– hentet fra “Farsund Bys Historie. En by blir til. Fra stedets oppkomst til 1850”. Bind 1. Olav Arild Abrahamsen.
En av de tidligste misjonsforeninger her i landet og den første på Agder kom istand i Farsund. Begivenheten fant sted 2. november 1835. Da møttes en liten flokk brødrevenner hos bakermester Martin Nicolai Olsen og stiftet Det Fahrsundske Missions Selskab.
Etableringen av misjonsforeningen var uløselig knyttet til én person, Fredrik Tobias Knudsen, som i 1830 kom til Farsund for å ernære seg som farger. Han var bondesønn, født og oppvokst på Knivsland i en familie som stod sentralt i brødremenighetens virksomhet. Brødrevennenes eller herrnhutenes religionsform var en avart av pietismen, og den hadde slått rot på Lista på 1700-tallet. I unge år drømte Fredrik Tobias Knudsen om å bli sjømann. I sin Levnetsbeskrivelse, som han forfattet da han var 81 år gammel, forteller han hvorfor karrieren tok en annen retning: “Men en af mine fortrolige Venner sagde til mine Forældre, at det var umuligt for en Troende at være Skipper eller Styrmand for det ubændige Smugleries Skyld, som i den Tid var uund- gaaeligt, og derfor blev jeg ikke Sømand men Farver.” I stedet for å stikke til sjøs drog Knudsen i 1807 til Bergen. Fler ble han gift og fikk åtte barn. Han etablerte seg som farger og såpekoker, åpnet bondehandel og forsøkte seg som sildespekulant. Etter 23 år på Vestlandet ble han enkemann. På samme tid gikk forretningene utforbakke. Alt han eide og hadde ble solgt på tvangsauksjon. Det var da han fikk brev fra en venn på Vanse som oppmuntret ham til å forlate Bergen og slå seg ned i Farsund.’’
Sannsynligvis var det to grunner til at Knudsen ble kalt til Farsund. Byen trengte en farger, og farsunderne hadde behov for en Herrens tjener. Farsund i 1830 var som det mørkeste hedningeland. Det mente i alle fall Fredrik Tobias Knudsen. Lykkeligvis klarte han å utløse en vekkelse, men han vakte tydeligvis også forargelse :
“Kort efter at vi vare ankomne til Farsund, lod den kjære Gud en Opvækkelse finde Sted blandt en Del af Indvaanerne der, saa at nogle af dem bleve Troende; dette vakte megen Opsigt, fordi den vandte Lystighed i Selskaber med Dans, Spil, Drik og Verdens Lystighed for en stor Del blev indskrænket eller formindsket for de Lystelskende, og alt dette anklagede og beskyldte man den hellige Farver for, især naar Afhold fra Drukkenskab blev tillagt, saa at et ondt Menneske virkelig i længere Tid stod mig etter Livet. Men de ugentlige Forsamlinger vedbleve at holdes til Velsignelse i de syv Aar vi opholdt os der”.
Knudsen nøyde seg ikke med å holde ukentlige husmøter i Farsund. ‘‘Jeg holdt ogsaa omkring paa Landet mange gjentagne Opbyggelser”, forteller han i sin levnetsbeskrivelse, “ligesaa i Spind, Lyngdal, Egvaag og Lodshavn”.
I Brødremenigheten hadde misjon en sterk plass. Knudsen reiste fra gård til gård og tegnet bidrag og medlemskap i et misjonsselskap for Farsund og omegn. “Selskabet indlededes til en Begyndelse i Juli Maaned 1831 og endelig blev det realisert og stiftet den 2de November 1835”, står det å lese i Det Fahrsundske Missions Selskabs Forhandlingers Protocol. – Elleve år senere, i 1846, fikk selskapet nytt navn : Fahrsund Missionsforening.
Misjonsforeningens mål og ambisjon var “Jesu Riges Udbredelse blandt Hedninger”. Alle og enhver, uansett kjønn eller alder, som ville virke for saken og eventuelt bidra med noen skilling i året, kunne bli medlemmer og delta på møtene. Stemmerett i foreningen var imidlertid forbeholdt menn. For å bli stemmeberettigede måtte de dessuten gi 1 spesiedaler eller mer i året til misjonen.
