– les bokens innledning her :
-89-
Lokalpredikant.
Det ble tale om å anbefale meg til lokalpredikant i menigheten. Jeg leste de foreskrevne studier og skulde bli eksaminert i menighetsrådet. Da arbeidet jeg langt inne på Grue Finnskog.
Både min hustru og mine foreldre skulde nedover til den store høgtid som kvartalsmøtene alltid var. Men denne gangen ble det for oss en særlig stor dag.
Det var vinter. Galterudbygda lå kledd i kvit kledning. Fra toppen av Spetalen så jeg ut over det tindrende vinterlandskap. Fager lå bygda ved midtsommerleite, fager var den i vinterskrud. Her hadde en gammal pilgrimsveg i middelalderen ført til Olavs helligdom i Nidaros. Spetalen har navn etter herberget de trette pilegrimer kunde ta inn i og kvile før de drog videre mot den store opplevelse.
De snøkvite høgdene kringom løftet sinnet mot himlen til den reine, blodkjøpte skaren, pilegrimene fra trengselens jord.
Jeg hadde bare gått 60 kilometer fra Finnskogen og nærmet meg Galterud Metodistkirke, min helligdom. Der skulde jeg møte ikke bare mine kjære, men også Guds folk som var mitt folk. Det sang i meg :
Hvor deilig det er å møte når ene man vandrer frem,
en broder- og søsterskare på veien til samme hjem.
-90-
Det er som en kvegende luftning som Herren oss sender ned
å styrke den trette vandrer på. veiens besværlighet.
Det har vært en av manglene mine at jeg ikke har fått sangens nådegave. Da vilde jeg sunget sangen inn i de kjære heimene som Gud hadde strødd henover moene, opp imot liene og inn gjennom skogen. Men sjelen har fått sangens gave. Og jeg kjente kvartalshøgtiden alt var tatt til.
Der lå kirken. Stille reiste den enkle helligdom seg over jordene ikring og minte om Noas ark på sletta. Arkens dør hadde stått åpen til redning for folket, kirkens dør stod åpen for dem som vilde inn. Framme ved alteret hadde sjelene gjennom tidene bøyd seg under gråt i bønn om fred med Gud. Der var rette kvileplassen for den trette vandrer som hadde fart så vide i verden.
Gleden og høgtiden ble stor. Alle ønsket den nye lokalpredikanten til lykke og bad om Guds signing over gjerningen. Den gang var Joachim Pettersen menighetens pastor og Lars Pettersen metodistpioneren i Bergen — presiderende eldste.
Pastor Pettersen hadde bosatt seg i Kongsvinger. Han var en dyktig taler og fikk en god tid. Han vilde konsentrere sitt virke om denne by. Følgen ble at han svært lite fikk høve til å besøke de andre stedene utover landdistriktet. Som lokalpredikant fikk jeg i oppdrag å ta meg av disse stedene. Det ble lange veger fra Unumbsrønningen i Brandval til Slåstad og Galterud i Odalen og andre steder. Jeg brukte å gå heimefra om lørdagen og tok vegen om Rasta og hadde møte der om kvelden. Søndagen hadde jeg så møte på Slåstad om formiddagen og på Galterud om ettermiddagen. Eller omvendt. Pastoren rådet meg til å flytte til Kongsvinger. Derfra vilde det være lettere å foreta mine turer til møtene
-91-
i distriktet. Han mente også det vilde være en fordel for mitt skomakeri.
I Kongsvinger hadde det vært noen svenske waldenstrømmere og vunnet en del venner. Fra første dag Petteren kom, slo disse seg i lag med ham. De var av en eller annen årsak blitt nektet å ha samværene sine i bedehuset. I disse fikk Pettersen noen trufaste medarbeidere. Han brukte dem i ledende stillinger som til å lede søndagsskole og sanglag.
Det gikk så langt at disse frie vennene ble enig om å gå ut av Statskirken. Om det var for å gå inn i menigheten vet jeg ikke.
Det var i alt 16 stykker som gikk til soknepresten for å la seg skrive ut. På prestens spørsmål om hvorfor de vilde ta dette skritt angav de bl. a. at de ikke kunde gå til nattverden sammen med ugudelige og verdsligsindede mennesker som ikke eide levende tru.
Presten satt en stund og så på disse menneskene. Han syntes nok det var mange å melde ut på en gang, skjønt han hadde mange tusen att i de tjukke protokoller. Dette var en katastrofe som måtte avverges. Mens han lynrapt tenkte på disse tingene, kom det fram et smil om munnen hans.
Han lente seg litt fram i stolen og talte inntrengende til dem : “Dette synet som dere her har lagt for dagen er på mange måter riktig, meget riktig. Det er noe jeg sjøl har tenkt mye på. Men hør her. No er det en ting jeg vil legge fram for dere som dere uten tvil vil gå inn på. Jeg vil sammen med dere, med bare dere, holde lukket kommunion når dere så måtte ønske. Dette skal altså ikke behøve å være noen grunn for dere til å tre ut av kirken”.
