“store namaqualand” : av hans christian knudsen

– boken er oversatt fra den originale utgivelsen “Gross-Namaqualand”, Barmen, Preussen, 1848; trykket på forlaget J.F. Steinhaus. Sidene 3 – 59;

STORE NAMAQUALAND.

Tilegnet – i hjertelig kjærlighet – venner og venninner –

Av H. C. Knudsen,

rhinsk misjonær

(utgitt til det beste for den rhinske misjon – Barmen 1848 – trykket av J. F. Steinhaus)

Av flere kjære misjonsvenner er jeg blitt oppfordret til å samle og utgi i et lite skrift det som  jeg på ulike steder har fortalt fra Namaqualand. Her kommer dette.

Slik som mannen er, slik er også hans ord. Heller ikke jeg ønsker at man verdsetter meg mer enn det man hører eller ser fra meg. Jeg vil også berette for dere helt vanlige ting og det som kan virke ubetydelige. Disse er også en del av helheten. Og det som jeg har sett og hørt og berørt med mine hender, vil jeg legge frem for dere, om det virker edelt eller uedelt. Og jeg ønsker ikke annet enn sannheten eller mer enn sannheten.

”Ørkenen skal blomstre”. Og har du lest om de mange andre løftene knyttet til ørkenen ? Jeg vil også lede deg ut i ørkenen og så tale vennlig med deg. Nå synger følgende strofe mot inn i ditt hjerte : ”Til det fjerne må jeg reise – langt fra mitt faders hus !

– 4 –

1. Reisen til og gjennom Syd-Afrika helt til Gross-Namaqua’s ørken.

Jeg reiste dit hen for 7 år siden. 2 – 3 måneder var vi på havet som svevende på verdens utside, og det var for oss som om det kun fantes én Noah’s ark. ”Kapp det Gode Håp !” hørte vi så endelig med stor glede, og selv om vi tidligere ikke hadde vært uten håp, så fantes det vel aldri Kappske tafelberg slik som i den stund. Håpet var å finne ved disse berg. Vi forlot allikevel denne skjønne, lyse Kappstad med sine flate tak, med sine brede, velordnede gater og nydelige trær, med all sin  herlige frukt og appelsintrær, med sin vin og hva ellers er. Vi kunne ikke ta det med oss. Vi måtte ha plass til husgeråd i vognen, og om man i Tyskland kan laste på 100-150 centner, så måtte vi stoppe på under 20 centner.

Det ”gode håp” ligger allerede bak oss, slik det ofte er med jordiske håp. Veien gikk langs kysten mot nord og vår mål var Nama-Bethanien. Ta for dere Insp. Dr. Richter’s misjonskart. Våre skjønne landsbyer Stellenbosch og Worchester, våre enkle Tulbagh og Steinthal og deres ordnede og (unirten) menigheter av hedningekristne lar vi passere til høyre for oss. Wupperthal og Karreeberge ligger enda mer ute av veien for oss. Vi holder oss i sanden i nærheten av kysten. Underveis til Eben Ezer vil jeg fortelle for deg hvordan vi har skaffet oss oksevognen.

– 5 –

Tid vil vi ha nok av, siden vi blir underveis en 2-3 uker til Eben Ezer, og til Bethanien tar det 3 måneder. Det er bare 120 mil eller 240 timers reise. Oksene går langsomt fram, som du ser.

Jeg vil ikke oppholde deg med all verdens trøttende beretninger, vil heller ikke si til deg av skadefryd : gå nå til fots til hedningene, ta din seng opp og gå, og ta med deg mat på ryggen for 3 til 12 måneder – jeg ser jo at du knapt kan holde ut varmen og langt mindre alt det andre. Nå vil vi med tiden igjen havne på utsiden av verden og finner verken vei eller sted å sette foten, heller ingen bønder eller mennesker for øvrig hos hvem vi kan ta inn, få råd og hjelp og hos hvem vi kan spørre om veien videre. Du var også trøtt etter den lange sjøreisen og det kunne tatt lang tid til det bød seg en skipsleilighet og da hadde vi, hvor vi var kommet i land, enten ved Oranjefloden, i Angra Pequena eller i Walfischbai, måttet finne en eller to vogner, og kanskje verken funnet vogn eller okser, folk eller vognførere. Hadde vi pakket opp okser eller hester, så ville det hele blitt enda dyrere for oss og vi hadde også hatt mer last enn nå med vår klumpete firehjulige vogn; og her har vi i tillegg et telt over oss mot solbrannen.

Vognen kjøpte jeg for 600 prøysiske daler (tidl. 500) og de 18 oksene, slik som to rekker soldater på hver sin side av vogn-tauet

– 6 –

– to og to under hvert åk –  og som beviser kraften i å trekke sammen, kjøpte jeg for 500 daler; dvs. det går også ledige okser med, som vil være til hjelp når det blir problemer. Du ser også noen slaktefe i vårt følge. Jeg har videre sørget for å ha på vognen 2 gevær, krutt og bly (kuler), fyrtøy, kniv osv. Ikke vær redd; vi utgjør ingen fare for det gode, men vi vil ikke tolerere de farlige løver, hyener og leoparder inne blant våre husdyr. Kanskje får vi ikke i det hele tatt bruk for disse ting på veien, men når vi ankommer til Namaqualand, vil vi kjøpe oss okser og småfe for dette, slik at vi kan få oss kjøtt å spise, fordi menneskene der lever av jakt og trenger krutt.

De har ennå ikke oppfunnet kruttet og har heller ikke penger, men de har flokker av kveg og vi må på denne måten bytte til oss kjøtt fra dem. Brød vil du ikke få tak i, heller ikke grønnsaker eller poteter – eller ris, frukt, vin eller mel. Bare kjøtt og melk. Men jeg har tatt med noe av dette, slik at du på veien gradvis kan bli avvent.

Også med vin og mel for kveldsmaten har jeg ordnet. Men når du er der, råder jeg deg til du finner anledning til å koke deg melk og berede melkesuppe. Jeg frykter at de kjære hedninger vil plage deg så mye med tigging, at du vil være lykkelig når ditt lille forråd er slutt. Men når du kan oppholde deg i Nama-Bethanien, så lag i stand en hage ved kilden, sett poteter osv. – det kunne ikke jeg gjøre, siden jeg da var alene og hele tiden måtte være på reise blant folket.

– 7 –

Jeg har også lastet opp alle mulige redskaper på vognen. Det var nødvendig, fordi der ute og på veien er det ingen ting å få tak i. Alt sammen har blitt svært dyrt, jeg har også leiet en vognkjører, en til å lede vognen, oksedriver og enda noen mennesker; men fortell meg så om jeg kunne få gjort dette billigere eller på annen måte.

Du vil spørre om vi ennå ikke har kommet fram til Eben-Ezer. Å nei, så raskt går det ikke. Du bør ta oksene som ditt forbilde, når du vil være misjonær i Namaqualand; de trekker langsomt fram og stoler på føreren at han til rett tid og på et sted der det er vann og gress vil spenne dem fra. Da er de med en gang i sitt rette element og bekymrer seg ikke om tiden eller nyheter.

Nå er vi snart i Eben-Ezer. Veien var sandig og du klager allerede over kjedsomhet og en ubehagelig reise. Så bra det da er at ikke livets alle gjenvordigheter på en gang kommer over oss, kun dagsplager. La oss i stedet takke Gud hver kveld og være tilfreds. Vi kommer alltids videre !

Framfor oss ligger Eben-Ezer. Så langt har Herren bragt oss, det vil du tydeligere oppleve når nå all menneskelig hjelp tar slutt. Den nydelige kirken der i den kjølige dalen har broder Samuel Hahn bygget, også vindmøllen der borte på fjellet. Der i dalen ved kirken står

– 8 –

misjonærens hus og der borte de fattige hottentott-hyttene. De har forlatt dem og befinner seg nå med sine mattehus ute i marken sammen med sitt kveg. Men misjonæren vil snart finne råd for å sette oss over Elefant-floden, siden de har to båter på plassen.

Om vi selv har hvilt oss ut hos de kjære brødre og nytt brød og annen mat, som holder sjel og kropp i stand, så var det nå hensynet til oksene som gjaldt og deres behov for hvile bestemmer for oss andre. Allikevel, etter 10 eller 20 dager kan vi så reise videre mot Komaggas.

Vi vil forestille oss at vi allerede er ankommet der, ellers blir reisen oss aldeles for lang.

Vi går inn i den lille kirken i Komaggas. Ser du de halvnakne menneskene – eller kledd i saueskinn – som sitter der og med de flate neser ? Det er namaquaer eller hottentotter. Det er også blandingsfolk blant dem, men de har alle den samme skittengule fargen, påfallende fremstående kinnben og det korte, finkrøllede sorte hår (med unntak av noen som har noe lengre hår). Ser dere, det er ingen negerstamme, heller kan de regnes blant hvite ?

De synger nydelig. Namaspråket er spesielt, det må man høre for å få en nærmere idé om dette. Så oppmerksomme de er ! Og det forstyrrer på ingen måte at misjonæren snakker hollandsk og at tolken ved siden av ham oversetter hver setning til hottentott-språket.

– 9 –

Hottentottene er ”dumme” og pausene som oppstår og talens enkelthet er tjenlig. Når nå gudstjenesten er ferdig drar de alle syngende ut og hjem. De synger på veien, men ingen skitne gatesanger. Vi drar så over til misjonæren, han har for det meste bygget denne lange rekken av leirhus helt på egen hånd.

Det er gamle, men spreke Schmelen. Jeg oppholdt meg et helt år hos ham. Han vil kunne fortelle oss mye fra Gross Namaqualand, fordi 30 år før meg var han i Bethanien og gav stedet navn, han bygget der selv et hus, som senere brant ned for ham, blev der et par år, reiste videre gjennom landet, tok seg til og med en namaqua-hustru og slo seg først ned ved stor-floden (Oranje), siden i Komaggas.

Jeg vil her fortelle deg noe om hottentottenes apostler. Den første var Georg Schmidt fra Brødremenigheten, født den 30 sept. 1709, død 2. august 1785. Det krevdes en troeshelt, slik han var, til en slik oppgave, når man tenker på hvordan hottentottene var for 100 år siden og hvordan de samme er i dag som ennå lever i villmarken.

Han sier selv i sine brev som han skrev til venner i Europa, etter at han hadde lært dem nærmere å kjenne : ”Kjære brødre og søstre ! Dere kan ikke forestille dere hva dette er for slags folk. Om jeg trodde at det var noen vår Frelser ikke kunne frelse, tenkte jeg : det må være disse; men det tror jeg ikke er så”.

–    deres urenslighet, latskap, ja deres dyriske sløvhet var blitt til et ordtak. Bare ren nød kan få dem til å utføre noe arbeid. Deres bekledning består av

– 10 –

fåreskinn eller leopardskinn. Deres hytter, som de bygger seg, ser ut som en bi-kube. Jakt er deres hovedbeskjeftigelse, slik som generelt blant ville folk. Av gud og gudelige saker vet de så godt som ingen ting. I juni måned 1737 kom Schmidt etter en på mange måter besværlig sjøreise til Kapp det Gode Håp.

Merkelig og rent sagt profetisk var i disse dager det Løsen-ordet fra Brødremenigheten : ”Dette folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris”(Jes. 43:21).

