– les bokens innledning her :
-73-
Far finner fram.
Første sommeren etter omvendelsen hadde jeg et oppgjør med Gud. Jeg følte sterk trang etter å forkynne ordet og bli predikant. Men samstundes kjente jeg min store begrensning. Det stod klart for meg at jeg ikke eide de gaver og anlegg som skulde til. Jeg gråt og sa til Gud : Kan du bare bruke meg til det minste, er jeg villig å gå de lengste veger. Jeg vil gå dit ingen andre vil gå. Om du bare vil bruke meg.
Med dette oppgjør i min sjel reiste jeg heim. Her meldte trangen etter å vitne om Gud seg mer og mer. Det vokste til et ufrakommelig krav. Men frimotet var bundet.
Sist i jula gikk jeg til Brandval. Jeg hadde hørt at metodistene hadde virksomhet hos Helgesen på Lie. Jeg gikk dit og vilde undersøke om de dreiv med møter no. I byen hadde jeg hatt høve til å være sammen med trosvenner flere ganger i uken. Det styrket og nærte åndslivet mitt. Jeg gikk og tenkte på de mange signerike samvær vi hadde hatt sammen både i kirken, på klassemøtene i de gjestfrie heimene og på utpostene hvor vi unge hadde hatt slikt godt høve til å vitne om frelsen. Mens jeg går og er opptatt med disse tankene, får jeg den innskytelsen å krysse Glåma i Grue og gå vestre siden utover mot Brandval. Lie lå nemlig på vestsiden av Glåma.
Ved vegskillet ved Foss møtte jeg to hester som gikk i sakte dull. Den første kjørte framom. Da den andre kom, ble jeg grepet av en sterk arm og slynget inn på sleden. En
-74-
sterk stemme runget i øret mitt : «Er du her ? Hvor har du tenkt deg hen ?»
Da jeg fikk vridd litt på meg, så jeg det kjente, kjære ansikt fra Oslo. Jeg hadde havnet i fader Levorsens skjød. Der satt jeg som i ei skrustikke. En ubeskrivelig glede seig inn over meg. Motløshet og frykt dreiv bort. Jeg opplevde noe av det Paulus måtte ha følt da det et sted står : «Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.» Ap.gj. 28,15.
«Jo», fikk jeg sagt i min fryd, «jeg har tenkt å gå til Helgesen på Lie og høre om det er noen møter der».
«Helgesen kjører med forreste hesten. Vi skal til Hellerud og ha møte. Du blir vel med ?»
Sjølsagt ble jeg med.
Inne i stua der møtet skulde holdes, var det alt fullt med folk. En enkel flatbrenner med en blikkskjerm kastet et gult lysskjær over ansiktene. De lengst borte i krokene kunde bare så vidt skimtes. Lampa truet flere ganger med å slokke av mangel på surstoff.
Levorsen var alle situasjoner voksen. Ved det kjempende lys fikk han lest en tekst. Siden prekte han om syndens mørke og satans kraftige lenker. Iblant refererte han til sitt tidligere handverk da han var smed og smidde håndjern på forbryterne. Han var smedmester på det militære depot i Oslo. Håndjernet til Gjest Bårdsen hadde han vært med og smidd. Under arbeidet med slike ting skreik det i ham : løs syndens lenker.
På vegen tilbake fra møtet fikk jeg også kjøre med. Levorsen var interessert i mine noværende forhold og stilte meg mange spørsmål : Hvor langt er det til din heim ? Hvordan er forholdene der ? Er det noen kristne ? Jeg svarte så godt jeg kunde.
«Hør her, du», sa han og kom i fyr, «der har du virkeplassen din, der skal du ta til å holde møter. Be sammen dem som vil komme, mange eller få. Du skal lese Guds ord,
-75-
vitne om din Frelser og formane til omvendelse, så får du se hva Herren gjør. Men dette må du love meg å gjøre».
Dette kom jeg aldri fra. Men å sammenkalle til et møte, et regulært møte, når jeg ikke hadde formanermyndighet fra menigheten, hadde jeg ikke frimot til.
