– første del av Willy Heggøys bok : «Ivrig ung mann». Om Lars Petersen.
Banebryteren.
«Hans liv var hellig og fylt av kjærlighet».
(T. B. Barratt om L. Petersen).
Pastor Lars Petersen regnes for å være grunnleggeren av Metodistkirkens sak i Bergen. Det er han også, selv om han må dele æren med pastor Anders Olsen.
Da Metodistkirkens årskonferanse i 1878 bestemte å sende Lars Petersen som misjonær til Bergen, var Anders Olsen (1837-1923) presiderende eldste eller, som det nå heter, tilsynsmann i Porsgrunn distrikt. Det vil si at han hadde tilsyn med og ansvar for kirkens virksomhet i det sørvestlige Norge, fra Larvik til Bergen. I embets medfør våket tilsynsmannen over den unge predikanten og virksomheten hans og var selvsagt primus motor da en metodistmenighet ble organisert i september 1879. Menighetsdannelsen i Bergen kunne simpelthen ikke ha funnet sted uten Anders Olsens medvirkning. Derfor hører han nødvendigvis med til historien om Metodistkirkens begynnelse i byen.
Likevel var Lars Petersen, og bare han, banebryteren. Han var den første metodistpredikanten som fikk Bergen til arbeidsmark. Sant nok, han var ikke riktig for prest å regne da han kom til byen, for han var ikke ordinert. Dertil var han ung og lite skolert. Men meget snart ble han leder og sjelesørger for hundrevis av bergensere og andre vestlendinger, ja for mange flere enn for dem som formelt sluttet seg til Metodistkirken. Metodistene er slett ikke de eneste som bør huske ham. Men de er iallfall, ved sin blotte eksistens i byen, et synlig og direkte resultat av banebryterens livsverk.
Metodistene i Bergen reiste et minnesmerke på graven hans, og på det skrev de :
Pastor L. Petersen f. 1854, d. 1889.
Stifter af Methodistmenigheden i Bergen.
«Det er kostelig for Herren naar hans hellige dør».
I sorgens time husket ingen på presiderende eldste Anders Olsen. Bare Lars Petersen var «stifteren» da. Det siterte bibelverset, som forresten hadde lydd i begravelsesritualet, ga sikkert det beste uttrykk for hva de sørgende kristne i Bergen mente om ham. De som kjente ham best, så på ham som en hellig mann. Det forandrer ikke saken at nyere bibeloversettere her bruker et ord med mindre farge og klang, i sær med mindre innhold, ordet «from» (Salme 116:15).
At menighet står i entall på gravstøtten, kommer ganske enkelt av at Lars Petersen døde atten måneder før Metodistkirkens årskonferanse bestemte at menigheten i Bergen skulle deles i to og deles geografisk. De første elleve år av Metodistkirkens historie i Bergen er fellesmenighetens historie. Annen Menighet, senere kalt Centralkirkens Menighet, ble organisert i august 1890 ved å overføre 89 voksne medlemmer og 58 barn fra fellesmenigheten. Den gjenværende og største delen ble fra den stunden av kalt Første Menighet eller Første Kirke. Ikke bare kom alle medlemmene av Annen Menighet fra fellesmenigheten (blant dem også Lars Petersens enke og 5 barn), men mer enn tredjedelen av dem var folk som var blitt Metodister i Lars Petersens forstandertid i Bergen. (Se Tillegg III).
Meget lite er skrevet om pastor Lars Petersen. Navnet blir nevnt i jubileumshefter når metodistmenighetene i Hønefoss, Moss og Halden, men i sær i Bergen, fyller runde år (Hønesfoss Metodistmenighet 75 år, 1948; pastor B(Bernt/red.) Jørgensen, Festskrift i Anledning Den biskoppelige Methodist-Menigheds 30-aarige Virksomhed i Moss, 1906; Bergen Første Metodistmenighets 50års jubileum, 1929; Første Metodistkirke Bergen 75-års jubileum, 1954; Halden Metodistmenighets 75-års jubileum, 1931; Metodistkirken Halden. Festskrift ved 100 års jubileet, 3. november 1956).
Det meste som ellers er skrevet om ham, er noen få sider i en prekensamling med biografier og bilder, Strømme af Naade, utgitt i 1897 på Metodistkirkens bokforlag. En av preknene i samlingen var nemlig skrevet av pastor Lars Petersen (Chr(istopher/red.) Larssen (Tholander/red.), Strømme af Naade. En Prædikensamling med billeder og Biografier, Kristiania : Den religiøse Traktatforening, 1897. Lars Petersens portrett p. 350, biografi pp. 351-355, preken pp. 356-363).
