– les bokens innledning her :
-110-
Pastorens medhjelper.
I Kongsvinger ble det fra tid til annen leid forskjellige lokaler til møtevirksomheten. Joachim Pettersen hadde leid et gammalt danselokale i murer Engs gard (no skomaker Ruuds gard). Siden ble et malerverksted leid.
7. november 1886 gjorde menighetsrådet vedtak om å leie Marta Olsens sal til kr. 60.00 pr. år.
Jeg ble satt til å ta meg av søndagsskolearbeidet da jeg kom til byen, og nyttiggjøre noen av de erfaringer jeg hadde skaffet meg på dette område i Oslo. Arbeidet med barna brakte meg mange gleder både her og andre steder i distriktet der vi hadde slike skoler.
Da Petter Olsen kom hit som pastor etter Seved Hansson, hadde vi i Kongsvinger en meget god og lovende søndagsskole. Dessverre ble Olsen sjuk samme høsten han kom hit. Jeg måtte da ta meg av menighetsarbeidet i Odalen sammen med brødrene der. Det ble vanskelig å opprettholde virksomheten i Kongsvinger samstundes. Det tristeste var at søndagsskolen måtte opphøre.
Denne hausten stormet Frelsesarmeen, som da var helt ny i Norge, den gamle, vel forskansede festningsbyen Kongsvinger. Med frisk sang, klingende spill og vaiende fane gjorde de store erobringer for Guds rike. De leide den gamle dansesalen Joachim Pettersen hadde brukt, og fikk oppleve vekkelse umiddelbart etter sin ankomst. Portene inn til
-111-
menneskehjertene sprengtes. Kanonaden fra begge sider var stor. Men Gud seiret. Halleluja. Opptil 7—8 ungdommer kunde knele ved botsbenken på samme kveld og gi sitt liv til Gud. Plattformen måtte stadig utvides. Snart utgjorde den en tredjedel av hele lokalet.
Jeg var sterkt opptatt med arbeidet i Odalen. Men hadde jeg høve til det, tok jeg del i Armeens møter sa ofte jeg kunde. Der ble mine vitnesbyrd mottatt med takknemlighet og glede.
Byens avis som den gang ble trykt på andre siden av gata der møtene holdtes, skreiv om Armeens åtak på og erobring av Kongsvinger. Meg tok avisen med i samme slengen og skreiv at jeg i lengere tid hadde stått som leder for min egen sekt, men dessangående at Armeen var kommet, var jeg blitt konge uten land.
Jeg hadde resolvert og forlagt min virksomhet like inn i fiendens leir. Og når det bare ryktedes at nevnte herre skulde opptre, sa var det ikke bare spørsmål om fullt hus. Men de som ikke kunde komme inn nøyde seg med å stå i kø ute på gata hvor de kunde høre mine hese skrik og gjennom vinduet få et eller unnet glimt av mine akrobatiske prestasjoner på prekestolen.
Det var attest som hadde vasket seg.
En ung gutt som ble vunnet ved Armeen, het Karelius Sigernes. Han hadde fått plass hos boktrykker Hess som lære- eller visergutt. Da denne unge gutten var blitt frelst, kom han en dag og fortalte at han hadde hatt en hard påkjenning. Guds ånd hadde tvunget ham til å bekjenne på tre steder der han før sin omvendelse hadde forbrutt seg. Først hos boktrykker Hess. Han hadde tatt noen småskrifter, nærmest makulatur, og solgt dem for noen ører til egen fordel. No måtte han bekjenne og be om tilgivelse. Og det fikk han og tapte ikke plassen sin for det.
Den andre han hadde noe å bekjenne for var fru Varderheim på Hotellet. Fra henne hadde han stjålet noe ved. Det var en råkald haustdag han skulde hente ved i skogen,
-112-
men fant ikke noe som var tørt. Da fikk han se en vedfavn som tilhørte henne og fra den tok han noen trær. «Men da je vart frelst, kom det for meg at det var gæli», fortalte han meg.
Fru Varderheim hadde sterke antipatier mot Armeen. Hun har sjøl fortalt om da Karelius kom til henne. Hun var sjuk og sengeliggende. «Da jeg så den raue trøya komme inn gjennom døra, reiste jeg meg stiv og stor i senga. Men da han kom fram med ærendet sitt, ble han stor og jeg liten». Hans bekjennelse gjorde et djupt inntrykk på henne, og hennes meninger om Armeen undergikk stor endring.
