“forkynneren og sjelesørgeren”

 

– femte del av Willy Heggøys bok : «Ivrig ung mann». Om Lars Petersen.

 

s. 72 –  94  :

 

Forkynneren og sjelesørgeren.

.. . Jesus Kristus kom til Verden i en stor Mission, nemlig at søge og frelse de fortabte . . . Ogsaa vi er opreiste og udsendte til denne Gjerning.  O, at det maa sees og erfares paa hvert Sted fra Dag til Dag, Uge til Uge, Aar efter Aar indtil hele vort Land ligger for Jesu Fødder . . .

(Utdrag fra Lars Petersens siste rap­port.)

Annanias Gundersen Storhøi har fortalt at det gikk et rykte i Bergen om at Lars Petersen var så «overmåde flink» til å preke. Det var derfor unge Annanias gikk for å høre ham. Men det fins ellers mange vitnesbyrd om at folk hørte ham gjerne, ikke bare de som tilhørte menigheten, men også den større flokken som bare vanket i forsamlingene.

Annanias glemte aldri den første gangen han hørte Lars Petersen. Det var en søndag kveld, og salen var full av folk. «Sandheden om Synd og Naade og den tilkommende Dom gjorde et alvorlig Indtryk paa hele Forsamlingen» (Strømme af Naade, p. 452).

En kan likevel stusse og spørre om dette likevel var preke­nens innhold, for det gikk omtrent atten år mellom den søn­dagskvelden og nedskrivingen av det siterte. Uttrykket «synd og nåde» brukes jo når en vil gjøre klart at det var full-lødig (full-lydende) forkynnelse. Ordet om dommen må vel henvise til al­voret i forkynnelsen. Om det var emnet for prekenen, må det ha vært Johannes evangelium 16:8 : «om synd og om rett­ferdighet og om dom».

Lars Petersen var ikke noen domsforkynner eller dommedagspredikant. Hadde han det vært, ville resultatet ha vært frykt og ikke takknemlighet. Men nettopp takknemlighet til Gud og takk for nåde synes å være det fremtredende trekk i de av hans disipler som har fortalt om sitt møte med Gud gjennom denne mannens forkynnelse. En tekst han talte over i Hardanger og omtalt av Tom Barratt i brev til Kriste­lig Tidende (29. juli 1881) var fra Matteus 20:4 : «Han sa til dem : Gå dere også bort til vindgården, og hva rett er, vil jeg gi dere». Når vi vet at det var nåde som ble rett, da vet vi også at Lars Petersen der preket over en herlig tekst.

Det merkelige, for ikke å si det bakvendte, er at den eneste prekenen vi har av Lars Petersen i en bok, er nettopp en preken om «dommedag». En kan slett ikke være sikker på at han selv ville ha valgt den, om han hadde levd i 1897 og var blitt bedt om et bidrag til prekensamlingen Strømme af Naade. Svogeren, pastor Barratt, som mest sannsynlig var den som valgte denne prekenen, må ha ansett den som ty­pisk for Lars Petersens forkynnelse. Men da har det vært de positive tonene som har gjort utslaget. Barratts egen pre­ken i samlingen het for øvrig «Den evige Fortabelse», — men folk som har hørt pastor Barratt preke, vet godt at han ikke var noen «svovelpredikant».

Fru Laura Barratt som var 80 år gammel da hun skrev sine Minner, var bare i sitt trettende år da Lars Petersen kom til Bergen. Kan en helt ut stole på 67 år gamle minner, sånn i detaljer ? For eksempel, det er ikke riktig klart hva hun som tolvåring kunne forstå med uttrykket at Lars Petersen «vitnet om den kommende dom og den evige utelukkelse fra Gud, den som ventet ubotferdige syndere. . .» (Minner, p. 19).

Var det som følge av slike forkynnelse, slik hun husket det, at «flere besvimte» på møtene i Bergen ? Det var vel helst så at Bergen og Halden gikk i kaleidoskopisk ett da hun så tilbake på de lengst svunne dager. Hun hadde naturligvis mere forstand på åndelige ting og slikt som skjedde på kristelige møter da hun var seksten år gammel i Halden, enn da hun bare var tolv år gammel i Bergen. Kanskje besvimelsene hun husket, fant sted i Halden ? Om de hadde skjedd i Bergen, er det helt utenkelig at ingen av motstanderne tok dem opp og brukte dem som skyts mot metodistene. Men slikt hører en aldri om. Personlig har jeg sett folk besvime på grunn av dårlig ventilerte lokaler, men aldri på grunn av en metodistprests forkynnelse. Derimot har jeg sett en kvinnelig student besvime på et kristelig studentstevne mens en lut­hersk professor prekte.

At «Bevægelsen var stor» i Bergen, det hørte vi om alt i forbindelse med stiftelsesdagen av menigheten. Det var ikke den eneste gangen heller, hverken i Bergen eller andre ste­der, under metodistisk forkynnelse. Det er noe som mange metodister den dag i dag venter seg og ser på som normalt.

Godt er det likevel at fru Barratt også husket noe mere fra Lars Petersens forkynnelse, nemlig «hvor rik og ubegrenset Guds frelse var for den som tok imot den» (Minner, p. 17). Frelsestilbudet må bestemt ha hatt den bredeste plassen i denne predikantens forkynnelse. Ellers ville han neppe ha vært i stand til å gi den terapeutiske behandling han virkelig ga til folk som kjente seg tynget av ufred og syndekjensle, og som lengtet etter utløsning og legedom og nåde.

Det er aldri tilfredsstillende å bedømme en predikant ut fra en eneste preken, aller minst når den prekenen ikke er hørt, men bare lest i en bok. Alle gode predikanter er ikke like gode skribenter. Men en idé om en predikant kan en likevel få til og med gjennom en skreven preken. Når en ikke har noe annet, så får en ta til takke med det en har, om det så bare er en preken om «dommedag».

En oppdager forresten snart at det egentlig ikke er noen preken. Den har ikke noen egen tekst. Det er riktigere å kalle det en bibelstudie. Om det skal kalles en preken, er det en lærepreken, en systematisk fremstilling av det som Lars Petersen mente var Skriftens egen lære om dommedag og om det som skulle skje rett før og rett etter den store dagen. Om noe skulle være typisk for Lars Petersen, så måtte det være at han spekket sine taler og prekener med skriftord, både direkte sitater og indirekte antydninger. Han gjorde det samme i brevene han sendte til kirkebladet.

