misjonsstasjonen bethanien

Den første misjonær som kom hit, var J.H. Schmelen. Etter ham kom misjonær (metodist) W. Threlfall, som ble myrdet her ved Fish River. Den gamle Kobus Frederik fikk tak i morderen, og som senere fikk sin dom i Silverfontein i Kapp-kolonien. Stedet fikk navnet Bethanien av misjonær Schmelen.  Ved H. Kleinschmidt’s ankomst var det ingen som bebodde stedet, men snart samlet det seg mange der. På stasjonen stod fremdeles en gammel mur fra det nedbrente bolighuset til misjonær Schmelen. H. Klienschmidt anla snart en hage og noen av de som bodde der fulgte hans eksempel.

Den 22. november 1842 side 4) be det valgt et råd.

Den 5. desember 1846 la vi, med lite hjelp fra andre, ned grunnsteinen til kirken.

Den 1. januar 1847 ble kaptein D.Christian innsatt”

“Nest etter Warmbad er Bethanien den største stasjon i Store Namaqualand. Warmbad ble grunnlagt i 1805 ved brødrene Albrecht. Bethanien ble grunnlagt i 1814 ved den kjente misjonær Schmelen. Tidligere het stedet /Ui- +Kamis (Stein-Verschluss). Innbyggerne er hottentoter som er innvandret fra Kapp-kolonien. Såkalte Orlams kom hit under sin kaptein Jacobus Frederik, og som kjøpte landet fra den røde nasjon (der roten Nation).

(Side 6) I året 1842 kom H.C.Knudsen som misjonær til Bethanien. Knudsen døpte en forholdsvis stor skare mennesker. Senere ble det en streng botspredikant av den tidligere glade frelsesbudskaps-forkynner, og som under sitt fravær ble erstattet av Jan Bam, Schmelen’s svoger og som senere ble engasjert i Scheppmansdorf.

(Side 7) Allerede like etter påske i 1853 kom kateketen Kreft i arbeid i Bethanien.

(Side 8) Den 9. november 1856 mottok Kreft ordinasjon ved Krønlein, gjennom en beslutning gjort av deputasjonen (styret) i Barmen. På denne måten ble Bethanien på nytt en selvstendig misjonsstasjon og hadde sin egen misjonær.

I året 1862 ble det gjort innsamling til en misjons-buskap, og som skulle komme misjonen til gode. Dessverre døde den trofaste broderen den 3. mai 1878 i Grootfontein, der han oppholdt seg for å gi en innføring til den unge misjonæren Pabst.

(Side 9) I slutten av 1879 inntraff hans etterfølger, Johannes Bam, seg i Bethanien, han var sønn av den avdøde misjonshjelperen Jan Bam i Scheppmansdorf.

I 1884 forhandlet Vogelsang, en utsending fra kjøpmann Lüderitz i Bremen, med Joseph Frederik om Lüderitzbucht og den tilhørende landstripen  på 25 engelske mil, for summen av 200 engelske pund (4000 Mark) og 200 ubrukelige geværer.

I 1885 stilte Bethanien seg, ved formidling av dr. Nachtigal, under tysk beskyttelse. I begynnelsen av september 1885 døde broder Johannes Bam av følgene av sine alvorlige underlivslidelser. I 1892 ble misjonær Friedrich Heinrichs innsatt i sin tjeneste i Bethanien gjennom broder Fenchel i Keetmanshoop. Han betjente menigheten i Bethanien og hadde en svært godt forhold til menneskene der. Den 20. oktober 1893 døde kapteinen Joseph Frederik. Siden hans eldste sønn var tilbakestående, så ble den neste sønnen Paul Frederik hans etterfølger og innsatt som kaptein i nærvær av menigheten den 8. desember 1893 ved misjonær Heinrichs. (Side 10)

I året 1894 gjorde den tidligere eldste Cornelius Frederik opprør mot den svake kapteinen Paul Frederik. Men det lyktes kapteinen å beseire Cornelius. Gjennom påvirkning av Hendrik Witbooi, Cornelius sin svigerfar, ble freden i Bethanien gjenopprettet og Cornelius reiste tilbake og forholdt seg rolig.

Misjonær Heinrichs startet i året 1897 byggingen av en ny kirke, som den 30. juli 1899 ble høytidelig innviet.

I oktober 1904 sluttet alle de innbyggere som holdt til på nordsiden av Bethanien under ledelse av den overnevnte Cornelius Frederiks seg til oppstandslederenen Hendrik Witbooi. Nyheten om disse Bethanien-innbyggeres oppstand ble kjent her på stedet 24. oktober. Kaptein Paul Frederiks erklærte da at han med resten av sitt folk ville forbli trofast mot den tyske regjering. Allikevel hadde man mistanke om at de av Bethanien-folket som var igjen på stedet næret sympati for opprørerne og opprettholdt kontakt med dem.