Schmidt dro til traktene omkring Gnadenthal (15 mil fra Kapp), anla en hage og satte seg fore å lære deres språk. ”De har 3 (egentlig 4) ulike slag med tungen, disse klarte jeg ikke å etterligne (forteller han), og de lo av meg da jeg forsøkte på dette. Derfor bestemte jeg meg for å lære folket å lese hollandsk, noe jeg selv ikke kunne perfekt. Afrika (en person) som forsto dette språket, ble min tolk.

Jeg spurte ham : Vet du at der oppe i himmelen er det en stor Ånd, som har gitt dere kveget deres og alt annet dere har ? Ha sa : ”Ja, det vet vi !” – ”Hva kaller dere da denne Ånd ?”  Svar : ”Toiqua”. Jeg svarte : ”Det er han som kan frelse oss, og jeg har kommet til dere  for at dere skal bli kjent med ham”.

Han svarte : ” Det er bra, Baas !” (Mester).

– I året 1742 fikk han skriftlig ordinasjon, og gjorde snart bruk av denne i forhold til (Wilhelm) Josua, Afrika, Kibeda og 2 hottentot-kvinner. Dermed brøt også forfølgelse løs fra den hollandske befolknings side, som på sin side i året 1744 bragte det så langt,

– 11 –

at de utvirket en beslutning fra regjeringen, som forbød ham å døpe. Med tungt hjerte reiste han tilbake til Europa. Det var undergangens tid. Hvetekornet skulle nå falle i jorden og dø (Joh. 12:24) for nesten et halvt århundre deretter igjen å oppstå og bære rik frukt.

I året 1792 kom brødrene Marsveld, Schwinn og Kuhnel til Bavianskloof (Gnadenthal siden 1806). De fant fremdeles rester av muren i hans hus, i tillegge til forskjellige trær som han hadde plantet. Lena, hottentot-kvinnen som var blitt døpt av Schmidt, levde ennå.

Ved de 3 brødrenes ankomst oppsto det snart en vekkelse blant folket. Guds Ånd selv hadde på en underbar måte arbeidet med dem på forhånd og forberedt hjertene. Langt utover gikk ryktet blant folket : Gud hadde sendt mennesker til dem, for å fortelle dem hvordan de kunne bli frelst, og den som ikke kjente sin besøkelsestid, ville Gud ta lampen bort fra. Folket samlet seg om dem.

Æres den som æren tilkommer : Brødremenigheten hadde startet arbeid 15 mil fra Kappstaden; men igjen æres den som æres bør : London Misjonsselskap hadde senere ca 115 mil lenger nord – i Bethanien – startet arbeid i 1814 blant hottentottene (og disse kjente ikke til Josef og hans bedrifter) og ikke Georg Schmidt, men istedet Schmelen er deres apostel. Også brødrene Albrechts og Helm er ukjent i områdene omkring Stor-elven. Det skjedde imidlertid omtrent det samme med ham (Schmelen)

– 12 –

som med broder Schmidt. Også Schmelen plantet forskjellige ting der i 2 års tid og måtte la det ligge brakk i ca 30 år.

Bare ruinene av hans hus stod der i Bethanien da jeg ankom der den 3. november i 1842. Vidt omkring gikk ryktet også denne gang og de samlet seg på nytt. Brødrenes løsenord for denne siste begynnelse (24. mai 1841) var Haggai 1:8.  “Om han kun til vårt verk gir sitt Ja og Amen, så skrider vårt arbeid frem i byggherrens navn”. Der nede heter det ofte : “Gjennom stillhet og håp skal deres styrke være”.  Til stor ære for dette folk må det også tilføres at lengselsfulle bønner for dette folkets frelse steg opp helt siden begynnelsen av 1800-tallet fra det rhinske misjonsselskaps forfedre.

Ja – han vil bli tilbedt – og lovsunget  :

“Det som for skaren av de gamle fedre var det høyeste ønske og lengsel

– og det som de profeterte – er oppfyllt i herlighet”.

Schmelen kan også berette oss om namafolkets enfoldighet. Om solen sier de “Den består helt og fullt av flesk” osv. Om Månen : ” Den dør – men oppstår igjen” osv. Da han (Schmelen) hadde kjørt forbi med sin vogn, våget ikke folk å trå på hjul-sporene i sanden, men hoppet med god fart og med full sats over på andre siden av sporene. Han fikk også beskjed en dag om at han måtte se til den store oksen sin (oksevognen), siden denne “ble stående på samme sted, spiser ikke og har brukket et ben (hjul)”.  Andre spurte ham om på hva slags type tre slike hjul vokste osv.

– 13 –

Nå har vi igjen foretatt en reise fra Eben-Ezer til Komaggas på omtrent 2 uker, har hvilt oss noen uker, har fått nye okser eller beholder de samme, med nye eller de samme vognførere og ledsagere; –  men sikkert er det at vi har nye vanskeligheter framfor oss, for nå forlater vi med Komaggas samtidig den engelske koloni, og dermed vei og folk og alt sammen.

Hittil har vi her og der støtt på bønder som bodde isolert for seg selv osv. Det er det nå slutt på. Vanligvis blir man stående fast i sanden ikke langt fra Komaggas. Det er umulig å vike unna, over sanddynene må man  – men hvordan ?  Forhjulene borer seg fast i sanden, man graver bort sanden, man legger riktignok busker og steiner og biter av trær under – når man i det hele tatt finner noe i dette sandøde – men det er ikke alltid at det hjelper.

Man  spenner de bakre oksene fremst og framoksene bak – av og til hjelper det og de trekker bedre – men ikke alltid hjelper det. Man spenner da inn 26-28 okser; det hjelper ikke, i stedet trekker den lange rekken av okser lederoksene med seg over på siden og alle oksene havner over tauet og må igjen bli spent fra og til.

Så drar bakoksene til siden og se så – selve draget er knukket ! Framstellet står fast i sanden kan ikke blir dreiet med trekk-staget. Nå er gode råd dyre ! Hjelp kan man ikke regne med – du må være alt selv. Er det så i orden igjen, jag så på oksene og slå og skrik og rop til deg folkene i de andre vognene (når du ikke er helt alene), og når heller ikke det hjelper og når du ikke lenger vet noen råd,

– 14 –

så gjør som oss og si : Herre min Gud, forbarm deg over oss og våre okser !  Vi er ofte blitt bønnhørt.

Kommer du fri fra denne sandnøden, så kan det være at stein-nøden følger og du humper med din klumpete vogn fra den ene stein eller bergknaus til den andre slik at du verken ser eller hører noe når du tenker å holde deg inne i vognen. Det kan vare i dagevis at du må humpe slik og man kan gjerne be slik det blir sagt : Be uavlatelig.  Et under – vil du tenke ved hvert skritt – at vognen ikke faller fra hverandre !

Nå havner du i tillegg i vann-nød. Stor-floden eller Oranje-floden er ofte så bred som Rhinen ved Düsseldorf. Man kan ikke vite på forhånd om den bærer mye eller lite vann, ettersom det avhenger av regn og forskjellige årstider i det indre av landet. Om flod-hottentottene er i nærheten, vil de kunne være deg behjelpelig, men om ikke, må du se etter spor av mennesker elller dyr ved hjelp av dem la deg lede til deres hytter.

Dersom du ikke kan finne dem eller befinner de seg et eller annet sted på den andre siden (av elven), for de har ikke er blivende sted, så må du selv felle trær ved Stor-elven, lage deg flåter eller bygge deg en båt og sette over del for del, også vognen må du ta fra hverandre og sette over i deler, oksene må du jage og drive over og sette alt sammen igjen på den andre siden og komme deg raskt derifra, for at ikke kanskje en ny vannstrøm kommer nedover og soper både deg og din vogn og løse ting med seg ut i havet,

– 15 –

noe som faktisk har skjedd.

Det skulle forhåpentligvis ikke gå deg i et slikt tilfelle som det gikk med buskmannen, som ville sette over ved hjelp av en trestamme, men som ble truffet av og trukket med av en slik strøm. Han hadde en liten sekk med honning på ryggen og da han ble sulten, spiste han av honningsekken og drakk vann fra elven; etter flere dager kom han seg endelig på land og hadde fullført en rask og våt reise til ukjent land mot sitt ønske og sin vilje.

Vi trekker videre fra Stor-floden, ser oss tilbake, bøyer oss og puster lettet ut med ordene : “I hvilken stor nød har ikke den nådige Gud bredt vingene over deg !”

Jo nærmere målet du kommer, dess langsommere bør du trekke – motsatt av den vanlige tankegang; tenk på det den 70 år gamle og landserfarne Broder Schmelen sa til avskjed : “Trekk langsomt, som om dere aldri skulle komme fram til Bethanien, da vil dere kanskje komme dit, ellers blir dere ganske visst stående fast med deres utmattede okser og vil aldri nå fram”.

Vi har foran oss en reise på ca 3 uker foran oss til Bethanien, men først nå begynner det riktige Namaqualand, som jeg vil føre deg inn i.

Generelt kan vi si om strekningen vi har tilbakelagt, at sør for Oranjefloden er det ingen trær å finne, bortsett fra de som er plantet. I Elefant-floden (Oliphant River) stod også kun tornebusker. Blomstene avtok på vei mot nord, jorden var

– 16 –

sandig eller steinete og hard og fjellene av ulik art, ikke platå-aktig, men stående for seg selv. Enden av veien til Stor-floden var sterkt sandig, flodsbredden var høy med høye/bratte  skråninger. Her deler nå imidlertid landet seg; her begynner de egentlige tornebusker, mimosaer, akasier, også piletrær og “Ebenholz” etc.

Syd for Stor-floden kan man dyrke alt mulig, siden man der får vinter- og regntid, juni, juli, august, og derpå etterregn (senregn). Vi, derimot, i Namaqualand – bortsett fra en smal stripe langs etter kysten – har vår vintertid, men ikke noe velsignet regn, og får kun i de varmeste månedene – desember til juni – sparsomme tordenbyger, og det som vi dyrker blir brent av solen. Dette er årsaken til det påfallende skifte i vegetasjonen.

Når vi altså vil dra fra Cap-staden til Bethanien, som må vi forsøke å komme oss fra Cap-staden og gjennom kolonien i september måned, for da har vi nytt gress på veien og vårtid; og når vi passerer Oranje-floden, har vi høsttid, når det gjelder gress; ellers brennende hete.

Det er bedre å gjennomreise Namaqualand for sent (på året) enn for tidlig.  Har man kommet seg forbi Cap-kolonien, kommer man seg også kanskje i sin tid gjennom det tørre Namaqualand – om man tar sjansen på det. Både det første som det andre skjer som ved et under.

Ved Oranjefloden begynner altså den egentlige tornebusk-vegetasjonen. Det er ingen reise på roser. Til og med gresset i Stor-floden har torner og vårt gress er tørt – gult eller grått – men allikevel fast

– 17 –

og står i vel 2 år. Du ser det gjerne ikke og undrer deg på ulike steder at hjorden beiter uten innhengning og (Weide). Da vi var ikke langt fra Stor-floden, en tredels veg i retning Bethanien, 10-12 geogr. mil nordover, bar det plutselig og for en kort stund opp i høyden, så ble det igjen flatt og etterhvert også sandig.

