– annen del av Willy Heggøys bok : “Ivrig ung mann”. Om Lars Petersen.
Fra s. 11 – 25 :
De første 25 år.
«… en meget ivrig ung mann her …»
(Hans A. Brorson om Lars Petersen).
Fødsel og navn : (Statsarkivet i Oslo for kirkebøkene i Norderhov; Statsarkivet i Hamar for folketellingen i Jevnaker 1875; pastor Charles Pettersen skaffet utskrift av diverse protokoller i Hønefoss; Arne I. Brorson ga opplysninger og kopier fra Jevnaker, bl.a. Klasseboken (Metodistkirken) fra 1875, og trykte artikler om menigheten og søndagsskolen). Lars Petersen ble født i Norderhov på Ringerike den 29. januar 1854.
Den 9. april samme år ble han døpt i Norderhov kirke. Lars-navnet arvet han etter farfaren, som het Lars Olsen. Faren het Petter Larsen, og sønnen skulle derfor hete Lars Pettersen. En støter forresten på forskjellige former av farsnavnet, både Peter og Petter. Etter at Lars ble predikant, skrev han seg alltid L. Petersen, altså med bare en t.
En norsk bygdegutt skulle selvsagt også ha et stedsnavn, selv om han ikke brukte det til daglig. Det fins fullt av eksempler på norske familienavn (stedsnavn) som ble liggende igjen på landet, mens mannen selv flyttet til byen med et sen-navn. I samtidsdokumenter forekommer flere stedsnavn, iallfall tre, i forbindelse med Lars Petersen. Fødestedet var Tandbergeie, en husmannsplass under storgården Tandberg. Ikke bare Lars, men også begge søstrene hans ble født på plassen. Forresten, faren var også født der.
Familien fortsatte å bo på Tandbergeie etter at faren døde i januar 1856, da Lars var knapt to år gammel. Tandbergeie var iallfall adressen da Lars ble konfirmert i Norderhov kirke i 1868. I konfirmasjonsregisteret kalles han forresten Lars Pettersen Veieneie. Alt fra ti-årsalderen måtte Lars ut og tjene til sitt livsopphold. Da han var fjorten år, begynte han i bakerlære, men måtte slutte på grunn av sykdom. Da falt han tilbake på fedrenes yrke og ble smed.
Han bodde fremdeles i Norderhov i 1873, men sannsynligvis på Sundløkken, da han skrev seg ut av Statskirken for å bli medlem av Metodistmenigheten i Hønefoss. Da Lars og moren siden flyttet til Jevnaker sogn på Hadeland, fulgte navnet Sundløkken med dem.
Moren, til eksempel, som ellers het Karen Katrine Olsdatter, står innført i en metodistisk klassebok fra 1875 som «Karen Sundløkken, Enke». Plassen Sundløkken lå sør for Sundsbroen ved Hønefoss, under en skråning opp til Tandbergmoen. Det var på Sundløkken smia stod. Slektninger bodde lenge der. Petter Larsen hadde også bodd der i sin ungkarstid; og da han ble ekteviet i Norderhov kirke, var Sundløkken stedsnavnet. Da Lars ble døpt, het en av fadderne Anders Larsen Sundløkken. Stedet er for lenge siden utslettet.
Folk fra Jevnaker husket også Lars Sundløkken. En forhenværende glasspuster på Hadelands Glassverk, August Siegel, skrev fra Amerika så sent som 1952, da han var 87 år gammel, til sin venn Hans A. Brorson på Jevnaker :
Jeg kjendte godt Lars Sundløkken. Var i sammen med ham og hans Moder og Søster
hos Anton Stenseth paa Kaffe. Pastor Petersen var en god Mand, en troende Christen.
Han var ikke presteviet den Tid, men virkede som Lokal Predikant.
Selv om flere år og ting flyter sammen i Siegels minne, noe vi ikke skal analysere her, er i alle fall Lars Sundløkken og pastor Petersen en og samme person.