Presten hadde talt seg varm. Og med sin evne til overtalelse fikk han disse «vill-ledte fårene» til å forlate sine grumme tanker.
“Før dere går”, sa han etter at saken var blitt klar, «så vil jeg gi dere et råd : Vokt dere for Pettersen”.
Deretter tok han et hjertelig farvel med dem og ønsket dem Guds rikeste velsignelse.
-92-
Dette synte at de ikke hadde sine begreper i orden om sjølve menighetssamfunnet.
Jeg fulgte Pettersens råd og flyttet til Kongsvinger. Like etter vi hadde flyttet inn i Grønnerudgarden i den øvre bydel oppunder festningsverkene braut en veldig ildebrann ut tvers over gata. Holmengarden og to andre garder brann ned. Det så truende ut. Ildtungene sleikte mot vinduene hvor vi bodde. Fire dager i forvegen hadde min hustru fått Olga, og ble no grufullt redd, men orket ikke engang reise seg i senga.
Dette flammehav tok jeg som et forvarsel på at i Kongsvinger vilde det møte meg mange vansker og tung motgang. Det demret for meg at i denne byen vilde jeg vanskelig kunne slå meg igjennom. Men jeg fikk prøve en stund til jeg fikk noe bedre.
Siden har jeg bodd her i 60 år og gjør det framleis. Denne plassen må trass i alt ha vært stedet Gud vilde ha meg boende på.
Etter Joachim Pettersen ble Seved Hansson ansatt som forstander for menigheten. Han bodde en tid i Kongsvinger og en tid på Galterud. Han var svensk og ble derfor i Norge kalt Svenske-Hansson, men i Sverige Norske-Hansson.
Han fulgte den praksis å ansette assistenter, for det ble etter hvert umulig for en mann å vareta det store menighetsdistrikt. Flere av disse assistentene ble siden dyktige prester : Emil Halvorsen, August Hartvig, Geo. Rognerud.
Men en av assistentene som ble sendt til ham ble vraket. Det var H. K. Madsen som siden ble en kjent pastor både i Norge og Amerika. Han oppnådde en sjelden veltalenhet.
Da han kom til Seved Hansson, var han meget ung og liten av vekst. Hansson møtte ham på stasjonen i Kongsvinger og ble med en gang meget indignert over pastor Walle som hadde sendt Madsen og anbefalt ham.
Han skreiv der-
-93-
for med en gang og sa at smågutter hadde han ikke bruk for. Dette lot han også Madsen forstå.
Søndag formiddag fikk likevel den vesle fyren følge med til Galterud på gudstjenesten. Hansson holdt en av sine store prekener. Etterpå skulde Madsen få lov til å si noen ord. Han hadde valgt som utgangspunkt David og Goliat og sa blant annet : «Jeg har fått føle at jeg er for liten og for veik til å bære Sauls store rustning. Det hadde jeg forresten heller ikke tenkt. Men jeg hadde nok tenkt at jeg lik den vesle David kunde slynge en stein som kunde treffe noen».
Så avla han vitnesbyrdet om sin frelse og sitt kall til å vitne om Gud. Sjøl var han grepet til tårer og hele forsamlingen, som var knusk tørr etter Hanssons preken, brast i gråt.
Da Hansson siden fortalte meg denne historien, la han til : «Det var treffande, ja, jag måste seja det var träffande».
Madsen ble her en kort tid. Virket i Ståstad hvor han samlet mye folk. Men så kom Hansson og hentet ham med hest og vogn og kjørte ham til stasjonen. Den unge mann gikk til nye og større anledninger.
Seved Hansson kunde være meget slagferdig. Mange historier om ham vitner om det.
En dag fulgte han noen til soknepresten et eller annet sted. De skulde melde seg ut av Statskirken og gå inn i menigheten. Under eksaminasjonen tok soknepresten fatt i Hansson og spurte om det var dette han så som sin hellige oppgave å få folk ut av kirken. Seved Hansson tok det hele med ro, og da soknepresten merket at han ikke kom noen veg, sa han : «Ah, skitt. De kan gjerne få disse sjelene, det er så allikevel klinten blant hveten».
Og så tok han til å skrive ut attestene. Mens han holdt på med det, hørtes et forferdelig leven ute fra gata. Hansson som satt borte ved vinduet, så at det var to menn som ble arrestert. En hel flokk av barn og voksne fulgte etter som interesserte tilskuere.
Soknepresten for opp og spurte hva det var for
-94-
leven. «Soknepresten kan ta det lungt», svarte Seved Hansson, «det ar endast hveten som sankas i laden..»
Et selebert besøk fikk Kongsvinger i svensken Bolzius. Det stod et veldig ry om ham. Han hadde helbredet dronning Sofie av Sverige. Og mange reiste til Glava sokn og besøkte ham. Blant dem var også kateket Due fra Kongsvinger. Da han kom heim att holdt han et foredrag om sine inntrykk.