I dommedagsprekenen har han således 32 direkte bibelsitater eller henvisninger med tekstbelegg. Av disse er 8 fra Åpenbaringsboken og 22 fra andre nytestamentlige skrifter. Bare to sita­ter skriver seg fra Det gamle testamente. Om dette forholdet har noe med det typiske å gjøre, og ikke bare med det spe­sielle emne, så har Lars Petersen vært bedre bevandret i Det nye testamente enn i Det gamle testamente. I så fall har han sikkert stort følge blant metodistpredikanter. I “Strømme af Naade” ellers er forholdet slik : fire nystestamentlige tekster for en gammeltestamentlig, og de fleste av de siste fra Sal­menes bok.

En lekmann i en metodistmenighet (hans far var en av de «gamle» metodistprestene omtalt her i boken) påsto at «de gamle metodistprestene talte som Guds Ord. Deres forkyn­nelse var bygget på Guds Ord og spekket med Guds Ord». Etter det ene eksemplet foran oss synes iakttagelsen å stem­me for Petersens vedkommende. Hele hans intellektuelle anstrengelse gikk ut på å belyse emnet så klart og tydelig som mulig på skriftmessig basis, og å få med alt som var mulig om det i en preken.

Offisielt heter metodistprestene «reisende predikanter» (itinerant preachers). De presiderende eldste er mere rei­sende enn de andre, og i så fall får de ofte god øving i å holde de samme preknene om igjen. Slike prekener har evne til å bli bedre etter hvert. Dette har sikkert vært tilfelle med eksemplet foran oss. En kan dessuten gå ut fra at han i ta­lende stund, under vertikal inspirasjon, utfylte prekenen med andre situasjoner fra Skriften eller fra dagliglivet.

Det har vært observert tidligere at Lars Petersen var en ivrig ung mann. Var han like ivrig hele livet ? Det ser sånn ut. Men han ble heller ikke noen gammel mann. Var denne iveren nervøst jagende ? Var han urolig i sin måte å for­kynne på ? En kan jo ikke påstå at dommedag er noe vanlig emne for rolige predikanter. Men en skal lete lenge før en finner en roligere, mere saklig fremstilling av et emne som har opphisset fanatikere, enn nettopp denne prekenen. Det ene følger det annet, rolig, logisk, kronologisk. Han advarte sterkt mot å beregne dag og time når det gjaldt de siste ting, fordi det bare ledet til fanatisme og svermeri, til syndige utskeielser også.

Om en skal plukke ut en setning her og der, så kanskje denne om de ubotferdige.

Da begynder det store og forfærdelige Bønnemøde for alle dem, som i Naadens Tid forsømte og foragtede Bønne- møderne (“Det sidste store bønnemøde”, art. fra norsk-amerikanske Den kristelige Talsmand”, sto i Kr. Tidende 23. mai 1878. Inspirasjon ?).

Dette om de benådede syndere :

. . . skal den retfærdige faa se, saa klart som aldrig før, hvilket forfærdeligt Dyb af Synd og Elendighed, han er frelst ifra. Denne Aabenbarelse skal dog ikke bringe Skam og Bluelse over nogen, men tvertom ligesom Olje, der hel­des i Ilden, forstærker dens Lue, saaledes skal ogsaa dette bidrage til at forøge de frelstes Glæde og Taknemmelighed til ham . . .

Og dette :

Midt i dette Mørke, som gjennemskjæres af tusinde Lys.

 

Etter lesningen av prekenen kan en iallfall si at her taler en predikant med den trygghet den har, som vet seg være formidler av Sannhets Ord.

Jovisst fins det en advarsel her, en tydelig advarsel til den som ikke lever i Guds kjærlighet nå. Men en ser tyde­ligere gleden over Guds nådeverk i den som kommer til Kristus ved troen. Prekenen eller bibelstudiet er derfor både vekkende og oppbyggende på samme tid. Den representerer i det minste et ekko av den forkynnelsen som bergenserne fikk høre da metodistpredikanten Lars Petersen kom til byen i 1879. Det var kanskje ikke så rart at fru Laura Barratt husket, og denne gangen både fra Bergen og fra Halden, at det «ble snart røre i byen» (Minner, p. 17).

Det siste ordet skal dog ikke være røre, enten det skal taes i meningen vekkelse, som betydde medgang, eller i me­ningen samtalemøter, som betydde motgang, eller begge deler på en gang. I biografien av Lars Petersen i Strømme af Naade heter det også :

Underbare Beviser paa Guds frelsende Kraft overbeviste Folket om det sande og berettigede i Virksomheden og der er Skarer som idag takker Herren fordi han sendte Methodismen til Bergen, og blandt disse er der en Mængde, som erindrer med Takknemmelighed Brydningerne og de Seire, den vandt, da den først begyndte der og da særlig ham, som var Sjælen i den aandelige Kamp.

Sjelen i åndskampen var en ung predikant fra Ringerike. Han ble en Guds profet i Bergen. Han het Lars Petersen.

 

2. Evangelisten.

«Han ga oss. . . noen til evangelis­ter …» (Ef. 4:11).

«Gjør en evangelists gjerning» (2. Tim. 4:5).

Lars Petersen hadde en evangelists nådegave, og han gjorde «en evangelists gjerning» der livsferden førte ham frem. Dette er bekreftet fra Jevnaker, Moss, Varaldsøy, Ber­gen og Halden. Den evangeliske vekkelsen fulgte i hans spor på alle disse stedene. At vekkelse fulgte ham også da han var assistent i Drammen og hjelpeforstander i Pors­grunn, kan en vanskelig tvile på. Da han ble tilsynsmann, falt det i hans lodd å bære vekkelsens flamme viden om.

Historisk sett er metodistene et vekkelsesfolk. «Det folk som kalles metodister» (de gjorde økenavnet til et hedersnavn!), tror at de er oppreist og kalt og sendt ut for å vekke menneskene opp av syndesøvnen og syndedøden, så de kan leve et liv til Guds ære. Derfor har metodistene alltid kjent seg vel til rette i vekkelsestider og fattige når slike tider uteble. Historisk begynte jo Metodismen som en indremisjon. Den var også bare en anglikansk indremisjon, lenge før den ble kirke. Dette opphavet har siden alltid preget Metodist­kirken, hvor kirkelig den ellers samtidig kunne være. Beve­gelsen kaltes lenge rett og slett Metodistvekkelsen.