Hans A. Brorson har selv ofte fortalt om «sag-gutten Lars Sundløkken som senere ble metodistprest Lars Petersen», således ved kapelljubileet i 1943, ved et søndagsskolejubileum i 1951, og i en artikkel om «Hadelands søndagsskole» i 1954. Søndagsskolen på Hadeland ble nemlig stiftet av «en meget ivrig ung mann her som het Lars Petersen, Sundløkken». Navnet hadde Brorson fra skriftlige kilder. Ellers var ikke Lars sag-gutt, men smed, selv om han arbeidet ved et sagbruk.
Omvendelsen :
Minneordene om Lars Petersen i Metodistkirkens Årbok for 1889 sa at han ble «omvendt til Gud for omtrent 17 Aar siden». Tidsbestemmelsen fører tilbake til året 1872. Dette samstemmer med hva Lars Petersen i 1880 svarte på et rundskriv, at han fant Herren om sommeren 1872. Det er mulig å skaffe nærmere opplysning om denne opplevelsen i den attenårige ungdommens liv.
I mitt eksemplar av Strømme af Naade fins noen håndskrevne notater som knytter seg til dette. Første eieren av boken var pastor Hans Petter Bergh (1846-1924), og notatene skriver seg fra hans hånd. Under Lars Petersens portrett skrev han: «H. P. Berghs aandelige søn». Hvor biografien har ordene om at Lars ble «overbevist af Guds Aand om sin Synd», står et kryss og i margen denne tilføyelsen : «Under et møte paa en dansesal i Hønefoss under H. P. Berghs prediken». En tredje merknad i margen gjelder redaktøren av Kristelig Tidende : «H. P. Bergh, hans aandelige far».
Barratt hadde ikke nevnt noe om dette i skissen av 1897. Thorkildsen (i 1926) nevnte et annet navn i sin fremstilling. Metodistmenigheten i Hønefoss synes heller ikke å huske at pastor Bergh hadde vært en av banebryterne for vekkelsen på Ringerike; han ble iallfall ikke nevnt i menighetens 75-års jubileumsskrift.
Det er likevel ingen grunn til å tvile på Berghs notater. Han har vist seg troverdig hvor det har vært mulig å kontrollere ham strengt. Også i dette tilfelle kan han kontrolleres, iallfall delvis. En samtidskilde, som jo alltid er å foretrekke, forteller nettopp om Berghs medvirkning på de kanter i året 1872. Dette gjelder et brev som ble trykt i Evangelisk Kirketidende den 9. januar 1873, hvor Bergh omtales, og hvor det også står om «en tidligere Dandsesal», som rommet 400 personer og likevel ofte var for liten for møtene (I tredje notat var Bergh for ivrig. Han var riktignok redaktør av Kristelig Tidende i 1884; med det var ikke han som ble sitert).
Siden pastor H. P. Bergh ble Lars Petersens åndelige far, må en jo si at han også hadde en viss betydning for Metodistkirkens historie i Bergen.
Metodistvekkelsen i Norge :
Det er her nødvendig å gi noen opplysninger om den vekkelsen som kom til Norge ved Metodistkirken. Bare derved kan en se hendingene på Ringerike i rett sammenheng. I forbigående kan en også minne om at Lars Petersen var på et vis jevngammel rned metodistvekkelsen i Norge. Frihet for «dissentere» var noe helt nytt i gamle Norge.
Dissenterloven kom jo ikke før 1845. De to eldste metodist-menighetene i landet ble ikke stiftet før 1856. Den første i rekken, menigheten i Sarpsborg, kunne likevel ha vært stiftet alt i 1854, om bare O. P. Petersen hadde våget å lede sine villige disipler i å organisere en frikirkelig menighet i overensstemmelse med dissenterloven, eller simpelthen om han hadde visst hvordan en slik organisering skulle foregå.
Nå kom sokneprest G. A. Lammers i Skien ham i forkjøpet i 1856, iallfall for noen måneder. Det viste seg snart at den lammerske bevegelse førte til et tilbakeslag for selve frikirketanken i Norge. Metodistmenighetene i Sarpsborg og i Halden ville heller ikke ha blitt organisert i 1856, om ikke den danskfødte pastor Christian Willerup (1815 – 1886) i det året var kommet fra Amerika som leder av metodist-vekkelsen i Norden.