Følgen ble at Bolzius kom hit. Han fikk to stuer og et kammers til fri disposisjon i Holmens gard. Da han vel var kommet i gang, gikk jeg dit. Vi ble snart venner. De norska metodistpastorene som jag känner, Olle Olson, Krogsrud och Walle, dom tycker jag allt är snälla gossar», sa han en dag.
Den første dagen jeg var hos ham var han innbudt til Due på middag Han bad meg være hos de sjuke og oppmuntre dem med bønn og vitnesbyrd. Der var mange sjuke. Jeg la merke til en gammal mann som satt og gråt. Det var Jakob Saga. Jeg spurte hvorfor han gråt. «Han bryr seg ingen ting om meg», svarte han sorgsen, «det kommer nye, dom behandler han. Meg bryr han seg itte om. Je må reise heim att».
Når du har ventet så lenge, får du vente til han kommer att», forsøkte jeg å trøste, «jeg skal prøve å hjelpe deg».
Jeg forstod at Bolzius vilde ha pasientene sine i sterk sinnsbevegelse før han behandlet dem. Ut på ettermiddagen kom Bolzius tilbake. Han vrengte av seg frakken og kom i slagorden. «Var är nu de sjuka ?» «Her, farbror», sa jeg, «er en gammal mann. Han har ventet i tre dager. Du må være snill og ta deg av ham».
«Jaha, jag tänkte nog att spara den gubben en stund ännu, ty jag skal seja sanningen, jag har inte riktig tro på den gubben.
Da begynte Jakob å gråte. Bolzius så det og spurte: «Hur är det med dig, då, är du Guds barn ?» «Ja, det e je», hikstet Jakob.
Bolzius vilde ha greie på når han ble det. «For 30 år sia vart je
-95-
omvend», kom det fra Jakob. Jaha, men det var vel for gammalt no, mente Bolzius, det måtte vel fornyes om det skulde duge i dag.
«Ja, det må så», sa Jakob og var liten og ydmyk, «je må omvende meg hver dag». Da brast det ut av Bolzius : «Ja, var det inte det jag kunne tro att du måste vara en av dom. Omvend varje dag i 30 år. Och med allt det är vel inte du omvend ennu».
Nei, han vedkjente det, det var nok smått bevendt med omvendelsen til han Jakob. Og han tok til å gråte verre. Hadde vi ikke støttet ham, vilde han ha segnet om på golvet hvor vi stod.
No var tiden inne for Bolzius. Han tok til å klappe ham.
«Jaha, dette tør nog allt gå bra», sa han. «Nu, vänner, skal ni vara flinke att bedja nar jag tar denne gubben inn och behandlar honom».
Vi bad. Om en stund kom de ut att. Jakob strålte. Han hadde ikke hørt klokka tikke på mange år, no hørte han det. Og det store brokket var blitt mindre. Han ble der i flere dager og vitnet hver dag at han var bedre.
Bolzius hadde en egen evne til å oppmuntre pasientene til tru.
-96-
Biskoppelig ordinasjon.
Mitt store ønske var å bli mer brukbar i min gjerning som predikant.
At intet kunde utrettes uten åndens kraft og ledelse var jeg klar over. Men samstundes så jeg godt at kunnskap ikke var å forakte, særlig den som kastet lys over Guds ord og de åndelige ting.
Jeg nøyde meg derfor ikke med min lokalpredikanteksamen, men leste videre de av kirken foreskrevne studier som skulde kvalifisere meg til å motta diakonordinasjon, bli det en kaller lokaldiakon.
Metodistkirken har nemlig to ordinasjoner : en diakonordinasjon og en eldsteordinasjon. En pastor har to prøveår i menighetsarbeidet etter endt studier ved en teologisk høgskole før han kan motta diakon-ordinasjon. Og først etter nok to år kan han bli ordinert til eldste. I hvert av disse fire år må han for årskonferansen avlegge skriftlig eksamen etter et oppsatt studiekurs, de såkalte «konferansestudier».
Disse ordinasjoner kan «legfolk» motta når de har avlagt eksamen i de studier som er satt opp for dem. Men først må de ha vært lokalpredikanter i fire år og blitt anbefalt til ordinasjon av vedkommende menighetsråd og valgt til det av kirkens årskonferanse.
Gud er ordenes Gud, sier skriften. Der skal også være orden i hans menighet på jord. Ved disse ordinasjoner blir da «legfolk» bemyndiget av kirken til å forvalte alt som hører til gudstjenesten, også sakramentene.
Min lyst til å lese var blitt stor etter omvendelsen. Alt
-97-
som kom ut på kirkens forlag søkte jeg å få tak i. Til diakoneksamen hørte Ralstons : «Grundrids i Theologien» (517 s.).
Siden leste jeg også Wakefields «Theologi» (781 s.).
Av andre bøker som gav meg mye, må jeg nevne Chr. Scrivers «Sjeleskat». Det er et veldig verk som drypper av gode, åndelige sannheter. Scriver var en djupt prøvd mann som skreiv om lidelsen med tårevått øye.
