lars skrefsrud : fremstilt av johannes johnson

– i boken :  “Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter” – under redaksjon av Halvdan Koht, Trondhjem 1929.

Skrefsrud ble født 4. februar 1840— og døde 11. desember 1910.

Til ære for ham som “ophøier den ringe av støvet» skal derfor disse linjer være skrevet og denne mann gis plass blandt dem vi kaller våre høvdinger; han hadde virkelig noen av de betyde­ligste egenskaper som gjør en mann til en høvding, om han enn savnet andre, og om enn kanskje det beste i ham selv vilde pro­testert mot høvdingnavnet; han vilde visst, når det kom til styk­ket, ikke erkjenne mer enn én høvding, han som sa:

«Jeg er ikke kommet for at tjenes, men for at tjene”,

 – og som tilføide :

“I er alle brødre, hvis nogen av Eder vil være stor, skal han være alles tjener”.

Den første betingelse for å bli en foregangsmann og en fremragende misjonær hadde Skrefsrud i sin store fysiske kraft. Han kom fra et fattig hjem med en dårlig far hvis drikkfeldighet la skygge over de ni barn og deres mor; og skjønt denne, en gudfryktig og arbeidsom kone, gjorde sitt beste, var det ofte smått med maten, så faren drev de små ut på tiggeri.

Men Fåberg’s sanatorieluft levde de i natt og dag og vokste op til sterke og herdede unge mennesker. Lars var den femte i rekken av de ni og hadde en jernhelse; jeg stod engang bak ham i trengselen i Slottskapellet og hørte Heuch preke en stiv time, og jeg skiftet mange ganger fot der jeg stod, men jeg så ikke Skrefsrud røre sig hele timen til ende. I sine yngre år satt han oppe og leste halve natten og klarte sig med meget lite søvn, likesom han hadde den evne å kunne sove når han vilde. Naturen verget ham dessuten mot overanstrengelse ved å la ham falle i søvn, selv midt under en samtale, når han hadde måttet våke for lenge. Fra 1907 begynte den sykdom som til slutt gjorde ende på hans kraftige legeme; én som var øienvidne til hans siste strid sier: «Jeg har aldri sett en slik naturens kamp mot sykdom som hos ham efterat han hadde fått sin ene side lammet».

Dernæst hadde han en overordentlig viljekraft. Da han først hadde funnet sitt livs retning under den religiøse vekkelse han gjennemgikk som fange i Oslo botsfengsel (1859—61), kunde ingenting stanse ham. Verden syntes stengt for den forhen­værende straffange; han hadde visstnok fått indre visshet for at han skulde være misjonær, men Det Norske Misjonsselskap kunde ikke ta ham i sin tjeneste, det danske heller ikke; så da hans forbindelse var blitt løst med det Gosznerske misjonssel­skap, i hvis tjeneste han i 1863 var reist ut til India, var det helt uten støtte fra Europa at han sammen med sin venn, den danske Hans Peter Børresen, i 1867 begynte det verk som siden skulde gjøre deres navn kjent.

Det lille Santalfolk er det betydeligste av den del av Indias urbefolkning som nu kalles Mundafolkene eller de kolariske folk. Deres forfedre vek unda for de fremtrengende ariere, dels overvunnet i kamp, dels frivillig for ikke å blandes med dem. Omkring begynnelsen av vår tidsregning bodde de såvidt man nu kan finne ut i Oudh og tilstøtende egner syd for Ganges; herfra drog de østover, bodde i århundrer i det nuværende Chota Nagpur og kom for vel hundre år siden til det land hvor Børre­sen og Skrefsrud fant dem og som nu kalles Santal Parganas. Her lever omtrent en tredjedel av santalenes to millioner, resten er fremdeles mer eller mindre på vandring over et vidt strøk fra Chota Nagpur helt op til Assam.

Misjonærene fant hos dem en lav form av animisme hvori frykt for onde ånder spillet hovedrollen, men med adskillige spor av en tidligere høiere religion. Deres moralske, sociale og økonomiske tilstand var så elendig at det nærmest så ut til at hele det lille folk skulde gå under i hinduenes millionmylder; alkohol herjet blandt dem; sin jord holdt de på å miste til hinduiske ågerkarler, og jevnlig tilbakevendende hungersnød tvang dem til utvandring, hvorved de spredtes og sluktes i det store folkehav.