Da Metodistvekkelsen kom til Norge, kom den først bare i form av personlige vitnesbyrd om Guds nåde ved noen av de nordmenn som hadde opplevd denne nåden ved vekkel­sen i Amerika. Det varte ikke lenge før Metodistkirken be­gynte en mere planmessig evangelisering i landet, og denne munnet ut i et norsk kirkesamfunn som sto fritt overfor sta­ten.

Men tallet på de mennesker som skrev seg ut av stats­kirken og formelt ble innskrevet i Metodistkirken i Norge, var bare en brøkdel av alle de som kom til kristelig om­vendelse ved metodistenes forkynnelse. Lars Petersen ga uttrykk for dette i rapporten til årskonferansen i 1886. Det året var mange personer lagt til menighetene, skrev han, men de var «alligevel faa i Forhold til de mange som er bleven frelste». Slik hadde det i grunnen vært nesten hvert eneste år siden den første metodistmenigheten i Norge ble organi­sert tretti år tidligere.

Tallenes tale : Det fins en del tall som taler tydelig nok om Lars Petersens innflytelse mange steder. Men før en gir de tallene, bør det understrekes at de på langt nær forteller hele historien. De kan bare gi antydninger og tjene som pekepinner.

En kan dessuten i dag ikke skaffe tall som kan hjelpe oss til å forstå Petersens gjerning i Drammen, i Pors­grunn eller på Varaldsøy. Det er ikke nok at vi kjenner iall­fall til en drammensmann som ble omvendt ved ham; og det er heller ikke nok at vi kjenner til noen få personer på Varaldsøy som i Petersens tid meldte seg inn i metodist­menigheten i Bergen (Nr. 87 “Thor Hansen, Grubearbeider” og nr. 88 “Anna  hs. Hustru”; nr. 118 Thomas Ball Barratt. Nr. 91 var bergformann C. Irgens hustru, men adr. Bergen).

Fra Jevnaker og Moss fins det deri­mot tall, men i sær fra Bergen og Halden. Ministerialbøker og annet arkivmateriale kommer en til hjelp her.

Når det gjelder virksomheten på Jevnaker, må en ikke overse den innflytelsen som forskjellige menighetsforstan- dere i Hønefoss hadde der. Likevel var «Klassen på Hade­land» nesten utelukkende en frukt av Lars Petersens vitnes­byrd. En totalsum av 34 forskjellige navn står i den klasseboken for de to årene han var klasseleder på Jevnaker. At klassen bare var den indre kjernen av vekkelsen der i strø­ket, er også kjent.

Under Lars Petersens halvårige virksomhet i Moss ble 40 nye medlemmer opptatt i menigheten i full forening, og der­til kom 32 prøvemedlemmer. Atter var dette bare en del av vekkelsen (13 personer trådte ut av menigheten det året. Den religiøse gjæring i Moss i slutten av sogneprest Boyes tid var ikke bare et metodist-problem. Jfr. Fr. Wisløff og Ola Rudvin, Sogneprest Joh.M. Wisløff, Oslo, 1950. Men Wisløff’s påstand om 1500 dissentere i Moss på den tiden var en fordobling av det virkelige tallet).

Selv om noen av disse nye metodistene skulle være Wahlstrøms disipler (ministerialboken har vært tuklet med og omskrevet av annen hånd), kan en trygt påstå, med støtte i Martin Hansens rapport, at storparten av dem var en frukt av Lars Petersens gjerning.

I den tiden Lars Petersen var forstander i Bergen, ble det holdt sju medlemsopptagelser i menigheten. I alt ble 118 navn innført i minsterialboken under hans pastorat. Dertil kom 35 personer som fortsatte på prøve i menigheten. Disse tallene kan likevel bare gi et ekko av den store «Bevægelse» som foregikk i Bergen i de årene. Forhenværende skuespiller Harald Nielsen og hans hustru skuespillerinnen Fredrikke Nielsen og mange, mange andre kom ikke med i noen sta­tistikk. Skjønt noen av de bergenske metodistene kom til sitt åndelige gjennombrudd under Helge Ristvedt, så var ellers alle sammen Lars Petersens åndelige barn. (Se Tillegg III.)

I de tre årene Lars Petersen var forstander for menigheten i Halden, tok han inn i menigheten 120 nye medlemmer i full forening, mens 40 andre personer fortsatte i prøvemedlemsskapet. Tistedal var anneks til Halden i den tiden, og Tistedal nøt godt av denne vekkelsestiden.

Om en rett skal høre hva tallene forteller, bør en også ta søndagsskolene med. Lars Petersen var jo interessert søn- dagsskolemann. Han satte lærere i sving, og han skaffet elever. Tallet på elever i søndagsskolen på Hadeland i hans tid er ikke kjent. Men da han reiste fra Moss, Bergen og Halden etter tjenestetiden der, hadde søndagsskolene der henholdsvis 59, 140 og 280 elever og henholdsvis 7, 16 og 37 lærere. For Haldens vedkommende er Tistedal regnet med. Det kan tilføyes at ikke alle disse søndagsskolelærerne var medlemmer av Metodistkirken, selv om de var med i vekkelsen. Likeså var mange av de større søndagsskoleelevene også vekkelsesfolk, men ikke gamle nok til å melde seg ut av statskirken. Her ser en noen av de konsentriske rin­gene som hørte vekkelsen til uten å være en del av selve kjernen.

Lars Petersen var iallfall evangelist, først og fremst evan­gelist. Der livsferden førte ham, vokste tallet på vekkelses­folk i sin alminnelighet. Metodistkirken i Norge vokste også, både åndelig og tallmessig, både da han var menighetsforstander, og da han var presiderende eldste. Det ser ut til at han ble overrasket, da han var tilsynsmann, ved å oppdage at ikke alle predikantene gjorde «en evangelists gjerning».

Slik skrev han i sin siste rapport, i 1888 :

Brødrene i almindelighed har gjort et meget godt Arbeide og havt velsignet Indflydelse og Fremgang i Herrens Gjer­ning; men Sandheden tro maa det ogsaa mærkes, at enkelte Brødre liden og ingen Fremgang har. Statistikken og ved­kommende Steder stadfæster dette. At forandre det staar i den Høiestes høire Haand. Maa han selv, den Fredens Gud, hellige os alle ganske og aldeles og styrke baade gamle og unge, stærke og svage med mere guddommelig Kraft i Hjertet, Vidnesbyrdet, Arbeidet, og Livet, saa at alle Menigheder maatte løftes op og Menneskene rundt os frelses.