Når vi kommer fram til nyere tid har ingen bøker fornyet og styrket mitt åndelige liv som indiamisjonæren E. Stanley Jones bøker. Jeg nevner bl. a, «Helligånden og vår slekt», «Kristus og menneskelig lidelse», «Foran valget» og hans gedigne andaktsbok «Seirende liv», verd sin vekt i gull.
At jeg samlet meg litt kunnskaper kom ofte vel med når noen vilde forsøke å rokke meg i mi tru, og få meg bort fra det jeg mente var rett.
På en fest hos K. Holmen ble jeg valgt til å lede samtalen. Holmen var sersjant og religiøst interessert og hadde innbudt til festen personer med høgst ulik religiøs oppfatning. Emnet vi skulde samtale om hadde verten sjøl funnet i Joh. 17 : «at de alle må være ett».
De fleste vilde ha et annet emne. De så det reint umulig å samtale over et sånt emne i en slik ulik forsamling. Men Holmen stod på sitt, og som vert fant herskapet at de måtte føye ham.
I samtalens løp lot jeg følgende ord falle : «Vi har kanskje hatt det for fritt og for godt, Gud må vel la en kristenforfølgelse som er felles for alle komme over oss. Kan hende vi da kunde finne det nødvendig å komme sammen og be Gud om hjelp, både lutheranere, adventister, baptister og metodister og hva de no heter alle sammen. Kanskje vi da fant hverandre».
En av deltakerne hadde særlig heftet seg ved at jeg hadde nevnt ordet «adventist». «Mener du at jeg skal elske en adventist som broder ?» spurte han. Ja, jeg mente det dersom han var frelst. «Da går jeg til helvetet», sa han.
-98-
«Hvorfor vil du det ?» «Jeg kan ikke elske en adventist som broder». «Hvorfor ikke ?» «De tar bort fra Bibelen», sa han avgjort. «Hvor mye tar de bort ?» spurte jeg. «De tar bort et kolon», var det rystende svar. Han kunde opplyse oss om at i Jesu ord til røveren på korset: «Sannelig, sannelig sier jeg deg : I dag skal du være med meg i paradis», setter adventistene kolon etter «i dag» i stedet for foran.
Dette var slemt, men jeg spurte om det var så farlig å ta bort så lite. Dette syntes denne broderen var formastelig tale av møtets dirigent. «Der hører dere hvordan de er» sa han henvendt til de andre. Han mente metodistene.
«Når det er så strengt med det vesle, hvordan vil det så gå med det store ? spurte jeg hvordan vil det da gå med lutheranerne ?»
«Vi har ikke tatt bort noe», kom det bestemte svar i kor.
«Dere har ikke talt bort et «kolon», men dere har endret sjølve Guds hellige lov. Det annet bud har dere tatt vekk. Det tredje har dere nominert som nr. 2. Fra det fjerde har dere tatt bort minst tre fjerdedeler, og sa har dere satt den vesle rest som nr. 3 : Kom ihu at dere helligholder hviledagen», er alt som er att av det. Det femte bud har dere satt som nr. 1 og slik videre».
Til dette svarte de : «Vi innrømmer at dette ikke er riktig. Men vi har alle budene i Bibelen. Vi har ikke tatt bort noe der».
«Det har heller ikke adventistene gjort. Se etter i Bibelen din så står kolonet på sin plass», var svaret mitt. Det undret meg at de ikke så det komiske i en samtale som denne.
Mine venner vilde likevel ikke slippe taket på meg. Bank-kasserer Hernes fra Skarnes kom med denne historien : Det var i femtiåra for eksempel. Da var det så fredelig og godt, for da var det bare ett samfunn. Men så kom en metodist slengende opp gjennom dalen. Han kalte seg Ruud og hadde ingen annen lengsel enn å frelse sjeler. Så sa han. Å ja. det vart full noen frelst ved han au. Men så varte det ikke
-99-
lenge før de tok til å dra tømmer over Dølisjoen og bygde bønnhus. Da synte det seg at han vilde mer enn å frelse sjeler. Det vart en slik forargelse og en sånn splid. Kan du si meg : Hakken var årsak i den spliden, du ?»
«Er spørsmålet rettet til meg personlig, og skal jeg besvare det ?»
Jo, det var meningen.
«Da vil jeg gjøre meg bruk av den rett Jesus en gang nyttet seg av. Jeg vil først stille dere et motspørsmål. Da Herrens første utsendinger kom rundt i landene og forkynte frelsens evangelium, skreik folket : Kom og hjelp oss, disse menneskene som forstyrrer hele verden er kommet hit. Håkken var årsaken til den striden ?»
Det ble fullstendig taushet i forsamlingen. En predikant av en fri retning braut stillheten og slo fast : «Freden i Odalen var kirkegardsfreden. Når noen blir vakt og står opp fra de døde, blir det alltid oppstandelse, splid og strid».
Festen som skulde handsame «de kristnes enhet» , endte med å slå fast «de kristnes uenighet».