Den tredje Karelius måtte gå Canossagang til var soknepresten. Da Karelius var blitt konfirmert, hadde han av pleieforeldrene sine fått 5 kroner som han skulde gi presten. Men så gav han ham bare 1 krone og kjøpte brennevin og litt annet for resten og bad sammen noen av kameratene sine om kvelden og turte. Men hos presten, sa han, holdt han på å fortvile under syndsbekjennelsen. Det var for stygt til å kunne tilgis. Det var det samme hva stakkars Karelius sa, like utilgivelig kom det : «Det var stygt gjort det, Karelius». Til slutt brast Karelius i gråt : «Je veit det var stikt, men je kan itte gjera det om att. Kan du itte tilgi ?» Presten grunnet en stund på det. «Så får jeg vel tilgi deg likevel, da». Og føyde til : «Men det var meget stygt gjort det, Karelius».
«Kan du si meg», spurte Karelius, «åffer det var så vanskelig å få tilgivelse hos ham ?»
Jeg spurte ham om han hadde hatt den raue trøya på hos presten også.
Har det noensinne vært vekkelse i Kongsvinger, var det i denne tid. Også i Bedehuset gikk mange folk. Men dessverre ble det snart et motsetningsforhold mellom Armeen og Bedehuset. Det syntes å bli mer påkrevd å motarbeide Armeen og annen fri virksomhet i byen enn å vinne sjeler
-113-
for Gud. Og så kom diskusjonsmøtene i stand. Emissærene som ble kalt til unnsetning, var særlig ytterliggående. En av dem sa rett ut på møtet at han heller vilde se sønnen sin ligge i rennesteinen enn kledd i rau trøye med stor F på kragen. Og så gikk det som det måtte gå. Det ble avsvidde marker.
På turene mine mellom Kongsvinger og Slåstad var jeg innom Petter Olsen på Ubeseth ved Odals Værk. Han lå hele vinteren innpakket i ulltepper og var ille medfaren av isjias. Menigheten bad for sin sjuke forstander og hjalp meg i arbeidet. Særlig på Slåstad fikk vi den vinteren en god tid. En hel flokk med ungdom tok del, og mange ble frelst. Flere kunde komme over på samme møte. Jeg var sterkt plaget av hodeverk som jeg bad Gud ta bort. Men uten resultat.
Så bad jeg om at hodepinen skulde gi seg hver gang jeg skulde opp på prekestolen.
Og i det ble jeg hørt.
Mange skjønne opplevelser hadde jeg denne vinteren. Da vi en kveld bad til Gud med mange søkende, la jeg merke til en mann i sine beste år i forsamlingen. Jeg gikk bort og la handa på skulderen hans :
«Gud har bruk for deg».
Han tok til å skake og så fryktsomt på en kvinne som satt ved siden.
«Kjenner dere hverandre ?» spurte jeg.
«Det e kjerringa mi».
Da minte jeg dem om Noas duer :
«Par om par gikk Noas duer inn i arken. Og det gildeste er at også menneskene kommer par om par inn i Guds rike. Da slipper de å være redd hverandre, men kan være hverandre til hjelp på vegen».
Jeg så de var grepne begge to og bøyde mine kne. Og det store skjedde, begge bøyde sine med og ble frelst. De hadde lenge tenkt på Herren, men vært redd å nevne det for
-114-
hverandre. No var isen brutt. De ble trufaste medlemmer av menigheten til sin død.
Etter slike opplevelser spratt jeg lett på foten heim til Kongsvinger. Lovsang og jubel fylte min sjel.
Vitnemøtene kunde ofte bli en opplevelse. Mange brente med et ord. De gamle metodister lot seg ikke klistre fast til benken. I sin glede over frelsen kunde de komme med mange originale vitnesbyrd. Ordene og illustrasjonene de brukte for å anskueliggjøre tanken kunde stundom få sjøl den alvorligste til å sprute i latter. Men det som var hovedsaken var å få sagt det. Så fikk framføringa heller gå litt på skakke.
Gamle Berger — Berger Slengom som de kalte ham — var ikke sein i vendinga når vitnemøtet var tillyst. Som regel var han den første som spratt opp. En gang skulde han fortelle om hvilken stor forandring det skjedde med kona da hun kom til Gud :
«Da Berte, kona mi, vart frelst, vart ho så glad så det dura i a som i ei gammal kjerre på vegen». Slik sang det i henne hele dagen, vilde han si.
En annen gang kom han inn på denne travelheten menneskene no inn under jul hadde med klær, mat og drikke — den gang akkurat som no. Men Berger hadde funnet noe som var langt mere verd enn både kjøtt og flesk. Og dette uttrykte han slik :
«Følk har det så trabelt med denna griseslaktinga til jula. Je har inga griser, je, men je har Jesus, je, og da har je flesk nuk, je».