Kritikken er tydelig, men kjærlig. Ellers er det også tyde­lig at den som taler, er selv evangelist, en evangelist som for øvrig hadde ansvar for halvdelen av den norske Metodist­kirken på den tiden. Som tilsynsmann bar han vekkelsens flamme videre frem. Hans tid var en tid av vekst for Meto­distkirken i Norge (Fra 1885 til 1888 vokste Metodistkirken med en netto medlemsøkning på 605 personer. Men en bør omgås forsiktig med slike tall, for om en adderer den årlige netto økning i 1885 – 86 – 87 og 88 blir det 852 personer).

Summarisk kan en si at mange flere enn de personer vi har tall for, så på Lars Petersen som sin åndelige veileder. Tal­lene på de nye medlemmene, for eksempel, var bare mini­mumstall i en statistikk. Noen av de omvendte kom ikke med i noen statistikk før mange år senere, da de altså ende­lig ble metodister i Norge eller i Amerika. Atter andre av de omvendte kom aldri med i noen metodist-statistikk i det hele tatt, fordi de aldri meldte seg ut av statskirken. Hvor mange det kunne dreie seg om, vet ingen. Uten at årbøker eller ministerialbøker visste noe om dem, hadde de likevel fått sitt kristelige gjennombrudd ved Lars Petersen.

Fruk­tene av en evangelisk vekkelse kan ikke bedømmes bare ved tørre tall i en statistikk fra selve vekkelsestiden. Lengdevirkningene og dybdevirkningene kan vise seg år etter år i lange tider.

Personer bak tallene : Ved å gå over fra tallene til person­ene bak dem kan en konstatere at blant alle disse enkle men­neskene som kom med i metodistvekkelsen ved Lars Petersen, var det noen som selv ble evangelister. Ved å følge dem kan en se noe av det varige, noe av lengdevirkningene av hans egen evangelistgjerning. Tre av dem kom ut fra bergens-vekkelsen. Det var kanskje symptomatisk at ingen av de tre var «innfødte bergensere»; to var innflyttere fra Nordhord­land, og en var av engelsk byrd. De ekte bergenserne skulle nok komme, de og, men senere. En fjerde evangelist kom ut fra haldensvekkelsen, men han var hedemarking.

1) Jens Johannessen Storheim (1855-1927), den eldste av disse unge mennene, var bare 24 år gammel da han kom med blant metodistene. I ministerialboken fikk han nummer 21, «Jens Johannesen, Arbeider». (I statskirkens bok ble han kalt «Stenarbeider»). Hans «Hustru Valborg. . .» fikk nummer 22. De hørte således begge to til de 36 opprinnelige i Bergen.

Storheim kom ut i predikantgjerningen i Norge via Ame­rika, hvor han virket en kortere tid som misjonær blant emi­grantene. Om han ikke kom til å bli kjent som en av de største predikantene i landet, var han alltid en pryd for Me­todistkirken, en trofast, traust mann. En av hans fortjenester, slik kan det benevnes, var at han brakte metodistvekkelsen til Bodø.

I biografien i Strømme af Naade skrev han :

I Bodø, som var et nyt Sted, havde han mange Vanskeligheder at bekjæmpe, da han blev sendt did uden Reisepenge, uden Venner, uden Møbler og uden noget at leie Lokale for. .. Godt var det for ham, at han havde en nøisom Hustru . . .

«Uden Venner», ja det var jo et nytt sted, så det fantes ikke metodister der. For øvrig lyder det nesten som et ekko fra pastor Martin Hansens rapport fra 1890 og 1891. Men så begynte det å lyde også som et ekko fra Lars Petersen, for Gud ga «Seier og Fremgang og Sjæle blev frelst» der i Bodø.

 

2)   Annanias Gundersen Storhøi (1859-1934) var den andre av de unge predikantene som kom ut fra bergensvekkelsen. Skjønt han var fire år yngre enn Storheim, ble han første mann som metodistprest. I ministerialboken fikk han num­mer 81 og het «Ananias Olsen Hole». Siden faren het Ole og bestefaren Gunnar, forklarer det både Olsen og Gunder­sen. Navnet Hole mistet han i Amerika, hvortil han emi­grerte alt i mars 1881; men han kom snart tilbake til Norge og i 1883 ble han sendt ut som menighetsforstander.

I biografien i Strømme af Naade brukte han uttrykk som «en herlig Vækkelsestid», og «mange Sjæle fandt her Fred ved Troen paa Jesus og blev lagte til Menigheden». Det første sitatet gjaldt Lista, det andre Centralkirken i Oslo. Annanias Gundersen Storhøi, en av Lars Petersens disipler fra menigheten i Bergen, var nemlig stifteren av Oslo Centralkirke; men han var det sammen med presiderende eldste Lars Petersen. Med tiden ble Storhøi reisetaler og forfatter av religiøse bøker. Han var vide bereist i flere verdensdeler. Han var også en livlig og meget begavet mann.

 

3)   Thomas Ball Barratt har ofte vært sitert. Han var den tredje av de unge predikantene fra menigheten i Bergen. Han var den yngste av de tre, tre år yngre enn Storhøi. Om han ikke var en direkte frukt av bergensvekkelsen, men kom ved overføring fra Metodistkirken i England, så var det ved Lars Petersen og menigheten i Bergen at han ble prest. Han fikk nummer 118 i ministerialboken og var den siste som ble skrevet inn der under Lars Petersens pastorat. Opptagelsen skjedde under spesielle møter på Varaldsøy mens Lars Pe­tersen og fru Hanna oppholdt seg der på sin bryllupsreise. I ministerialboken er datoen den 17. juli 1881. Den 8. august 1881 var Tom i byen og fikk sin formanerfullmakt som var undertegnet av Lars Petersen.

