fra boken “på heimveg” : syver johansen : “skomaker og predikant. tung tid” : s. 120 -133 :

– les bokens innledning her :

-120-

Skomaker og predikant.

Ved et høve overnattet jeg et sted der jeg fikk dele sengekammers med 2 voksne sønner på garden. De var interessert i mitt arbeid og mitt kirkelige forhold. Under samtalens løp spør den ene :

«Går det an å være skomaker og en kristen ?»

Han mente og sikkert mange med ham at de to tingene vanskelig kunde forenes. Jeg spurte tilbake hvorfor det ikke skulde kunne gå an.

«Går det an å være skomaker og ikke ljuge, da ?» spurte han igjen.

Jeg mente at det også kunde gå, men sa samstundes at han der rørte ved et ømt punkt. Jeg visste at skomakerne ble regnet for å være lite ordholdne når det gjaldt å bli ferdig med skoene til den tid de var lovt.

Det var nemlig få skomakere og mange som skulde ha sko. Lang tid i forveg ble de opptinget på gardene. Over alt ble det mer arbeid enn del fra først av var sagt til skomakeren. Og ingen vilde slippe ham før alt arbeidet var utført. Følgen ble at det etter hvert var umulig for skomakeren å nå fram til neste gard til den opprinnelig fastsatte tid. Og så kom naturligvis skomakeren i gapestokken som løgneren.

Da jeg kom til byen, var det ikke stort bedre. Der var det nok av dem som laug i skomakeren for å få skotøyet sitt først under behandling. Og var skomakeren truskyldig og enfoldig, kunde det lykkes for dem til skade for skomake-

-121-

ren. Han kunde da bli akterutseilt med et par andre sko som også skulde være ferdige til fastsatt tid.

En mann kom til meg en gang og bad tynt for seg med gode ord :

«Jeg har fått arbeid og skal reise lørdag morgen. Kan du hurtigst skaffe meg noe på beina ? Du må være snill og hjelpe meg».

Jeg trudde mannen og vilde gjerne hjelpe, kjøpte lær og satte til side det arbeid jeg holdt på med, og måtte likevel sitte oppe hele netta for å få skoene ferdig. Om morgenen gikk jeg heim til mannen med dem glad over å ha gjort ham denne tjenesten. Det undret meg at jeg traff ham i senga da han jo snart skulde reise med toget.

«Her er skoene»,  sa jeg til ham, «jeg har sittet oppe i hele natt for å få dem ferdig». 

Han snudde seg i senga, gjespet og sa søvnig på meg. «Å kjære deg, det hadde ikke vært nødvendig. Jeg trudde ikke du kom med dem så fort, No har jeg ingenting å betale med heller».

Jeg var ikke Iite forundret over en slik tale.

«Du skulde jo reise med toget, sa du, og måtte absolutt ha skoene i dag». Jeg så spørrende på ham.

«Nei, det er Ikke før om åtte dager jeg skal reise», sa han likegyldig og gjespet igjen.

Dette syntes jeg var leit og spurte hvorfor han hadde løyet for meg og forklarte ham at han på mange måter hadde gjort det vanskelig for meg med dette. Og så kom forklaringer på hvorfor løgnen hadde vært nødvendig :

Jeg gruvde for at du skulde ljuge for meg. Da laug je sjøl for at du skulle sleppe». Dermed trakk han teppet over hodet sitt og snudde seg mot veggen att.

Kredittsystem og avbetaling var alminnelig, og ubehageligheter kunde det bli med innkrevinga av pengene.

En haust hadde jeg sydd skaftestøvler til sorenskriver

-113-

Andersens tjenestegutt. De kostet 14 kroner og 4 betalte han kontant. Innunder jul sendte jeg et bud med visergutten om det lot seg gjere å få et avdrag. Det gav negativt resultat.

En av juledagene reiste jeg til Slåstad og hadde møte. Fjerde dags morgen kom jeg att. Et trist syn møtte meg. Huset liknet mest en røverhule. Jeg møtte min hustru og de to små på kjøkkenet sammen med min hustrus mor, som var hos oss i julen. De var helt forskremt og oppskaket. I kammerset lå en av skomakersvennene, som leide hos oss, nedbreidd i en mengde klær for ikke å fryse i hjel. Inne i stua lå kakkelovnen som en grushaug på golvet.