I pinsen skulde det være stor høgtid med nattverd i menigheten der jeg hørte heime i Oslo. Jeg var enno ikke overflyttet til menigheten her. Jeg lengtet etter å komme dit inn og hilse på mine mange venner. Lørdag gikk jeg tidlig heimefra og skulde nå toget i Kongsvinger. Der hadde jeg noen ærend jeg først måtte utrette, og da jeg kom på Kongsvingerbrua, suste toget som jeg skulde med mot brua. Jeg hadde ingen greie på at den nye sommerruta den dagen trådte i kraft. Det var tungt å se toget forsvinne nedover mot Odalen. Jeg stod og så til røyken fra det seig bort over tretoppene. Hva skulde jeg gjøre ? Jeg visste at pastor Krogsrud, som betjente menigheten her, bodde i Odalen. Men vegen dit kjente jeg ikke. Likevel drog jeg utover og fant fram seint på ettermiddagen.
Der ble jeg hjertelig og godt mottatt. Det var lett å bli fortrolig med Krogsrud. I løpet av kvelden var vi alt som gamle kjente. Vi ble enig om at han skulde komme til Gardsteppa og ha møte en gang.
Pinsedags morgen fulgte han meg et stykke på vegen gjennom skogen til Sander. Derfra tok jeg første tog til Oslo. Den gang var det ingen stasjon ved Galterud.
Jeg sprang like opp til kirken på Grunerløkka. Der gikk pastor I. H. Johnsen att og fram i alterringen og prekte så fråden stod i begge munnvikene på ham. Aldri kan jeg glemme den mannen og det inntrykk hans prekener gjorde. De gjennomglødet hele min sjel.
Jeg fikk være med ved nattverden og kjenne signingen av det sakramentale fellesskap : samfunnet med Kristus og med brødrene.
-76-
Til Gardsteppa kom folk på hver sti og veg. Det myldret av mennesker på tunet. Metodistpresten Krogsrud fra Odalen skulde holde sitt første møte der. Mor og far fikk alvorlige bekymringer. Håssen skulde det skaffes plass til alt dette folket i den vesle stua ? Planker, krakker og stoler ble hentet fra husene omkring. Plankene ble lagt på kryss og tvers inne i stua. Det gjaldt å utnytte plassen på beste måten.
Krogsrud presset seg fram gjennom mengden. Han kommanderte opp med dører og vinduer. Alle som stod ute og ikke kunde komme inn, skulde også høre. Han sa siden at det bare inne i stua var 200 mennesker. Tvilte noen på det, svarte han : «Dom satt klistra som spekesild inni veggsprekka, gutt».
Det ble et mektig møte. Ordet som ble sådd greip forsamlingen. Tårene kom fram i øyekroken og ble fort visket bort. Ingen måtte se at de var grepet av det metodistpresten sa.
Mange fra Brandval hadde også gått den lange vegen og overvar møtet. De hadde mat med og fikk seg en kaffetår før de for heim att. Blant disse var dem som hadde bodd i heimen hos oss da jeg var gutt. Datteren var no blitt voksen. Vakt var hun også blitt sammen med faren under Krogsruds virke i Brandval.
Før Krogsrud kjørte fra Gardsteppa ble det snakket om at det skulde holdes stevne på Lie i Brandval St. Hansdagen.
Far leste ikke bare Hansens «Fem foredrag», men også andre blad og skrifter jeg hadde med fra Oslo. Sjøl om han stadig stod på sitt, merket jeg likevel en djupere erkjennelse hos ham når det gjaldt de åndelige ting. Våre høgrøstede diskusjoner gikk over til rolige samtaler. Jeg oppdaget mer og mer at han gikk vakt. Gud var tatt til med et djuptpløyende verk i hans sjel.
Far og jeg ble enige om å dra til Lie på stevnet. Det var
-77-
en deilig høgsommerdag. Glåma seig langsomt men sikkert gjennom Solørbygda. Den talte mektig om «freden som floden». Sæden i jorda var alt kommet godt i veg. Det så ut til å bli en god haust. Guds såkorn var og tatt til å gro. Jeg tenkte ikke minst på far som gikk ved siden i djupe tanker.
Skogen som kledde åsen og fjellene på begge sider av den breie elva, stod tett og mørk. Bjørka laget lyse flekker og livet opp i den tunge granskogen. Slik bjørkefeltene lyste bortover skogen har Guds menigheter lyst i den mørke verden og brakt fred og glede med seg. Jeg mintes gull-lysestakene i Åpenbaringen. Kristus hadde kalt sine disipler til å være lysbærere. «La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen». Mitt ønske var å være et lite lys for min Frelser, som min sjel elsket.