Merkelig nok var det da flere av vekkelsens egne folk som ikke lenger var villige til å følge sine ledere ut av statskirken. Metodistkirkens første ekspansjonsperiode i Norge kan en si strakte seg fra den første menighet ble stiftet i Sarpsborg i 1856 til den tiende menighet ble stiftet i Horten i 1869. Det er påtagelig at Metodistkirken mistet atskillige sjanser i Norge nettopp i de årene, og at ikke all ble gjort som gjøres kunne for å bruke landets egne åndelige resurser for å utvide og organisere vekkelsen etter landets behov. Dette ble i sær tydelig etter at pastor Willerup alt i 1858 etablerte sitt hovedkvarter i København, og hans visitasreiser i Norge ble sjeldnere etter hvert.
Personer som var vunnet for vekkelsen ved Metodistkirken, satt naturligvis ikke stille med opplevelsen De vitnet om den i større og mindre kretser rundt de etablerte menighetene. Vekkelsen var selvutbredende. Noen av vekkelsesfolket flyttet til andre steder i Norge eller Sverige, og som gnist fra bål tente de vekkelsens flamme på de nye stedene. Dessverre får en av og til inntrykk av at den spontane utbredelsen ikke ble møtt med bare glede av dem som satt i ledelsen. Metodistene har nemlig en nesten dogmefast tro på sin faste organisasjon.
Styrken av deres organisasjon er selvklar. Svakheten kom til syne i at de umulig kunne følge vekkelsens vind over alt. I den tiden regnet lederne for mye med New York og for lite med Norge, for mye med bidragene fra kirkens misjonsselskap og for lite med ulønnede lokale sannhetsvitner. Dessuten fikk ikke pastor Willerup alt han spurte om i New York.
En ny ekspansjonsperiode begynte da pastor Martin Hansen (1824-1907) var superintendent for metodistmisjonen i Norge. Fra 1873 av og i løpet av fire år ble metodistmenighetenes antall fordoblet. Den første av disse nye menighetene, den ellevte i Norge, ble stiftet av pastor Martin Hansen i Hønefoss lørdag den 25. januar 1873.
Lars Petersen blir metodist :
Menigheten i Hønefoss ble stiftet fire dager før unge Lars fylte nitten år, og det vil si fire dager før han hadde lov til å melde seg ut av statskirken, slik dissenterloven var den gangen. Bare fjorten personer ble med i menigheten på stiftelsesdagen. På søndag formiddag (den 26. januar) feiret denne nye menigheten Herrens nattverd for første gang, ja det var det virkelige beviset på at de nå var en Guds menighet.
Bare folk som var utmeldt av statskirken kunne delta i denne nattverdshandlingen. Etter loven var det straffbart for en metodistprest å gi Herrens legeme og blod til statskirkemedlemmer den gangen. Søndag kveld ble 32 personer innskrevet på prøve i den nye menigheten. Listen er ikke oppbevart, men en kan slutte seg til at Lars var ett av prøvemedlemmene, siden han ble med i neste medlemsopptagelse.
Prøvemedlemmene sto som regel fortsatt i statskirken med navnet. En kan kanskje undres over at en liten flokk på 14 personer, og det var hele menigheten i mer enn et halvt år, hadde bruk for en sal som rommet over 400. Men siden salen ofte var for liten, må en nok se på selve menigheten, de få, som den indre kjerne, og rundt den en gruppe metodister in spe (i Hønefoss var de da 32), og begge disse gruppene igjen i en større, mere løst sammenbundet forsamling av mennesker som søkte og også ofte fant det de søkte, uten derfor å ta skrittet ut og bli metodister.
Dette forholdet kan påvises mange andre steder i landet på den tiden. Lars hadde håpet å bli opptatt i full forening i menigheten på vårparten 1873. Det gjør sokneprestens dagregister klart. Den 17. april noterte presten at en person fra Hønefoss og en person fra Norderhov, den siste «Ungkarl» Lars Petersen, den dagen hadde meldt seg ut av statskirken «for at indtræde i Methodisternes Samfund».
Lars, som andre, ble likevel nødt til å vente med opptagelsen, for rapporten fra kvartalsmøtet om våren gikk ut på at ingen der hadde «udstaaet sin Prøvetid» (Ev. Kirketid., 29. mai 1873). Under kvartalsmøtet om sommeren derimot, den 3. august, ble tolv personer rakt «samfunns høyre». Blant dem var Enke Karen Katrine Olsdatter og sønnen hennes, Smed Lars Petersen.