Det var tjenestegutten til sorenskriveren som hadde vært der tidlig om morgenen, full og veldig sint på meg. Jeg hadde fornærmet ham ved å sende bud etter penger. Han hadde med seg en stor, tom pengepung som han slo i taket og golvet annen hver gang. Han var den mann som betalte skoene sine uten at en skarve skomakerslamp behøvde å kreve ham. Dermed gikk han laus på min hustru, klemte og ristet henne. Deretter gikk han inn til arbeideren, som lå i senga, og dengte ham så han ble både blå og grønn på kroppen. Og så var det kakkelovnens tur. Der gikk han systematisk og grundig til verks, reiv den ned like til grunnen.

Jeg gikk straks bort til skriverens kontor. I første rommet traff jeg noen kontorister, som jeg spurte etter skriveren.

«Han er her som fyrbøter», ropte sorenskriver Andersen fra et rom lenger inne. «Hva vil du meg i dag, Johansen ?» spurte han da han kom ut.

«Jeg tenkte å spørre sorenskriveren hva vi skal gjøre med tjenestegutten hans. Han har gjort et stygt spetakkel oppe hos oss».

«Det har han gjort her au», sa skriveren, «kanskje vi to skulde slå oss sammen og banke ham opp ?»

Jeg mente det ble vel hardt for ham å sette to slike kjemper som oss på ham. Da lo kontoristene. Sorenskri-

-123-

veren var nemlig mindre enn meg også. Jeg tenkte det kunde være nok om vi skremte tjenestegutten litt.

«Ja, det skal vi gjøre, gutt. Gå og hent ham du, Johannes», sa han muntert til sønnen sin. Om en stund kom Johannes att og hadde gutten med.

Hå er det for historier jeg hører om deg», sa skriveren morskt, «no er Johansen her og vil sette deg på slaveriet».

«Hå har je fornærma han med ? svarte gutten uskyldig, redd og feig som han i grunn og botn var.

«Fortell, Johansen».  Og jeg fortalte alt sammen.

Tjenestegutten kunde ikke forstå hvilken grunn han hadde til en slik åtferd og søkte vri seg unna det hele.

«Ja», sa skriveren, «hvis Johansen fastholder sin forklaring er jeg tvungen å kjøre deg på fengslet med en gang, og siden bærer det like til slaveriet».

Den svære karen framfor skriverens vesle person tok til å tørke svetten med begge frakkeermene.

«Hva forlanger du», sa sorenskriveren til meg, «om dere kunde bli forlikt».

Jeg forlangte ingen ting uten å få betaling for skoene og det det kostet å få opp att kakkelovnen.

«Du nøyer deg kanskje med ei krone til kakkelovnen og ti for støvlene. Betal Johansen 11 kroner», kommanderte han.

Gutten stod framleis og tørket svetten og taug.

«Har du penger», skreik sorenskriveren.

«Nei», kom det ynkelig fra gutten.

«Skal jeg betale for deg ?»

«Ja, vil du væra så snill», bad gutten tynt for seg. Og dermed fikk jeg de elleve kronene.

Til slutt kommanderte skriveren gutten til å be både min hustru og meg om tilgivelse. Det gjorde han. Han kom om kvelden, og mens svetten strirant utførte han det vanskelige verv. Dette var øyensynlig et tyngre arbeid for ham enn å denge opp en skomakersvenn og rive ned kakkelovnen.

Da kjæresten hans fikk høre om hans skamlause opp-

-124-

førsel, slo hun opp med ham. Siden gikk han til skomaker Mellem og fikk sydd nok et par støvler på kreditt. Med dem strauk han over til Amerika og betalte aldri.

En gang hadde jeg så nær blitt kastet over Kongsvinger-brua og ut i Glåma fordi jeg — min skinnhellige skomaker hadde forlangt betaling for en skoreparasjon. Midt på brua møtte jeg en mann som hadde tatt seg en tår over tørsten. Denne svære karen kom stram som en offiser. Det som var mest galt på ham, var hodet. Da han fikk øye på meg, tok han meg kraftig fatt. Det var de «fordømte» 8 bøtene jeg hadde satt på vannstøvlene hans, han kranglet om. Jeg hadde ikke gjort støvlene vasstette, tordnet han. Og det grøvste var at jeg hadde forlangt 80 øre som jeg aldri fikk for reparasjonen. Var det da underlig at mannen truet med å kaste meg i Glåma ? Jeg klarte å vri meg unna. Og da vi endelig kom over brua, skiltes vi.

