– i boken “Ivrig ung mann”.
s. 14 – 15 :
Metodistvekkelsen i Norge.
Det er her nødvendig å gi noen opplysninger om den vekkelsen som kom til Norge ved Metodistkirken. Bare derved kan en se hendingene på Ringerike i rett sammenheng. I forbigående kan en også minne om at Lars Petersen var på et vis jevngammel rned metodistvekkelsen i Norge.
Frihet for «dissentere» var noe helt nytt i gamle Norge. Dissenterloven kom jo ikke før 1845. De to eldste metodist-menighetene i landet ble ikke stiftet før 1856. Den første i rekken, menigheten i Sarpsborg, kunne likevel ha vært stiftet alt i 1854, om bare O. P. Petersen hadde våget å lede sine villige disipler i å organisere en frikirkelig menighet i overensstemmelse med dissenterloven, eller simpelthen om han hadde visst hvordan en slik organisering skulle foregå.
Nå kom sokneprest G. A. Lammers i Skien ham i forkjøpet i 1856, iallfall for noen måneder. Det viste seg snart at den lammerske bevegelse førte til et tilbakeslag for selve frikirketanken i Norge. Metodistmenighetene i Sarpsborg og i Halden ville heller ikke ha blitt organisert i 1856, om ikke den danskfødte pastor Christian Willerup (1815 – 1886) i det året var kommet fra Amerika som leder av metodist-vekkelsen i Norden. Merkelig nok var det da flere av vekkelsens egne folk som ikke lenger var villige til å følge sine ledere ut av statskirken.
Metodistkirkens første ekspansjonsperiode i Norge kan en si strakte seg fra den første menighet ble stiftet i Sarpsborg i 1856 til den tiende menighet ble stiftet i Horten i 1869. Det er påtagelig at Metodistkirken mistet atskillige sjanser i Norge nettopp i de årene, og at ikke all ble gjort som gjøres kunne for å bruke landets egne åndelige resurser for å utvide og organisere vekkelsen etter landets behov. Dette ble i sær tydelig etter at pastor Willerup alt i 1858 etablerte sitt hovedkvarter i København, og hans visitasreiser i Norge ble sjeldnere etter hvert.
Personer som var vunnet for vekkelsen ved Metodistkirken, satt naturligvis ikke stille med opplevelsen De vitnet om den i større og mindre kretser rundt de etablerte menighetene. Vekkelsen var selvutbredende. Noen av vekkelsesfolket flyttet til andre steder i Norge eller Sverige, og som gnist fra bål tente de vekkelsens flamme på de nye stedene. Dessverre får en av og til inntrykk av at den spontane utbredelsen ikke ble møtt med bare glede av dem som satt i ledelsen. Metodistene har nemlig en nesten dogmefast tro på sin faste organisasjon. Styrken av deres organisasjon er selvklar. Svakheten kom til syne i at de umulig kunne følge vekkelsens vind over alt. I den tiden regnet lederne for mye med New York og for lite med Norge, for mye med bidragene fra kirkens misjonsselskap og for lite med ulønnede lokale sannhetsvitner. Dessuten fikk ikke pastor Willerup alt han spurte om i New York.
En ny ekspansjonsperiode begynte da pastor Martin Hansen (1824-1907) var superintendent for metodistmisjonen i Norge. Fra 1873 av og i løpet av fire år ble metodistmenighetenes antall fordoblet. Den første av disse nye menighetene, den ellevte i Norge, ble stiftet av pastor Martin Hansen i Hønefoss lørdag den 25. januar 1873.