Tiden skulle snart komme da Tom Barratt skulle følge Kirkens kall, formidlet ved Lars Petersen. Han ble metodist­prest, først i hovedstaden, så på Voss, derpå atter i hoved­staden. Han kom siden til å skrive navnet sitt i norsk kirke­historie utenom Metodistkirken. En kan undres på om han ville ha forlatt Metodistkirken om hans svoger Lars hadde levet. Men ingen skal overse eller glemme at Tom Barratt har sin fortjente plass i norsk metodisthistorie, og at han i vel 20 år var en god, en meget god norsk metodistprest.

4.   Johannes P. Lie (1861-1927) var den fjerde av de unge predikantene. Han kom ut fra haldensvekkelsen. Han ble en av de stauteste menn i den norske Metodistkirken. Noen av hans fortjenester er knyttet til Kristiansund N. og til Tromsø, for begge steder var vekkelsens fremtid truet. Lie gjorde vekkelsen varig. Fra Tromsø rapporterte han som preside­rende eldste for det nye Nordlands distrikt i 1892, og det lyder som omkved : «Seier», «Vækkelse», og «mange Sjæle er førte til Herren og priser ham nu for Frelsen i Lammets Blod». Lie skrev også at det «gamle, gode, ægte Tegn ‘Væk­kelse’ følger dem, og det er dette som har gjort Methodismen til en aandelig Magt i Verden . ».

Lars Petersen kunne ikke ha sagt det bedre.

Vekkelsen begynte ikke med Lars Petersen. Den endte heller ikke med ham. Han var bare en av evangelistene; han hadde sin faste plass i rekkene. Men andre stillet seg opp ved siden av ham, og noen av disse hadde fått ny livsorientering ved ham. Da Lars Petersen døde, fortsatte vekkelsen under ledelse av menn som han hadde ledet inn i gjernin­gen. De brakte vekkelsen videre ut, hver etter den nåde og den gave han hadde.

I tillegg til de fire som har vært nevnt, bør tre andre pre­dikanter også nevnes, fordi de ble vervet av Lars Petersen da han var presiderende eldste.

5)     Christopher Larssen Tholander (1861-1934) var den første. Som Lars Petersen selv stammet han fra menigheten i Hønefoss, og som han var han også åndelig sønn av pastor Hans P. Bergh (Hans personlige vitnesbyrd står i biografien i Årboken 1887, pp. 32-33. I 1897 i Strømme af Naade broderte han på det og utelot Bergh).

Høsten 1884 sendte Lars Petersen ham til Kristiansund N. for å begynne virksomheten der. Han ble siden sendt for å begynne virksomheten i Nord-Trøndelag (Værdalsøren og Levanger) og i Tromsø. Det bør også nevnes at Den evangeliske lutherske frikirke på Ytterøy i Nord-Trøndelag fikk stor nytte av vekkelsen ved unge Tho­lander (Tholanders navn ble ikke nevnt annet enn “en ung metodistpastor” i Den Norske Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 75 år, Oslo 1952, p. 424 (det gjaldt Ytterøy).

Med tiden kom han til å betjene flere av de største metodistmenighetene i landet, blant andre også begge me­nighetene i Bergen etter tur. Han var også redaktør og ut­giver av Strømme af Naade.

6)     Emil Halvorsen (født 1862) var en av de mest bega­vede predikanter Metodistkirken i Norge har hatt. Han var en veltaler av rang, en mester i bruken av skjønne ord. Flere av hans skrifter beviser det. Lars Petersen sendte ham først som assistent i Odal. Fra 1886 av ble han også redskapet til at Hamar fikk en ny begynnelse, og at menigheten der fikk del i fremgangen som var vanlig i Metodistkirken i Norge på den tiden (Se hans biografi i Årboken, 1890, pp. 49-50).  Siden fylte han flere av Metodistkirkens vik­tigste poster. I 1908 måtte han slutte som prest og forlot landet.

7)     Søren Johannes Sørensen (1864-1899) var egentlig lokalpredikant fra Stavanger. Men Lars Petersen fant ham i Halden og sendte ham ut i gjerningen i 1887. To år senere begynte han en ny virksomhet i Hammerfest. Lars Petersen ville ha gledet seg over å høre om resultatet : «Syndere blev frelste og en Menighed organiseret» (Biografi i Årboken, 1890, pp. 53-54).

Han tjente Gud og Kirken trofast til sin altfor tidlige død. Pastor Barratt, som da var presiderende eldste i det østenfjellske, sa om ham : «Han sov ind med Jesu Fred i sin Sjæl». Han brukte videre om ham John Wesleys bevingede ord : «Vårt folk dør vel».

En kan således slå fast at banebryteren i Bergen ble fulgt av banebrytere i Kristiansund N., Værdalsøren, Levanger, Hamar, Bodø, Hammerfest, Tromsø og andre steder med, uten at vekkelsen minsket i de eldre menighetene hvor disse menn også fikk sin gjerning. Ut med ordet om vekkelse, var evangelisten Lars Petersens kall. Gjennom ham ble det også mange andres kall. Det var, og er vel ennå, Metodistkirkens kall.

Listen er ikke uttømt med dette. Det fins også andre pre­dikanter hvor en kan påvise Lars Petersens hånd og ånd. De brakte vitnesbyrdet om «Frelsen i Kristo» videre enn han selv noensinne kunne ha nådd. Lenge etter at Lars Petersens egen stemme var stilnet i døden, lød det glade vitnesbyrdet videre gjennom disse menn som ved ham enten hadde vunnet frem til klarhet i frelsesspørsmålet eller til klarhet i kallet til å forkynne evangeliet.

 

3. Sjelesørgeren.

«Efter Overveielse med Gud og Br. L. Petersen …»  (Johs. P. Lie, biografien i Årboken 1890).

En evangelist som samtidig er menighetsforstander, kan ikke bare kalle folk til kristelig oppvekkelse og la det der­med bli. Han må også hjelpe dem i den nye situasjonen de er kommet i. Han må bli deres rådgiver i deres mange nye problemstillinger. Han må være lærer, far og bror etter tur, eller alt på en gang.

Hvordan Lars Petersen virket som sjelesørger, fins det flere personlige vitnesbyrd om fra hans «disipler» som ble prester. De har alle fortalt noe om den personlige hjelp de fikk av ham, enten ved selve omvendelsen eller også da de kjempet med kallet til å gå inn i forkynnergjerningen.

En får inntrykk av at hans personlige egenskaper og ga­ver spilte en stor rolle her. De forskjellige funksjoner ble blandet sammen til ett i hans liv og gjerning. Forkynneren, evangelisten og sjelesørgeren utgjorde en enhet. Hans per­sonlige egenskaper gjorde ham til den han var.