Fjellene kan inndeles i 3 formasjoner; en tredel har fjell, slik som i kolonien, ikke så høye og innelukket, slik som ved Stor-floden, heller stående for seg og uten stigning ved foten og den flate mark slutter seg om fjellet slik som vannet omkring et fjell; så en neste tredel lavere, avkuttede og enda ødsligere, bratte “Tafelberge”.

Sett en bok framfor deg med ryggen opp og du har våre fjell. Så løser disse skiferberg seg i den tredje form, med spisse topper, der vi hele tiden kan se slettene i alle retninger  og som forsvinner rett i sanden. Og en ny “Tafel-berg”-rekke med enda skjønnere form, begynner ved Bethanien.

Mellom disse rekker mot høyre og en annen rekke med en annen form, reiser man til venstre  mot de mer høyland-liggende og med høyere fjell Damara- eller Herero-land, der de brennende varme kilder finnes, men allikevel folket er så forferdelig skitne siden de overhodet ikke vasker seg, heller ikke melkespannene, for ellers mener de at de mister melken.

La deg imidlertid ikke lure (lede vill) av elvene på kartet. Det er ikke snakk om elver, verken ved Bethanien eller i øst, vest eller i nord av landet. Det er bare regn-løp dit regnet renner fra høyereliggende områder mot Stor-elven eller i havet

– 18 –

og som snart igjen tørker inn. Ved disse løp ser du lange rekker av tornebusker. Om du står midt nede i et slikt “elve”-løp, så fortoner den lange rekken seg for deg som en vegg. Der holder de vilde dyr til, som jakter om natten, slik som løver, hyener, geparder, leoparder og sjakaler, og også slanger, skorpioner, giftige edderkopper, (Buschlaüfe) osv.

De har ofte vært mine nærmeste naboer når jeg steg av fra oksen eller hesten og måtte overnatte under åpen himmel, men ikke noe av dette har til dags dato forstyrret meg. Kun et nesehorn har en gang gjort meg livredd.

Etter at vi ha sunget :

“Ein feste Burg ist unser Gott,

Ein gute Wehr und Waffe;

Er half uns frei aus aller Noth” osv.,la meg føre deg inn i

II. namaquaenes

levesett og næringsveier, deres samfunnsmessige innretning og husvesen, deres sløvhet, deres religion og språk.

Med namaquaer mener vi hottentotter. Det siste stammer fra hollandsk; jeg vet ikke hva det betyr. Under dette mener vi i videre forstand : buskmenn (San), namaquaer (naman), korranaer (‘goran), orlams , hollandsk-talende (manathan), Junker’s stamme, zwartboi-stammen, feldschoedragers, topnar, rote nation, osv. osv., delvis også bastard-folket (baster). Selv kaller de seg ikke hottentotter, men heller

– 19 –

khoi-khoi, det betyr (man-of-man) eller (Freund der Freunde).

Utelukket fra disse og regnet som sorte og derfor foraktede folk er kveg-damaraene (Herero), Bergdamara (en slik stamme bestående av 200-300 bor nord for Bethanien) og kaffere. Namaqualand er inndelt i lille-namaqualand, beliggende sør for Stor-floden, siden det er mindre i omfang, og store-namaqualand, som strekker seg nord til Damara- og Ova-hereroland.

Men khoi-khoi eller hottentotter bor langs hele stor-floden og på begge sider av denne, i sør til Griqualand, og er nomader, de er snart her, snart der. Det er ikke mulig å si nøyaktig deres antall; det kan være 17.000 eller 70.000 eller enda flere, for også i områder nord for ovahereroene skal det være namaquaer, slik Hugo Hahn forteller fra Neu-Barmen.

Etter hva Moffat (Robert) sier skal de være å treffe på i Egypt og etter min mening skal de stamme fra Kanaan. Mitt misjonsfelt (Kirchsprengel) var like stort som kongedømmet Bayern, eller fra 24 til 28 sydlig breddegrad , 15 til 18 østlig lengdegrad (Greenwich), men tynt befolket og det elendigste land i verden. Vi så disse flat-nesede, skitne, (gelben Köpfe) med krøllet hår allerede i Komaggas.

Her i Bethanien fant jeg blant kvinnene, da jeg kom, kun en enkelt som var kledd med skinn-skjørt, hun heter nå Martha, konen til Paul Bantam, en av de 4 første kristne og de rensligste i Bethanien.  De øvrige gikk omkring etter nama-skikk med en håndbreddes stor skinnfell foran og med en noe bredere bak. Mennene som ikke hadde skinn-bukser, korte jakker og bredbremmet

– 20 –

hatt og selvlagede skinnsko, som mer og mer blir mote, bar som før en hårete, hånd-bred skinnstykke foran og bak en to-strimlet (skinnfell), slik som denne (….), festet oppe i lærbeltet eller remmen. De som hadde anledning, sørget for å skaffe seg et ull-pledd sydd sammen av 2 til 12 stykker. Temperatur-skiftingen spesielt i den kalde perioden, er ganske stor, og dette pledd er deres dags- og natt-bekledning, seng og ett og alt. Jeg har sett is i Bethanien og varme klær er bedre for dem enn tynne.

Buskmennene i mitt område lever uten hus, slår seg ned ved en kilde eller under en busk. Om morgenen går de ut i marken med sin pinne og graver etter røtter.  Disse er verken næringsrike (nahrhaft) (?) eller smakfulle. Mennene skyter med bue og forgiftede piler (namaquaene med gevær). De går på jakt, tar med seg melk og andre småting; kvinnene melker, tillager skinn og bærer barna i en skinn-fell på ryggen. Med strutse-fjær på skuldrene og fuglens hals/hode i hånden nærmer buskmannen seg beitende strutsene eller sebraer, giraffer, gnu, kuduer, forskjellige antiloper, nesehorn, elefanter osv. (de to sistnevnte finnes nå bare nord i Namaqualand. Alle disse dyr er venner; slik løve heller ikke gjør hyenen noe, så lenge denne ikke forstyrrer akkurat når løven spiser; når det skjer, biter løven alle 4 beina av hyenen og lar den ligge der).

Etter jakten drar buskmennene igjen tilbake til kilden og har utført sitt dagsverk. Kjøttet som er forgiftet

– 21 –

skader dem ikke, etter hva jeg har kunnet merke (se). Namaquaene står på et høyere trinn enn buskmennene og har hytter, slik som de øvrige khoi-khoi, som de tar med seg på okseryggen. På en halvtime tar de hytten fra hverandre og setter den opp igjen like raskt. I dag kan det stå en landsby der med 30 hytter, i morgen er gjerne hele landsbyen borte. Hytten er bygget av finger-tykke stenger (rør) blir hytten bygget som en kuppel eller bikube eller som et rundt (Brot).

Spissen på rørene blir presset ned i bakken og 2 av dem danner en bue – bundet sammen på toppen. Matter som ikke er knyttet sammen, men lagt ved siden av hverandre, blir festet i rørene og det blir laget en døråpning, gjennom hvilken man må krype inn bøyet og sidelengs. Mattene som er 6 til 8 eller fler alen lange, blir laget av kvinnene av rør-lignende en alen eller mer langt gress-strå, som blir funnet i regn-bassenger.

Bindingstrådene som de på flere steder ved hjelp av en nål av tre lignende en bord-kniv stikker gjennom strået, lager de av bast fra tornebusk gjennom å tygge og deretter dreie med fingrene på knærne. Huset er i manns-høyde. Om det er høvdings eller konges hytte, kan man, når man står i midten, strekke armene opp og berøre veggene på alle sider når man snur seg rundt med utstrakte armer. Nede er det litt videre. I denne hytten bor hele familien på 4, 8 eller 12 personer. Om natten sover de med hodet mot veggen, føttene

– 22 –

mot midten eller slik det er mulig. Døråpningen er vanligvis mot øst. De har ikke noe bord eller stoler, de spiser, sitter og sover på bakken (vanligvis på skinn). Om Luther hadde bodd i en slik hytte, hadde han også med rett kunne regne også bord og stol med blant det daglige brød.

Skitne og fulle av utøy er de, selv om de går halvnakne. Jeg fant en blant dem som var omkring 30 år gammel, som hadde vasket seg 3 ganger i hele sin levetid. Andre vasker seg mer, andre mindre, hvilket betyr ikke i det hele tatt.

Jeg merker på deg, kjære venn, at du allerede har hodet fullt av forbedringer. La oss imidlertid først lære tingene nærmere å kjenne. Du har såvidt ankommet Namaqualand; blir der i det minste ett år, ellers vil du gjøre ting flere ganger mer forkjært enn jeg, om enn ikke så galt som franskmennene.

For eksempel var det en gåte for meg at døråpningen var så trang, kanskje også for deg. Du plasserer de 2 stolpene lengre fra hverandre og skyver mattene høyere opp. Men hva gjør du, når det også for deg kommer jagende en vind-kule (vinden begynner å blåse hver ettermiddag i 2-tiden, noe som gjør godt i den sterke heten) og virvler sand og støv framfor seg i store søyler og så marsjerer inn hos deg gjennom den høye og fine døråpningen ? Da blir også ditt hus bli kastet opp i luften og du, slik som jeg, vil bli ganske våt og dine bøker ødelagt, når det samtidig det kommer et regnskur, slik det var tilfellet da mitt hus forsvant opp i luften. Jeg lot min døråpning igjen være så trang som før.

– 23 –

På samme måten gikk det meg med forbedringer inne i huset. Jeg ville sitte og sove høyere; men da ble jeg plaget av den oppstigende røyken, som arbeidet seg gjennom mattene. Vi har nemlig alltid bål om kvelden, lykter slokner altfor lett eller brenner ned for fort.

Om man, som namaquaene, ligger på gulvet, slår man aldri hodet borti noe og blir ikke plaget verken av varme eller røk, som man ellers ville blitt. Man innser da også at glugger nede ved gulvet er plassert på rett måte. Denne består av en matte som er gjennomsiktig og festet i overkant og som kan tas til side når ikke vinden blåser.

Tenk ikke på forbedringen med tre-dør, skorstein osv. Det går ikke. Her må man bygge med høy, strå og trestubber. Man må akseptere at kalver og geiter gnager på veggene og at hundene forstyrrer deg om natten.

Maten som er til overs skyver man inn mellom mattene osv, og kjøttet blir kastet opp på taket eller hengt opp i et tre. Har vinden vært sterk om natten, så let etter alt på marken; når du da ikke finner det, så har hundene spist det. Disse blir av namaquaene foret med slag og spark, slik den gamle Schmelen sa. Du vil for øvrig ikke sette sammen et bedre og for innkvartering av et slikt folk mer egnet hus, med de materialer du har for hånden. Det er et sant mesterverk, som det ikke finnes maken til, kanskje i hele verden. Også de hollandske bøndene i kolonien, som i vintertiden må dra fra sine plasser, har erkjent dette og har ikke kunnet oppbringe noe mer egnet

– 24 –

enn nettopp namaqua-hytter, selv om de ikke liker hottentottene.

Jeg kan forsikre dere at jeg har tenkt ut mange forbedringer og har også satt dem i verk;  for åkerdyrkning, husbygging, bekledning med skinn osv. har jeg gjort mye; men, men, det går ikke alltid som man tenker, og ikke alt er forbedringer under andre forhold som er forbedringer under våre forhold.