Religiøse diskusjoner var nokså alminnelig på denne tid. De ble nærmest holdt som en motvekt mot de frie, vekkende rørsler som trengte seg inn. Mot disse måtte den rette tru bevares rein, og folket reddes fra å forlate Statskirken dersom noen skulde bli grepet av denne farlige, åndelige smitte. Særlig tok de sikte på metodistene og Frelsesarmeen som ved denne tid også var kommet til Kongsvinger.
Da diskusjonsmøtene som holdtes i bedehuset, var åpne for alle, gikk jeg også dit.
Denne gangen gjaldt diskusjonen de kalde, lunkne og varme i Laodikea. Blant de tilstedeværende var soknepresten Wiederø, kateketen Due og en emissær. Disse sa sitt i saken og var skjønt enige om at de kalde var hedningene som ikke hadde fått dåpsnåden, de varme de som stod fast i sin dåpsnåde og de lunkne de som nok hadde fått dåps-
-100-
nåden, men Ikke lenger gjorde bruk av den men levde l synd. Men det vilde de gjerne streke under at aIle som hadde mottatt dåpsnåden stod i menigheten og der måtte de bli stående blandt de varme og de lunkne. Og sjøl om den lunkne ble oppvarmet ved en såkaldt omvending — som visstnok var meget riktig og godt — måtte han ikke glemme hvilken menighet han framleis tilhørte, nemlig Statskirken, som hadde tatt ham i favn som Ilte spebarn og gjort ham til et Guds barn i dåpens hellige bad.
Etter at sakkyndigheten hadde uttalt seg, gikk det heller tregt. Kateketen, som var dirigent, oppmuntret det beste han kunde, nikket, smilte og var hyggelig. Når en reiste seg sa han straks hjertelig og elskværdig : «Vær så god».
Pausene som kunde bli lange, fylte han ut med gjentatte «Vær så god. Her er det fritt for alle og enhver og hvem som helst å delta. Vær så god».
Jeg reiste meg tre ganger. Men ingen sa «vær så god» til meg. Hver gang jeg reiste meg pikket soknepresten i emissæren som satt ved siden av ham for at han skulde ta ordet fra mig. Men tredje gangen hadde han nesten ingen ting å si han heller.
Da tillot jeg meg å spørre : «Det er kanskje ikke tillatt for meg ?»
Det oppstod en lang pause. De høge herrer stakk hodene sammen. Den store forsamling ventet l spenning. Endelig reiste dirigenten seg og sa fram kommunikeet : «Jeg kan nok ikke på egen hånd tilstede deg, Johansen, å tale i vår forsamling».
«Det har ikke noe større verd om jeg får tale eller ikke», sa jeg, «men det ble opplyst at «alle og enhver» og «hvem som helst» kunde gripe ordet, og jeg trudde det omfattet meg også».
«Ja, du hadde rett til å tru det», sa han, «jeg husket ikke på deg. Du må virkelig unnskylde».
Døra til det frie ord var stengt for meg den gangen Det ble imidlertid nødvendig å holde flere slike diskusjonsmøter. For den rette og sanne tru var stadig i fare.
-101-
Flere oppfordret meg til å gå. Mange hadde tatt forargelse av at jeg første gangen ikke hadde fått høve til å si noe, og det hadde hatt en hel annen virkning enn de ledende hadde tenkt.
«Kjødet og ånden» var ofte på tapetet den tiden. Og kveldens emne var «kjødet strider mot ånden og ånden mot kjødet, og de to er hinannen motsatte».
Da alle hadde sagt sitt, reiste jeg meg og spurte om jeg hadde lov å si litt no. «Jeg skal høre med Bleken, formannen for bedehuset», sa kateketen. Soknepresten var ikke til stede på dette møte. «Å ja», sa Bleken.
Jeg gav en kort redegjørelse for min religiøse utvikling som barn og fortalte at det gikk galt både med far og meg. Så vitnet jeg om hvordan Gud hadde frelst meg og fortalte hvordan jeg hadde hatt det inntil no. Deretter gikk jeg over til sjølve emnet og holdt fram synet mitt på Bibelens lære om Guds krav og Guds løfter. Jeg hadde alltid forstått det slik at kjødelige og åndelige mennesker er to slags mennesker. «Vi», sa apostelen Paulus, «som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.. I er ikke i kjødet, men i Ånden, så fremt Guds Ånd bor i eder» (Rom. 8, 4. 5. 9.).
Og gikk jeg i kirke en søndag hørte jeg kirkesangeren synge om et «rent og smukt hjerte. Men her på diskusjonsmøtet kappes dere om å slå fast at hjertet aldri kan bli reint. Det gamle, kjødelige menneske og det nye, åndelige menneske bor i samme person, og disse slåss med hverandre og ingen vinner. Hvordan kan da Paulus tale om de kristne som nye skapninger ?»
Etter innlegget mitt blusset samtalen opp att. Det var mye godt i det jeg hadde sagt, sa de, men den første delen stemte ikke over ens med den siste.