Skipper Tobias Rasmussen Dybvig ble foreningens første formann, mens Knudsen ble sekretær. Formannen fikk ikke løfter om “anden Løn end den vor evige Herre giver”. Alt etter første året ble Rasmussen Dybvig skiftet ut med bakermester Martin Nicolai Olsen. Årsaken var neppe at Tobias var misfonøyd med lønna, men at han bodde i Spind og hadde lang vei til Farsund. Olsen, derimot, bodde i Farsund. Det var i hans hus foreningen var blitt stiftet, og der ble møtene holdt de første årene. – Olsens hus hadde matrikkelnummer 8 og lå i Strand Gaden, nær nåværende Strandgaten 10.
Fredrik Tobias Knudsen må ha drevet grundig agitasjonsarbeid på sine mange husmøter. Ved “Forestillinger om Hedningernes Elendighed” fikk han “antegnet paa Papir et 500 Spd. aarligt Bidrag til Missionen, fra lige saa mange Mennesker”. Det høye medlemstallet kom av at selskapet hadde en hel region som virkefelt. Enkelte medlemmer bodde så langt borte som på Gyland og Fjotland. Dersom liver subskribent hadde betalt sin daler, ville Det Fahrsundske Missions Selskab ha bidradd til et betydelig løft for arbeidet blant hedningene. Slik gikk det imidlertid ikke. Første året ble det sendt 68 spesiedaler til misjonen, halvparten til brødrevennenes misjon og halvparten til Det rhinske misjonsselskap. Neste år gikk beløpet ned til 30 spesiedaler, og tredje året ble misjonsbidraget fra Farsund beskjedne 10 spesiedaler”.
Misjonsarbeidet var rent lekmannsarbeid de første årene. Styremedlemmene skulle hver i sitt sogn ordne med den månedlige bedetime. som ifølge internasjonal praksis blant brødrevennene skulle holdes hver første mandag i måneden. I den første tiden ble 16 eksemplarer av Det Norske Missionsblad bestilt på foreningens bekostning. De skulle leses av skoleholdere på 16 forsamlingssteder i Farsunds omegn. På stiftelsesmøtet og senere sang medlemmene fra brødrevennenes sangbok Harpen, og det ble formulert bønner og formidlet oppbyggelig litteratur.”’
Da Fredrik Tobias Knudsen kom til Farsund, så han “mange gruelige Exempler paa Drukkenskabens Fordærvelighed”. For å komme brennevinsdjevelen til livs, fikk han sin nære venn Martin Nicolai Olsen til å stifte en avholdsforening. Foreningen så trolig dagens lys i 1833/34”.
For Fredrik Tobias Knudsen ble misjons- og avholdstanken to sider av samme sak. Edruskapsarbeidet stod for ham som et kall fra Gud. På sine mange oppbyggelsesmøter talte han også om avholdssaken og oppfordret lil dannelse av måteholdsforeninger. Knudsens kamp mot brennevinsdrikken skal ha vært en slags botshandling. Da han bodde i Bergen, grep han i sin nød til å brygge øl og brenne brennevin. Slik virksomhet var neppe etter herrnhuternes livsoppfatning. Dårlig samvittighet drev ham derfor til iver og virke for måteholdssaken.
Hvorfor ble Farsund arnested for misjonsarbeidet på Agder ?
Da Fredrik Tobias Knudsen stiftet misjonsforeningen i Farsund, kjente han ikke til at det eksisterte andre tilsvarende sammenslutninger her i landet. Forbildet var misjonen fra Christiansfeld og tyske misjonsselskaper. Senere ble han kjent med at det var stiftet misjonsforening i Stavanger så tidlig som i 1826. Det eksisterte også et annet mindre lag, slik at selskapet i Farsund gjerne blir regnet for den tredje norske hedningemisjonsforening. Knudsen hadde også ambisjoner om å få istand en landsforening. Så tidlig som i 1836 tok han initiativ til sammenslutningen Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det ble avvist den gang, men fra 1842 var NMS en realitet. Martin Nicolai Olsen representerte misjonsselskapet i Farsund på stiftelsesmøtet i Stavanger. Og i november 1842 gikk den første pengegaven til NMS: 16 spesiedaler og 116 skilling.44
Som en kuriositet kan nevnes at den første utsending fra NMS, Hans Palludan Schreuder også hadde tilknytning til Farsund. Faren hans, Otto Schreuder var fogd her i 1830-årene.
Selv om ikke Knudsen startet landets første misjonsforening, var han en pionér og plasserte Farsund tidlig på det nasjonale foreningskartet. Det var mange grunner lil at misjonstanken slo rot og utløste foreningsdannelse i Farsund og på Agder på denne tiden. Idéen om misjon blant fremmede folkeslag fikk sitt gjennombrudd i Norge nettopp i årene 1820-40. Kunnskap om hva tyske og engelske misjonsselskaper hadde utrettet i fjerne land ble spredt gjennom forskjellige kanaler.