En narr kan ødelegge mer gjennom forbedringer på en time, enn hva en klok mann kan bygge på hundre år. Vær ikke for rask med å dømme, undersøk først grundig, se i alle retninger. Vær rask med å lytte, sen til å tale, sen til harme og betrakt deg ikke selv som klok (i forhold til andre, heller ikke i forhold til hottentotter), men betenk grundig 1. Kor. 18-21 og setningen om at mennesket og alt som er til lever ikke av penger, men av jorden og av Guds nåde, slik at dere ikke forgår med franskmennene og den gudløse verden, slik det står beskrevet i 2. Tim. 3 kap.

Hva deres (namaquanenes) samfunnsmessige innretning m.m. angår, har hver stamme sin egen høvding/kaptein, som føres videre i arv i mannlig linje. Han er statsbegrepet i egen person; og for sin posisjon mottar han, enten som hedersgave eller avgift det beste fra slaktet (Kreuzstück). Den som har noe å klage på, kommer til ham. Han avgjør hvor de skal  eller har lov til å slå seg ned.

I Bethanien besto vi av flere stammer uten bestemte høvdinger/kapteiner, og derfor innsatte vi en konge/kaptein. Mannen tar seg først en kone, som snart får betegnelsen den gamle; derpå en eller to eller flere

– 25 –

yngre koner. Det som må gjelde som elskverdig enighet i slike husholdninger kan man jo tenke seg, likeledes hva slags svineri av enhver art. En buskmann sparket sin unge kone til døde, da hun hadde hatt kontakt med en annen mann.

Foreldre berømmet sine barn, når de var blitt sterke nok til å våge seg i strid med ville dyr. Barn satte sine foreldre igjen når de ikke lenger var i stand til å skaffe sin mat selv. De gav dem da noe kjøtt, vann i et strutseeggeskall, la noen busker om dem og overlot dem der til sin skjebne : til å sulte ihjel eller bli spist av ville dyr !

Hver stamme levde i tidligere tider med andre i konstant strid og utgjorde alle røverbander. Jeg så i 1844 en damarakvinne som hadde fått hånden hugget av og hvis ører hang som filler.  Namaquaene mente de ikke kunne få løs jern og kobber arm- og øreringer på en raskere enn på en slik måte. Men buskmanns-konene er selv så grusomme at for å få hell kutter av det ytterste leddet på lillefingeren (de forstår seg på forbinding).

Med deres sløvhet går det over enhver forestilling. En hottentott kan som regel ikke telle til 7. Den mest lærde kan telle til 20, der språket opphører, så fra 10 blir etter gamlemåten talt “en og” til “ni og” og “to ti”; nå teller vi 10 og 1, 20 og 1, 30 og 1 osv. Spør du , hvor gammel vedkommende er, så forstår han ikke hva dette betyr. Å holde dager og uker fra hverandre kjenner de ikke til. Vi har nå innført Løpedag (på jakt), Bli-dag, Fotvask-dag, Nattverd-dag,

– 26 –

Forløsnings-dag, Utvask-dag (da kirken blir rengjort), Oppstandelses-dag (søndag).

Han lever uten tidsbegrep, i en slags evighets-tilstand. Han regner i høyden to eller tre nymåner fram eller tilbake, eller etter voldsomme begivenheter. Siden han er sangvinsk-flegmatisk preget, sier han : det må skje nå; og kan det ikke skje akkurat nå, er det det samme om det så skulle skje år fra nå.

Han tenker ikke. Om han skulle sette deg i den største knipe, så tro ikke det er av ondskap, for det er ren tankeløshet. Ikke ergre deg, men undre deg heller når de glemmer å øse vann og dermed fører deg inn i alle slags vansker. Min mest erfarne og beste tolk og beste vognfører klarte å styre vognen min på et enkeltstående tre, mens det over alt omkring var åpen og fin mark.

Vognen ble skadet og han selv burde vært lei seg. Jeg måtte tie og gjøre dårlige miner til slett spill.

En  vegviser bragte oss i den største nød og påstod at vi ikke hadde spurt ham hvordan veien så ut, men bare om han visste veien osv. De hollandske bønder regnet dem for å være aper, men det er de ikke. Når de bare har å gjøre med sitt ødslige land og de ville dyr, så er det ikke til å undres at især buskmennene, som lever uten hjorder og hytter, virker sky og flyktig.

Feige er de stort sett alle, bare ikke på jakt. I året 1845 var det en fra Rehoboth som var angrepet av løver og mistet sitt våpen. En annen forsøkte å skyte løven og da den rettet seg opp for å hoppe på denne,

– 27 –

slapp den mannen som den hadde taket på, denne grep sitt gevær og skjøt løven død, som lå oppå seg. Stakkaren hadde store skader på kroppen, men var allikevel tapper.

Når det gjelder religionen, må jeg si at de verken har guds- eller gudetjeneste. De er klare til å bli frelst og ligger under den forbannelse som ble uttalt over overtrederne i 1.Mos. 3,17.

Rundt håndledd og ankler bærer de alle slags horn og klør osv. for å få hell, men de tilber ikke disse. De holder seg med trollmenn, som forgjeves skal gripe det syke ut av kroppen med bare hendene, løper avsted med dette, graver det ned i jorden og mens de puster og peser i alle retninger som om de skulle være gått helt berserk.

Og når de så har syner, så ser de vanligvis et fett slaktefe, som bare kan spises av dem. Med giftlegene forløper det litt annerledes. Disse inntar stadig større porsjoner dyregift og lar seg stikke av skorpioner etc, og deres klær, spesielt hodeplagget, blir benyttet som motgift når noen blir bitt av slanger osv. (Hodeplagget blir utvasket og vannet drukket. Innbyggerne i kolonien (Kapp) anskaffer seg slike hodeplagg til dette formål).

De har flere eventyr som de nå knapt forstår betydningen av lenger. Hvor disse stammer fra vet jeg ikke. For eksempel ett om en løve og en sjakal, som gikk på jakt, og hvori det ligger mye sluhet og der deres kår er ulike. Et annet bærer preg av det religiøse : Månen dør og står opp igjen : månen sier til haren :

– 28 –

“gå til menneskene og si til dem : ” slik som jeg dør og blir levende igjen, skal også dere dø og igjen oppstå”. Haren gikk til menneskene og sa : “slik jeg dør og ikke blir levende igjen, skal dere også dø og heller ikke gjenoppstå”. Da haren kom tilbake, spurte månen : “hva har du sagt ?” –  “jeg sa : slik jeg dør og ikke blir levende igjen, skal dere også dø og ikke gjenoppstå”.  – “Hva ?” sa månen – “og det har du sagt ?” Og han tok en kjepp og slo haren over munnen. Og tungen spaltet seg, haren flyktet og flykter fremdeles. “Vi er sinte på haren”, sa de gamle namaquaer,  “siden den har bragt oss slikt et dårlig budskap og vil ikke spise dens kjøtt”.

Blant namaquaene hører man snakk om en viss Heizi-Eibib. Denne skal ha vært død, begravet og igjen ha stått opp.  Overalt i landet ser man hans stein-hauger eller graver. Overalt skal han ligge begravet. De gamle kastet en stein eller busk på haugen og sa : “Heizi-Eibib, hjelp meg !” eller  “dette gir jeg deg, gi meg nå lykke, vilt” osv. Historien løser seg opp i alskens smuss : Han har en kone og har fått flere barn med svært skitne neser osv. Har også denne historien vært en stråle av lys, som skinner i mørket, så er den ikke det mer, og mørket har ikke begrepet dette. Nå lar det seg ikke trekke noen parallell mellom det uhellige og det hellige, som David sier : Du vil ikke la ham se “die Verwesung”.

Om deres språk kan jeg ikke si så mye her.

– 29 –

Klikk-lydene blir slått med tungen. Det er fire slike lyder. Den første ovenfra, lik et piskeslag, den andre som en kork som trekkes ut av flasken. Den tredje formes i munnviken, som når man smatter på hesten; den fjerde mot tennene og ligner  lyden ved ergrelse eller forstyrrelse. Hottentott eller namaqua-språket inneholder en mengde nesten likelydende ord, som imidlertid er svært ulike i betydning, f.eks. ou (lysere, dypere og midlere betoning), så ou med klikkbetoning og ren, videre ougjennom nesen og endelig ou uttalt lengre eller kortere. Vi skiller i ortografien,altså, mellom  : 

men uttalen er omtrent den samme og betydningen så forskjellig som blod, slange, meldugg, å være redd, skyte, vente osv. De skiller – såvel når det gjelder mennesker som når det gjelder dyr –  kjønn ikke bare i entall og flertall første person, annen person og tredje person, men også om jeg i flertall holder utenfor bare hankjønn eller alle eller noen; på samme måten med hunkjønn og “communis”. Også om jeg mener to hankjønn eller to hunkjønn eller “dual communis” må tas hensyn til. Når jeg derfor på hottentott-språket sier “vi”, så må jeg nøye skille mellom 12 ulike “vi”. Betoningen skjer gjennom oversettingen av setningen og så har vi 24 ulike former for “vi” og av “dere” og “de” halvparten. Bøker og bokstaver kjenner de ikke. Sanger har de tidligere ikke sunget, bare “skreket”. Nå kan flere synge og noen kan lese.

– 30 –

Den som vil unngå klikklyd, snakker tull, og istedet for ” vi skal gå” blir det “i kal å”. Den som vil fjerne dette, kjenner ikke sin begrensning og vanens makt; den skal heller først forsøke å utrydde platt-tysk. Vi snakker om Namaqualand !

Et vilt, øde land og folk ! vil du si. Her står imidlertid den arme misjonær. Han må forsøke å glemme hvorfra han kom. Slik sto jeg ensom i 5 lange år. Det arme landet ser på deg med nesten hånende blikk. Forbannelsen : “Forbannet være jorden for din skyld, menneske “! ligger framfor så åpent og grelt; er ikke dekket og smykket av roser og blomster. Betrakter du folket, hvilken kløft er det ikke mellom deg selv og dem. Hvordan skal du nærme deg ham ? Dine ideer forstår de ikke; ditt land kjenner de ikke; at du må utholde noe, kjenner de ikke på; hva du ønsker, begriper de ikke. Nå trykker også heten deg ned til ånd, sjel og legeme. Det er å være misjonær !  – Men glem ikke, “ørkenen skal blomstre”, “jeg vil tale vennlig til deg”, sier Herren.

“Unverzagt und ohne Grauen, Muss ein Christ, wo er ist, Stets sich lassen schauen”.

Men før vi går til det tunge arbeid, kan vi jo synge fra den 146. salme : ” Herren gir mat til dem som sulter, og løser dem som er bundet. Herren åpner blindes øyne og reiser de nedbøyde opp”.

– 31 –

Er ist Herr und Gott und König, Er regieret ewiglich.

Lieber, sei ihm unterthänig, Freue mit den Kindern dich;

Ja, so lang ich leb und bin, Dank, anbet und preis ich ihn !

III. Mitt misjonsarbeid blant folket.

Arbeidet er tungt, det skal ikke nektes, men man må heller ikke glemme hva en misjonær er. “Dere skal være mine vitner” – sa Herren. Han selv er Livet og gir Livet. Borte fra ham er kun død og den som skal bli levende, må få Livet fra ham.