Jens Johannessen Storheim fortalte at folk i Bergen hadde advart ham mot å høre på metodistene — uten at han tok det rådet til seg. Lars Petersen må ha sett at det var gaver i ham, for det varte ikke lenge før han gjorde ham til søndagsskolelærer. Ansvaret vokste, for som Storheim selv sa, «senere blev jeg af Pastor Petersen valgt (sic) som Søndagsskolebestyrer». Tredje etappen var at han ble gjort til for­maner. Resten fulgte da naturlig, men etter at Petersen var reist fra byen.

Annanias Gundersen Storhøi ga mange flere detaljer i denne saken. Han kom som en søkende til møtene, og han kom fordi ryktet hadde sagt at Lars Petersen var så «overmaade flink» til å preke. Annanias fortalte også en annen si­de ved Lars Petersens utrustning, noe som ingen av de andre hadde fortalt noe om : han kunne synge. Den søndag kvel­den da den unge søkende hørte ham for første gang, sang Lars Petersen en solo : «Her må jeg banke, bede».

Det er eneste gang vi hører at han sang solo eller opptrådte som sanger i forsamlingen. Det synes å være et pluss for predi­kanter å kunne synge. Det er ikke sikkert at det alltid sier noe om kunst, men iallfall om tilhørernes takknemlighet for det som synges med troens klang. For slikt kan høres. Slikt kan bli til legedom for sjelen.

Men Storhøi fortalte om enda en side ved Lars Petersen : han var oppfinnsom og resolutt, til eksempel, den gangen da Annanias ønsket å bli medlem av metodistmenigheten i Bergen. Det var jo ikke lett å være metodist «i den første tiden». Det var til og med vanskelig å bli metodist den gan­gen, og vanskeligheten lå ikke bare i Metodistkirkens strenge disiplin. Det var ofte forbundet med ubehagsfølelse å måtte presentere seg personlig på sokneprestens kontor for å melde seg ut av statskirken og samtidig risikere en lekse om hvor farlig det var å bli metodist. Soknepresten til Domkirken i Bergen, stiftsprost Daae, ikke bare ga folk en lekse, men dertil nektet han plent å gi dem uttredelsesattest. Da Anna­nias kom ut for dette, kjente han seg rådløs. Han våget ikke gå tilbake til prestekontoret før han fikk pastor Petersen med seg. Men det nyttet ikke den gangen heller, for Daae var sta og nektet likevel. Da ropte pastor Petersen på pres­tens tjenestepike og tok henne til vitne på at her hadde ut­melding funnet sted. En spesiell merknad om denne utmel­dingen står innført i Metodistkirkens ministerialbok i Bergen, men uten at tjenestepiken er nevnt. En nesten likelydende merknad står også om en ung kvinne som hadde befunnet seg i samme predikament (knipe) (merknaden om Annanias Olsen Hole (dvs. Annanias Gundersen Storhøi) lyder slik : “Vedkommende har personlig indfundet sig hos Hr. Sognepræst Daae og i mit Paahør anmeldt sin Udtrædelse af Statskirken. Lars Petersen, Forstander”. En lignende merknad står om nr. 90 : “Marie Aanesen, Pige”).

Lars Petersens personlige egenskaper hjalp ham til å være noe til og med for de yngste. Som eksempel kan en nevne den gangen da han førte an hele ungeflokken på søndags­skolen i gåsegangen på julefesten (Helge Ristvedt trodde denne leken var ukjendt i Bergen. Det var fordi han selv var ny i Bergen og ikke kjente til sakene ennå).

En slik mann måtte kunne le. Å være alvorlig og samtidig ha godt humør måtte være en bra kombinasjon i en by som Bergen. Det måtte åpne en mulighet til å være noe for folk av alle aldre. Det var derfor heller ikke rart at hans personlige vennekrets i Bergen omfattet både unge og gamle. De tidligere omtalte unge predikantene kan tjene som eksempler på hans unge venner, kaptein Alexander Barratt som eksempel på hans eldre venner. At unge Lars Petersen hadde fått være noe for den eldre Alexander Barratt, og at det hadde vært en gjensidig situasjon, kom til uttrykk i T. B. Barratts ord : «De hadde elsket hverandre inderlig de to» (Erindringer, p. 679.

Slik hadde det også vært med hans innflytelse på mange som vanket i Harald og Fredrikke Nielsens kulturdannede miljø, i sær de to navn­gitte personer. Tom Barratts dagbok gir mange antydninger om dette.

For sin del fortalte Johannes P. Lie om den hjelpen han hadde fått av Lars Petersen, både ved omvendelsen og under kampen med kallet. I biografien i Årboken av 1890 fortalte Lie at «Efter Overveielse med Gud og Br. L. Petersen overvandt han sig selv og reiste i Tillid til Gud …».

I Strømme af Naade skrev han at det var under en bønnestund sammen med Lars Petersen at det var gått opp for ham at han skulle «ofre alt for Jesus» og ikke lengre rådføre seg med men­nesker. Her får en inntrykk av at sjelesørgeren forsvant og vek plassen for selve Den gode Hyrde.

I ett tilfelle spørs det om Lars Petersen brukte all sin sjelesørgeriske visdom, eller om han hadde visdom nok. Til­fellet står i ministerialboken i Bergen. Et ungt par ble gift. Bruden var metodist, mens brudgommen tilhørte et annet dissentersamfunn. Først var de hos Notarius Publicus, som alle dissentere den gangen, og derpå ble de viet etter Meto­distkirkens ritual av pastor Petersen. Noen uker senere ble det tilføyet i margen om kvinnen : «Hun blev udelukket». Grunnen ble ikke antydet. Av andre data ser en at et barn kom til verden etter seks måneders ekteskap. Kirketukt var ikke noe tomt ord i Metodistkirken på den tiden. Men om vi her berører grunnen til utelukkelse av menigheten, kan en tvile på at det var den rette sjelesørgeriske løsningen, selv for metodister.

En skal dog ikke bli deklamatorisk her. Utelukkelse ble ikke brukt som straff, men som et sjelesørgerisk middel. Gamle ministerialbøker viser at når den utelukkede kom på bedre tanker, ble han (hun) atter mottatt i menigheten med åpne armer. Noen medlemmer i Halden var inn og ut flere ganger av de forskjelligste grunner, så langmodigheten fantes likevel.