Den danske presten og misjonsforkjemperen Bone Falch Rønne stiftet Det danske Missionsselskab i 1821, og han gav ut en serie traktater, som også ble lest på Agder. I 1823 ble O. P. Moe kommisjonær for Rønne i Kristiansand, og samme år begynte Andreas Grobo å selge traktatene i Farsund. “Ideen, saken lå i luften”, skriver historikeren Bjørn Slettan i sin analyse av folkelig religiøsitet på Agder, “det var bare et spørsmål om tid når den ville få nedslag på våre kyster.”
Fredrik Tobias Knudsen var en krumtapp i det tidlige misjonsarbeid, og noe av bakgrunnen for hans initiativ og strev for å danne misjonsforening var at sønnen Hans Christian Knudsen hadde fått misjonskall bare 12 år gammel. Hans Christian Knudsen ble den første norske misjonær siden Hans Egede, og den første norske misjonær overhodet som arbeidet i Afrika. Han var spådd en lysende karriere som billedkunstner. Maleren I. C. Dahl var begeistret for Knudsen og hadde tatt ham opp i en krets av unge kunstnere som møttes jevnlig i Lyder Sagens hus i Bergen. Dahl fikk også igang subskripsjon for ham til et kunstakademi i utlandet. Men i 1833 var Hans Christian på besøk i Farsund, og da fikk han det åndelige gjennombrudd.
Misjonskallet ble mer konkret. I 1835, samme år som misjonsselskapet ble stiftet, drog Hans Christian til Barmen i Tyskland for å gå på Det rhinske misjonsselskaps skole. Fredrik Tobias hadde nok håp om at sønnen likevel kunne reise ut for et norsk selskap. Det ble det ikke noe av. Han drog til Namaqualand i Sør-Afrika som “rhinsk-preussisk” prest og misjonær. Men senere utfoldet han sammen med faren en hektisk aktivitet for å danne misjonsforeninger i Norge.
At akkurat Farsund ble stedet for den første misjonsforening på Agder, kom ikke bare av at Fredrik Tobias Knudsen tilfeldigvis slo seg ned her. Den herrnhutiske konsentrasjonen på Lista, som Knudsen tilhørte, hadde skapt grobunnen. I andre halvdel av 1700-tallet kom herrnhutismen til landet. Den fikk fotfeste på Agder da Søren Bugge ble kapellan i Holt i 1750 og sogneprest i Vanse i 1767. Begge steder ble det vekkelser. Bugge var en folkekjær prest, og hans forkynnelse fikk gjenklang. Lista ble et sterkt brohode for brødrevennene. Brødrevennene bygde forsamlingshus på Råstad i 1793.
På den tid skal menigheten på Lista ha samlet 300 medlemmer. I 1805 ble en forstander kall opp fra Danmark, Hans Peter Bau fra Christiansfeld. Han tok først opphold på Råstad, siden på Knivsland, der det ble bygd kombinert bolig og forsamlingslokale. Brødrevennenes forsamlingshus ble de første forløpere for en senere tids bedehus.
Bau var veversønn fra Haderslev. Han kom til Herrnhut i Tyskland som ganske ung og ble opptatt i menigheten der i 1782. I så godt som i alle de 22 årene Bau var på Lista rapporterte han til Herrnhut om brødremenighetens virksomhet på Lista. I Farsund var det vanskelig å vinne tilhengere, og Baus forklaring var denne : “I Farsund var der velstand, vellevnet og luksus. Det var endnu de gode kaar efter kapertiden”.
I 1823 kunne Bau berette at brødrevennbevegelsen også hadde fått innpass i Farsund, der Peter Olivarius Bugge i sin tid hadde blitt latterliggjort for sitt samkvem med de hellige. Brødremenigheten i Farsund hørte imidlertid ikke til de største. Den talte 11 medlemmer i 1823, mot 106 på Lista.
Det kan se ut til at pensjonert kaptein Gabriel Christian Lund i Farsund tidvis fikk religiøse anfektelser og forsøkte å bygge opp en menighet med seg selv som en slags åndelig høvding. Lund deltok ofte i Baus forsamlinger, men deltok også med stor iver i byens selskapsliv. Bau refset Lund og minnet om at det var “umulig at tjene to herrer”. Angivelig for å komme bort fra bylivets mange fristelser flyttet Lund i 1823 til Huseby. Der skulle han ha innvielse, antakelig oppbyggelig, og bad Bau være med. Bau takket nei. Etterpå hadde Lund “et andet slags indvielse – et gjestebud med megen støj”.