Det gleder meg å vite, og selv ha erfart, at Kristi evangelium er en Guds kraft som saliggjør alle som tror (Rom. 1,16). Guds kjærlighet blir utgydt i hjertene ved den Hellige Ånd (Rom. 5,5). Han sa : “Meg er gitt all makt” og lovet å sende Ånden som vil straffe verden for synden (Joh. 16,7-8). “Når trøsteren (talsmannen) kommer”, lovet han, “da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne”. (Joh. 15, 26-27).

“Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28,20). Ja, hvem skal ellers gå til hedningene ? Hvem skal bringe fra død til liv ? Hvem skal overbevise om synd, der man ikke engang kjenner ordet synd ? Nei, uten den Hellige Ånd kan vi, minst av alt blant hedningene, ingenting få i gang; “Men trøsteren, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt” (Joh, 14,25).

– 32 –

Disse har syndet uten loven, de må, som alle mennesker som blir frelst,  bli frelst uten loven. Det er min overbevisning at

“lov og evangelium er begge Guds gaver, som vi i vår kristendom alltid har bruk for;

dog blir det en stor forskjell, som bare et slikt øye ser, som Guds Ånd har opplyst”.

Loven er ikke imot Guds løfter. Langt ifra ! Og når det var gitt en lov som kunne gjøre levende, så kommer rettferdigheten sannelig av loven (Gal. 3,21). Men nå finnes kun ett evangelium som gir Liv. Av loven kommer kun syndserkjennelsen og det er ikke liv.

Fortapelsens tjeneste (2. Kor. 3) står ikke på noen måte på like fot med evangeliets og Åndens tjeneste (v.6). Misjonæren må la seg fylle av Guds nåde og kraft, mer enn med vise ord og den menneskelige visdoms fornuftsord (1. Kor. 2,4).  Det er å søke hans beredelse, mer enn tema og enkeltdeler. Å slå ihjel med ord nytter ikke. “Ordet jeg har talt er ånd og er liv” (Joh. 6,63).

Helvetes flamme varmer ikke de arme hottentott-hjerter, men den som brenner i Kristi hjerte. Ikke mine rop, men heller hans taushet, slik det forkynnes :  “Han tidde og opplot ikke sin munn, da han ofret seg selv” – åpner mine døve ører. Og når jeg blir spurt hvordan slike gjerninger virker blant hottentottene, om det er gjennom loven

– 33 –

eller gjennom Ånden og troens forkynnelse (Gal. 3,5), så vil jeg uten betenkning svare ja på det siste og bekrefte : sannelig ! “Det er Ånden som gjør levende (Joh. 6,63).

Heller ikke våger misjonæren å forkynne tomme ord om bot og tro, men forkynner bot og tro inn i deres hjerter.  Ikke overgi troen med den ene hånden og ta den tilbake med den andre. Nei, i svakhet og i frykt og beven kan det skje, men med Ånds og krafts bevis. Troen består på grunnlag av Guds kraft ( 1. Kor. 2,3-5; Rom. 1,17).

Er barnet født, er alle menneskets egenskaper til stede (Joh.1,13) og også forblindede hedninger som intet har visst om loven, beviser gjennom sin vandel at Gud har inngått den nye pakt med dem (Hebr. 10,16). Misjonæren kan ikke spenne hestene bak vognen, men foran; ikke stige opp til Gud fra jorden til det uendelige lys, men fra oven ned til syndere som har Guds hjertelige medlidenhet. De må te seg for ham den eneste som kan skue Gud og som selv kunne si : “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh. 14,9). Han har beredt seg pris fra de umyndiges munn. “Jeg priser deg, Far”, ropte han med stor glede “at du har åpenbaret dette for enfoldige. Ja, Far, for dette var din gode vilje” (Matt.11, 25-26).

Misjonæren må med forbarmelsens armer omslutte alt, og som ut i det blå forkynne Guds nåde,

– 34 –

under den faste forutsetning : alle kan bli frelst, alle har syndet og ligger under syndens forbannelse. Det forkynner jeg også dem, at så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn for oss. “Frykt ikke”, (ta ‘ou!) dette “300mal” dyrebare bibelord sier jeg dem flittig; “om dine synder er røde som purpur, skal de bli hvite som sne, og om du vandrer som i en tåke, så skal du ikke gå deg vill. Jeg tilgir deg dine overtredelser for min skyld og vil glemme dem og ikke minnes dem mere, sier Herren. Frykt ikke : Jeg har forløst deg”.

Han trenger ikke gjøre mere, han har gjort alt ferdig. Vi glemmer sannelig ikke å vitne mot deres synder (ikke overbevise om synd). “Jeg vet at dere har prisgitt deres gamle foreldre de ville dyr, dere har tatt livet av barn, har mishandlet og drept hverandre osv. men frykt ikke osv. – her er nåde å få, her er barmhjertighet å finne, kom og finn hvile ved deres Frelser’s bryst”. Slik nøder vi og tilbyr Guds nåde (“tigger” ikke) : “La dere forlike med Gud”.

Om tiden tillater det, ville jeg gjerne at dere hører en tale til buskmennene, altså de aller usleste. Vår prediken er katekisasjon. “Der over skyene bor Jesus”, omtrent slik kan jeg begynne en tale. “Han har en far. Begge elsker oss. Under oss finnes helvetet (en stor ild). Den onde djevel befinner seg der, slik som jeg nå lar denne steinen ligge i flammene (om kvelden ved bålet). Han hater oss, og tenker ikke på annet dag og natt, enn hvordan han kan forføre oss.

– 35 –

Jesus, der oppe, vil gjerne hjelpe oss. Han talte med sin Fader og sa at han ønsket å gjeste oss mennesker. Faderen sa (omtrent som dette) : “Dra avsted, mitt hjertes dyrebare skatt og vær deres redning”. “Lid for dem den bitre død, og la dem så leve med deg”.

Han kom ikke i den herlighet han hadde, ellers ville vi ta avstand fra ham, slik som dere, når dere hører at det kommer mennesker, da tar dere til flukten, eller dere skyter, når dere fylles av redsel. Han ble oss derfor lik, et menneske som oss.

“I det skjulte styrte han sitt velde. Han kom i en fattig skikkelse, djevelen ville ta makt over ham”. Det han sa han skulle lide for vår skyld, det led han, og åpnet ikke sin munn. Han truet ikke når han led, slik som vi, nei, han var som lammet. Du har sett et lam bli slaktet ; det skriker ikke, slik som andre dyr. Da alt var fullbragt og han var død, dro han ned til djevelen i dødsriket, tok fra ham all makt og sa : Nå tilhører menneskene meg og du får ikke røre noen av dem, de som jeg ikke overgir til deg. Vokt deg ! Og han stod opp av graven igjen, og fortalte sine venner at alt nå var ferdig, og at han nå dro til sin Fader i himmelen.

Jeg har all makt, sa han, frykt ikke. Faderen elsker kun meg og jeg har med mitt offer gjenopprettet freden. Den som elsker meg, elsker også min Fader og vil bli elsket av meg og min Fader. Jeg vil siden ta dere til meg, sa han. Han for opp til sin Fader og vår Fader. De så ham fare opp. Nå vil vi elske ham, som har elsket oss først. Vi vil ikke lenger slå ihjel, lyve, stjele osv.

– 36 –

Det ønsker djevelen, ikke Jesus. Be til ham, så gir han deg liv og glede. Han ser deg til enhver tid, du ser ham ikke; slik du ikke kun se oss da vi ankom, men vi så deg. Nå – “hva mener du om Jesus ” ?

Forskjellig vil svarene være, men ikke sjelden lyser det noe himmelsk ut av deres øyne når de hører det glade budskap om syndstilgivelse og nåde fra Gud ved Jesus Kristus.  Amma ‘gai! amma ‘gai! høres undertiden mens budskapet lyder (sannelig godt, sannelig skjønt og herlig !).

Glimter nå lyset i deres formørkede hjerter, så skaper det snart en endring; derav uttrykket : “to hjerter”, “to ånder”. “Jeg takker Gud for at jeg nå har to sinn”. De uttrykker seg på sin måte og man må lære å forstå dette språk : ” Først var det en tanke hos meg, som om jeg måtte utføre dette, men da jeg bad , da skilte tankene seg fra hverandre (med de to pekefingrene illustrerte Petrus for meg denne innvendige kamp) og jeg merket at det var djevelen’s innskytelse ” (å drepe meg og besverge Jesus).

Om jeg gjennom vitnesbyrdet vakte fornemmelsen hos dem : “at Jesus for min skyld har lidd, og det har jeg aldri tidligere visst noe om” – så gleder jeg meg og vet at denne innsikt og denne tro er min egen salighet. Ytringer fra dem har vært : “hvem skulle ikke bestandig tenke på Jesus ?” (fru Omkyk).

“Jeg føler at nåden kun er til stede på hjertets ene side, for synden er hugget løs derfra,

– 37 –

som med et brekkjern” (Petrus). “Nå forstår jeg at det ikke er for ingenting at misjonærene går en slik dødsvei for vår skyld” (Maria). “Når jeg tenker på hva Jesus har gjort for meg, så kjenner jeg på begge deler, både glede og smerte” (Piet Spanjer).  Ja, når de også gav til kjenne sin glede overfor meg, at Jesus bar deres synder, og etterpå for meg ikke kunne angi noen spesielle synder, så forstyrret ikke dette meg i min glede. Nåde og erkjennelse er to sider av det samme, hvor vel de kunne gå hånd i hånd.

“Når man lærer Jesus å kjenne, så blekner faktisk broder – og den kjærlighet man har til sine og de nær en” (Petrus). “Jeg er så liten – så liten som et lite barn. Jesus gir meg med en liten teskje, men allikevel nok. Jeg tenkte tidligere at jeg var den viseste blant mine frender” (Saul. Det er han riktignok også og de hersker som kjent over de yngre).  “Jeg blir tilbake !”   Jeg lå lik en stein i vannet, alt gikk imot, ingen unnskyldninger, engstelig”. Alt syntes meg rett, det jeg hadde gjort, allikevel står alt opp mot meg og anklager meg”;

dette er uttrykk de bruker. To beviser på Guds herlige nåde og store barmhjertighet vil jeg tilføye. Kordom fortalte : “Om natten våknet jeg og satte meg til å røyke. Da var det som en stemme sa til meg : Er det nå tid for å røyke ? Nå er det ikke tid til å røyke (tidligere viltvoksende hamp, nå tobakk, ut av et bein eller liten steinpipe), nå er det tid for å be, for nå er jeg deg nær. Jeg la bort pipen og begynte å be. Da ble det så liflig for meg og jeg tenkte : kommer det dithen at de så gjerne ber,

– 38 –

da de opplever slik glede !? Ja, hva kommer det av, tenkte jeg; Jesus kaller oss alle, og vi tar ikke alle imot. Etterpå ble hornet blåst til kirke, og da jeg kom inn i kirken, hørte jeg igjen disse ord : “Jesus kaller dere : Kom til meg” osv.

En annen gang satt samme mann og arbeidet med sitt gevær, mistet to skruer og kunne ikke finne dem igjen i sanden, noe som gjorde ham ergerlig. Det falt ham inn at han skulle be. “Da var det, fortalte han, som en stemme sa til meg : “Ja, du er nå bedrøvet over de skruene du ikke finner. Du tenker ikke på at uten meg kan du ingen ting gjøre, men du skulle vite at uten meg kan du inter gjøre, og at jeg vet alt – der ligger de !” Det var som om han var vist stedet. Han fant dem også der.