I disse forhold var det at Skrefsruds sterke personlighet fant sitt rette miljø. Han begynte med å søke å lære folket å kjenne, fulgte mennene på deres årlige jakter, sov i deres hytter, stu­derte på nærmeste hold deres sprog og seder og vant tillit som folkets beste venn også i deres materielle og økonomiske liv. Misjonen opnådde herved at folket i det hele og dets fleste høv­dinger stillet sig vennlig til dens arbeide, og så langt Skrefsruds personlige innflytelse rakk blev det nasjonale fellesskap mellem kristne og hedninger oprettholdt, noe som forresten ikke har vært et ublandet gode for folkets moralske og relisriose gjen­reisning.

Skrefsruds arbeide hadde også sin del i en i 1872 utkommet «forordning om en bedre styrelse av Santal Parganas» som hjalp santalene et stort skritt frem mot å bli herrer i sitt eget land og gav de hinduiske Zemindarers enevelde sitt knekk. Senere satte han sammen med Børresen store arbeider i gang for å hjelpe folk i dyrtider og startet en santalkoloni i Assam, nord for Brahmaputra, opunder Himalaya, hvortil der senere knyttedes en te-plantasje som misjonen for å redde kolonien fra ødeleggende naboskap blev nødt til å kjøpe. Det var intet under at de to menn under disse omstendigheter vant stor anseelse, og spesielt at «Kerap Saheb»s navn gikk videre ut blandt Santalfolket enn noe annet.

Der var en tid da hans makt over fol­ket var slik at de visst hadde lystret ham fremfor regjeringen om han hadde villet det. En gang, det var under et av hans Europa-ophold, hendte det at en mann stanset postbæreren og befalte ham i Kerap Sahebs navn å levere fra sig postsekken, og han gjorde det. I noen år så de engelske embedsmenn med mindre blide øine på denne Skrefsruds store innflytelse, men eftersom styrelsen lærte ham å kjenne, forstod den at han var en nyttig mann; i sin styrkes tid blev han deres første autoritet i alt santalene vedrørende; og til slutt gav de ham Kaisar-i- Hind-medaljen, svarende omtrent til vår fortjenstmedalje i gull, for hvad han hadde vært for dette folk.

Også i andre henseender var Skrefsrud en fremragende be­gavelse. Noe regelmessig studium fikk han aldri drive, kanskje det heller ikke lå for ham; men sine evner til å lære viste han f. eks. da han om høsten 1862 i 22-års alder kom inn på Prochnows misjonsskole i Berlin og året efter, på et fremmed sprog, bestod avgangseksamen som nr. 1 i konkurranse med 6—7 elever som hadde gått på skolen i næsten 4 år. Hans sprogevne var me­get betydelig.

Han hadde et fint fonetisk øre; skjønt hans ar­beide og hans overordentlig impulsive natur hindret ham i et metodisk sprogstudium — autodidakt som han var i de fleste ting — talte han tysk, engelsk og noe fransk, kjente italiensk, talte av indiske sprog santali, bengali, hindi og mech-sproget og dertil persisk, samt kjente sanskrit. Latin, gresk, hebraisk og arabisk hadde han også stiftet noe bekjentskap med, og hadde dertil lest noe om en flerhet av andre.

Betydeligst var han som folketaler, særlig på norsk og engelsk. En mann på Ørlandet gikk en mil for å høre ham og vilde gjerne sitte ned da han kom inn i den fylte kirke hvor Skrefsrud alt stod på prekestolen, —- men måtte straks høre hvad mannen sa og tenkte han fikk vente litt før han så sig om efter en plass. Han glemte alt og blev stående hvor han stod, lyttende spent i over to timer. Da Skrefsrud holdt sin avskjedstale i Norge i 1883         — skriver misjonær Bodding —, hadde Oslo intet lokale stort nok til å rumme alle hans tilhørere; han stod derfor på musikktribunen på Ekserserplassen ved Akershus festning hvor der var samlet mange tusener.

De hadde ingen vanske­lighet ved å høre hans røst; syke fanger lå i sine senger i Akers­hus fengsel, mange hundre fot borte, og hørte hvert ord. Han holdt sine tilhørere fasttryllet i næsten tre timer, og enda vilde de ikke la ham slippe. Dette er kun eksempler på hvad han formådde da han var i sin beste kraft. Leser man hans preke­ner — flere av dem er stenografert —, gjør de ikke stort inntrykk; kun her og der øiner man det som var deres styrke, hans henrivende talerpersonlighet.