Nå holdt Lund seg borte fra brødrevennene på Lista. Men om søndagene holdt han “et slags opbyggelse” for 30-40 personer, som Bau ikke kjente noe særlig til. Siden kom Lund tilbake til Bau. og det ble forsoning. “Gabriel Lund forsøkte kanskje å bygge opp en virksomhet med seg selv som leder”, skriver Kåre Rudjord i Listaboka, “noe Bau var skeptisk til.”
Det har vært spekulert over hvorfor en pietistisk preget forkynnelse fikk innpass på Lista, mens forsøk på å så den samme religionsform en del andre steder i amtet, for eksempel i Mandal, falt på stengrunn. Forklaringen lå neppe i ulike samfunnsforhold eller mentalitet, men i de personer som formidlet de nye idéene. Brødrevennenes sterke posisjon på Lista skyldtes trolig sogneprest Søren Bugge. Han fikk, som Bjørn Slettan skriver, “de vekkende toner til å harmonere med det tradisjonelle kirkebegrepet. Han holdt konventikler for ile troende i prestegården, men var samtidig hele menighetens hyrde, og utfordret ikke noen med å så tvil om sakramentenes gyldighet”.
“Vi have Hedninger nok i vort eget Land”.
I Farsund og på Lista var det grobunn for en misjonsforening i 1830-årene. Men hvordan var vekstvilkårene ? Hvor stor var oppslutningen om misjonsarbeidet ?
Med sine 500 medlemmer hadde misjonsselskapet i Farsund potensial til å bli en betydelig organisasjon, men interessen dabbet fort av. Selskapet ble etter hvert oppdelt i sogneforeninger. Misjonshistorikeren John Nome kom til at ytre sett var det noe Peer Gyntsk flott og effektfullt over Knudsens forberedelse og start av det farsundske selskap. Men anlegget var for stort. Knudsens ivrige innsats var ‘”ikke nok til å holde ilden ved like hos de mange hundre fattige og ubefestede misjonsvenner”.
Fredrik Tobias Knudsen Hyttet fra Farsund i 1838, og da ble nok ilden enda svakere.
Samtidig hadde “Sjælefienden” spredt usanne rykter om hvordan bidragene til misjonen ble anvendt. Det var trolig årsaken til at det ved årsmøtet i 1838 ikke var kommet inn en eneste skilling til misjonen.
I februar 1840 kom Hans Christian Knudsen på besøk til “det mørke Farsund”. “Hvad min Fader maatte forlade”, skrev afrikamisjonæren i sin dagbok, “blev nu fortsat af en kjær Mand, Bager Olsen, der er et aandeligt Barn af min Fader”. Martin Nicolai Olsen var “Directør” både for misjons- og måteholdsforeningen og gjorde alt han formådde “for Herrens Sag”. Han ledet en lesesirkel, delte ut beretninger fra misjonsmarken, kolporterte måteholdsskrifter og holdt oppbyggelsestimer i sitt eget hus”. Stor innsats til tross, oppslutningen om hedningemisjonen og måteholdsarbeidet var laber.
Fredrik Tobias Knudsen hadde overfor sin sønn gitt uttrykk for at det var mulig å “udrette noget godt” i Farsund, men da måtte kirken åpnes for misjonsvennene. “Imod alle vore Forventninger”, skrev Hans Christian Knudsen i 1840, “gikk sogneprest Christian Schjønning Wulff med på å åpne Frelserens kirke så sant ikke kirkeeierne hadde innsigelser. Det hadde de ikke, og dermed ble det avholdt “en formelig Missions-Gudstjeneste” med “Klokkelyd” og “Orgelspil”.
Misjonsvennene møtte større vansker i Spind, hvor de holdt møte i kirken uten å ha prestens tillatelse. Sogneprest Morten Kjerulf innberettet saken til biskopen, som ekspederte den videre til politimesteren i Farsund. Det ble reist tiltale mot Knudsen for å ha forstyrret den offentlige orden. Høsten 1840 ble den unge misjonæren og fire av bygdas misjonsvenner dømt til å betale 5 spesiedaler hver i bot. samt en fellesbot på 7 spesiedaler til statskassen.
