– sommeren/ettersommeren 1861; nesten 75 år senere ble dette fortalt om i en artikkel i Bergens Aftenblad – det var for lørdag 17. februar 1934; her fortelles om gården Spjeldnæs som Knudsen besøkte på sin siste vandring nordover sommeren 1861, da han hadde vært innom Bergen. Artikkelforfatter er Nils Lamberg.
Artikkelen formidler deler av gården Spjeldnes’ nyere forhistorie og det er eieren på 1930-tallet Anders Spjeldnes pg hans nære forfedre som «portretteres»; samtidig kommer det fram det interessante i ‘borgerskolens’ sammenheng, at H.C. Knudsen besøkte denne historiske og særegne gården på ettersommeren 1861; artikkelen nevner at det foregikk under onne-tiden :
I våre Nordhordlandsbygder finnes der vel knapt en mere historisk og interessant bondegård enn Spjeldnes i Lindås. Gården ligger mellem Fjellangervågen, som skjærer sig inn ved «Apaldbakken» ved Lindås og danner et stort ness mellem Fjellangervågen og Spjeldneshavet.
Efter forholdene på Vestlandet er Spjeldnes en stor gård, og den ligger for sig selv uten nogen nabogårder i sin nærhet.
Fra Lindås dampskibskai må man ta robåt over et smalt sund for å komme i land på Spjeldnes-tangen. En fotsti bukter sig mellem småskog, og før man kommer til tunet på Spjeldnes står det et stort prektig furutre og hilser en velkommen. Dette store furutre må alle legge merke til og beundre. Det er sikkert et av de største furutrær på Vestlandet. Og like i nærheten raker der op to store asketrær. Dette er også et par kjemper med en høi alder, og disse trær forteller at Spjeldnes gård er en gammel gård, som sikkert har meget av gammelt å by på.
Og når man kommer inn i stuen på Spjeldnes, og Anders, gårdens nuværende eier, er i godlag til å fortelle, da får man et interessant tilbakeblikk i tiden. Han er flink å fortelle, Anders Spjeldnes, og dessuten har han både et lite bygdemuseum og et arkiv efter sin bestefar, stortingsmann Spjeldnes, å vise den besøkende.
— Slekten Spjeldnes, som nu eier gården, forteller Anders, har hatt den i sitt eie fra 1760-årene. Gården har oprinnelig vært avlsgård under Lindås prestegård og senere blev den bygslet bort til forskjellige brukere frem gjennem tiden til i 1833, da det ved lov blev fastsatt, at man kunde få kjøpe kirke- og prestegårds-gods.
Gården blev i 1833 kjøpt av stortingsmann Johannes Johannesen Spjeldnes, og siden har den gått fra far til sønn i vår familie, men som først nevnt har den jo også vært i vår familie allerede tidligere.
I 1820-årene bodde her en kone som het Kari Monsdatter. Hun var kårkone på gården. Hun var vidt og bredt kjent som den «kloke kone». Folk søkte henne både her fra bygden og langveis fra. Hun forstod å sanke inn urter til medisin og doktorerte i massevis. Hun hadde en stue for sig selv på gården, og her hadde hun alltid syke folk liggende.
Når hun ikke kunde kurere sine patienter med grøtomslag og lignende, så kurerte hun dem med «Åtgjerd» og signing. Hun «støypte» for «Svekk» og «Greip ord» og lignende.
Mens Spjeldnes gård var avlsgård til Lindås prestegård, bodde sogneprest Torgius Grøgård her i 1760-årene. I 1770 bodde klokkeren til Lindås, John Nedervold eller Nederål, som han blev kalt, her på Spjeldnes. Denne klokker Nederål og hans hustru, Kari, hadde en datter, Antonette Spjeldnes, som blev gift med Halvard Lassesen Børås. Disse var Eidsvoldsmannen Nicolai Wergelands foreldre og var altså besteforeldre til dikteren Henrik Wergeland.
På Spjeldnes og Lindås prestegård er de eldste hager i bygden. Og dette må antagelig skrive sig fra at prest og klokker, som har bodd her, har anlagt disse hager. Her står enda epletrær igjen efter denne tid, og man mener at det er de eldste epletrær i Nordhordland som bærer frukt. Det store furutre og de to store aske-trær skal være plantet av John Nederål, og disse har altså vært gårdens gamle tuntrær.