Det kan vel hende latteren runget i forsamlingen. Og Gamle Berger stod framfor den med et lunt glimt i øyet og økte jubelen. Han syntes han hadde gjort det godt når han slik kunde rive den store forsamling med seg.
Du synes vel disse vitnesbyrdene fra denne enfoldige sjel var banale ? Men trass i det gir de uttrykk for en livsvisdom
-115-
med glede og trygg tru som kanskje de som eier mer kunnskap, større veltalenhet og fylte stabbur, mangler.
Under Gustav Thoners virke prekte jeg vekselvis på Slåstad og Galterud hver annen søndag. Ved avslutningen av et møte på Slåstad bad jeg for noen av våre sjuke og skrøpelige venner som ikke hadde høve til å overvære møtene lenger. Den siste jeg nevnte var Kari Bergerud. Idet jeg nevnte navnet hennes, kom en overnaturlig, smertelig kjensle over meg. Jeg så henne tydelig i en forferdelig nød. Jeg skreik til Gud og brast i gråt. Forsamlingen gråt med.
På heimvegen fikk jeg høre at gamle Kari var brent inne i sitt kammers ved den tid vi bad for henne.
Kjøstel Haugen ble jeg ved et høve minnet å gå til etter et møte på Slåstad. Han bodde i Verkensgrenda og jeg la vegen over dit da jeg gikk heim. Kjøstel var en snill bror av menigheten. Ved en ulykke hadde han mistet begge øynene i et mineskott. Guttene hans var flinke til å følge den blinde faren til møtene, ikke minst til kvartalshøgtidene som holdtes på Galterud eller Slåstad, ei mils veg til hvert sted. No var guttene blitt voksne og visstnok bortreist.
Da jeg kom dit, var Kjøstel aleine heime. Vi fikk derfor høve til å snakke fortrolig sammen. Den blinde mann var kommet inn i et djupt åndelig mørke. Hans lengsel etter troende venners samvær var stor. Bare minner — riktignok dyre minner satt han tilbake med no. Intet i verden kunde erstatte samværet i menigheten. Dette hadde Kjøstel fått sanne i sin store ensomhet i den djupe skog der han bodde. Særlig var hans hunger stor etter nattverden. Akkurat da hadde vi ingen ordinert forstander i menigheten. Skulde soknepresten gi ham nattverden, måtte han først skrive seg ut av menigheten, for han gav ikke nattverden til metodister. Men å gå ut av menigheten kunde Kjøstel ikke få over sitt hjerte. Det vilde være å svikte og forråde
-116-
det største Gud hadde gitt ham på jord : de helliges samfunn. Det var særlig tanken på dette som hadde ført ham inn i mørket.
Jeg søkte å trøste og lovet å hjelpe ham.
Jeg skreiv straks til tilsynsmannen A. Olsen. Han kom. Jeg ringte til kontoret på Odals Værk og forklarte dem saken. De lovte å sende hest til stasjonen og hente Olsen. Men de hadde ikke oppfattet dette sjeldne navn. De la sine kloke hoder sammen og ble sams om at det måtte være’n Bolzius som kom til Kjøstel Haugen. En kan tenke seg A. Olsens overraskelse da skysskaren møtte ham på Sander stasjon med et vennlig og hjertelig «velkommen, Bolzius, je skal skysse deg til Haugen».
Denne hending med Kjøstel Haugen var en medvirkende årsak til at jeg fikk motta diakon-ordinasjonen.
1905 var et spenningens år for landet vårt. Vi var sterkt truet av svenskene, og det militære mannskap var utkommandert. Kongsvinger var et av de viktigste strategiske punkter. Festningen var sterkt bemannet.
En dag kom en soldat i full mundering inn på verkstedet mitt.
«Er du metodist ?» spurte han.
«Ja», svarte jeg.
«Også jeg er metodist og tilhører menigheten Elim i Oslo».
Det var brannkonstabel Olsen. Han fortalte at det var 3—4 blant soldatene som var troende. De kom sammen iblant til bønnemøter ute i skogen. Men de lengtet etter å kormme inn i en heim der de kunde dele åndelig velsigning sammen med andre troende. Med glede stilte ieg både mitt hus og meg sjøl til disposisjon.
Disse soldatene var fra forskjellige samfunn : Amundsen fra Barrats misjon i Torggata. Brask fra Frikirken, den tredje broderen husker jeg ikke navnet på. Det største for
-117-
dem alle var å være Jesu soldater. De tok derfor flittig del i møtene. Deres overordnede var velvillige overfor dem, permisjon fikk de som regel når de bad om det.
