siden av sjøen.
Det må legges til at i fire omkringliggende byer ble det holdt søndagsskole og som stod i forbindelse med den nyss nevnte skole, og at en tredje lærer akkurat var ankommet til Laxsjøn, som holdt på å lære seg det lappiske språket for følgende år å bli ansatt ved en ny skole, som misjonsselskapet aktet å opprette i Åsele lappmark.
Etter en mils vandring gjennom skog og over mosmarker og myrer kom vi til byen Ørtsjø, der ganske mye folk møtte og der vi hadde en velsignet bibeltime sammen. Dette er en av de byene som en antydet ovenfor, der søndagsskole holdes. Det merktes tydelig at her ble det formidlet en god undervisning.; særskilt var dette å merke på den skjønne salmesang, som trente stemmer istemte. Det var i sannhet vederkvegende å høre lovsanger til Herrens ære istemt med livlig røst i disse lapplandske skoger.
Den 28. reiste vi først over en sjø til Karås og foretok deretter en lang skogsvandring. Etter denne vandring hadde vi igjen en båtferd å foreta og så pånytt en vandring gjennom skoger, kratt og myrer, til vi kom fram til Gårsjø, der vi hvilte en time og deretter gikk til Sikås, der vi ble over natten. På kvelden holdt jeg der bibelforklaring med bønn og huset ble fullt av tilhørere. Folket i denne trakten er generelt velstående.
Den 29. august for vi i båt over en stor sjø til Hammardal, der jeg holdt misjonsgudstjeneste i den store kirken, som var fyllt av tilhørere. På ettermiddagen fortsattes reisen. Her er anlagt en ny vei over betydelige høydedrag, fra hvilke man i flere retninger kan se snødekte fjell.
– 53 –
Søndagen den 30. august holdt jeg høymesseprediken og deretter misjonstale i Lith. Derfra fortsattes reisen til Østersund. Her holdt jeg en bibeltime med undervisning og bønn i byens kirke, som ikke kunne romme alt det folket som hadde samlet seg. En stor del tilhørere lyttet ved vinduer og dører. Den 31. august ble opptatt med en 12 mil lang reise til Borgsjøbyn, og den 1. sept. av en reise til Torp. Her ble det holdt misjonsgudstjeneste i kirken og atskillige embetsbrødre av oppriktig kristelig sinn var tilstede. Vi tilbragte noen herlige timer sammen. På kvelden reiste jeg åtte mil til Fjäl.
Den 2. september fortsattes reisen reisen til Tynderø, der kirken ikke kunne romme en tredjedel av folket som hadde samlet seg. Jeg måtte tale fra et åpent vindu til alle disse skarer, samlet dels i kirken og dels utenfor den. Gudstjenesten begynte kl 9. Jeg ville slutte flere ganger, men folket antydet på flere måter sitt ønske om at jeg måtte fortsette og på den måten kom foredraget til å vare til kl. halv ett. Her blåser en mektig nådesvind. Straks etter gudstjenesten måtte jeg skynde meg derfra for å kunne rekke fram til Sundsvall, dit jeg hadde 4 mils vei.
Der talte jeg fra kl. 6 til 8 om kvelden. Byens store kirke var helt full av tilhørere. Her traff jeg flere elskelige embetsbrødre samlet i presteboligen. Den 3. september fortsattes reisen til Bergsjø, seks mils vei. Der holdt jeg misjonstale i kirken kl. 5 om ettermiddagen. Deretter lange samtaler med undersøkende, søkende sjeler.
Den 4. september fortsattes reisen til Hudikswall, dit jeg hadde tre og en halv mils vei, og der jeg holdt misjonstale i byens kirke kl. 5 ettermiddag. Her fant jeg at det rådet mellom de nyvakte sjelene en herlig åndens enhet, og de syntes å være forenet gjennom fredens bånd. Til å skape denne sammenslutning hadde Herren utrustet forsamlingens trofaste sjelehyrde, som hadde rett forstått å forene (finnene) lappene i endrektig tro, slik at til og med en del som før hans ankomst hadde skilt seg fra kirken, senere med glede hadde gått tilbake til denne. Etter en uforglemmelig time i dette elskelige prestehjem, gikk jeg kl. 10 på kvelden ombord på dampbåten Norrland, som avgikk til Söderhamn.
Den 5. sept. ankom jeg til Søderhamn, der jeg samme dag hadde samtale med med mange kristelige venner.
– 54 –
Søndagen den 6. sept. holdt jeg høymessetale i byens kirke, deretter aftensangstaleog misjonstale, alt for overfyllt hus. Her synes det å pågå en gledelig åndelig livsbevegelse (livsrørelse). Den 7. sept. holdt jeg misjonstale i den store kirken i Norrala. Her finnes graven etter den første misjonæren som år 1060 kom til denne nordlige delen av Sverige, nemlig St. Steffan fra klosteret Corbeille. Han ble myrdet en mil herfra, men ble begravet her av sine venner.