Nathanaels omvendelse (han ble døpt med det navnet) viser oss også tydelig Guds nådeverk i hans hjerte. Historien er i vesentlig grad som følger : “Først var jeg dum. Jeg gikk til kirke slik de andre gjorde, men jeg skjønte ingen ting.  Når de bad, bad jeg også, og der hvor de knelte ned (ofte på sitt ansikt), jeg gjorde det samme, og det som den ved siden av meg bad (høyt, kanskje siden man hører oss be høyt i kirken), det bad jeg også. Når denne sa amen, sa jeg også amen, og når denne reiste seg, gjorde jeg det og. Jeg forstod imidlertid ikke hva jeg gjorde. Slik var det for meg lenge. Engang da jeg gjette, begynte jeg å gråte og forstod ikke hva det var med meg. Jeg gråt da jeg

– 39 –

gikk hjemover; jeg gråt hjemme og ingen kunne si meg hva det var. Da var det som om en stemme sa til meg : Ja, du har ennå ikke spurt meg hva som feiler deg, jeg kunne fortelle deg hva det er. Da bad jeg til Jesus at han måtte vise meg det. Og da ble det klart for meg. Det forekom meg at jeg tidligere ikke hadde rett kjent meg selv. Jeg mente at jeg var et godt menneske og at ingen kunne si noe vondt om meg; men nå så jeg at jeg var et ondt menneske, stolt og ulydig, at jeg hadde brukt stygge ord osv. Da ble jeg fylt av redsel, jeg bad om at Jesus igjen måtte gi meg fred og da så jeg hvorfor Jesus måtte dø; da forsto jeg sammenhengen. Nå måtte jeg la meg døpe, slik som de andre”.

Og hva skal jeg mer si ? Tiden vil bare bli så alt for kort, om jeg skulle fortelle om mine Gideon, Jephta, David osv, slik det står i Hebr. 11,32. Når de nå ved Guds nåde er kommet til liv, da melder de seg, lar det bli kjent og ber om dåp, da først kan jeg gjøre forsøk (i abstrakt betydning) å tilveiebringe en erkjennelse.

Jeg går da igjennom min Katekismus med dem. Den består av 6, 10 og 4 stykker. Det 6. stykke er fra Hebr. 6,1-2, om bot, tro, dåp, håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og om den evige dom. Det de allerede har tatt imot må man ikke igjen ta fra dem gjennom denne undervisning, men heller bekrefte og stadfeste : “Du tror !” , “Det er bot !”Noe på samme måte som den tro herre og mester i Joh. 14 :”Dere tror på Gud”.

– 40 –

“Dit jeg går, vet dere, og veien kjenner dere også !”, “Fra nå av kjenner dere Faderen og har sett ham”, selv om de sier, vi vet ikke, vis oss !” De hadde mer enn de visste, slik det gjelder mange.

Det 10. stykke er tatt ut fra den 2. trosartikkel : unnfanget, født, lidd, død, begravet, (så 5 videre trinn) : faret ned til dødsriket, oppstått, fart opp til himmelen, sitter ved Guds, den almektiges høyre side, skal komme igjen. Jeg er glad for at våre fingre er innrettet så likt den 2. trosartikkel; fordi når man med tommelen begynner med “unnfanget”, så blir pekefingeren “Maria”, den tredje finger blir “den store konge Pontius Pilatus, den fjerde og femte “død” og “begravet”. Nå begynner det på den andre hånden med lillefingeren, som er lavest, det blir også “for ned”, den andre er noe høyere, det er “oppstått”, den tredje er mye høyere, det er “for opp til himmelen”, den fjerde er igjen noe lavere, som om man må sette seg igjen, det er “sitter ved Guds, den almektiges høyre hånd”, og den siste er : “kommer igjen”. Når det etter noen uker sitter tilstrekkelig, så må de gi meg forklaringen på fingrene når jeg begynner med tommelen : “hvilke er dette ?” – Svar : “Det er at den Herre Jesus for min skyld har blitt menneske; han var Gud fra evighet, og vil for alltid være”.  – “Denne ?” – “At Herren Jesus er født for min skyld !” – “Denne ?” – “At han har lidd for min skyld og blitt korsfestet !” – “Denne ?”  –  “Død for min skyld !”

– 41 –

– “Denne ?” – “Begravet for min skyld”.  – “Nå denne hånden ! Hva er denne ?”  – “At Herren Jesus for min skyld for ned til dødsriket, og har fratatt djevelen all makt”.  – “Denne ?” – “At Jesus er oppstått for meg !” – “Denne ?”  – “Fart opp til Himmelen for min skyld !”  – “Så denne ?” –  “Sitter ved Faderens side for min skyld og tenker på meg”. –  “Og ?”  – “Skal komme igjen for min skyld”.

“Gjennom dette kan dere de 10 store undere som Jesus har utført for deres skyld. Kjenner du deg nede, så se på dine 10 fingre. Så forbli nå, slik som den første menighet, i apostlenes lære (som jeg har undervist dere) , i fellesskapet ( trekk dere ikke så langt avsted fra hverandre), i brødsbrytelsen og i bønnen,” Ap. gj. 2,42.

Nå kan de i tillegg ca 50 sanger. I lesning fra Lukas evangeliet, deres eneste bok, og i bibelhistorie, kan det hende at deres kunnskap ikke er så stor.

De første blant dem, Petrus, Saul, Maria og Martha, måtte jeg overhøre selv; men det ville for hvem som helst vært håndgripelig, at disse ved tidspunktet for deres dåpsdag hadde mottatt en fylde av den Hellige Ånd, især bakefter den påfølgende nattverd. Maria sa ved den anledningen  : “Jeg forstår nå at jeg kun skal lite på Herren”. Saul : Guds nåde er så stor som har bevart meg til og spart meg en slik velsignelse”. Petrus : “Guds øye er så stort og ser alt og det gjør at vi får vår del også ser og erkjenner” (i ditt lys ser vi lys).

Vi var i sannhet salige. Da jeg forklarte for dem 1, Joh. 3,1-2 : “Nå er vi Guds barn” og særlig betonte “barn” som slike som ikke kunne gjøre seg rene og hjelpe seg selv, og da sa til dem at vi skulle se på oss selv på samme måte

– 42 –

og ikke som store barn, så lo de av fryd og deres ansikt skinte. De var sterkt truffet av Kristi kjærlighet og vårt tema var : Av nåde er vi frelst. Man må tilgi meg når jeg her glemmer meg. Man taler jo så gjerne om sine kjære barn.

Seinere, da menigheten vokste, måtte de selv ta del ved medlemsopptak, som de måtte ved utelukkelser. Den som levde et rent liv og som viste oppriktig ønske om å bli døpt, ble ikke vist bort. Mange av de beste menneskene ble omvendt, deres barn ble døpt og nå talte min menighet 700 mennesker. At de vokste i kjennskap og i nåde, om det jeg gi flere gledelige bevis, når det ikke oppholder oss for lenge.

Maria : “Jeg lå foran min hytte og talte med Jesus. Da forekom det meg som om en stemme sa hadde sagt til meg : Er du Guds barn, hvorfor ligger du da her ? Gå ut på marken og be. Da tenkte jeg at det kan ikke komme fra Jesus, for jeg ligger jo her og taler med ham, og skulle han da si : Gå avsted fra meg her og tal med meg i det fri ? Jeg ble liggende.”. (Vi talte om fristelser av enhver art).

Petrus trodde engang at djevelen hadde holdt opp å sette ham på prøve; men etter en lang stund så han igjen mørk ut. Jeg spurte ham om det var bedrøvelse over de 6 hester som han hadde mistet ? Hvorpå han lo høyt og sa : “Det tullet ! Nei det er noe helt annet; jeg kommer til kirken og går igjen ut like fattig som da jeg kom inn; ingen ting treffer meg og stikker meg mer”. Jeg trøstet ham da igjen.

(Gjerrige er de som regel ikke).

– 43 –

Maria mente en annen gang, at hun fortrøstet seg for mye på Herren. Jeg lot henne vite hvordan hun skulle svare dem som våget å trekke henne bort  fra sin herre. Hun ville gjerne gi sine barn inn med teskje om Guds nåde i slike liflige stunder da det var mulig.

En annen Maria erklærte at hun somme stunder fikk altfor mye for seg alene. Hun måtte da gi det videre. Da to av dem, Plaatje og Saul, var på jakt og ble foruroliget av løver, sa Saul til Plaatje at det var Jesu løver og at de ikke kunne foreta seg noe uten ham. Maria ville gjerne kjenne en slik kjærlighet til Jesus som han hadde til henne, at han var kommet hit til denne jord for henne, men hadde ikke en slik kjærlighet.

“Når jeg dør”, sa hun en annen gang, “må dere synge : Salig er de, som i jordelivet har hatt Jakobs Gud til hjelper” osv.  Dødsfrykten så jeg svinne med kjennskap til Herren, og kjærligheten til ham og til oss tiltok.

Derfor ville de ikke tillate at jeg i den varme tiden skulle dra til Kolonien med okser, da jeg i 1846 ville la trykke Lukas-evangeliet i Kappstaden; jeg ville måtte utstå for mye varme og tørst. De lot meg dra med oksevogn. I Oranjefloden var vi nær ved å drukne. Jeg spurte dem om de ikke var redde; men de sa (3 barn og 2 voksne) at de ikke var redde, da jeg var sammen med dem. At de ikke var redde kunne jeg se, for de lo, mens jeg var livredd.

I fristelser til det onde manglet det dessverre ikke hos dem. Petrus drømte at han igjen drakk øl (en svært berusende honningdrikk);

– 44 –

Satan hadde forført ham og sagt at det var lenge før Kristus kom igjen; han skulle ta livet av meg og bli lik Judas. Maria hadde stridd med Herren og ville gjerne ha det til, at Jesus kalte henne med hennes navn, fordi hun ble fristet til synd : andre hadde også begått synd og hadde allikevel fått nåde, het det. Hun fikk trøst, som om det ble sagt til henne : “Lar du deg så lett bevege ?”

Frederika overvandt først et skammelig menneske på denne måten : Hun viste ham sin ABC-bok og sa : “der står det : du skal ikke begå synd” – men dessverre, hun falt seinere i synd, slik mange andre. Men Herren er mektig til å hente henne tilbake. Til å begynne med hadde hun å stride med drømmer og syner og ble så beveget av dette at hun ble henfallen og skrek. Jeg anbefalte naturligvis Guds ord framfor drømmer, og det å være stille framfor syner. Men Herren forblir herre, mens vi kun er ringe tjenere.

Kristendommen står høyt i ære hos dem; men allikevel har de mye de må fornekte, f.eks. deres drikking, deres flerkoneri osv. Det fantes mye å kjempe mot, før det mest ubehagelige var ryddet bort, og det gjaldt til visse tider også da å holde fast ved det rette og stå fast og heller miste sitt liv, enn å vike unna, der man er sikker i sin sak innfor Gud. Siden kan man ordne ting på en rolig måte.