Derimot blev der ikke så meget av hans forfatterskap som man kunde ønsket. Hans tid blev for opstykket, hans impulsive og utadvendte natur drog ham fra det ene til det annet, og hans evner lå ikke for det tålmodige, dagligdagse skriveri. Han skrev en santalgrammatikk, et for hans tid og med hans forutsetnin­ger meget betydelig arbeide, og oversatte de fire evangelier til dette sprog. Også i mech-sproget leverte han noen mindre skrif­ter. Til et santal-leksikon samlet han ca. 13 000 ord; det er nu av hans efterfølger, Bodding, bragt til omtrent det dobbelte, men er ennu ikke ferdig.

Til Skrefsruds begavelse hørte også hans store evne til å gå tvers igjennem alle biomstendigheter og med én gang se kjernen i en sak. Dette gjorde ham til en overordentlig dyktig rådgiver for de innfødte og en overlegen advokat i alskens stridsspørsmål. Her blev han også hjulpet av sin evne til å vinne folk: når han vilde, kunde han virke rent betagende. Alle disse gaver komplettertes av en usedvanlig evne til å bruke alt hvad han kunde; takket være hans utmerkede hukommelse stod det alltid og øieblikkelig til hans rådighet.

Alle disse evner blev nu tatt i tjeneste for hans store livssak. Den la en glorie om dem og øket det høvding-inntrykk som Skrefsrud efterlot hos de fleste av dem han kom i berøring med under sine reiser i Europa og Amerika i 1873—74, 81—83 og 94—95 og som inspirerte Bjørnsons bekjente dikt til ham.

Men der var andre høvding-evner Skrefsrud manglet. Man skulde tro at en mann med hans sterke og vinnende personlig­het og ypperlige begavelse måtte bli en første klasses arbeids­leder. Men det blev han ikke. Han manglet nemlig evnen til å finne medarbeidere og, om han fant dem, til å sette dem i ar­beide. Han syntes han måtte gjøre allting selv, kunde ikke de­legere sin myndighet, hadde ondt for å ta mot råd fra sine med­arbeidere, hadde lett for å undervurdere dem og forstod sig lite på å opdra dem til selvstendighet.

Efterat Børresen, til hvem han var knyttet ved sterkt venn­skap og ærbødighet, var borte — han døde i 1901 — tvang omstendighetene Skrefsrud til å overta den indre administrasjon av misjonsarbeidet. Den lå ikke for ham. Han tapte sig lett i detaljer, mistet overblikket og isolerte sig fra sine medarbeidere. Det samme gjelder hans forhold til andre misjonsselskaper. En gammel skotsk misjonær, som blandt flere andre samarbeidet med ham i grunnleggelsen av en santalsk litteratur, sa: «He had us all in the hollow of his hand and might have done whatever he liked with us, if he had only come down from his high pinnacle».

Det var vel især denne manglende evne til å være med som samvirkende ledd i en organisme der gjorde at Skrefsrud la så liten vekt på utdannelsen av innfødte medarbeidere. Og selv santalenes store hengivenhet for ham blev adskillig blandet med frykt da han ikke lenger kunde ferdes blandt dem, men skulde sitte i centrum og administrere, avhengig av hvad andre rappor­terte og ikke av sine egne øine.

Eftersom arbeidet vokste og han blev eldre, trådte disse mang­ler sterkere frem. De kan aldri la oss glemme de overordentlige evner og den helhjertede hengivelse hvormed Skrefsrud gikk op i sitt livskall; men de lærer oss, som lignende mangler i andre fremragende misjonærers liv, at vi er skapt for samfund og inn­byrdes hjelp, og at intet godt verk helt lykkes medmindre det bæres av et velordnet samarbeide fra alle dem som vil ha det frem.

Men rundt om i mange land, i Norden, i England og Skottland, i Amerika og India, lever der i dag mange mennesker som tak­ker den bortgangne kjempe for hjelp i sitt livs dypeste sak og som regner det for en av sine store oplevelser at de fikk høre hans glødende forkynnelse. Og det lille folk under Bengalens sol, som nu går frem mot lysere dager, vil alltid komme til å gi Kerap Saheb en høvding-plass og en uvisnelig minnekrans i sin historie.