Siden hørte jeg den triste kunngjøring at mannen druknet på vegen heim. Han ble funnet med ansiktet ned i en liten vasspytt.

Noe som kunde være knugende, var når hånsord, spottegloser og smedeviser haglet over skomakerpredikanten. Det skjedde vel i lettsinn og kåthet. Men skomakeren som ikke vilde bli ved sin lest, måtte naturligvis finne seg i slikt og søke å ta alt med godt humor.

Da jeg en søndag formiddag skulde til Galterud og preke, kom jeg forbi et hus der det satt noen unggutter utafor på en altan. Da så meg, tok de i å synge en sang om «Bekholet» til ære for meg. Sangen hadde fin melodi : «Koster-valsen. Jeg kom til å tenke på småguttene som slengte spotteord etter profeten Elisa : «Kom her opp, din snauskalle». 2. Kong. 2, 23. Profeten ble harm og forbannet dem, og noen ville dyr kom ut fra skogen og åt barna.  Jeg kjente straks at jeg hadde en helt annen kjensle for disse

-125-

guttene som sang om Bekhølet». Jeg følte meg sår i hjertet og bad til Gud for dem : «Tilregn dem ikke dette. De veit ikke hva de gjør. Herre, frels dem. Dette har alltid vært bønnen for spotteren og for dem som har søkt å ødelegge og forstyrre Guds verk.

Da jeg en tid etter gikk samme vegen, kvakk det i meg. Huset guttene hadde sittet ved, var nedbrent. Jeg så bare noen forkola stokker stikke opp av det svarte holet. Det var blitt det guttene sang om : et «bekhøl».

Ute i Slåstad hadde en gutt funnet ut at jeg var et utmerket subjekt til å etterape på et karneval — hvilket jeg ikke vil betvile. Det var sikkert noe som vilde gjøre stor lykke. Under festen på lokalet kom «predikanten» flygende inn over golvet i en viss fart og steig opp på kateteret. Det en så av ham var hår, skjegg og briller. Han hadde to par briller som han skiftet om hverandre, slik han hadde sett jeg den gang brukte å gjøre det. Han åpnet talen sin med å be om unnskyldning fordi han var kommet så seint. Men vegen var lang og dessuten hadde han vært innom Sommerhus. Han vakte stormende jubel, skjønt enkelte visst fikk en flau smak i munnen.

På vegen heim fra ballet falt «predikanten» og braut beinet.

Når det på festene ikke var noen til stede som kunde synge eller ta opp en sang, kunde det bli rett skralt med underholdningen. Under en fest på Galterud var mye ungdom samlet fra mange kanter. Enkelte syntes det gikk heller trådt med sangen og programmet til‘n Syver. I kaffepausen fant de derfor fram noen gamle blikkspann i vedskålen. På disse trommet de av alle krefter mens de marsjerte rundt huset og sang ei skomakervise.

Siden ble det overflødig med slik underholdning. De som ble frelst, lærte seg både å spille og synge Sions glade sanger.

– 126 –

Et usigelig trist tilfelle hendte ved Sander for mange, mange år siden. Jeg kom fra jernbanestasjonen og skulde til en fest opp under Verket. På Sanderbrua nøt jeg det vakre kringsjået vi har mot alle kanter, især opp- og nedover elva. En og annen tømmerstokk kom tungt flytende på den blanke Glåma og markerte retningen i elvesiget. Var det ikke et sted det stod noe om «freden som floden»? Her var fred. Fargeprakt fra himmel og jord ble slukt av det klare vatn. På begge sider av elva lyste lang vei veldyrkede enger. Bak alt stod skogen ikke tung og truende, men varm og vernende. Den sa den vilde favne alle heimene og holde borte ondskap og styggedom. Hvor ofte jeg vilde samle eder, var det en som sa en gang, likesom fuglen samler fugleungene under sine vinger. Men….

Ved Sundby-hjørnet var der som vanlig mange ungdommer, kjekke ungdommer. Men blant dem stod en som fikk det med å illbanne da jeg kom. Etter hver ed sa han : «Bed og bed og hold ut og bed, ti den som beder han får».

Jeg smaug meg stille forbi, sår i sinn.