De fulgte meg flere ganger helt til Slåstad. De sang sine herlige sanger langs alle veger vi drog fram. På møtene vitnet de sterkt og varmt om Herren. De ble redskap til mange sjelers frelse. Det hendte at alterringen var helt fylt med bedende og søkende. Fra vegen så vi folk komme ut i gangdøra. Folk stod ved gjerder og vegskill og hørte oppmerksomt på evangeliets vakre toner.
En dag vi gikk langs Edsberggrenda, så vi folk komme til på lang avstand. Jeg gav meg litt etter mine venner og hørte hvordan den flerstemte sangen tok seg ut på frastand. Jeg kom i følge mod en kvinne som gikk i samme retning. På spørsmålet hvor hun skulde hen, svarte hun :
«Jeg skal ingen steder, men jeg følger med, for det er så vakkert å høre på dem».
Mens krigen truet like utafor stuedøren, fikk disse være med og synge evangeliefredens håp og glede inn i urolige menneskehjerter.
Galterud ble et kritisk sted i menighetens virke med dårlig tilslutning. På vegen fra møtene satt jeg ofte ved vegkanten og gråt. «Kan det nytte ?» var det sviende spørsmål i min sjel. Mens det på andre steder i menighetsdistriktet så lyst og lovende ut, ble det her tyngre og mørkere. Så langt kom det at menighetsrådet fant det nødvendig å selge kirkehuset og konsentrere sitt virke om andre steder i bygda der det var mer åpent for evangeliet. I flere år arbeidet vi med denne triste saken om salg av guds huset. For at del ikke skulde bli brukt til helt verdslige tilstelninger, ble vi enig om å vende oss til kommunen i håp om at de kirkelige myndigheter var interessert i huset.
Jeg fikk i oppdrag å undersøke saken og skreiv til ordføreren som igjen skulde forhandle med de kirkelige instan-
-118-
ser. Men det viste seg å være liten interesse for saken. Vi ble da nødt til å se oss om etter andre kjøpere. Huset ble omsider solgt til handelsmann H. Sanstad på Galterud (1911).
Dette var en tung tid for oss alle. Det kjentes som ei ufruktbar grein Gud stod i ferd med å fjerne.
Ved den tid vi søkte å finne en kjøper, kom jeg en dag fra et møte på Galterud mismodig og nedslått. Alt kjentes tungt og dødt. Jeg orket ikke gå lenger. I skogholtet ved Åsumbrenna satte jeg meg og mintes profeten under gyvelbusken i ørkenen (1. Kong. 19). Jeg gråt motløshetens bitre tårer. No spurte jeg ikke : «Kan det nvtte ?»
En sterk stemme i mitt indre ropte :
«Gi opp».
Jeg gråt enno mer og tenkte på de mange gode samvær vi hadde hatt i dette kjære gudshus. Tanken gikk til de mange som i årenes lØp var blitt vunnet og her hadde funnet en åndelig heim. Mange var no heime hos Herren, noen stod enno trufast bi.
Var det Guds vilje at vi skulde miste denne hellige heim ? Skulde den dyre arv etter C.P. Ruud — pioneren i forrige århundre gå til grunne ? Det tok til å skrike i meg :
«Gud, forby det. La det som skjedde i den første tid, skje på ny».
Men mørke makter søkte brenne bønnen. Tvil og tungsinn seig inn over meg med ny kraft.
Jeg brukte ha med i veska ei lita bok som het «Brødkurven». Den inneholdt utvalgte bibelsted. Den tok jeg fram og åpnet på må få. «Brødkurven» hadde ofte brakt meg signing og styrke. Denne gangen falt øynene på ordet :
«Mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I veit at eders arbeid ikke er unyttig i Herren» (1. Kor. 15. 53).
Dette tok jeg som en direkte hilsen fra Gud. Mismot og mørk makt slapp sitt tak. Med «Brødkurven» framfor meg bøyde jeg mine kne og takket Gud.
-119-
Det skulde vise seg at det ikke var Guds vilje at kirkeheimen skulde tas fra menigheten. Gud hadde og sin finger med i spillet da huset ble solgt til kjøpmannen. Han var velvillig innstilt. Og etter ganske kort tid fikk menigheten huset tilbake til nøyaktig samme sum som det var blitt solgt for.
Etter denne tid tok arbeidet på Galterud seg opp med ny kraft. Både her og andre steder fikk vi oppleve sanningen av ordet fra «Brødkurven» : arbeidet er ikke unyttig. Bønnene har ikke vært uten virkning. Ordet ikke utsådd til fånyttes. Tårene som ingen kan telle, er talt av Gud og har vært med å modne sæden.
«De som sår med gråt, skal høste med fryde rop. De går gråtende og bærer den sæd de strør ut, de kommer heim med fryderop og bærer sine kornband» (Salme 126, 5—6).