Kvartalsmøtene var de regelmessige besøk i menighetene av superintendent Martin Hansen. Hans besøk var aldri bare av administrativ art. De var alltid også høytidsstunder om Ordet og Bordet, milepeler i menighetenes liv på en tid da bare få norske metodistpredikanter var ordinert og hadde rett til å administrere dåp og nattverd. Menigheten i Hønefoss drev forkynnervirksomhet både i byen og i bygdene helt fra begynnelsen av.
«Herrens Ord synes at vinde god Fremgang ogsaa omkring i Landdistrikterne», het det i en melding til kirkebladet så tidlig som den 23. august 1873. Bare noen få år senere hadde menigheten 7 faste møtesteder, derav tre i leiede lokaler. En virkelysten ungdom måtte finne mange anledninger til å vitne om livet i Gud i en slik menighet. En slik menighet måtte være en viktig treningsplass for fremtidige predikanter. Fra tid til annen får en noen glimt av unge Lars i aktivitet. En kan følge ham i vekst og kallsbevissthet. Hans livshistorie gjør det også mulig for oss å få et innblikk i hvorledes metodistvekkelsen var organisert for å hjelpe frem og fostre stedlige nådegaver, og også, når gnisten slo ned og stunden var inne, hvorledes slike lokale krefter kunne komme hele kirkesamfunnet til gode.
Klasselederen :
Menigheten viste ham tillit og gjorde ham til en av sine klasseledere da han var bare 20 år gammel. En klasseleder i Metodistkirken er sjelesørger for en gruppe medlemmer i menigheten med ansvar for deres åndelige vekst og helse. Klassen var det lille vennesamfunnet. Den besto av både metodister i full forening og av prøvemedlemmer. I klassen lærte de nye kristne både å be og å vitne om det de hadde opplevd i troslivet. Klassene har betydd mer i formingen av «det folk som kalles metodister» enn noen annen enkelt institusjon. Nå hører klassene fortiden til og har ikke lenger noen reell betydning, visselig til kirkens eget tap.
Det var i egenskap av klasseleder (han var dertil medhjelper), at Lars satt i det første ledermøtet i Hønefoss den 4. oktober 1874. En kunne jo si at det ikke var mange å velge mellom i Hønefoss. Men siden det er heller uvanlig å ha 20 år gamle klasseledere rundt om i menighetene, er det et tydelig vitnesbyrd om en ung mann som er høyaktet av sine medkristne. Sammensetningen av klassen han sto som leder av i Hønefoss i 1874, er ikke kjent. En kan likevel gå ut fra at den ikke var svært ulik klassen han kom til å lede på Hadeland i 1875. Der var de fleste medlemmene ungdommer, men to var 60 år, en var 48 år, og to andre var mellom 30 og 35 år gamle.
Formaneren :
Et videre vitnesbyrd om den tillit menigheten hadde til Lars Petersen, finnes i at den gjorde ham til en av sine første formanere. Referatet fra kvartalskonferansen i Hønefoss den 24. november 1874 har dette spørsmålet : «Er der Formanerattester som kan fornyes?»
Svaret lød : «Nei, men der var Spørgsmaal fra nogle Brødre om at blive bemyndigede». Det gjaldt fire menn, hvorav tre ble godkjent. En av de tre var Lars.
En formaners gjerning var å lede offentlige og private bønnemøter og oppbyggelsesmøter, og, som tittelen sier, formane folk til å søke Gud og leve for Gud. At Lars røktet sin formaningsgjerning vel, går frem av en melding i Evangelisk Kirketidende for 11. november 1875 : «I Sognet Jevnager i Nærheden af Hadelands Glasværk har Herren i den senere Tid talt kraftig til mange Hjerter».
En hel skare var (og her ble nattverdsritualets ord sitert) oppreist «fra Syndens Død til Retfærdighedens Liv». Venneflokken på stedet hadde leiet et rommelig lokale, hvor de hadde møter hver uke. «Br. J. Wahlstrøm og en af vore Formanere, Br. L. Petersen, arbeider der med stor Velsignelse».
