– presentert av Jorunn Wendel i “- på vei..” – Menighetsblad for Metodistkirken, Fredrikstad. 81 årgang. November 2013.
Norsk kirkehistorie i det 19. århundre strekker seg fra 1796 til 1908, dvs. fra Hans Nilsen Hauges åndelige gjennombrudd da han gikk og pløyde på åkeren på Rolvsøy til Menighetsfakultetets opprettelse. Begge deler er begivenheter som fikk vidtgående konsekvenser – og midt i denne perioden ble dissenterloven vedtatt og metodismen fikk – sammen med andre ikke-lutherske konfesjoner – gradvis fotfeste i landet.
I 1850-og 60-årene gikk det en vekkelsesbølge over hele Norge. Denne kalles den johnsonske vekkelse etter professor Gisle Johnson, som ikke hadde satt den i gang, men var blitt grepet av den på et tidlig tidspunkt, og som snart ble dens ledende skikkelse. Når vi ser på dette i historiens lys, overgår nok denne vekkelsen den som noen tiår tidligere var kommet med Hauge.
I 1849 ble Cand.theol. Gisle Johnson utnevnt til lektor i teologi ved universitetet i Oslo. Han var da bare 27 år gammel, og nøt allerede anseelse som en meget dyktig fagmann. I 1851 begynte han å holde bibeltimer i Christiania. Det var stor tilstrømning til møtene. Han skal ha talt jevnlig to timer eller mer.
– Det er underlig at han skulle bli botspredikant og folketaler, han som kom fra et embetshjem og var lite folkelig. Han skal ha vært både unnselig og stillferdig, og hadde hatt en harmonisk utvikling som kristen. Men han hadde merkelige evner som forkynner. Det sies at hele forsamlingen bevet når Johnson stillferdig, og med sped røst siterte profetordet i Jes.48,22 : Der er ingen fred for den ugudelige, sier min Gud.
Den johnsonske vekkelse innleder i det hele et nytt forhold mellom embetsmennene og de vakte kretser. Denne vekkelsen slo også en bro over den store sosiale forskjell som tidligere hadde ført til et det var en form for kristendom for de intellektuelle og en for det brede lag av folket.
– Grunnen til at denne vekkelsen nådde så vidt utover landet og alle dens samfunnslag, var at den var båret oppe av prester. For det var spesielt studentene til Gisle Johnson som ble preget av den. De fleste unge menn – ingen kvinner da – som studerte teologi i de første tre – fire årtier av hans 45-årige virke som universitetslærer, gikk ut som johnsonianere. Takket være den nidkjære generasjon av prester kom den johnsonske ortodoksi og pietisme til å fargelegge kirkelivet fullstendig i tiden fremover.
De johnsonske prester betraktet seg selv som kristendommens talsmenn i døde statskirkemenigheter. Deres oppgave var misjonærens, og menighetene var misjonsmark. Massekristendom, kristne institusjoner og skikker og kristent folkeliv veide i deres øyne meget lett.
Om sakramentene sa de ikke stort annet enn at man ikke måtte stole på sin barnedåp, og man måtte vokte seg vel for å gå uverdig til nattverd, og dermed ” ete og drikke seg selv til doms”.
– Resultatet av denne nattverdforkynnelse uteble ikke. Mens kirkesøkningen og tilstrømningen til kristelige møter nådde høyder som aldri før, sank samtidig nattverdsøkningen enormt. ”Johnsonianerne” gjorde nattverden til en gudstjeneste for de få som hadde sin sak med Gud i orden. Men da heller ikke disse våget å komme, begynte de samme prestene å beklage seg over den manglende forståelse for den hellige nattverd hos de troende, en mangel de faktisk selv hadde vært med på å fremkalle.
I 1870- og -80-årene forandret Norges åndelige klima seg sterkt i løpet av noen få år. Nå kom den positivistiske åndsretning med sin fremskrittstro og kulturoptimisme, sin religiøse skepsis og sitt relativistiske syn på de kristne dogmer, basert på moderne naturvitenskap og vitenskapelig bibelforskning. Hit til landet kom denne nye åndsretningen sent.
Som vi har nevnt, hadde den ortodokse lutherske ortodoksi behersket opinionen helt til begynnelsen av 70-årene som i intet annet land. Derfor ble dette omfattet nærmest som et skred, uventet og voldsomt. En av dem som i -70-årene ante det kommende frafall var Bjørnstjerne Bjørnson. I en serie avisartikler sommeren 1876, undertegnet “En kristen”, vendte han seg med stor skarphet mot den rådende ortodokse og pietistiske forkynnelse som ville stå avmektig, sier han, når vantroens vel rustede Tanker og Tvil endelig passerer Linjen. Når den dag kommer, hvorledes går det da den religiøse forkynnelse ?
Dog den får tage Løn som skyldt;-.. Men hvorledes går det saa med Kristendommen ?
Ame Garborg opptrådte ennå i 1876 som den ortodokse kristendoms forsvarer i en serie avisartikler. Han var en ganske annerledes religiøs natur enn Bjørnson og dertil en religiøs grubler. Da så Garborg fremdeles optimistisk på kristendommens stilling, Han mente den var hårdt truet, men man skulle ikke la seg bringe til fortvilelse ved å se at politikken, vitenskapen og kulturlivet frigjorde seg fra den. Noen år senere brøt han med kristendommen for aldri senere å vende tilbake til kirkens tro.
Alexander Kielland opptrådte i 80-årene med en rekke elegant skrevne romaner hvor han egentlig aldri angriper kristendommen, men lar kirken og prestene få gjennomgå på det aller mest ubarmhjertige.
I Ibsens forfatterskap merker vi også tidsåndens svingninger fra 60-årenes selvfølgelige anerkjennelse av de kristne sannheter og moralske normer til 80-årenes skepsis. Brand, som kom i 1866, virket på samtiden som en vekkende forkynnelse av kristendommens krav, mens i 1879 møter leserne en ganske annen Henrik Ibsen, med Et dukkehjem, og andre som fulgte.
I 1906 ble Johannes Ording utnevnt til professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo. Han var en utpreget liberal teolog, og dette fikk vidtrekkende kirkehistoriske følger. Tanken om å etablere et privat teologisk fakultet dukket igjen opp, og høsten 1908 kunne så Menighetsfakultetet begynne sin virksomhet. Med dette hadde et gammelt spenningsforhold innenfor DnK fått et institusjonelt uttrykk.
Dermed markeres en avslutning på den 19. århundres kirkehistorie nasjonalt, og man fikk den ramme som den norske kirke i det 20. århundre og videre fremover skulle leve sitt liv i.
Resten kommer i neste nummer av Menighetsbladet, og handler om Metodistkirkens plass i denne perioden.