Tanken gikk også til sedrene på Libanons fjell, de som vokste i all slags vær. Spørsmålet kom til meg med ransakende kraft : hadde åndslivet mitt utviklet seg i denne tiden ? Hadde gudslivet i meg slått djupe røtter som treet i skogen som kunde stå seg mot et stormvær. Herre Gud, la meg få være lik treet som er plantet ved den rinnende bekk og som gir frukt i sin tid. Grav omkring meg. Bruk meg. Bønnen steig til skrik i min sjel.
Det ble ikke sagt mye mellom far og meg mens vi gikk nedover. Jeg følte det slik at jeg hadde snakket så mye med ham tidligere. No fikk Gud arbeide ved sin ånd i nåde. Og han arbeidet. Det forstod jeg.
Da vi kom til Lie, fikk vi høre at stevnet var blitt henlagt til Furderudshaugen. Der hadde far levd sitt liv som ungkar. Der hadde han spilt fele mens de andre danset. Husene var no revet ned, men kjøkkenmuren stod att. Det var kommet fullt av folk til stevnet. Krogsrud hadde noen med seg fra Odalen, bl. a. Kristian Olsen og Gustav Thoner.
-78-
Far satte seg på kjøkkenmuren, og der ble han sittende under hele møtet. Jeg holdt øye med ham og ble var den spente holdning i ansiktstrekkene. Han slukte hvert ord som ble talt og fulgte levende med i hvert enkelt ledd i møtets gang. Intet måtte mistes.
Pastor Krogsruds tale overveldet ham. Og mens far satt der på hustufta, falt han helt sammen. Han var slått, skutt. Vi måtte be til Gud for ham. Og mens han satt ruinert på hustufta, tok Gud til å bygge noe nytt i hans sjel.
Far fant fram.
Etter møtet gikk han bort til pastor Krogsrud og bad om å bli skrevet på prøve i menigheten. «Og så skriv du kjerringa au». Jeg mente han måtte spørre henne først om det. «Det behovs itte, for ho blir med, ho», kom det avgjort fra far.
Heimturen ble en festreise for min sjel. Lenken brast. Far var frelst. Det sang i mitt hjerte.
Om hausten ble mor og far, Ole Olsen fra Fjosteppa og datteren hans opptatt i menigheten. Det ble en stor høgtid for oss på Galterud den dagen. Siden ble de trufaste metodister til sin død.
De største høgtidene vi kunde være med på, var kvartalsmøtene som holdtes dels på Galterud og dels i Slåstad. Da gikk vi heimefra enten lørdagen eller tidlig søndag morgen slik at vi nådde fram til gudstjenesten kl. 11. Det var fire mil fram og fire tilbake. Men både mor og far syntes de hadde stort utbytte av disse turene da de kom sammen med den øvrige menighet og fikk dele gavene kring Herrens bord.
Mellom møtene ble vi bedt til gardene og spiste middag, enten på Isakrud, Bergerud eller Krogsrud, garden til pastor Krogsrud. Der satt vi sammen om middagsbordet med «presiderende eldste», tilsynsmannen, som han no kalles, og pastoren. Det undret nok far og mor i førstningen at disse herrene samtalte med oss som andre vanlige mennesker, enkelt og liketil.
Noe som særlig interesserte var når presiderende
-79-
eldste, I. H. Johnsen, fortalte om nybyggerlivet i Amerika. På denne tid var det jo nokså alminnelig at folk også fra våre trakter strauk over dit og søkte lykken. Johnsen hadde en tid vært prest på præriene blant norske utflyttere. Han hadde mange interessante opplevelser å fortelle fra livet der. Og de gamle metodistprestene hadde en makeløs evne til å gjøre fortellingen fengslende.
En av de tilsynsmennene far skulde bli særlig glad i var pastor T. B. Barratt. På sine gamle dager laget far fire feler. Den siste skulde være en gave til Barratt. Da han holdt på å legge siste hand på verket og andre strengen skulde settes på og strammes, fikk far slag og døde kort etter. Strengen brast her nede. Men der oppe ble det himmelske instrument stemt. Og far fikk høre de skjønne og reine toner fra engleskaren som møtte ham i døden.