Det vedgikk jeg. «For den første delen var et personlig vitnesbyrd om meg sjøl. Den siste var mi tru på Bibelens
-102-
ord. Og Bibelens lære er nok at tru og liv skal stemme over ens. Men når mi røynsle ikke er kommet opp til Guds løfter, så tar jeg det inn over meg sjøl. Jeg våger ikke ta det på den måten dere har gjort : når dere ikke har nådd opp til de røynsler Bibelen taler om, er det fordi det er umulig å nå fram dit».
«Det var det ærligste vitnesbyrd jeg har hørt i mitt liv», sa banevokter Sørensen.
Emissær Hans Larsen var en ivrig debattant og førte mange beviser på at den gamle Adam framleis hadde makta. Han nevnte bl. a. David under sitt store fall. Og når David som var en mann etter Guds hjerte ikke var bedre, kunde ikke Gud vente av et slikt kryp som Larsen at han skulde være bedre».
Dette var sannelig et sterkt argument. Han siterte også Salomos ord i Høysangen : «Sort er jeg, men yndig».
«Dette var et herlig forhold», holdt han fram, «å være svart av synd og yndig i Guds øyne. Gud så ikke på oss når vi syndet. Han så på Kristus i vårt sted. og da så han oss reine i Kristus».
Kirkesanger Prytz reiste seg også : «Mitt navn er nevnt som den der synger om et reint og smukt hjerte. (Jeg hadde ikke nevnt hans navn, men mente kirkesangere i alminnelighet). Det må jeg få lov å si litt om. Jeg ber nemlig til Gud i himmelen både for meg og menigheten at «vi må få bevare Guds ord i et rent og smukt hjerte». Og det er dere vel enig i alle sammen at det er smukt, meget smukt å be om det. Og det vilde være ønskelig om vi kunde nå det. Men vi veit det like godt alle sammen : Det er umulig å nå i dette liv».
Jeg fikk ordet igjen og svarte først ham som ikke kunde vente å bli bedre enn David : «Det var dog mistrøstig at vi i den nve pakt ikke skulde få større nåde til seier enn David i den gamle pakt».
Med kirkesangeren var jeg eng et godt stykke på vegen.
-103-
Men jeg ønsket i dette samband å minne ham om et ord fra Jakobs brev han burde huske neste gang han bad bønnen sin : «Men han må be i tro og ikke tvilende, for den som tviler er likesom havbåra som blir drevet omkring og kastet hit og dit av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren» (Jak. 1. 6—7.).
Det ble munterhet i forsamlingen. «Det skal bli rart å hore ham be att på søndag», hvisket de til hverandre.
Etter at jeg hadde flyttet til Kongsvinger holdt jeg framleis møter oppe i Brandval. Ved et høve hadde jeg hatt møte på Lie en søndag og fikk overnatte hos Helgesen. Mandag tilbød han å kjøre meg et stykke på vegen. Ved Gjølstad gard skulde han inn ti! ordføreren og bad meg bli med så skulde han etterpå kjøre meg videre.
Der inne ble vi budt til middag sammen med familien. Ved bordet satt en for meg fremmed mann. Han var liten og tettbygd med kraftig, mørkt skjegg og hår. Under måltidet holdt han seg for det meste taus. Jeg spurte ham etter måltidet hvem han var.
«Så du kjenner ikke meg», sa han, «jeg er Hans Kasa».
«Er du Hans Kasa !» utbraut jeg og uttrykte min store glede, «så er en lykkelig dag opprunnet for meg».
Jeg hadde nemlig lengtet etter en samtale med ham. Jeg fortalte hvor glad jeg hadde vært både i ham og hans brødre og minte om møtene i fars hus da far var med. Men tiden gikk. Både far og jeg kom bort. Så fortalte jeg ham om min omvendelse og at far var kommet med att på Guds veg.
«Men no er det en ting som bedrøver meg. Du er av og til oppover Solørtraktene. Og over all hører jeg du taler ille om metodistene».
«Jeg vil ikke strides», sa han og ble morsk.
«Det vil heller ikke jeg, jeg vilde gjerne søke å få en slutt på striden om mulig. Derfor vilde jeg gjerne tale med deg. Hva har du å anklage metodistene for ?»
-104-
Han vilde helst slippe å ha en samtale om det. Men da mente jeg han ikke skulde tale om oss når vi ikke var til stede. Jeg vilde gjerne vite sanningen. Den bøyde jeg meg for.
«Jeg har ikke mye imot metodistene. Jeg har imot læren deres».
Ja, det var nettopp saken, jeg ønsket vite hva som var galt i læren.
«Dere lærer at en må bli hellig når en skal komme inn i himmelen».
«Det er ikke vi som lærer det», svarte jeg.
Da ble han forskrekket :
«No har jeg aldri hørt maken. Lærer ikke metodistene at en må bli hellig om en skal komme til himmelen ?» Han så skarpt på meg.
«Den læren er gammal og var i verden for noen metodist ble født».
«Håkken er det som lærer det da ?» undret han.
«Bibelen», var svaret mitt.
«Så er det likevel metodistene som har det i læren sin og trur det», sa Kasa og kjente seg ovapå igjen.