Deres land er, som jeg allerede har nevnt, uegnet til å holde seg samlet, og selv vil de helst ikke være samlet. En fast menighet eller en by kan derfor knapt formes, så lenge naturen er som den er og det ikke til et slikt formål skjer spesielle

– 45 –

menneske- eller Gud-skapte ting. Og slik som folket er, slik er også namaqua-menigheten. De kan i dag være 100 mennesker samlet, i morgen bare 3 eller 4, i dag samlet, i morgen spredt blant 50 ulike grupper, her er ikke himmelriket å ligne med kvinnen som blandet surdeigen i 3 mål mel, til alt var gjennomsyret, men heller lik kvinnen som blandet surdeigen med 100 mål mais og havre. Det finnes her lutter reisende fra negerland som blir døpt i et tilgjengelig vann på reisen eller et tilfeldig sted. Det glade håp har vi gjennom Guds barmhjertighet, såvel som gjennom den erfaring at det allikevel ikke er forgjeves, og at de døpte såkorn på et eller annet vis og på et eller annet sted igjen gror og bærer frukt, når de med vinden blir ført ut i verden.

“Herrens hånd er ikke for kort til å hjelpe”, tenkte jeg. Er det ikke mulig av dette folk å skape et stort, lærd og ansett folk, så kan det allikevel bli til et troende folk gjennom Guds nåde. Har ikke Gud både skapt fattig og rik ? Og hva er i grunnen Egyptens glinsende usselhet i det store og hele ? Forsmekter ikke tre firedeler av den siviliserte verden ? Gud har ikke sagt at hottentottene skal bli et herrefolk. Men la dem forbli hyrder. Bodde ikke Abraham i hytter og Israel i Gosen ? Om de også var så elendige, slik som Lasarus foran den rike mannens dør, så ukultivert, full av sår : hva gjør det, når englene som bærer dem avsted

– 46 –

ikke skjemmes ? Om de ikke bor så permanent som oss, bor de allikevel like behagelig, bare på en enklere måte. Deres klær er heller dårlige, deres levemåte er fattig og smålig, men dermed har de også mindre mindre arbeid og sorger, og de går heller ikke til grunne som folk som opplever et høyere fall.

Ulykkelig er de om de ikke kan klare seg med det de har. Lykkelige er de så lenge de forblir slik de er i kjødet, så lenge sjelen blir helliget og når en trofast misjonær leder dem. Når de har utsett seg ørkenen, en trang hytte som kan gi varme og husly og for øvrig er så hjertelig vel tilfreds med den enkleste bekvemmelighet, som ingen fyrste eller konge : hvorfor vil man da lokke dem inn i en annen stand og dermed berede dem for alvorlige laster !

De skulle forbli gjetere. Og når du ikke forstyrrer dem, så er de lykkeliger på jorden enn du. Ta ikke fra dem selv halmstrået, ellers forstyrrer du. Sett dem ikke på en stol, for da blir de plaget av røyken og de sitter ubehagelig. Ikke utvid døråpingen, for da hindrer vinden dem. Et annet hus som er mer egnet til å ta med seg kan du ikke skaffe dem, og la det derfor være med forbedringer.

Men lær dem å tro, å elske og håpe, det gjør alle forhold mer bekvemt for dem. Men lær dem litt renslighet; det vil ikke skade dem. Lær dem gjennom Guds makt å bli bevart fra synd, så vil de ikke begå synd, selv om ikke klostermurer skiller dem og gjør hvert hus til kirke og skole, det er noe de elsker.

Det hele vil riktignok ikke vinne stor anseelse. Det vil skyte opp slik som et skudd av tørr jord, men

– 47 –

Herrens herlighet vil lyse desto sterkere for et rettferdig folk som skikker seg i tiden, som er glad i håpet og vedholdende i bønnen, og som ikke holder seg selv for vis (Rom. 12, 11-21).

Slik det står i sangen av Terstegen :

“Schmückt euer Herz auf’s Beste – Sonst weder Leib noch Haus; Wir sind hier fremde Gäste – Und ziehen bald hinaus.

Gemach bringt Ungemach; Ein Pilger muss sich schicken, Sich dulden und sich bücken – Den kurzen Pilgertag”.

Hvor mange norske bønder lever ikke mer fromt og salig enn mange fromme engelske gentlemen !

Josef gjorde det riktige : han innsatte ikke sine brødre i høye stillinger i Egypten, men lot dem forbli i sin stand i og omkring Gosen. Det gamle var også bedre enn alle forbedringer ville ha vært. Herren har lovet at han vil holde seg til dette : “Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og satt dere ti å gå ut og bære frukt, en frukt som varer”.

Kommer du til meg og spør om hvor min menighet er, så vil jeg måtte vise deg til den hele verden. Men det er en frukt som varer.

Menigheten i Bethanien og Neu-Holsteinburg teller 140 voksne (50 menn og 90 kvinner), 226 barn (117 gutter og 107 jenter), 17 som er opptatt på nytt, til sammen 383 døpte(av dem 173 nattverds-gjester) og 119 par ekteviet. Menigheten i Guldbrandsdalen teller 126 voksne (48 menn,

– 48 –

78 kvinner),  221 barn ( 102 gutter, 119 jenter), 30 opptatt på nytt, til sammen 377 døpte (av dem 172 nattverds-gjester), 47 par ekteviet. I alt til sammen 760 døpte ( av dem 345 nattverdsgjester), 166 par ekteviet.

Jeg vil gjøre mitt beste for at de kan være og bestå. Herren gav meg mange eldre, ærverdige folk som jeg kan fordele i de forskjellige hus som eldste og diakonisser, når de må trekke videre av mangel på gras og vann.

Med nasjonale hjelpere og skolehjelpere forsøker jeg også å komme dem til hjelp. Kirker bygger de selv. Min eldste Tibot har allerede bygget 10 (de er riktignok ganske enkle). Disse eldste kan forkynne, de kan utelukke mennesker fra menigheten som ikke ter seg, og med sin undervisning i den lille katekismen gå de så langt de kan etter hva de har lært og sett hos meg. Nå er ikke disse eldste de fremste i forstand, men allikevel gode forstandere da de forstår hjertets verk og troens liv.

Tibot sa en gang til meg : “jeg er så glad i sangen :

“Neger, Moor en indiaan bidden ook den Heiland aan”. (overs. neger, maurer og indianer tilber også Frelseren)

Da jeg lot ham forklare meg, sa han : “Neger” kommer av laag, leger (niedrig), moor (mente han) er mordenaar (Mörder) og indiaan er “einde aan” – de som bor på den andre siden av kloden. Forklaringen hans var riktignok ganske uriktig, men allikevel god og rikholdig. Man bør imidlertid ikke tenke for ringe

– 49 –

om disse kjære eldste. Jeg hørte mange prekener av dem, som var mye bedre enn mine egne.  “Hvorfor er misjonæren kommet hit til oss ?”  – spurte Jakob Lommert  på hottentott-språket; “ønsker han å ta vårt kveg osv ?  Ser dere ikke at han bare bringer oss det glade budskap ? Han eier jo ingen ting, han har ikke folket sitt her, ingen venn, ingen hustru, ingen hund, han har ingen ting”.

Og han forkynte dem om Guds kjærlighet, som han selv hadde erfart. En annen talte fantastisk over Joh, 3:17. Han feilet imidlertid et lite øyeblikk i det at han leste galt, at Gud ikke hadde sendt sin sønn til verden. Han merket imidlertid ganske snart det som fulgte etterpå og grep an ettersatsen med desto mer fynd og kraft : “ikke for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham”.

— Tibot lot en menighetshjelper lese i Lukas-evangeliet om fariseeren og tolleren; etter det reiste han seg ærverdig, spurte menigheten om de hadde lagt merke til om denne fariseer hadde beklaget seg over sine egne synder ? “Nei !”  – “Det har heller ikke jeg”. Han fortalte da hvordan man må te seg for som tolleren å gå rettferdiggjort hjem til sitt hus osv.

På en pinsedag spurte jeg hva de “skilte tunger” vel skulle bety ? En av de tilstedeværende mente at det betød “misjonær og tolk” i samme person, en annen mente “tro og kjærlighet”, en tredje mente “den brede og smale vei”. Maria kunne ikke forstå på langfredag, at jødene var så forblindet at selv hedningene utbrøt : “Sannelig, denne var Guds sønn !” og spurte om Gud hadde blindet deres øyne ? Jeg leste for dem som svar fra Jes. 6:3 og 10. Dirk gav en original forklaring på erklæringen

– 50 –

i avsnittet i Timoteus-brevet at “men hun skal bli frelst igjennom sin barnefødsel” (1. Tim. 2:15). Han sa : “Det er Eva. Hun fikk løftet om Messias, og hun og vi alle er blitt frelst gjennom denne barnefødsel”.

På denne måten består altså menigheten, selv om den ikke består gjennom meg. De står allikevel under en like så god oppsikt som om jeg var til stede og består som del av kirkeregimentet.

Gjennom prøvelser blir de bevart fra å bli overmette og blir holdt i hunger og tørst etter rettferdighet. Når jeg så kommer på besøk, så er mye på forhånd blitt forberedt. Mitt eget hus er i Bethanien, bygget med egne hender av kumøkk og tidligere ble det satt i stand av Schmelen; men jeg er sjelden der.

Guldbrandsdalen besøkte jeg i april i fjor (1846) , og dro derfra på reisen hit. Og hva var det for meg å gjøre der ?  1) innbydelse ved hjelp av hornet til dem som hadde ønske om dåp, og til å undervise dem som kom. 2) Å døpe de døptes barn, som i mitt fravær var kommet til verden og ved denne anledning å tale om nødvendigheten av gjenfødelse gjennom vann og Ånd. 3) Å prøve de voksne døpte forut for nattverden, utelukke, gjenoppta i menigheten osv.; overlate og meddele dem mine råd; fremholde og hjelpe med å fatte menighetens eiendommelige lover; 4) utdele nattverden. 5) oppta i menigheten dem som er undervist og prøvet. 6) undervise barn og konfirmere dem. 7) gi råd og hjelpe overalt, holde kirke og skole eller la holde, glede, straffe, oppmuntre, rose, kritisere, aldri vike unna

– 51 –

når det gjelder sannheten, spise – når det er noen der som skylder meg en sau eller lignende for ting som er lånt, ellers drikke melk, som de ellers vil la gå tapt, når det er nok av det og endelig arbeide med noe for hånden – og så til slutt sove fredelig.

På slike besøk til dem kommer jeg som til mine egne, og mine egne opptar meg med stor glede. O, herre Jesus ! Vi har det ofte bedre her enn du selv hadde det. Herlig er det undertiden å ankomme om kvelden og fornemme lovsangen fra kveldsmøtet som er i ferd med å avsluttes eller fra hyttene deres.

En usigelig glede opplevde jeg en gang, da jeg kom tilbake fra en reise til Kolonien (Kapp) (1843) og ble mottatt med jubel. Slik glede opplever man ikke alltid. På reisen dithen opplever man ofte stor nød  med hester og okser ( hestene må man fra november til juni sende til steder som er høyereliggende eller til kysten, ellers kreperer de), med hete og kulde, med tørke og væte, med “Langweile” og “haakjesdornen”.