Karl Josef Wahlstrøm (1851-1919), en gullsmedsvenn fra Halden, hadde studert ett års tid ved Metodistkirkens pre- dikantskole i hovedstaden. Nå var han ansatt som misjonær i Hønefoss, og virksomheten i Jevnaker sogn lå under menigheten i Hønefoss. At unge Lars kunne nevnes sammen med forstanderen eller misjonæren, kom naturligvis av at på Hadeland, hvor han nå bodde, var han sjelen i vekkelsen.
Superintendent Martin Hansen hadde lagt merke til den unge mannen og hadde rapportert navnet hans til kirkens misjonsselskap i New York (Brev fra Martin Hansen av 24. nov. 1875 i arkivene i The Board of Missions of The Methodist Church, New York, N.Y.).
Det som skjedde i Jevnaker sogn det året, kan en få et lite begrep om gjennom klasseboken for «Klassen paa Hadeland» fra den tiden. Den er heldigvis oppbevart. Den første listen er for året 1875-76 og er i pastor Wahlstrøms skrift. Klassen besto da av seks metodister i full forening og nitten prøvemedlemmer. De seks i full forening var klasselederen Lars Petersen, hans mor enke Karen Sundløkken, deres nære granner enke Kirsti Oldsdatter Nordby, Anton Stenseth og hustru Karen, og enkemann Theodor Rasmussen.
Folketellingslistene for 1875 gir en del opplysninger om disse første metodistene i Jevnaker sogn. De bodde alle på sørvestre siden av Randsfjord. Der lå storgården Nordby, og der lå Stensens Sagbruk hvor mennene hadde sitt arbeid. Anton Stenseth var maskinist, Theodor Rasmussen dagarbeider og Lars Petersen smed. Siden det dreide seg om dampsag, trengtes nok både maskinist og smed.
Bare en metodist hadde høy status, nemlig enken Kjersti (Kirsti) Nordby, opptatt i menigheten 6. februar 1876. Hun var husmor, gårdbruker og selveier. Hun drev storgården Nordby personlig med hjelp av sine barn, tjenere og husmenn inntil en av sønnene tok over i 1881. Huset Stenseth bodde i og tok navnet fra, lå under Nordby. Lars Petersen og moren hans bodde i Drengestuen på Nordby som «Inderster». En «Inderst» var en person av arbeiderklassen på landet som leide husrom hos husmenn eller bønder, men holdt egen husholdning.
De øvrige klassemedlemmene var, som sagt, prøvemedlemmer i menigheten. Tallet skiftet fra tid til annen, og i løpet av de to årene Lars var klasselederen der, fantes det i alt 28 forskjellige navn i denne gruppen i klasseboken. De bar som regel navn fra nærliggende husmannsplasser. De var husmenn, glassverksarbeidere, sagbruksarbeidere og tjenestejenter. Med tiden ble halvdelen av disse prøvemedlemmene opptatt i full forening i menigheten. For øvrig brente Stensens Sag et par år senere, og mange arbeidere måtte søke levebrød andre steder.
Var 30 personer eller så hele frukten av vekkelsen på Jevnaker ? Til det kan en trygt svare nei. Det var ikke bare nysgjerrige folk som fylte det rommelige leide lokalet. Mange andre personer var også kommet til omvendelse, men uten å bli metodister eller medlemmer av en klasse. Det var det samme fenomen som ble påvist under selve menigheten i Hønefoss : klassen var her den indre kjerne av en større flokk som soknet til vekkelsen. Metodistvekkelsens innflytelse kan sees i konsentriske sirkler rundt denne indre kjerne. Analogien med det haugianske vennesamfunnet ligger nær.
Metodistvekkelsen i Norge, som i mange andre land, betydde både sosial og åndelig løftning av folk fra de lavere samfunnslag, fra arbeiderklassen og de ubemidlede. I Norge var det ellers mange som brøt ut av fattigdommen og den sosiale tvangstrøyen ved å emigrere til Amerika. Også mange av vekkelsens egne folk reiste sin vei. Med tiden skulle det vise seg at Metodistkirken i Norge ble Lars Petersens Amerika. Det var Metodistkirken som ga ham den løftning han trengte, og som ga ham ny horisont, nye idealer og nye mål. Gjennom metodistvekkelsen hadde han fått gudsopplevelsen og kraften og gleden. Den gjorde ham til sjelevinner. At de første som kom med i vekkelsen som fulgte Lars Petersen, var folk av hans egen slekt, av hans grannelag og arbeidslag, taler et tydelig språk om denne unge mannen. Det var de som kjente ham best, som først gjorde ham til sin sjelesørger.