«Jo», sa jeg, «vi trur og lærer det som står i Bibelen. Gjør ikke dere det ?»
Det svarte han bekreftende på, og jeg undret hvorfor de da anklaget oss for ting de sjøl gjorde.
«Vi lærer at vi skal forbedre oss i et hellig levnet», sa han, «at vi skal strebe etter helliggjørelsen, men ikke at vi kan nå det».
Var dette hele Bibelens lære ? Og har Gud sagt at vi skal strebe etter noe vi ikke kan nå ?
«Skal vi være ærlige må vi nok tilstå at i dette livet når vi det aldri», fastholdt han.
«Jeg trur neppe vi tør forklare ærligheten på en slik måte», mente jeg og refererte til de tolv speidere Moses sendte inn i løftenes land (4. Mos. 12. og 13. kap.). «Vil du
-105-
påstå at de ti speidere som tvilte på at landet kunde bli inntatt, var mer ærlige enn de to Josva og Kaleb — som trudde at landet kunde vinnes tilbake og fienden bli slått og kastet ut ?»
«Du setter deg inn i gamle forhold som angikk jødene, du», trøstet Kasa seg med.
Jeg var av en annen mening : «Dette er skrevet til åtvaring for oss til hvem de siste tider er kommet, at vi ikke skal falle etter i samme eksempel pa vantru. Dette er Det nye testamentes syn på tingene i Det gamle testamente».
Men Kasas omkved kom att like sikkert som klokka på veggen tikket : «Når vi må erkjenne hvordan det er med oss sjøl, så er vi ikke hellige og kan heller ikke bli det». Romerne sju var og her blitt det forbrente livssynet.
«Det er riktig», sa jeg og prøvde å gi en forklaring, «det er riktig at den gamle Adam vil søke å hindre oss her og at vi ikke kan oppnå hellighet av oss sjøl. Moralske kan vi bli av oss sjøl, men ikke hellige. Da vilde det også bli menneskeverk. Herren vil ikke ha noe slikt. Men han tilbyr oss det. Vi kan ta imot det ved tru i nåde. Dette står skrevet : «Men han selv. fredens Gud. hellige eder helt igjennom, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme».
Og Paulus føyer til : «Han er trufast som har kalt eder, han skal og gjøre det. Vi må la Gud slippe inn i avmakten vår. Så blir spørsmålet om helliggjøringen til sjuende og sist et spørsmål om tru og vantru».
Kasa stod og grunnet en stund for han svarte :
«Vi må komme bort fra helliggjøringen, den er ikke det verste i metodistenes lære».
«Kom med det verste du veit».
«Det er sakramentene. De lærer at dåpen bare er et tegn, og så har de ingen Kristus i nattverden. De lærer at den bare betyr Kristus».
Jeg spurte om han hadde lest læren vår om disse tingene
-106-
eller om han hadde vært til stede under forvaltningen av sakramentene. På ingen av spørsmålene kom svar.
Jeg tok da til med å sitere bønnen som blir bedt i samband med nattverdsfeiringen : «— at vi således må ete din kjære sønns Jesu Kristi legeme og drikke hans blod —.»
Og hadde han studert troslæren vår, hadde han der bl. a. lest at «Kristi legeme blir gitt, tatt og nytt». Der står også at «brødet vi bryter er delaktighet i Kristi legeme, og likeledes er velsignelsens kalk delaktighet i Kristi blod».
«No har jeg aldri hørt på maken», sa Kasa høylig overgitt. «Jeg har aldri annet visst enn at metodistene Iærer at det bare betyr».
«Vi lærer at det er, men ikke at det er det bokstavelig. Jeg skal sitere hele avsnittet for deg : «Kristi legeme blir gitt, tatt og nytt i nattverden kun på en himmelsk og åndelig måte, og det middel hvorved Kristi legeme blir mottatt og nytt i nattverden er troen».
«Ha, ha, ha», han slo opp en tørr latter. «Så er Kristus avhengig av trua di. Da er det lause greier».
«Nei. Kristus er ikke avhengig av trua mi. Han er fra evighet den samme. Men jeg er avhengig av Kristus, om jeg nyter ham i tru eller forkaster ham i vantru».
«Så får en som ikke trur bare brød og vin da ?»
«Ja», sa jeg, «trur du virkelig at en vantru bokstavelig eter Jesu legeme og fordøyer ham med de naturlige organer ?»
«Det trur jeg», svarte han.
«Da er det bare en ting å gjøre : få nattverden inn i en sjuk før han dør, så er han frelst».
Nei, det mente han ikke.
«Men Jesus sier bestemt», sa jeg, «at den som eter mitt kjød og drikker mitt blod har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag» (Joh. 6. 54).
«Men Paulus sier noe annet».
«Sier Paulus noe annet enn Kristus ?» undret jeg.
-107-
«I denne saken så. Paulus sier nemlig at den som eter Kristi legeme uverdig, og den som drikker hans blod verdig, han eter og drikker seg sjøl til doms. Og det er noe annet».
«Håkken trur du da har mest rett, Kristus eller Paulus ?»