Til Slåstad var det heller ikke så sjelden at folk fra Solør gikk. Det var en sti mellom Solør og Odalen som alt før min tid kaltes «Metodiststien». For de gamle var det en pilgrimsveg. Der gikk de på sine festreiser med jubel og sang i sitt hjerte.
Søndag kveld tok vi på heimveg om Kongsvinger. Hist og her satt vi og kvilte og samtalte om det vi hadde opplevd.
Vegen gikk framom Hov, det gamle blotstedet som lå der Vingersjøen rann ut i Glåma. Hit drog folket i dalen i hedendom og blotet for de gamle guder. Blod fra hest og mjød i horn rann i strie strømmer.
Siden kom Olav, den hellige konge, med utenlandske prester og væpnede menn og stilte dalens folk på valg mellom drap og dåp. Gudehovet ble plyndret og rensket for avguderi og innvidd Kvite-Krist.
Goden måtte vike for katolske offerprester, og hans makt brast. Det hellige messeoffor ble satt i stedet for hedensk hestoffer, og bønner til den hellige jomfru og andre helgener forrettet.
«Man har vistnok ret til at anta, at ikke faa av de ældste fylkeskirker har været hedenske hov, der ved Kristendom-
-80-
mens indførelse efter angelsaksisk praksis blev indrettet til kristne kirker. Og der skulde i saa henseende ikke store forandringer til. Man behøvet blot at bortfjerne avgudsbillederne og langbænkenes høisædestolper, at erstatte det hedenske alter med et kristeligt og derpaa at indvie huset, og kirken stod der fuldt færdig (Professor Bang : Utsigt over den norske kirkes historie).
Messesang og røkelse fylte den nye helligdom gjennom hundrer av år inntil en ny krigerskare kom med ny tru og lære fra Tyskland over Danmark. Den gamle katolske messe, Jesu legeme i tabernaklet og de hellige bilder måtte vike plassen for den nye, utenlandske, lutherske gudsdyrkelse som den danske konge med makt bød dalens folk å følge.
«Reformationen frembyder liden Interesse, da den blev Folket paatvunget ved Statsmagtens Indgriben, uagtet der saa godt som intet Spor av evangelisk Vækkelse gikk forud. Ved Christian Ill’s og hans Mænds Beslutning i København blev den nye danske Kirkeordning paabudt, men selv dens udvortes Gjennemførelse tog, overfor den seige Modstand og den vedvarende Mangel paa brugbare Redskaber, det meste af 16. Aarh. (Kirkeleksikon for Norden).
No ble det de katolske offerpresters tur til å flykte for de nye, kongelige, lutherske prester som forkynte rein lære og rett tru.
I den mørke hedendom hadde den mektige gode storbonden (Goden/red.) — den religiøse og politiske makt. I katolsk og enda mer i luthersk tid var kongen blitt goden med den mektige, dobbelte makt. Den politiske utvikling var bestemmende for den kirkelig-religiøse stilling. I tiden omkring reformasjonen nådde det norske folk bunnen av sitt religiøse, politiske og sedelige forfall.
Men vinden suste gjennom skogene. Snoen brånte og Glåma steig. Og denne gangen måtte den lutherske kirke på Hov vike for flommen og søke ly oppunder de mektige, kongelige festningsverker. Dermed braut den tusenårgamle
-81-
tradisjon sammen over det hellige Hov som kunde lede sine aner gjennom luthersk rettroenhet og katolsk messeoffer helt ned til bloting i hedendom.
Med vinden kom nye, mektige åndsstrømninger til landet og dalen. I disse trådte Mannen som ikke gav sår, men som sjøl ble såret, sterkere fram. Og i vekkelsens vårflom ble den frie kirke og troende menighet grunnlagt. Denne gangen ikke ved våpenmakt, men åndsmakt. Siden ble den troendes bønn : En fri kirke i et fritt land på bibelsk grunn.
Bare slik kan evangeliet bli den surdeig som skal gjennomsyre landets og dalens folk. Og Korset blir den kraft hverken tom tradisjon eller død tru kan knekke.
Denne store, hellige tanke — kongstanken i norsk kristenliv — tok til å fylle min sjel og gav meg syner. Også mitt hjerte skalv i denne bønn : En fri kirke i et fritt Norge.