Disse støter man ofte på forskjellige steder. Man kaller dem også “wacht een beetje” (vent litt), ettersom de har dobbelte torner, den ene med spisser og den andre med haker. Kommer man borti disse, kommer man seg ikke så lett løs igjen, men vikler seg heller enda mer inn. De står der som sanne ørkenens forkynnere, og som et motto for Namaqualand. Noen okser oppfører seg så uhøflig og løper med sin rytter rett inn i disse tornebusker. Oksen kommer greit igjennom under buskens utbredte krone, men mannen blir hengende der. En av disse okser kastet meg om kvelden inn i en slik busk, og jeg fikk hendene

– 52 –

fulle med disse små spisstorner. Da sang jeg igjen : “Dann wird Leiden und Verdruss (ergrelse) liegen unter unsern Fuss”. Oksen stod ikke langt unna og kikket på, som om den ikke hadde gjort noe som helst. Ofte heter det også :

“Wir wollen hier der Heimat zu in Hitze und in Wind; o lieber Heiland, hilf uns du, so oft wir müde sind!”

Ofte gråter man også litt og ville heller være kommet hjem fremfor i denne tornedal, blant ville dyr, slanger og skorpioner, i regn, kulde og hete. Jeg kan imidlertid aldri glemme de små blå blomstene blant den tornekledte kalkstein, og som her og der kommer til syne mellom disse “wacht een beetje”-torner.

“Så står framfor deg hedningeverden, en ørkenaktig og forbrennt mark, lik “ausgestoch’nen Rasen””;

men man finner også himmelblå blomster der, plantet der av Gud til sin ære og vår glede.

“Ich von Gottes Gnade, die mir gegeben ist, habe den Grund weiter gelegt, als ein weiser Baumeister; ein anderer bauet darauf. Ein jeglicher aber seher zu, wie er darauf baue”. (1. Kor. 3:10)

“Was macht das dürre Land zur Au’, Die, reich getränkt von Himmelsthau, In vollen Saaten wallet ?                                                                                                                                   Steigt auf, Gebete, fort und fort, Dass ihr im Heidenlande dort Als Segen niederfallet !        Was betend hier die Christen sä’n, Wird dort als Ernte aufersteh’n”.

Javel : “Dere er den utvalgte slekt”, til hva, det vet dere. Ikke vi alene har utrettet det som er utrettet i hedningeverden, men istedet med og gjennom dere, som har bedt så mye.

– 53 –

Her skal de få den samme rett som var vitner, som dem som trakk i striden. Gud vil ha oss til sine medarbeidere  –  hvilken ære ! Han lovet : Meg er gitt all makt; men han vil allikevel ikke gjøre alt alene, men føyer i stedet til : “Gå derfor ut !” Å, den ydmyke Gud, hvor gjerne lar han seg hjelpe. Om vi var like ydmyke, da var vi også halvt guder, mens vi nå er halvt djevler. Penger ristet han ikke ut; heller ikke blottla han gullgruver, den gang han gav befalingen.

Han visste vel at penger var en nødvendig del, men han ville ha levende gullstykker. Med penger alene vil ingen misjonsvirksomhet komme i stand. Trengte Herren denne eselfolen, så ble den ikke nektet ham. Den som vil formålet, må også ville midlene. “Darum, dass seine Seele gearbeitet hat, wird er seine Lust sehen und die Fülle haben” (Es. 53: 11) (norsk 1930: Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det^[c] og mettes).

Be uavlatelig, om det som ligger deg på hjertet; det gir stor trøst. Offer til Herren, men til ham. Han er den for hvis skyld alt skjer. Uansett hva som skjer av kjærlighet til ham bør være en velsignelse; Alt som ikke skjer av kjærlighet til ham burde ikke være noe og en skam, uansett hvor høyt verden opphøyer det. “Du har ikke ofret dine sauer til meg,” sa han, Jes.43:22.

Og Israel hadde ofret så mye.

«Hun har gjort en god jobb for meg», sa kjære Maria, og i dommen vil det bli sagt: «Du har gjort dette mot meg, eller du har ikke gjort det mot meg». Gi ham gaver og du vil vite at han er i gode hender. Offer ikke ut av virksomheten, men av kjærlighet til ham, eller rettere sagt ikke.

– 54 –

«Gjeld pådratt ved tro må betales med kjærlighet», gjentar jeg gjerne det holsteinske ordtaket .

Så takk, barn og voksne, menn og kvinner, for alt dere har gjort, og gjør mer. Mine hedningekristne sender deg varme hilsener.

Her følger et brev fra dem til alle de hellige og døpte. Ikke lenge før jeg dro derfra, kunngjorde jeg i kirken den kvelden at jeg ville skrive og alle som ville hilse skulle komme i morgen fordi det kan være siste gang. De skrev ikke brevet selv, men da de kom, spurte jeg dem hva de ville at jeg skulle skrive, og jeg oversatte det til tysk så bokstavelig jeg kunne.

Betania, 1. juni 1847.

Selv om vi er svake, er Herren med oss. Jeg elsker både brødrene som allerede er sendt til oss og de vi fortsatt venter.

Peter, førstegrøde, eldst.

_______________

Jeg sender hilsener til Saul. Jeg er svak, men er hos Herren. Gjennom Herrens barmhjertighet vet vi at vi skal hjelpe hverandre og på hvilken måte.

Saul, førstegrøde, eldst.

________________

Hilsen. Jeg er også svak, men Herren er en hjelper som hører vår bønn.

Paul.

________________

– 55 –

Hilsen brødrene og søstrene. Jeg elsket virkelig Herren, og elsker ham fortsatt; men til tider virker det for meg som om jeg var i ferd med å bli svak. Min tørst er å bli bevart på den store dagen og ikke bli til skamme for deg og Herren, for jeg har allerede hilst på deg og er kjent for deg. Måtte Herren høre våre bønner, inkludert dine for oss.

Maria, Sauls kone, den første, eldste.

________________

Hilsen søsknene. Jeg er gammel og svak, men Herren holder meg fortsatt på beina.

Magdalena Lamberts.

________________

Stedet vårt er veldig tørt. Vi plantet litt pampuna, men ormene spiste mye av dem. Det er ikke mulig å overleve her, og vi vet heller ikke hvor vi skal, for den kalde tiden er allerede her, men Herren vil kjenne veien ut. Og nå må læreren vår også gå.

Alle, eller flere.

__________________

Jeg pleide å gå i lære hos Mynheer Schmelen og tok imot ordet og ble døpt. Men det jeg fikk av Gud gjennom Ånden, forlot jeg – falt i forskjellige synder, hor og drap, skilsmisse osv., og så kom Mynheer Knudsil til meg. Etter at jeg hørte ordet igjen, innså jeg at jeg var fordømmelig; for jeg levde også av å drikke øl (rusdrikk); men ordet ble som nytt for meg, som om jeg ikke hadde hørt det før. Mitt ønske nå er at jeg forblir trofast til det siste. Jeg stoler på Herren at han ikke vil forlate meg hvis

– 56 –

jeg forblir trofast mot ham. Guds ord er fortsatt hyggelig og kjært for meg. Be om forbønn fra alle.

Mynheer må forlate oss nå, men vi er glade for at noen kommer for å ta hans plass; for nå har jeg ikke noe ønske om å bli uten undervisning. Selv om vi ikke har sett eller kjent hverandre her, er mitt ønske at vi kan møtes i himmelen og kjenne hverandre. Siden læreren min må ut på en så lang reise, er mitt ønske at jeg blir i hans ord, slik at selv om jeg ikke lenger ser ham her, vil jeg fortsatt bli hos ham i himmelen.

Hilsen alle Mynheers søsken, far og alle sammen, og alle Mynheer så langt det lar seg gjøre. Om mulig bør flere sendes ut til hedningene, for det er fortsatt mange som løper utenfor Ordet og ikke lar seg hindre av alle mulige rykter fra å holde det hellige Ordet og arbeidet stående.

Jeg takker deg for all din effektivitet, at ordet er så utbredt og fortsatt er med meg i dag. Jeg ønsker å forbli i Jesus og i hans fred, for ingen kan rive meg ut av hendene hans uten jeg, jeg alene.

Jacob Lamberts, eldste og tolk.

__________________

– 57 –

Hilsen samfunnet og alle, inkludert Mynheers far og søsken. Nå som læreren går, er min tørst at byen Betania ikke ønsker å forbli uten undervisning. Herren er fortsatt med meg, og nå har jeg stor glede i Herren, fordi han har utvalgt meg, som var som en buskmann, fra fjellene og plukket meg opp. Selv om jeg er svak, har jeg et stort ønske om å be for deg; men jeg tørster også etter at du skal be for meg.
David Christian, kaptein.
_____________________
Hilsen. Jeg føler at jeg fortsatt er hos Herren og ønsket om ham er fortsatt sterkt. Be om forbønn, lov forbønn i deres svake bønn.
Sanna, Saul og Marias datter.
_____________________
Jeg er en svak gammel person, men jeg ber for deg og ønsker å bli husket. Hilsen alle sammen. Jeg var i villfarelse og synd da Herren søkte og fant meg, og nå ønsker jeg å holde meg til ham så lenge jeg lever. Jeg ønsker å forbli i Ordet, og må min sjel vike fra det. Jeg kjenner allerede at pusten blir kortere, og derfor ønsker jeg å ha dødsleie blant søsknene mine og høre deres siste formaninger.
Maria Christina, David Christians mor.
__________________
Vi hilser deg alle hjertelig og ber om å bli inkludert i din forbønn, akkurat som vi ønsker å minnes deg selv i vår svakhet.
Jonathan, Salomon, Klas, Adam, Jonathan, Esther, Elisabeth, Martha, Helena, Lydia, Sara, Petrina, Anna Katharina, Lucas.
__________________

– 58 –

Betania, 2. juni 1847.

Før jeg hørte ordet, trodde jeg at jeg var i god behold; men etter at jeg har hørt ordet, ser jeg at jeg har vært i et liv som ikke er liv, men død. Nå som jeg har ordet og livet, håper jeg at hvis jeg fortsetter i bønn, vil jeg også leve, og selv om jeg er fattig fysisk, har jeg ikke noe ønske om å avvike fra ordet. (De går ofte sultne).

Jeg ber deg også be for meg, stakkar, jeg har ikke krefter, men gjennom Herren vil jeg få kraft til å be for deg så mye som mulig.

Lucia Lamberts, eldste.

__________________

Jeg pleide å være så arrogant at jeg ikke kunne tolerere at noen korrigerte meg uten å bli sint. Men da jeg fikk ordet, oppdaget jeg hvordan jeg var og at jeg ikke var verdig. Jeg takker ham for at Herren gikk etter en som lå i støvet. Jeg ber til Herren om at det som Herren over stor nåde har gitt meg, må holde til han kommer og jeg ser ham. Jeg vil be for deg; Be for meg også, at vi må møte hverandre i himmelen.

Lasarus, Lucias mann.

__________________

– 59 –

Til slutt noterer jeg kun dette om misjonsstaben i Store Namaqualand : Assistenten Jan Bam og hans kone er i Neu-Holsteinborg. Mellom Bethanien og Angra.Pequina-misjonær Samuel Hahn og hans kone med den nasjonale assistenten Jacob Vries. Jeg regner med å få noen til Guldbrandsdalen.

Jeg håper å få tilbake Bethany når jeg får det jeg ser etter i Norge; fordi jeg ønsker å være sammen med mine kjære, skitne og fete Hottentotter snart.

Måtte Gud hjelpe dette av nåde. Amen.