«De får ha rett begge», sa han og trakk på skuldrene.
«Ja, rett har de begge. Men etter dine ord taler de mot hverandre. Hør, Kasa, du er gammel og jeg er ung. Du har sikkert lest mye mer i Bibelen enn jeg. Men likevel tør jeg påstå at i dette stykket leser du skriften galt».
«Leser jeg galt ?» Det vilde han ikke ha sittende på seg. «Er det ikke ikke slik det står hos Paulus, Helgesen ? Du kan vel barnelæren din, du som har vært skolemester».
«Det er vel best å holde seg til sjølve Bibelen», kom det fra Helgesen.
«Ja, da veit jeg ikke annet råd», sa han til meg med litt spott i stemmen, «enn at du som er så klok får lese som det står».
Det vilde jeg gjerne. Jeg søkte å klargjøre hvordan Kasa leste dette skriftordet og slik det virkelig stod hos Paulus. Kasa leste det slik : «den som eter Kristi legeme uverdig og den som drikker hans blod uverdig —». Men hos Paulus står det ikke slik, men «den som eter av brødet og drikker av Herrens kalk uverdig —».
«Det går ut på ett og det samme», sa han, «når brødet er Kristi legeme og kalken er Kristi blod».
«Jeg hører at du påstår det. Jeg vilde gjerne forsøke å overtyde deg om at det Ikke er det samme. Brød og vin er materielt og synlig. Kristi legeme og blod er åndelig og usynlig».
«Men da kan ikke jeg forstå at det er så stor synd å ete brødet og drikke vinen at en skulde ete og drikke seg sjøl til doms på det».
«Vi forstår ikke alt», svarte jeg, «sjøl Paulus erkjente at han forstod stykkevis. Men dette må Iallfall være et av de stykkene han forstod, for han gir oss en forklaring. Og
-108-
den lyder slik : «Derfor, hver som eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, han blir skyldig i Herrens legeme og blod» (1. Kor. 11, 27).
Han ble stilende og grunne, tok seg flere ganger over det mørke, tette skjegget sitt. Jeg fortsatte :
«En eter og drikker det synlige, det materiellet og blir skyldig i det åndelige og usynlige».
Han svarte framleis ikke. Jeg spurte om han kanskje leste den svenske Bibelen. Der stod ordet slik :
«Hvilken som ovärdigt äter detta brød eller dricker Herrens kalk, han varder säker på Herrens lekamen och blod».
Kasa taug. Jeg tagna. Dødsstillhet bredde seg ut i stua. Bare klokka som tikket seigt og målbevisst borte i ene hjørnet av stua hørtes. Kasa satte seg på kanten av sofaen ved siden av ordføreren. Med låg stemme sa han til ham :
«Det ser ut som han har rett».
«Ja», sa Per Gjølstad, «det e itte godt å komma bort frå det».
Kasa slo om. Han reiste seg og kom over til meg. Denne gangen prøvde han å få et spøkefullt glimt i øyet :
«Jeg skjønner at dere metodister er så lærde at det nytter ikke for oss å ordkastes med dere. Og vi lutheranere, vi er no en gang for gamle til å omvende. Vi får bli enig om å gå hver vår veg».
Ingen skulde vært for gamle til å la seg omvende fra sine grunninger dersom de vedgikk og erkjente at de hadde tatt feil, mente jeg. «Men skal vi bli enige om å gå hver vår veg, må vi la hverandre gå i fred og ikke legge støtesteiner i vegen for hverandre».
Da tok han meg kraftig i handa :
«Jeg skal aldri si et ufordelaktig ord om metodistene mer».
Dagen etter søkte han meg i Kongsvinger. Vi drakk kaffe sammen. Fredens drikk.
-109-
Studiene til diakon-eksamen ble jeg ferdig med i 1888. Jeg var den første i Norge det ble på tale å ordinere til lokal-diakon. Men på grunn av en feil (jeg hadde avlagt muntlig eksamen for min menighetsforstander i stedet for skriftlig eksamen for årskonferansen) fikk jeg først i 1899, da årskonferansen ble holdt i Oslo, høve til å avlegge de reglementerte eksamener.
Det ble et av mitt livs mest høgtidelige og gripende øyeblikk da biskop Walden la handa si på hodet mitt og ordinerte meg til diakon, som tyder tjener. Det skjedde i samme kirke og framfor samme alter der jeg var blitt tillagt menigheten. Tjener ønsket jeg være for Gud og mennesker. I menigheten på jord hadde jeg funnet en plass og der vilde jeg tjene med den nåde Gud gav. Ved alteret lå jeg bøyd i takk til min elskede kirke som no betrudde meg den høge ordinasjon i nåde.
Men det største av alt — nåden over nåden — var Mannen som kom meg i møte med de gjennomstukne hender. Han la dem på min sjel og hvisket mildt og sterkt : Fred være med deg.
Og denne ordinasjon trenger vi alle. Den vil Mesteren gi deg no. Ta imot nåden og freden i syndsforlatelsen. Men og kraften til tjeneste.