Ved vegskillet på Roverud tok vi oss gjerne en ekstra lang kvil før vi i nattestilla gikk hver vår veg. Jeg til Finnskogen, de andre videre mot Grue.
Det kunde stundom være slitsomt å være pilegrim og skomaker. På en av turene sovnet jeg ut på morgensiden ved vegdiket. En mann som var gått forbi, hadde sett meg der. Men den gangen hadde jeg da også gått att og fram 162 kilometer.
Men hva gjorde det når bare far fant fram.
-82-
Formaner.
På turene til møtene i Brandval var jeg som regel inne i Fjøseteppa og kvilte. Det lå så lagelig til. Om sider ble Sofie og jeg riktig gode venner, og en dag ble vi enige om å dele livet sammen. Jeg fortalte henne om min store lengsel og mitt kall etter å vitne om Herren. Hun lovte å be for meg og aldri legge hindringer i vegen.
Den gang påbød loven at de som ikke tilhørte Statskirken først måtte la seg vie hos sorenskriveren før den kirkelige vigsel kunde finne sted. Vi måtte derfor opp til sorenskriver Nordgren ved Kirkenær. Det var første paret han ektevidde. Av den grunn var han vel litt desorientert og bante og svor så det var en gru å høre. Men da det hele var over, var han gemyttlig og grei og slo av en prat med meg. Han spurte hvordan vi videre skulde ha det. Jeg fortalte ham at pastor Walle, som da var menighetsforstanderen vår, skulde komme og ektevie oss i heimen vår. «Å ja. jeg kunde jo tenke meg at dere vilde ha en velsignelse etterpå».
Den kirkelige vigsel fant sted i samme rom der både min hustru og jeg var født. I Gardsteppa ble også det første barnet vårt født og døpt. Også i samme stue.
Ved denne tid fikk jeg min formanerfullmakt, og hermed gav menigheten meg fullmakt til å holde småmøter. Ved denne tillit som menigheten viste meg ble også frimotet styrket. Søndag formiddag holdt jeg gjerne møte heime i Gardsteppa. Ellers hadde jeg møter der det åpnet seg ei dør.
-83-
Det kom en mann til bygda. Han het Fråg og var underoffiser. En ung, pen mann. Lutherstiftelsen hadde sendt ham ut, og mange møter skulde han ha. Han hadde møte en dag på Gardsmoen. Far og jeg gikk dit. Ved slutningen av møtet spurte han hvor neste møte skulde holdes. Ingen svarte. Det ble lang pause. Jeg nyttet da høvet og gjorde kjent møtet heime hos oss søndag formiddag.
«Nei, det skal du ikke», svarte predikanten som en der hadde myndighet. «Ha møte søndag formiddag når presten preker i kirken, det skal det ikke bli noe av». Jeg mente vi ikke hadde noe med presten og hans tilhørere å gjøre, Gruekirken lå jo så langt borte, dessuten hadde jeg no fra min menighet fått tillatelse til å holde møter.
Men han svarte like striks : «Ha møte søndag formiddag tør ikke jeg en gang, og jeg er endog sendt ut av Lutherstiftelsen». Jeg spurte da om Fråg vilde komme heim til oss og ha møte en dag. «Ja, hjertens gjerne». Vi ble enig om at han skulde komme til oss og ha møte torsdag på betingelse av at jeg ikke hadde noe møte søndag.
Torsdag kveld kom jeg heim. Jeg arbeidet ei mils veg fra heimen. Far satt og arbeidet og var svært lei seg. «Hva betyr dette ?» spurte jeg. Jo, misjonsvennene hadde slått sine kloke hoder sammen. De trudde det var uheldig at deres predikant gikk inn til metodistene. Møtet var endret til ei av nabostuene. «Da går vi dit», sa jeg. Men far hadde ikke lyst til det når de hadde foraktet ham og heimen hans. «Det får bli deres sak, men la oss gå». Jeg måtte gå aleine.
Huset hvor møtet ble holdt, var fylt til trengsel. Jeg fikk en plass ved døra. Teksten predikanten hadde valgt var «Jesus og Sakkeus». Han skildret på en framifrå måte Jesu sinnelag overfor de trangbrystede prester og fariseere. Talen greip.
Da møtet var slutt, kom han ned og hilste på meg.