Da jeg kom ned over igjen andre dagen, hadde de nettopp trukket mannen opp av Glåma. Jeg gråt sårt da jeg fikk høre det. På Sanderbrua la jeg merke til den tunge regnskodda som hadde lagt seg over det fagre landskap.

Med gråtkvalt rost vilde jeg rope til all ungdom :

Vær ikke lettsindig. Driv aldri gjøn med det hellige. Misbruk ikke Guds navn og Herrens ord. Men søk Herren mens han finnes og kall på Ham den stund han er nær.

Hør hva Herren sier gjennom profeten Esekiel 7, 8—9 : «No, om en liten stund, vil jeg utøse min harme over deg og uttømme min vrede på deg og dømme deg etter din ferd, og jeg vil la deg bøte for alle dine vederstyggeligheter. Jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare deg, etter din ferd vil jeg gjengjelde deg, og dine vederstyggeligheter skal komme over deg sjøl, og I skal kjenne at jeg, Herren, slår».

– 127-

TUNG TID.

En pinsehøgtid vilde jeg gjerne ta del i en fest i Slåstad. Pinseaften fikk kona alle pengene jeg hadde til å gjøre innkjøp til helgen. 60 øre som jeg skulde ha til togbillett, holdt jeg imidlertid tilbake. Men ut på ettermiddagen kom kona og sa hun hadde fått for lite penger. Jeg gav henne restbeholdningen i håp om at det måtte komme inn mer penger for helga. Men det ble vonbrott. Sjøl om det kunde være nok arbeid, var ikke alltid de nødvendige kontanter til stede. Skoene ble hentet, men betalingen skulde komme en annen gang.

Jeg avlyste reisen til Slåstad da jeg visste at de hadde hjelp nok på festen uten meg.

Pinsedagen spør min hustru :  «Men skal ikke du til Slåstad ?»

«Jo, men jeg tenkte å la det være i dag». Jeg nevnte ingen ting om pengeløysa. Hun oppmuntret meg :

«Når du først skal være med på pinsehøgtiden, bør du reise i dag, da får du begge helligdagene med deg, og været er jo så pent».

Jeg sukket til Gud : Vil du jeg skal reise til Slåstad, kan du også ordne det slik at jeg får reisepenger. Til min hustru sa jeg at jeg gikk til stasjonen, og hvis jeg ikke kom heim med det samme, reiste jeg. Med tomme lommer gikk jeg og kom helt ned til plattformen. Toget stod og hveste, ferdig til avgang. Mens jeg stod der, fikk jeg se en mann komme springende. Han vinket til meg og sprang på.

– 128 –

«Får jeg lov å betale denne krona jeg skylder deg», ropte han.

«Ja takk», sa jeg. «Je skal kjøpe billett for a».

Mot festens avslutning ble jeg bedt om å innlede vitnemøtet. Etter at jeg hadde vitnet, reiste en ung kvinne seg. Da hun hadde talt en stund, fikk hun ikke fram et ord. Hun strevde litt. Plutselig skar hun i å tale i et fremmed tungemål og oversatte det setning for setning. Under bønnesamværet kring alterringen kom hun med tungetalen igjen. Jeg kjente meg velsignet og tok det hun sa som oppmuntringsord til meg.

Da jeg en gang siden kom til Slåstad, fortalte folk at Mina lå for døden. Den unge kvinne hadde tatt farvel med alle og var reiseklar.

Sammen med Einar, en bror i menigheten, kom jeg inn til henne en søndag ettermiddag. Hun var svært svak. kunde bare hviske slik at vi såvidt kunde høre hva hun sa når vi holdt øret helt inn til. Vi ble der en stund. En søster stelte huset og kokte kaffe til oss. Einar ordnet på en gitar for henne.

Da det lei mot den tid vi skulde gå til festen, la jeg merke til at en usynlig kraft var over henne som lå i senga. Hun strevde svært med å få snakke, men det kom ikke et ord. Med ett skreik hun :

«Stille».

Det kom med en høg og kraftig røst. Broren med gitaren kvakk i og hadde så nær sluppet instrumentet i golvet. Mina tok til å tale i et fremmed språk med tydning :

«Vær stille. Herren sjøl skal tale. Herren elsker eder med en evig kjærlighet. Er det ikke stort. Hva ditt hjerte begjærer, skal du få. Eier I tro så be til Gud. Vil noen legge hendene på meg og be?»