Den 8. sept. hadde jeg misjonspreken i Hanebo og om kvelden bibelundervisning i Søderhamn, hvoretter jeg straks før midnatt startet avreisen til Stockholm. Lovet være Herrens navn ! Fra reisens begynnelse til dens slutt hadde han hjulpet i sin store nåde og barmhjertighet. Han gav meg helse og krefter og bevaret fra farer og ulykker. Måtte han i nåde velsigne de såkorn som har blitt sådd ut og rikt velsigne alle mine tilhørere, mine dyrebare venner, mitt elskede fedreland.
Overalt var brev og varselsmeldinger ankommet i rett tid. På hvert sted hadde mine elskede embetsbrødre kunngjort dag og time da preken eller bibeltime skulle holdes. På hvert gjestgiversted stod for min regning en uthvilt hest med en liten kjerre. Overalt fikk jeg erfare stor vennlighet og velvilje. På enkelte steder ble jeg riktignok noe oppholdt, men allikevel alltid av den årsak at min embetsgjerning var påkalt. Slik ble jeg enten anmodet om å besøke syke og å døpe barn, siden folket mange steder i disse trakter har mange mil til prest og kirke. Det er i sannhet mye å takke Gud for, at han fra begynnelse til slutt styrt det slik at en slik omfattende og nøye beregnet reiseplan ikke på noe sted har gått over styr. Ja, Herren være lovet !
Den 10. sept. ankom jeg til Stockholm kl. 7 om morgenen og samme dag reiste jeg til Lübeck for å fortsette reisen til Berlin for der på de svenske venners vegne være til stede på den evangeliske alliansen’s årsmøte.
———————
Ettersom de selvbiografiske opptegnelsene slutter her, må det gis noen korte meddelelser, spesielt om tiden mellom 1857 og 1881, de siste 23 årene av den virksomme mannens liv.
– 55 –
Da han selv av sine skrivearbeider bare nevner sine tidsskrifter (blader), må her minnes om noen av hans øvrige arbeider.
“Bibelen med forklaringer” begynte å utkomme i hefter året 1850 og har kommet i fornyet opplag flere ganger. Et nytt opplag av de symbolske bøkene, av rikets domkapitel forordnet å benyttes i kirkene, sørget han for i 1853.
“Bibelske betraktninger ved en konfirmasjonsundervisning”, år 1863, må ikke glemmes. Til slutt må også nevnes to mindre skrifter, det ene : “Hwad lærer Bibeln om försoningen ?” utgitt året 1877 og det andre : “Bibliska Framtidswinkar”, fra året 1880.
Av offentlige utmerkelser som kom Fjellstedt til del, kan bare nevnes det teologiske doktor-diplom, som han mottok fra Halle i 1853. Ved promosjonen hadde den berømte Tholuck vært promotor.
Da misjonsinstituttet, hvilkets forstander Fjellstedt var, i året 1853 ble flyttet fra Lund til Stockholm, ble misjonsskolen utvidet, slik også nevnt, til en presteutdannings-skole for fattige unge, som ønsket å gå i den svenske kirkens tjeneste. Denne presteutdanningsskolen ble i 1859 flyttet til Upsala, der den fremdeles eksisterer under navnet Fjellstedtska skolan, som er et ærefullt minne om den for sitt fedrelands kirke ivrige mannen.
Året 1860 mottok Fjellstedt kall som sogneprest i Wester Åker og Dalby i Upsala stift, hvilket kall han allikevel senere avslo og i stedet antok “brukspredikantsbefattningen” ved Østwerum i Småland, der han virket et par års tid.
Årene 1864-1872 var han sin gamle venn domprosten Wieselgrens assistent i embetsgjerningen i Gøteborg, mens han om sommeren foretok ikke ubetydelige prekenreiser både innenfor og utenfor landet. Åtte år med hardt arbeide – også oversetter-arbeid – for det var i disse år han f.eks. reviderte sitt bibelverk, i tillegg til at han fra Gøteborg sendte ut sine blader – det er hva vi i korthet kan si om dette tidsrom av hans omskiftelige liv. Framfor alt lå ham nå stadig mer skolen i Uppsala på hjertet. Derfor, når han etter et opphold på noen år i Kornthal i Würtemberg,
– 56 –
der han vel egentlig av helsemessige årsaker oppholdt seg sammen med sin hustru fra 1872 – 1876, da hans hustru døde, vendte tilbake til Sverige, tok han for sin gjeværende levetid bosted i nevnte skole. Han bisto da skolens forstander med å holde søndags andaktsstundene i skolens bønnesal og deltok dessuten med varm interesse – ned til de minste detaljer – i alle skolens anliggender. Han elsket fortsatt skrive-virksomheten. Jfr. ovenfor nevnte utgitte bøker i 1877 og 1880. Og somrene benyttet han også denne sin siste livsperiode til prekenreiser i midterste og søndre Sverige. Ja tross sin svake helse og høye alder sparte han seg ikke heller om vinteren for å gjøre kortere prekenreiser. Slik var hans siste ferd i dette livet, da han kort før jul i 1880 talte i en kald landskirke og der pådro seg en forkjølelse, som nedla ham på dødssengen.
Av familieforholdene må nevnes følgende :