– var en markant person i metodist-bevegelsens første tid her hjemme; og han var nettopp fra Porsgrunn, et tidlig arnested for det vi kan kalle metodist- eller hellighets-vekkelsen fra 1850-årene av mange steder omkring i vårt land.
Selv skrev Hans Olsen dagbok, der viktige begivenheter i hans liv ble notert, tildels svært detaljert. Om ikke selve dagboken er blitt tilgjengelig, kjenner vi noe av dette innhold gjennom en artikkelrekke i avisen Porsgrunns Dagblad i året 1939, lenge etter at Hans Olsen var hensovet;
– les noe av dette her :
Pastor Johan Thorkildsen, som kjente Hans Olsen godt, skriver følgende om ham :
“Hans Olsen blev omvendt til Gud og sluttet sig til menigheten i 1863. Det var i slutningen av Arvesens og Hansens virketid i Porsgrunn. Han var sjømann og på sin siste tur var han sammen med pastor L. Jørgensen, som da var styrmann, og han skibstømmermann. De blev venner for livet. – Efter denne tur sluttet han på sjøen og hadde forskjellig arbeide hjemme. Han blev 85 år og døde i sitt hjem den 11. april 1920. Et beveget, rikt og hellig jordeliv var avsluttet.
Olsen blev anbefalt til formaner på ledermøtet den 10. november 1873, og bemyndiget som lokalpredikant ved distriktskonferansen i Kragerø den 9. juni 1876, sammen med O. Andersen, begge anbefalt fra kvartalskonferansen i Porsgrunn.
Ved anledningen hadde Olsen en avhandling om : «Hvad Gud kan gjøre». Derom kunde han uten tvil skrive både greit og godt.
Hans Olsen hadde en meget lang arbeidsdag, og han brukte den vel. Han fartet om tilfots i by og bygd, og der er nok mange som husker den gode og trofaste sjel. – Jeg bærer minner om hans virke ved Ødegårdens verk og i Knardalstrand.
Han reiste også en tid som avholdstaler og som utsending fra «Den religiøse traktatforening», og da var han en tur i Nord-Norge, og på mange steder der nord er han den første metodistpredikant som har talt Guds ord der.
Dog, de største merker er der nok efter ham i de hjemlige trakter – Porsgrunn og dens omegn.
Han var aktet og elsket som få. Han ikke bare preket godt, men han hadde en merkelig evne til å fortelle. Engang talte han på en vennefest om sine mangfoldige oplevelser, så forsamlingen både gråt og lo. Han talte over en time, og det bare om de fordeler han hadde hatt, fordi han var metodist.
Jeg håper det ikke blir til forkleinelse for nogen, når jeg sier at man likeså gjerne hørte Hans Olsen preke som menighetens forstandere. Det er iallfall bare tenkt som en rose i Hans Olsens minnekrans.