Blant de 36 opprinnelige i Bergen befant seg således et ungt ektepar som Lars Petersen hjalp til rette. De hadde vært medlemmer av Første metodistmenighet i hovedstaden, men ble «udelukket for ukristelig opførsel» i mars 1879. De flyttet til Bergen, hvor de ble gift i juni. De var fremdeles dissentere, og deres ekteskap er det første i Metodistkirkens ministerialbok i Bergen, skjønt det ikke fantes menighet i juni. Da menigheten ble stiftet i september, ble de opptatt uten at det ble sagt med ett ord at de hadde vært med­lemmer i hovedstaden. De fikk iallfall rett sjelesorg i Ber­gen, og sjelesørgeren var Lars Petersen. Mannen ble endog lokalpredikant, før de utvandret til Amerika i 1881.

Utelukkelse var ikke ment som slutten, men som et middel i sjelesorg, med håp om bedring og nytt sinnelag, så de kun­ne bli gjenopptatt. Noen ganger virket midlet i overens­stemmelse med sin hensikt.

 

4. Lars Petersens største trofé.

 

Det kald som, Herren i vor Sjæl har lagt, Det tænder i vor Barm en Andagts Lue, der styrker os, naar Modgangs Storme true.

(Harald Nielsen, fra hans Epilog til fru Fredrikke Nielsens 25 års jubileum som skuespillerinne, den 16. des. 1878).

En person må spesielt omtales i rekken av de mange som ved Lars Petersen fikk ny livsorientering : fru Fredrikke Nielsen (1837-1912) (Willy Heggøy har materiale til en bok om fru Fredrikke Nielsen og som kan kalles Prima donna. Skal derfor ikke gi kildeanvisninger nå).

Da metodistene kom til Bergen, sto Fredrikke Nielsen på toppen av sin karriere som en av landets mest feirede skue­spillerinner. Avisene og folk i Bergen, som i landet ellers, hadde ikke lovord nok da hun den 16. desember 1879 feiret sitt 25 års jubileum som scenisk kunstnerinne. Selve jubileet ble feiret ved en «Beneficeforestilling» på Den nationale Scene med folkekomedien «Jane Eyre» for utsolgt hus.

Som eksempel på all den virak kan nevnes at Bergensposten den 14. desember hadde en kronikk på elleve spalter om fruens innsats for nasjonal skuespillkunst, i sær i Bergen, i Trondheim og i Kristiania, men også ellers i landet og i Sverige med. Kronikken dvelte ved hennes insats på Den nationale Scene, «hvis betydeligste Kunstnerinde hun er». Bergens Tidende sto heller ikke tilbake med artikler både før og etter jubileet. Den 13. desember brakte bladet sin hyllest til henne «som i 25 Aar trofast og med Begeistring har fulgt et dybt Kald». Naturligvis ble det nevnt om hennes over 300 roller, og i sær glansrollen som hovedpersonen i «Jane Eyre», som hun spilte 32 ganger. Fra hele landet strømmet det hyl­lest til jubilanten, «Du tro Præstinde i Kunstens Hal», som det lød fra Kristiansand S.

Borgere fra byen oppvartet kunstnerinnen og ga et møb­lement. Teaterdireksjonen, med bergenske stormenn som Johan Bøgh, Henrik Krohn, mekler P. Blytt og Nordahl Rolfsen, oppvartet med taler og hyllest og gull halssmykke; teaterpersonalet, med skuespiller Jacob Asmundsen som talsmann, forærte henne et skrivebord med byster av hennes personlige venner Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Johannes Brun.

I denne tiden var hennes sønn Thoralf blitt omvendt til Gud blant metodistene i Halden. Han skrev til sin mor og formante henne både til å søke Gud og til å forlate teaterbanen. I denne tiden var hun begynt å gå på gudstjenester og møter, både i statskirken og i de friere lokaler. Hun påsto siden at hun forsto bedre hva forkynnerne mente i de frie forsamlingslokalene.

På våren 1879 fikk hun høre at noen vranglærere som kal­tes metodister var kommet til byen. Hun ble tilbørlig advart imot dem. Men hun husket navnet, for det var jo blant meto­distene at sønnen hennes hadde funnet fred med Gud der borte i Halden. Derfor vakte opplysningen om metodistene i Bergen hennes interesse, og hun ville gjerne høre dem. Hun mer eller mindre snek seg ned til Olsen og Findsens Sal i Domkirkegaten. Hun ville nødig at folk skulle dra kjensel på henne. Men hun ble beroliget ved å oppdage at i dette tarvelige miljøet var det ingen som kjente den feirede skuespillerinne.

Forsamlingssangen var hjertelig og tiltalende. Borte i en krok så hun en fattig kone som sto og gråt. Men det var slett ikke vanskelig å se at den gamle konen var glad likevel. Synet av den gråtende, men glade konen, gjorde hennes egen leng­sel større. Heretter ble kunstnerinnen en flittig møtegjenger på den uskjønne salen. Hun hørte flittig på den unge predi­kanten. Han ble hennes sjelesørger, og snart hørte Lars Pe­tersen til hennes nærmeste omgangskrets. Hun søkte nåde hos Gud. En dag fant hun det hun søkte.

Unge Tom Barratt forteller i dagboken sin ting som kan kaste lys over åndsutviklingen. I september 1879 var han i byen, og sammen med sin far og med Lars Petersen, var han på besøk hos Harald og fru Fredrikke Nielsen. Han må ha vært imponert: «Hun er en stor skuespillerinne, men hun er kommet til en kjensle av synd (a sense of sin) ved Petersens forkynnelse».

Den 24. november 1879 var unge Tom atter på besøk hos Nielsen, sammen med Lars Petersen. Tom skrev : «Fru Nielsen er en av de beste skue­spillerinnene i byen, men hun er kommet under påvirkning (she has been worked upon) ved en av Petersens prekener, og hun lengtet etter å bli en av korsets etterfølgere (a follower of the cross)».

Før neste dagboksanførsel ble gjort om fru Fredrikke Nielsen, var den store forandringen skjedd. Den 21. mars 1880 da Lars Petersen var på besøk i byen fra sin rekonvalesenstid i Hardanger, var han og unge Tom sammen med noen andre atter på besøk hos Nielsens, men denne gangen hadde de et realt bønnemøte og «Den hellige ånd fylte oss». Den 23. mars skrev han at «Nå har fru Niel­sen sagt opp sin stilling ved teatret».