Formanerattester må fornyes årlig. Lars hadde ingen vansker med å få attesten fornyet på kvartalskonferansen i Hønefoss 28. november 1875.
Søndagsskolemannen :
Enda en side ved hans tidlige evangeliske virksomhet som bør belyses, er hans forhold til søndagsskolesaken. Etter opplysning i et rundskriv fra 1880, ble han satt til å være søndagsskolelærer i Hønefoss helt fra begynnelsen i 1873, ja han ble også bestyrer.
I 1875 stiftet han søndagsskole på Hadeland. Årsmeldingen for den norske metodistmisjonen fra juni 1875 forteller at Hønefoss menighet da hadde to søndagsskoler. Den ene må ha vært den på Hadeland. Ved en feil ble det rapportert bare en søndagsskole i 1876, men så fikk de tre i 1877. Et skrift som ble utgitt tretti år etter begivenheten, sier at Hadelands søndagsskole ble stiftet av L. Petersen i 1876 i et privathus nær Glassverket (Pastor B(ernt) Jørgensen, “Søndagsskolearbeidet”, i J(ohan) Thorkildsen, red., Festskrift, p. 23).
Det må likevel ha vært i 1875, på vårparten til og med. Det går frem av samtidskildene, en sammenligning av årsmeldingene og det tidligere omtalte brevet i kirkebladet om vekkelsen på Jevnaker. Det var før vekkelsen begynte og det blev behov for noen større sal at en tok til takke med privathus både for møtene og for søndagsskolen.
Da Lars Petersen i februar 1877 reiste fra stedet, kom søndagsskolen på Hadeland i dødvanne inntil Rasmus Andersen ble den nye sjelen i arbeidet i 1881. Lars Petersen fortsatte sin søndagsskolegjerning der han for frem. I Bergen stiftet han søndagsskole i april 1879, nesten et halvt år før det fantes metodistmenighet der i byen.
Lokal predikanten :
På kvartalskonferansen i Hønefoss den 20. september 1876 ble det spurt : «Ønsker nogen Anbefaling til Lokalprædikant ?» Svaret lød : «Ja, Br. L. Pettersen (sic) blev anbefalt».
Lokalpredikantfullmakter, om enn på kvartalskonferansens anbefaling, kunne bare utstedes og også årlig fornyes av distriktskonferansen. Den neste distriktskonferanse østenfjells fant ikke sted før den 1. mai 1877 i Moss. Der, og først da, ble Lars Petersen «forfremmet» fra formaner til lokalpredikant (Ev. Kirket., 24. mai 1877).
En lokalpredikant i Metodistkirken er en legpredikant. Som regel fortsetter han i sitt timelige yrke. Men selv om han, som Lars Petersen, skulle bli predikant på heltid, eller endog få ansvar for en menighet, forandrer det ikke hans status som legmann. En lokalpredikantfullmakt var også den eneste kirkelige og pastorale bemyndigelse Lars Petersen hadde fra 1877 av, inntil han vel tre år senere ble ordinert til diakon.
En kan forresten følge ham kronologisk i de tre årene han var lokalpredikant. I februar 1877 hadde han oppgitt sin stilling ved Chr. Stensens Sag ved Jevnaker. I april 1877 ble han for siste gang notert nærværende på ledermøtet (menighetsrådet) i Hønefoss. Fra nå av var predikantgjerningen hans livsoppgave. Vi kan følge ham til hovedstaden, til Moss og Porsgrunn og til Bergen i de nærmeste tre årene.
Men Lars Petersen hadde også vært i Drammen i 1877, som en slags personell kapellan eller menighetsassistent hos pastor H. P. Bergh. Denne stillingen hadde han fra februar til juli 1877, altså både før og etter han fikk lokalpredikant-fullmakten. Drammensoppholdet står omtalt i den biografiske skissen i Strømme af Naade, men dessverre overså pastor Bergh at årstallet i boken var galt (1879 er trykkfeil for 1877).