Dette siste kom meget bønnfallende. For meg stod det klart at det var Herren som talte, og at han meinte det han

– 129 –

 

sa. Jeg hadde aldri før følt mine hender verdige nok til å bli lagt på et menneske, men denne gangen gjorde jeg det. Jeg bøyde meg ved senga og bad inderlig til Gud at han måtte gjøre henne frisk att.

Mens jeg bad kjente jeg først et lite rykk, men jeg fortsatte å be. Det varte ikke lenge, så kjente jeg atter et rykk som et elektrisk støt gjennom legemet. Hun rykket til og spratt opp. Deretter reiste hun seg i senga, slo begge hendene sammen og skreik :

«Halleluja, Jesus. Takk at du tok smertene ut av brystet mitt».

Så ser hun på oss og sier :

«No er jeg frisk. Det var bare litt enfoldig tru som skulde til. No må jeg få litt mat».

Da mintes jeg hva Jesus sa ved et høve :

«Gi henne å ete».

Mina spiste med en mathug som var forbausende.

«No vil jeg stå opp og få på meg klærne og bli med på festen», sa hun etter måltidet. Det var omlag 1 kilometer og bare glatte isen.

«Ja», sa jeg, «det skulde nok vært rart å se deg på festen, men vi har et bud som sier : du skal ikke friste Herren, din Gud. Du må ikke tvile på det Gud har gjort. Men jeg rår deg til å være forsiktig».

«Har dere betenkeligheter med å la meg følge, så kommer jeg etter, for jeg er frisk no».

Da vi hadde vært på festen en halv time, kom Mina i full puss. To ganger måtte hun opp og vitne for oss. En uforglemmelig fest. Hun gikk heim att og fortsatte å være frisk.

Fjorten dager etter Minas helbredelse møtte jeg dr. Forseth på Sander st.

«Han er lei denne bronkitten til datteren din», sa han bekymret til meg. Min datter Gunda hadde ligget sjuk en tid.

«Det er vel kanskje tæring», sa jeg engstelig.

– 130 –

«Jeg frykter for det blir det», svarte han.

Oppmuntret av det jeg hadde opplevd ved Minas helbredelse, tenkte jeg at Gud greide det nok. Gunda var bare omlag tjue år, snill og begavet. Frelst var hun før hun ble sjuk. I to og et halvt år fikk jeg be for henne. Det ble en lang og tung bønnekamp. Jeg lengtet etter at det samme skulde skje med henne som med Mina i Slåstad. En dag skulde også hun slå hendene sammen og rope : Halleluja. Jeg er frisk. Men jo mer jeg bad, dess mer tiltok sjukdommen.

Påskeaften kvelden før vår Herre og Frelser stod opp av graven — satt jeg hos henne.

«Hva vil du, gjenta mi», spurte jeg og tok etter handa hennes.

«Jeg vil ingen ting, jeg, pappa, jeg vil bare være der Jesus er».

Hun så på meg med store, feberblanke øyne.

Etter en tung og mørk vinter døde hun en lys vårdag mens løvet spratt på bjørka. Gunda skulde få oppleve sitt livs evige vårbrudd heime hos Gud.

Svarte skyer dreiv over himlen. Solen skjulte seg.

Min hustru og jeg gikk sammen til et møte. Vegen var lang og lokalet møtet holdtes i, var lite oppvarmet. Hun tok til å fryse under møtet På heimturen i den skarpe vårlufta gikk hun hele tiden og skalv. Hun måtte til sengs med en gang vi kom heim. Lægen konstaterte sterk lungebetennelse. Hun reiste seg aldri mer. Om sommeren — bare to måneder etter vår datter — sovnet hun inn i trua på sin dyrebare Frelser.

No hadde jeg to som lå side om side på kirkegården.

I min smerte fant jeg trøst i Jobs ord : «Herren gav. Herren tok. Herrens navn være lovet».

Vad Han tager, vad Han giver,

samma Fader Han förbliver.

– 131 –

Det tok til å lysne. De tunge skyer svant.