Fra annet hold er det kjent at fruen i teatersesongen 1879 -1880 møtte visse kontrarieteter ved teatret. Blant annet var det flere roller hun fikk seg tildelt, og som hun i høy grad mislikte. Mest gjaldt det en rolle, hvor alt navnet var ubeha­gelig, fru Halm. Ellers varte sesongen til den 25. juni 1880, og først da kunne fruen fratre. Men da hadde hun alt orien­tert seg i annen retning.

Fru Fredrikke Nielsen hadde alt begynt å vitne om Guds nåde. Hun vitnet på møtene på metodistsalen. Hun vitnet også for sine kollegaer ved Den nationale Scene. Snart ble skuespillerinnen søndagsskolelærerinne i metodistmenigheten i Bergen. Her kan en se Lars Petersens hånd. På skjær­torsdag (25. mars 1880) var hun sammen med Lars Peter­sen og Tom Barratt på båten til Hardanger, og da leste hun for passasjerene, selv om noen hånte, John Wesleys preken om at vi skal alle stå for Kristi domstol. Langfredag (26. mars) var hun i kapellet ved gruven, og der leste hun Moodys preken om Kristi død for arbeiderne.

Da fru Fredrikke Nielsen sluttet ved teatret, var det helt andre kretser i Bergen, enn de vi et halvt år tidligere hadde møtt på Misjonshuset, som for alvor ble sinte på metodistene, fordi det var deres skyld at denne prima donna ikke mere skulle glede dem ved sin skjønne kunst. Teaterfolket som siden har kunnet se det hele i perspektiv og ikke bare i opphisselsen fra 1880, har kunnet slå seg til ro med at i virkeligheten forlot hun aldri scenen. Hun fortsatte som kunstnerinne, men på en mye større scene. I 1880 ble hun nemlig evangelist.

Fru Fredrikke Nielsen hadde alt vunnet seg ry som oppleserske rundt om i landet. Det var den gjerning hun nå valgte for seg, med sitt usikre utkomme, for derved å under­holde sin syke mann og sine mindreårige barn. Hun be­gynte med å avertere opplesningskvelder. Slike opplesninger endte med vitnesbyrd og bønn. Hun begynte også snart med å lese opp Wesleys og Moodys prekener. Det endte med at hun selv tok til å preke.

Da begynte mange kristne i Norge å protestere mot at kvinner skulle tale i forsamlingene. Bokstavtroen var større enn troen på den åndens gave som ved henne brakte Guds nåde inn i mange menneskeliv. På den andre siden fantes det også folk som alltid hadde stått imot kristelige vekkelser, som soknepresten til Vestnes, Otto Theodor Krogh (1811- 1889). Under signaturen L. T. (som står for Lille Theodor) skrev han om henne i Morgenbladet nr. 51, 1881, og kalte henne en fanatisk profetinne.

Fru Fredrikke Nielsen reiste over hele Norge, fra Nord­kapp til Lindesnes. Hun holdt opplesnings- og oppbyggelses- møter. Hun holdt også friluftsmøter lenge før Frelsesarme­en kom til landet. Mange steder, som i Arendal og Ålesund, holdt hun sannsynligvis de første friluftsmøtene i det hele tatt. Hun reiste over hele Sverige og Danmark med. En kan følge henne i avisene og i den kristelige presse. Flere ganger dro hun over Atlanterhavet; hun tilbrakte flere år i Amerika. Hun reiste videre og nådde lengre enn mange av Kirkens store. Ett av de siste møtene vi har kjennskap til, holdt hun i Evanston, Illinois, USA den 17. april 1911. Var det en tilfeldighet at verten hennes het pastor Hans Petter Bergh ?

Etter Berghs datobok var dagens tekst Markus 14: 3-9, og fruen prekte over det niende vers : «Sannelig sier jeg dere : Hvor som helst evangeliet forkynnes i all verden, skal også det hun gjorde, omtales til minne om henne». Bortsett fra kvinnen i teksten, skal ikke fru Fredrikke Nielsen omtales på samme måte i Metodistkirkens annaler i Bergen og i hele Norge ?

Her kan det iallfall slåes fast at lenge etter at Lars Peter­sens stemme var stilnet i graven, fortsatte fru Fredrikke Nielsen nettopp Lars Petersens profetiske gjerning : å kalle sjelene til Jesus Kristus.

Merkelig nok ble ikke fru Fredrikke Nielsen medlem av menigheten i Bergen. Men hun ble medlem av Metodistkir­ken. I virkeligheten var hun (som Lars Petersen ?) medlem av to menigheter på en og samme tid : Sankt Johannes metodistforsamling i Jonkoping, Sverige og den menigheten som nå heter Oslo Første Metodistkirke.

Det har seg slik at hun holdt en ukes vekkelsesmøter i Jønkoping, og ikke bare opp­lesninger. Som et resultat av den uken ble 21 personer senere opptatt i menigheten. Selv ble hun medlem der den 14. ja­nuar 1883. I Sverige behøvde ikke metodistene skrive seg ut av statskirken. Året etter, den 17. februar 1884 ble hun opp­tatt i Første Metodistmenighet i Norges hovedstad. Etter mannens død (hans salige død står omtalt i Kristelig Tidende den 7. april 1882) bosatte hun seg nemlig en tid i Kristiania. Men hun vendte alltid tilbake til Bergen. Bergen var hennes by. Der i byen var det hun feiret sitt 25 års jubileum som evangelist, feiret det i Metodistkirken. Der i byen var det hun døde den 7. juli 1912. Metodistprestene Bernt Jørgen­sen og Bernhard Svendsen forrettet ved hennes grav.

Når alt skal sies og veies, hvem vet, kanskje fru Fredrikke Nielsen var Lars Petersens største trofé. Da hun trengte sjelesorg i livets mest avgjørende spørsmål, fikk hun hjelp av en ung predikant fra Ringerike. Han må ha vært av åndsdimensjoner som svarte til hennes. For henne var det også en kostbar avgjørelse. For mange andre mennesker ble det en velsignet avgjørelse. Fru Fredrikke Nielsen var nem­lig en Guds profetinne.

Skriv inn søkeord..