Det omtalte rundskrivet fra 1880 gir de rette data. Ellers vet en nesten ikke noe om Lars Petersens virksomhet i Drammen. Indirekte kan en slutte seg til noe ved en nekrolog i Kristelig Tidende (17. mars 1881) over drammensmannen Jens Olsen, som var blitt omvendt til Gud ved Lars Petersen i Drammen om vinteren 1877. For øvrig kan det ikke understrekes sterkt nok at samværet og samarbeidet med pastor Bergh måtte være den beste starten den unge mannen kunne få i sin nye livsoppgave.
Etter et kortere vikariat i menigheten i Stavanger, ble Lars Petersen misjonselev ved det annet regulære kull på Metodistkirkens predikantskole i Kristiania den 28. august 1877. Hans formelle studietid varte ikke stort mer enn fire måneder. Pastor Fredrik Ring (1848-1940) hadde plutselig forlatt sitt embete som forstander av Første Menighet i hovedstaden, og det midt i konferanseåret (Martin Hansen tilskrev ham dessuten pekuniære motiver i brev av 9. januar 1878 (brevet ligger i arkivene i The Board of Missions of The Methodist Church, New York, N.Y.; merkelig nok kom Ring’s portrett, biografi og preken med i Strømme af Naade, skjønt han forlot kirken under kritikk, jfr. Årboken 1878, mens andre, som H.P. Bergh, ikke kom med).
Pastor K. J. Wahlstrøm ble da hentet fra Moss for å fylle den vakante posten. Men nå kom menigheten i Moss i knipe, og det så mye mere som det alt eksisterte en nødsituasjon der. Like etter nyttår 1878, altså etter bare ett semester ved predikantskolen, ble Lars Petersen sendt til Moss. Han var sannsynligvis den mest erfarne predikanten blant misjonselevene.
Flere medlemmer i Moss hadde begynt å agitere for baptistiske og plymouthistiske ideer, og den unge menigheten, stiftet i mai 1876, holdt på å sprenges. Pastor Bernt Jørgensen (1846-1931) har berørt noen av disse vanskene i Festskrift i Anledning Den biskoppelige Methodist-Menigheds 30-aarige Virksomhed i Moss (1906) :
«Det kan vist med Sandhed siges, at der ikke er nogen af vore Menigheder i Norge, som har havt saa mange Kampe, Rivninger og store Tab som denne». Det hadde kanskje noe med stillingen i Moss å gjøre at pastor Martin Hansen, som nå var presiderende eldste i Kristiania distrikt, ga nettopp Lars Petersen i oppdrag å tale på et kretsmøte over emnet : «Følgerne af at indtage i Menigheden dertil uskikkede Personer» (Kr. Tid, 2. mai 1878);(pastor Lars Dobloug talte over samme emne på Kongsberg, og hans innlegg ble offentliggjort i Kristelig Tidende, 27. juni 1878).
Om Moss rapporterte samme pastor Hansen til årskonferansen i juli 1878 :
Br. L. Petersen, en af vore Lokalprædikanter, blev sendt hertil i
Begyndelsen af dette Aar og har hidindtil ved Guds Naade virket til Velsignelse.
Noen av de mest innflytelsesrike medlemmene hadde likevel skrevet seg ut av menigheten og
har siden ikke afladet at agitere og forstyrre og de har bevæget Andre til at følge
deres Exempel. Paa Grund heraf er det gode Værk blevet forhindret.
Til Trods herfor er dog Sjæle bleven frelst og dyrebar
Frugt indsamlet i Menigheden.
Den unge predikanten hadde utført en reddende gjerning for menigheten. Krisen var dog ikke løst. Stillingen beskrives i nesten identiske ordelag i kirkebladet også to år senere (Kr. Tid., 18. juni 1880). For øvrig kan noteres at den første kvartalskonferansen i Moss ble holdt i Petersens tid (16. mai 1878). Det viktigste vedtaket der var å anbefale ham til opptagelse i årskonferansen.
Misjonæren :
Egentlig skulle Lars Petersen ha rett til tittelen «Missionær» da han ble ansvarshavende menighetsforstander i Moss. Den presiderende eldste kalte ham bare «en af vore Lokalprædikanter».