-84-
«No kan du gå ut fra metodistene og komme over til oss, så kan vi være sammen», sa han og var hyggelig, «jeg syns det må være stusslig for deg å gå aleine sånn».
«Nei», mente jeg. «Gud har brukt metodistene som middel til å frelse meg, og da forstår jeg han vil jeg skal være der. Går det ikke an at vi kan være sammen likevel, får det være».
«Jo», svarte han oppmuntrende, «det går an. Du kan gå med oss akkurat som de andre her. Det er ingen som ser surt på deg for det, bare du vil slutte med møtene dine».
«Men si meg, Fråg, du nektet meg å ha møte heime og lovte at du i dag skulde komme dit og ha møte i stedet. Dette løftet har du ikke holdt. Hva er årsaken ?»
«Bli ikke lei for det», svarte han inntrengende, «vi kom til å tenke over, ser du, at presten kanskje fikk greie på det, og du skjønner det er ikke heldig å fornærme dem».
«Er du sikker på at du har handlet riktig ?» Han mente han hadde gjort det.
«Du mener vel og at du har prekt riktig i dag ?»
Det mente han også og sa spørrende på meg. «Hva mener du med dette ?»
«Har du prekt rett, så har du handlet galt. I dag bød det meg å ta inn i ditt hus, la prester og fariseere si hva de vil». Slik har du prekt. Men i din handlemåte har du vist noe annet : «I dag kunde ikke jeg ta inn i ditt hus, for da kunde jeg fornærme presten og fariseerne, misjonsvennene i dette tilfelle». Slik har du handlet mot meg og min fars hus».
«Nei. nei, nei», skreik han og forstod hvor det bar hen, «kjære vene, ti still. Vi skal bli bedre venner når vi blir bedre kjent».
Dagen etter var han hos far. De bøyde kne sammen og bad til Gud.
-85-
Når det en sjelden gang var møte ved en annen predikant, gikk jeg alltid dit selv om jeg hadde lang veg å gå.
Hos Martin Skara skulde det være møte ved en norsk-svensk predikant som da reiste over traktene. Det var en mils veg å gå dit. Men det regnes ikke for langt for oss som er vant til å ferdes mellom heimene på Skogen.
På møtet stod predikanten og talte på sin storfelte måte, svensk og norsk om hverandre : «Kjøtt er kjøtt, og kjøtt blir kjøtt så lenge vi er i denne verden. Og no er det en vrimmel over hele Norge og Sverige som drives av sjølve djevelen. Dom lærer at kjøttet blir hellig». Så pekte han på meg, han visste hvem jeg var, og sa : «Tro inte du at metodistene leder deg inn i himmelen». Alle fikk det travelt med å se på meg.
Da møtet var slutt og de fleste var gått, gikk jeg fram til predikanten og hilste.
«Så du er ute og går i dag», sa han og smilte søtt.
«Gud har vist meg den store nåde at han har gjort meg til sitt barn», sa jeg, «og som barn har jeg begjær etter føde. Da jeg fikk vite at det skulde være oppbyggelse her, gikk jeg i håp om å få noe».
«Det er riktig, aldeles riktig. Men du skal gå ut fra metodistene» . Jeg syntes han var litt kvass i blikket da han sa det. Men jeg svarte ham det samme jeg hadde svart Fråg. Der jeg hadde funnet min plass, vilde jeg bli.
«Du er ingen metodist», sa han så, det dirret i røsten hans, du er en skrymtare. Du er en skrymtare. Om jag skrev til metodistene och fortalde hur du er, var dom tvungen att sluta ut dej av samfunnet».
Jeg tillot meg å spørre hva vondt jeg hadde gjort.
«Du sejer du har begär etter andlig føda. Dom har inte det metodistene, ty dom ar fullkomliga, dom, dom behøver inte mera».
-86-
Jeg påstod at han for vill og ikke kjente hverken metodistene eller deres lære.
«Jag kjenner dom, ty jag har truffet en mann som stod på prov hos metodistene. Han var ännu inte fullkomlig nog, dom kunde ännu inte taga honom upp i samfunnet».
