– selv om Norge var grisgrendt og etter “den sorte død” mange steder regelrett avfolket, ble det gjennom århundrene gradvis befolket og har vært hjem for et stolt folk. På bakgrunn av den særegne geografi, har vilkårene for våre forfedre og -mødre vært forskjellige i ulike deler av landet. Også med hensyn til den kontakt med omverdenen som kunne finne sted. Og de påvirkninger menneskene ble gjenstand for.
Men tap av nasjonal selvstendighet i dansketiden frem til 1814 og underleggelsen under felles konge med Sverige frem til 1905 har satt sitt preg på “folkesjelen”, en form for “hårdnakkethet” og autoritets-vegring har vært et av kjennemerkene på folket som sådant. Vi ville vinne vår selvbestemmelse, selv om kostnaden kunne virke stor.
Også i kulturell og åndelig betydning har det norske folk måttet gå sin egen vei; i dette krysningspunktet mellom ytre påvirkning og indre drivkrefter skrives dette avsnitt under “borgerskolen”, der vi trekker frem bevegelser under 1700-1800-tallet som på ulike måter “skapte” det norske samfunn, slik vi har kjent det. At disse trekk de seneste 2 generasjoner i alvorlig grad synes å forvitre, er tydelig observerbart;
– les videre her om :
– les om Haugianerbevegelsen :
– les om særnorske bevegelser :
– les om internasjonale bevegelser med avleggere i Norge :
– les om skandinaviske strømninger i Norge :