I juli 1878 ble det en forandring i dette, for han ble opptatt på prøve i årskonferansen og utnevnt til misjonær i Bergen. Tittelen misjonær ble den gangen brukt av predikanter både innenom og utenom Metodistkirken. Tittelen ble ikke reservert for kristne utsendinger til ikke-kristne religionsdyrkere.
Kirkelig sett var han, som påvist, fremdeles bare lokalpredikant, og han hadde ikke rett til å døpe eller forrette ved nattverden. Likevel ble også ikke-ordinerte misjonærer ofte kalt pastor. Lars Petersen ble kalt pastor i avisinserater i Bergen, og likeså i hans egne møteannonser. Men i brev til metodisternes kirkeblad (17. okt. 1879) ga han sin fulle titel og adresse som «Missionær L. Petersen, Bergen». Prest, det vil si presbyter, eldste, ble han først i 1883, to år etter at han var flyttet fra Bergen.
Dessverre ble pastor Petter Olsen (1834-1921) i Porsgrunn syk og måtte ha assistanse. Lars Petersen ble sendt til ham. Slike utenforliggende ting gjorde at den nyutnevnte misjonæren ikke nådde frem til sin egen post i året 1878. Petter Olsen var for øvrig en gammel kjenning fra Hønefoss, hvor han var forstander 1874-75, da Lars hadde fått formanerattest.
Om Petter Olsens sykdom og Lars Petersens midlertidige tjeneste i Porsgrunn står å lese i Anders Olsens tilsyns- mannsrapport til årskonferansen i 1879, så det må være rett.
Petter Olsen, som skulle leve lenge og bli en gammel mann, var sykelig i mange år; så opplysningen om sykdommen passer også. Men det synes vanskelig å tro at hans sykdom kunne være hele årsaken til at den planlagte virksomheten i Bergen måtte forsinkes med seks måneder.
Kristelig Tidende for 19. september 1878 sa jo med klare ord : « I Porsgrund virker Broder P. Olsen med fornyede Aands- og Legemskræfter». Bladet nevnte ikke med ett ord noe om Lars Petersen, en mann som hadde gjort seg bemerket nok overalt ellers. Søndag 1. desember 1878 dukket Petter Olsen uventet opp i Larvik. Om kvelden talte han på møtet i Metodistkirken der (Kr. Tid., 12. des.). Han hadde tatt seg fri noen dager, sa han. Hverken han selv eller kirkebladet ymtet noe om at det kunne han gjøre fordi han hadde en god hjelper i Porsgrunn.
Statistikken i Årboken for året 1878-79 forteller ikke om stor fremgang i Porsgrunn. Den sier at fem personer ble innmeldt i menigheten. Ministerialboken, som er å foretrekke, kjenner bare til ett nytt navn for hele året. Med en så mager innhøstning i menigheten kan en fristes til å tvile på at Lars Petersen har vært i byen, i sær om en kjenner noe til resultatene han oppnådde ellers. Likevel har han vært i Porsgrunn, om kanskje ikke hele den tiden det her gjelder.
Han ble notert nærværende bare en gang ved de månedlige ledermøtene, til og med så sent som 4. november 1878. Da undertegnet han møteprotokollen : «L. Peteren, Hjelpeforstander».
Seks måneder etter sin utnevnelse kom han endelig til Bergen. Han forklarte bare at riktignok skulle han ha vært der for lenge siden, men på grunn av «indtrufne Omstændigheder», som han ikke detaljerte, var han blitt forsinket (Jfr. Kr.Tid., 6. febr. 1879 (brevet datert Bergen 27. jan.).
Petter Olsens sykdom synes ikke å kunne gi oss en tilfredsstillende forklaring på hvorfor virksomheten i Bergen var blir utsatt i seks måneder. Andre «Omstændigheder» kan også tenkes, ikke minst pengevansker i misjonen. Martin Hansen kom inn på «den financielle Nød» i sin rapport til årskonferansen, og Anders Olsen rapporterte at det hadde «været meget trangt for Penge».
Det var kanskje billigere for misjonen å la en fastlønnet misjonær holde en ny mann i kosten en tid, enn å lønne ham på det uvisse på et nybrotts-felt.
– les neste kapittel her :