Sønnen min ble baker og startet forretning på Roverud. Det så lovende ut. Hans søsken flyttet opp til ham. Jeg hadde fått meg et pent lite hus i Kongsvinger. Men barna vilde helst ha meg til Roverud hvor jeg kunde bo hos dem og ha det godt Jeg var no tatt til å bli gammal, bortimot de seksti. Og ingen kunde vite hvor lenge jeg hadde att å leve. Jeg solgte min vesle stue og gjorde meg rede til å flytte til dem. Da ble den triste oppdagelsen gjort at min sønn led av brystsjukdom. Mens alt så så lyst og lovende ut for ham, skulde denne snikende pest knekke hans liv.

No ble det for oss alle en tung tid framover igjen. Han måtte slutte sin forretning, og alle kom til Kongsvinger. På grunn av sjukdommen fikk vi ikke leid hus i sjølve byen. Vi måtte flytte ut på landet. Den sjuke trudde fullt og fast på at han skulde bli frisk att bare han fikk kvile seg litt og kunde få spise god mat. Han var sjuk til døden, men livet hadde han kjært, og det vilde han ikke slippe.

Jeg gjorde hva jeg kunde for å skaffe ham det han trengte og hadde lyst på. Men vanskene ble større for hver dag. Verdenskrigen braut ut. Og det ble til sine tider umulig å skaffe noe til hus. Ingen vilde selge til alminnelige priser. Den fattige ble skydd. I en slik ulvetid var det ikke godt å klare seg.

I sju år gikk han med sjukdommen. Jeg fikk ham inn på Glitre sanatorium og siden på Vinger tuberkuloseheim der han døde.

Det verste for meg var at Hjalmar ikke var frelst. Under hele sjukdomstiden bad jeg Gud om at Hjalmar først og fremst måtte få sin sjel berget. Men jeg så små frukter. Å, hvor vanskelig det mange ganger er å lede sine egne til tru på Kristus. Hvor hjelpelaus jeg følte meg hver gang jeg stod overfor mitt til døden sjuke barn. Det vilde være

– 132 –

uutholdelig for meg om han skulde dø uten å være frelst. Jeg hadde hjulpet så mange til tru på dødsleiet. Skulde mitt eget kjære barn vandre uhjulpet herfra ?

Her kom pastor Aadne Myhre som da var forstander for menigheten — meg til hjelp. På sin egen lune og elskelige måte fikk han åpnet Halmars øyne til å se Ham «det Guds lam som borttar verdens synd». Så fikk også han sove inn lykkelig i Gud og lykkelig over at all strid og pine var slutt.

Døden ble seier.

Det synte seg no at både gutten og jeg hadde venner i Kongsvinger. Noen av disse var gått opp og vilde pynte gravkapellet. De kom imidlertid til en stengt kapelldør. Kapellanen hadde nektet å la min sønn bli innsatt der

Jeg gikk opp til ham om morgenen begravelsesdagen og spurte om det var tilfelle det jeg hadde hørt. Jo, det var da det, sa han. Jeg tillot meg å spørre den geistlige herre av hvilken grunn han hadde gjort det.

«Jeg satte meg til å lese i dissenterloven», svarte han, «og der fant jeg at du som metodist var fritatt for å betale skatt til kirken. Da tenkte jeg at det passet meg å frita deg adgangen til kirkens eiendeler».

Jeg så på presten og syntes det var et underlig svar. Hva skulde en si til en slik krystallklar logikk ?

«Så dette er Deres måte å tjene Gud på. De studerer avlegse lovparagrafer og finner ut hvor mye vondt De kan gjøre Deres medmennesker uten å bli straffet av loven».

Dette svaret likte ikke den myndige herre.

«Hadde du bedt meg pent, skulde jeg lukket opp for deg».

«Det har ingen betydning for oss om vi ikke får sette ham inn i kapellet. Været er godt. Vi kan være ute».

«Erkjenner du at jeg gjør deg en tjeneste, skal jeg lukke

– 133 –

opp», var det siste ultimatum. Men en tjeneste på slike premisser hverken trengte eller ønsket jeg.

Kapelldøren ble imidlertid åpnet, og organisten som hadde fått ordre fra samme prestemann om ikke å spille — kom likevel.

«Skulde du ha hørt på en slik en», sa han til meg, «jeg kunde da vel vite at det ikke kunde bli bestående».

Og så hadde jeg fått tre på gravplassen. De lå alle i en firkant. En i hvert hjørne. Det fjerde hjørne ventet på den neste som skulde bli til støv.

Var det meg ?

Skriv inn søkeord..