Da derfor den 6. november 1905 ved Wasserfall 1,5 timer øst for Bethanien en regjeringsvogn ble overfalt, røvet og brent og som var ført av 4 Bethaniere – hvoriblant også kapteinen’s bror befant seg og disse 4 gikk over til opprørerne – ble alle innbyggere i Bethanien, uten dem som stod i tjeneste hos hvite, den 7. november tatt til fange og bragt til en konsentrasjonsleir og satt under streng overvåkning for å umuliggjøre enhver kontakt med opprørerne. All eiendom tilhørende innbyggerne, fremfor alt alle jordstykker, ble beslaglagt av regjeringen.

Med dette ble den engang så store stamme av Bethaniere ikke bare tilført et alvorlig slag, men deres selvstendighet ble for all tid bragt til ende. Hvordan det nå vil gå med den herværende ganske lille menighet, som nå mest består av gamle, svake, kvinner og barn, lar det seg ikke gjøre å si noe om i dag.  Misjonær Heinrichs betjente denne svake rest trofast med Guds Ord og sakrament.”

“F.H. Heinrichs, født 1. februar 1863 i Schwalm (Westphalen) og ordinert 5. august 1891, kom 9. januar 1892 til Bethanien som rhinsk misjonær for den derværende menighet.  Etter en fredelig og velsignet så- og høste-tid i menighetsarbeidet, inntrådte 10. januar (1894) en borgerkrig mellom Paul Frederiks og Cornelius Frederiks, og som snart igjen var bilagt, men allikevel levde videre i hjerte og sinn. I året 1896 ble filialmenigheten Grootfontein anlagt nord for Bethanien i distriktet Maltahøhe. Sistnevnte ble nedlagt under mitt opphold med min kone i Kappstaden året 1900-1901 på grunn av en svært sørgelig oppstand.

Disse var forøvrig gjennomgående gode, oppriktige, flittige og velvillige Basters, som jeg opplevde mye glede sammen med.

Den 18. oktober 1904 startet den sørgelige oppstanden i sør mot den tyske regjering, som for Bethanien’s del først avspilte seg nord for stasjonen og ved hvilken de der spredt omkring boende Grootfonteinere ble trukket inn i volden mot vår tyske regjering og som beredte oss, sammen med alle hvite innbyggere i Bethanien, 15 uker i frykt i den nesten helt gjenmurte politistasjonen. Etterhvert ble hele området omkring Bethanien utrygt, og som fikk til følge en hungersnød blant de innfødte på stedet, også den tro blivende kaptien Paul Frederiks og andre falt offer for hungersnøden.

Den 1. september fant den kirkelige vielse til Lydia født Brand, ved misjonær Hegener.

(Side 12) Etter ett og et halvt års lykkelig ekteskap, gikk min første kone dessverre hjem til Gud den 22. mars 1895 kl. 9 på formiddagen. Hennes gravstøtte står i misjonshagen. Den trofaste Herre skjenket meg i Elisabeth født Gøbel igjen  en trofast livsledsager, og som jeg den 24. mai 1897 ved den nå avdøde misjonær Albarth ble viet til samtidig som han på samme dag av meg ble viet til sin brud i kirken i Bethanien.

I mars 1907 foretok vi vår feriereise til Tyskland med tungt hjerte. For når man gjennom glede og sorg er vokset sammen med en menighet gjennom nesten 16 års arbeid, blir ikke en slik avskjed enkel. Vi hadde gjerne tatt vår rekreasjon i Lüderitzbucht for ikke helt å forlate menigheten i tiden av nød, forårsaket av krigen og av gresshoppeplage. Men dessverre frarådet legene i Tyskland oss igjen å reise til tysk Sørvestafrika, og foreslo i stedet Brasil, og der vi ankom på slutten av 1809 og der Herren gav oss en ny arbeidsmark. Fra mars 1907 til januar 1908 var Bethanien ubesatt, men flere ganger bel menigheten besøkt av misjonærene Fenchel og Niemeyer i Keetmanshoop.”

“Den 10. januar 1908 kom jeg hit til Bethanien etter en god reise fra Keetmanshoop.

(Side 13) Menigheten talet ved starten av året 1909 424 sjeler. Filialmenigheten Kuibis, som ligger 50 km fra Bethanien (nord), ble anlagt. Der bor det ca 250 innfødte, for det meste Hereroer. Ved slutten av året 1910 talte menigheten i Bethanien 476 sjeler.

(Side 14) Ved slutten av året 1911 talte menigheten 520 medlemmer.

I 1913 : (side 13) Det foregående år var et stort tørkeår, siden det bare regnet 40mm. Både farmere og innfødte har tapt mye kveg.