Jeg vilde gjerne forsvare min menighet, men forstod det vilde bli vanskelig overfor en slik halsbrekkende argumentasjon. Jeg forsøkte likevel å gjøre mitt beste og spurte hvor han hadde dette fra som han beskyldte oss for, om han hadde lest det i noen av våre bøker. Hvor står det skrevet ? spurte jeg ham
«Det står skrivit i metodistenes falska hjärtan», han trommet faretruende med de harde. kvite knokene sine pa bordet vi stod ved. Det gnistret i øynene. Jeg syntes svaret han gav, var litt drygt, og trass i den truende situasjon torde jeg meg frampå enno en gang :
«Var det virkelig du som ble betrodd det store verv å prøve hjerter og nyrer ? Hva står da skrevet i lutheranernes hjerter ? For du har vel prøvd dine egne først ?»
Men da bar det laus. Han greip et hardt tak i ene armen min, la den andre handa si over nakken min. Og så kom det som lyn og torden :
«Jag overantvarder dej til satan og kjøttets fordärv. Jag er nødt til att gjøra det. Jag har varnat dej en gong och två gonger. Nu kan jag inte mer. Jag måste vara ren av ditt blod». Det skar gjennom rommet.
På grunn av det kraftige taket han holdt over nakken og skuldrene måtte jeg stå krumbøyd mens denne ildsprutende lava kom over meg. Var denne ild fra Himlen, eller var det glødende masser fra de indre, mørke djup som fosset fram. Bøyd stod jeg og så ned i den religiøse intoleranses nattsvarte avgrunn. Et ord kom flygende til min bevissthet fra et eller annet sted : inkvisisjon. Med ett stod det for meg at det vel kunde ha hendt det jeg hadde lest eller hørt som stod i samband med dette ordet.
-87-
Da taket løsnet, rettet jeg meg opp og forsøkte å si at jeg trudde han var på gal veg. Han hadde ført falsk vitnesbyrd både mot meg og mitt samfunn, og mente han seg rein med dette, måtte jeg beklage ham.
Siden ble jeg kalt til Martin Skara for å sy sko. Men vi nevnte aldri dette opptrinn for hverandre. Som den humane og rettlinjede mann han var, stod dette sikkert også for ham som et mareritt.
Like etter vi hadde fått første barnet vårt, flyttet vi til Unumbsrønningen i Brandval. Det var ikke mye flytteskrammel vi hadde å dra på den gangen, det var ei kvige og den kvitmalte senga vår.
Herfra fikk jeg mer kontakt med vennene i Odalen. En ung formaner og jeg ble enig om å bytte virkeplasser en jul. Jeg ordnet møtene for ham i Brandval, og han for meg ved Odals Værk Dette skulde bli min første lange ferd med evangeliet til ukjente trakter.
For en skomaker er det alltid mye arbeid innunder jul, alle skal ha skoene ferdig til høgtiden. Jeg ble derfor sittende langt utover julekvelden for å bli ferdig med alt. Tidlig juledags morgen, etter at vi hadde holdt andakt, gikk jeg til Kongsvinger (1 1/2 mil) på en kopp kaffe og litt julekake. Der bodde ei dame som hadde sagt meg at jeg bare kunde stikke innom henne, så skulde jeg få mat. Det gjorde jeg regning med denne gangen, men da jeg kom inn ene døra, gikk hun ut den andre.
I Kongsvinger hadde jeg møte før jeg drog utover. Etter møtet gikk jeg skrubbsulten inn på fru Rønnings kafé og bestilte kaffe og litt mat. Men i stedet for mat fikk jeg en heftig skjenne prek. Tenk at jeg kunde være så uforskammet og be henne koke kaffe på første juledag.
Og med skjennepreka gikk jeg og tenkte meg muligheten av at det vel ikke kunde være så langt utover til Odals Værk når jeg tok vegen over Edsberg. Den vegen hadde jeg aldri
-88-
gått før. Men jeg skal si den halvannen mila var lang. Ut på kvelden kom jeg fram til Johnsrud.
Det lyste vennlig i vinduet. Hvor godt et slikt lys gjør når en har gått lang veg gjennom skog og mørke. Jeg fikk merkelig nok greie på at det ikke var berammet noe møte der omkring. Derfor gikk jeg rundt i stuene 2. juledag og bekjentgjorde møte om kvelden. Inne i alle stuene holdt jeg andakt før jeg gikk. Det var et gildt møte vi fikk om kvelden. Forsamlingen som var møtt fram var riktig stor. 3. juledag gikk jeg heim att til Brandval.