Efter alderen å dømme, fra Nederåls dager til idag, så må disse trær være, med (blant/red.) de eldste i landet. Og det største asketreet et av de største aske trær man vet om. Det er forresten like helt og friskt. I sannhet en kjempe som har trosset tiden og har vært vidne til slektens sorger og gleder i sin lange levetid.
I utmarken til Spjeldnes gård finnes seks gravhauger som ligger i en klynge. De kalles merkelig nok den dag idag «Gravene». Dette antas å være et gravsted fra jernalderen, antagelig for Spjeldnes og nabogården Marås. Alle hauger, undtagen en, blev utgravd omkring 1840-årene av en skoleholder i bygden, Per Skodvin, og han fant adskillige ting som skriver sig fra jernalderen. Den minste haug blev utgravet i 1897 av forhenværende sogneprest til Nykirken, Johan Andersen, og av mig (artikkelforfatter Nils Lamberg/red.).
Vi fant da en urne og et bryne som nu opbevares på Bergens Museum.
Anders Spjeldnes har en gammel eketre-kiste stående i stuen. Han går bort til denne, åpner lokket og tar frem en gammel bønnebok. Den har vært i slekten i et par hundre år, og der står skrevet i boken: «Sandager prestegård i Fyen den 11. februar år 1700». Bønneboken er altså 234 år gammel. Som et typisk billede på det ortodokse religiøse syn den tid skal her citeres følgende : 
I bønneboken står der bl. a. en bønn for en morder som skal henrettes. Anders Spjeldnes legger varlig den gamle bønnebok på sin plass i kisten igjen og tar så op den store arkivsamling efter sin bestefar, stortingsmann Johannes Johannesen Spjeldnes. Her er dokumenter og skrivelser som klart belyser de store hungersår og krigsår. Avgangsvidnesbyrdet til stortingsmann Spjeldnes fra underofficerskolen i Bergen er opbevaret her i arkivet. Og her ser man navn og karakteren for 26 underofficerer som blev uteksaminert under titelen av korporal. Skolen het da Det Bergenhusiske Infanteries Regiments Undervisningsanstalt.
Stortingsmann Spjeldnes var født i Lindås i 1788 og blev utdannet underofficer 26. november 1810. Men han var på grensevakt i krigen mot Sverige allerede i 1808 og i 1814 var han på vei til grensen.
— Her skal du se, sier Anders, og tar varlig op av kisten en gammel militærransel. Den er av rødt loddent kalveskinn med hårene ut. I denne hadde han bestefar tørrfisken og litt havremjøl å klare sig med på grensevakten, og barkemjølet måtte man også klare sig med den gang.
Ja, her er skrivelser som vidner om de tunge år for vårt land. Noget sårt og vemodig kommer over en når slike ting blir gjennemsett. Det er som hine tunge og triste tider står lys levende for oss, vi så å si lever oss flyktig inn i disse trengselsår.
— Og her er en av svenskenes kanonkuler, sier Anders, og tar op en rund kule. Denne tok bestefar med hjem, og denne drepte hans kamerat der øst på grensen. Og her har vi deler av uniformen. Den store bredbremmede uniformshue med skjoldet foran, og alle messingkjedene rundt, og bandolæret og deler av et skjerf.
Anders tar til å fortelle igjen. — Ja, bestefar var en allsidig interesseret mann, sier han. Han fulgte med i tiden og var alltid opglødet for det nye. Her har jeg således efter ham de første litografier som har vært utført i landet. Han var en innflytelsesrik mann, Nordhordlandsbygdenes første stortingsmann. Han var tingmann fra 1821 og var inne på tre ordentlige og to overordentlige Storting, som de blev kalt den gang.
Det siste Storting han var på var i 1833 og han døde straks efter at tinget var opløst, 46 år gammel. I arkivet efter ham fortelles at han har vært optatt med mangt og meget. Han steg fort i gradene som underofficer og var kommander-sersjant da han døde.