Men siden predikanten da hadde ligget åtte år i graven, var en annen person ansvarlig for valget av prekenen og for den biografiske skissen som ledsaget den. Skissen er god, men ufullstendig. Den har for eksempel nesten ingen kronologisk ramme. Således fortelles det hvor, men ikke når han ble født. Det fortelles at han ble ordinert til diakon i 1880, det vil si den lavere av to presteordinasjoner som Metodistkirken har tatt i arv fra sitt anglikanske opphav. Om eldsteordinasjonen derimot, og det er den som teller, blir ingenting fortalt. Heller ikke kan en forstå av skissen at Lars Petersen ble utnevnt til menigheten i Bergen for enda ett år etter diakonordinasjonen. Om livsferden er ufullstendig fremstilt, så er døden og gravferden desto fyldigere skildret, med dato og klokkeslett, til og med. At det gjaldt en salig død, blir understreket ved å sitere hans siste ord : «Pris ske Gud, min Strid er slut, alt er vel».
Skissen er anonym, men en behøver ikke dyp litterær analyse for å finne ut at forfatteren het Thomas (Tom) Ball Barratt (1862-1940). Takket være bøker som Barratt selv og andre medlemmer av Barratt-familien har skrevet lenge etterpå, er vi nå blitt beriket med mange flere glimt fra pastor Lars Petersens virksomhet og tid i Bergen og andre steder. Disse bøkene er vesentlig bygget på Barratts dagbøker og brevsamling (T.B. Barratt, Erindringer, Oslo 1941; Laura Barratt, Minner, Oslo, 1946; Solveig Barratt Lange, T.B. Barratt, et Herrens sendebud, Oslo, 1962 (Alle tre på Filadelfiaforlaget)).
Fra 1886 til 1889 var Barratt forstander for metodistmenigheten på Voss, en menighet som ikke eksisterer nå. Da han ble budsendt i januar 1889, skyndte han seg til Bergen for å sitte ved sin venns dødsleie. Han glemte det aldri. Mer enn femti år senere skrev han med en klang av samtidighet disse vakre ordene om Lars Petersen : «Hans liv var hellig og fylt av kjærlighet. Han var en av mine aller beste venner, og min svoger» (Erindringer, p.59).
Atter var det ordet hellig som måtte til for å beskrive ham. Likevel kan en ikke nok beklage at Barratt ikke tok med mere fra selve livsverket i den biografiske skissen av 1897, i sær siden heller ingen andre gjorde det. Den eneste som ellers skrev noen linjer om Lars Petersen, nemlig pastor Johan Thorkildsen (1853-1938), brukte skissen fra 1897 i sammendrag (J(ohan/red.) Thorkildsen, Festskrift i anledning Den biskoppelige Methodistkirkes 50-aarige Virksomhed i Norge, Kristiania, 1906; J(ohan) Thorkildsen, Den norske Metodistkirkes historie, Oslo, 1926. (Begge Norsk Forlagsselskap)).
Summarisk kan en si at de korte bergensårene ble Lars Petersens historiske moment. Før han kom til Bergen, hadde han bare en «vordende» historie; det var hans forberedelsestid. Etter bergenstiden hvilte en bergensk «atterglo» over ham. Visst var han en god forstander og forkynner i Halden, som vi snart skal se; men de som skrev menighetens historie der, og som så den i 75 års og 100 års perspektiv, la ikke spesielt merke til ham i rekken av de gode predikantene som hadde betjent menigheten. Som presiderende eldste var han også bare en av flere dyktige menn. I Bergen derimot har han en plass helt for seg selv, og det for alle tider. I sin tid var han Metodistkirken der i byen.
Livsdagen ble ikke lang. Men da han døde i Bergen, døde han blant sine egne. Dette siste betyr ikke bare hans egen familie — for han ble gift i byen mellom de sju fjell ! — det betyr også de mange bergensere og andre vestlendinger som så på den unge predikanten som sin åndelige far. De tilhørte, som skissen i Strømme af Naade omtalte dem, de «Skarer som idag takker Herren fordi han sendte Methodismen til Bergen». De visste godt at i brytningene og i seirene i den første tiden hadde Lars Petersen vært «Sjælen» i åndskampen.
– les neste kapittel her :