Og så var han da gårdbruker her på Spjeldnes. Der kom til stadighet folk, fra bygdene i Nordhordland til, ham for å søke råd og veiledning og for å få sine saker fremmet for kongen. Det vil føre for langt å lese gjennem disse arkivskrifter nu, men her finnes kilder som belyser disse år i Nordhordlands- bygdene.
Folket hadde det tungt og armt, kanskje det armeste som vår historie viser oss billeder av.
Min bestefar hørte til bonde-bevegelsen i disse tider. I den brytning som blev mot embedsveldet i landet var han med som en banebryter. En god venn av ham var Peder Solvold (egentlig Soelvold/red.), utgiveren av «Stadsborgeren», og her er mange brever i arkivet fra hans korrespondanse med ham. Takket være min bestemor, Johanne Spjeldnes, er disse verdifulle skrifter blitt opbevart.
Anders legger arkivsakene på plass i kisten igjen, og lokket blir lukket. Men der er et gammelt veggur i stuen. Også dette forteller Anders om : Det er et 8-dages veggur av den eldste type med kasse som står på gulvet. Det er et Osborne-ur og er fabrikert i Birmingham året 1760. Min bestefar kjøpte uret på en av sine tingreiser. Det var visstnok hos madam Jacobsen i Pilestredet, hvor han bodde en tid. Uret blev fraktet til Bergen av Eidsvoldsmannen og senere stortingsmann Theis Lundegård på hans jakt «Håbet», som ennu efter sigende eksisterer. Og det tikker og går nøiaktig som for 100 år siden. Jeg tror ikke der finnes mange av denne urtype igjen i Norges land idag. Jeg har vært budt mange penger for det, men jeg vil ikke at det skal selges og komme ut av slekten.
På veggen henger også tre malerier som er utført av Norges første Afrikamisjonær H. C. Knudsen. Han skal efter sigende være modellen for Henrik Ibsens «Brand». H. C. Knudsen opholdt sig her på Spjeldnes sommeren og høsten 1861.
Og det er mine foreldre, Barbra og Eilef Spjeldnes, og bestemor samt et lite spebarn, en søster av mig, han har malt. Jeg husker så godt at far fortalte, at han måtte sitte lenge modell til Knudsen, enda det var midt under onn og arbeide. Han skulde være en stor kunstmaler denne H. C. Knudsen, en av de største kunstnergenier som landet har fostret. Men trangen efter å forkynne evangeliet til hedningene overvant kunstneren.
Og siden kjempet kunstneren og predikanten i ham gjennem hele hans liv. Han ofret som Ibsens «Brand», kone og barn i sin nidkjærhet for kristendommen, og vilde være fullkommen og Kristus lik.
Han kom bort på fjellet som «Brand», og det er i det hele så meget i denne misjonærs liv som vidner om «Brand», at man sikkert kan slå fast at han er modellen.
Henrik Ibsen opholdt sig også i Bergen på denne tid H. C. Knudsen var meget omtalt.
I Emil Birkelids bok «En ørkenvandrer», Norges første Afrikamisjonær, står Knudsens liv beskrevet, men om opholdet her i Nordhordlandsbygdene står det intet. Han reiste rundt i vårt land og holdt opbyggelser efter at han var kommet hjem fra misjonsmarken. Han var en nedbrutt og syk mann da han kom til Spjeldnes.
Jeg skal fortelle det ordrett som jeg har det efter mine foreldre : «H. C. Knudsen fastet en dag for uken, og da gikk han helst inn i Spjeldnesskogen, hvor han opholdt sig alene, i bønn til Gud. Han talte ikke i forsamlinger, men gikk rundt og talte til folket og hjemme i husene. Og han virket slik i det stille, at han satt dype merker efter sig her i Lindås. Han talte alltid til folk som bante, og bad dem legge bort slike stygge uvaner. Han var alltid behjelpelig med arbeidet på gården, og lærte folk mange nyttige og gode ting.
Da ham forlot Spjeldnes, stanset han oppe ved det store furutre og lyste velsignelsen over gården og slekten.
Han reiste herfra nordover, og omkom i 1863 ved en skredulykke i Hattfjelldalen i Nordland».