Hans Christian Knudsen maktet ikke å oppildne Farsunds- og Spindsfolk til innsats for misjonsarbeidet. Det viste seg med all tydelighet da årsmøtet skulle arrangeres høsten 1840. “Som sædvanlig blev Aarsmødet for vort Missionsselskab tillyst til Allehelgensdag den 1ste November”, står det å lese i foreningsprotokollen, “men da Veiret var ubehageligt, mødte ingen”. Dårlig vær var nok ikke eneste årsak til at folk uteble. Ni dager senere ble det arrangert nytt årsmøte, og da møtte bare tre menn : Styremedlemmene og ildsjelene Martin Nicolai Olsen, Abraham Jensen og Torkild Torkildsen Omdal.
De tre kom til at hovedproblemet var at medlemmer som tidligere hadde tegnet seg for årlige bidrag, lot være å betale. Som et tiltak for å få opp givergleden vedtok styret å sende rundt restanselister med “en indbydende Opmuntring”. Medlemmene lot seg imidlertid ikke oppmuntre synderlig. De årlige gavene kom sjelden opp i mer enn 10 til 15 spesiedaler.
I 1843 vedtok årsmøtet å sløyfe bestemmelsen om at medlemmer måtte gi 1 spesiedaler til misjonen for å få stemmerett. Nå skulle “Konfirmerede Mandsmedlemmer af vor Forening have Stemmeret i Møderne”. Denne “demokratisering” førte imidlertid ikke til medlemsvekst, dersom det var intensjonen. Ti år senere måtte styret erkjenne at “Sandsen for Missionssagen er saare ubetydelig her paa Stedet”. Misjonsforeningen som hadde startet opp med 500 medlemmer, hadde nå bare 16 igjen.
Misjonsarbeidet kom også til å lide under at sentrale tillitsmenn sviktet foreningen eller forlot byen. Fredrik Tobias Knudsen drog som nevnt allerede i 1838. I 1842 måtte ett av styremedlemmene, Hans Elias Grobo, som var degn og lærer i Spind og som hadde vært med å åpne kirkedøren for misjonær Knudsen, ta sin hatt og gå. Martin Nicolai Olsen og Abraham Jensen ville ikke ha ham i styret lenger på grunn av “Forsømmelse i Møderne og i sine Pligters Opfyldelse”. I 1847 ble foreningen rammet av et nytt, hardt slag : Martin Nicolai Olsen emigrerte til USA.
Flere av lederne for misjonsforeningen kom fra byens håndverkermiljø. Fredrik Tobias Knudsen var farger, Martin Nicolai Olsen var baker og Abraham Jensen var snekker. Det var menn som nøt tillit og respekt i bysamfunnet. Både Olsen og Jensen ble i 1837 valgt til medlemmer av bystyret. Det var også flere skoleholdere som hadde tillitsverv i foreningen. Hans Elias Grobo er nevnt, og da han måtte gå, ble han skiftet ut med en annen lærer og degn – Niels Emanuel Hansen Mosvold. Året før, i 1841, var skolelærer Johannes M. Osmundsen blitt valgt inn i styret.
Lederne i foreningen kan sies å ha sin sosiale forankring i byens middelsjikt. Det eksisterer ikke medlemslister fra misjonsforeningen, men svært mye tyder på at tilhengerskaren var småkårsfolk. Hans Christian Knudsen la ikke skjul på at det var fromme, men fattige mennesker som hadde sluttet seg til misjonsselskapet i de første år.
Samtidig klaget han over at de dannede klasser manglet interesse for saken. Og skulle misjonsforeningen komme opp av bølgedalen og få økt tilslutning. måtte byens kondisjonerte vinnes for misjonen. Knudsen var således i sterk tvil om misjonsgudstjenesten i Farsund i 1840 hadde “den forønskede Virkning”. Verken presten eller “nogen anden Mand af Inflydelse” ville “antage sig Sagen”.
De menn som hadde innflytelse i Farsund, hadde også penger. Det ville med andre ord ha kommet større gaver til misjonen om de ble med. I 1840 var imidlertid misjonsvennene både i byen og distriktet “fattige og elendige”. Årsaken var elendige åringer med skralt sildefiske og tørråte på potetene.
De kondisjonerte kunne ha gitt foreningen status og betydning. Andre vilde da fulgt etter. Men misjonsforeningen hadde et plebeiisk preg som ikke smakte “de mere dannede”. Johannes M. Osmundsen, som var foreningens formann i 1853, var inne på at personer med “anseelige Stilling i Samfundet” kunne ha løftet foreningen ut av anonymitetens mørke.
Men Farsunds “beste” borgere “ringeagtet” arbeidet for hedningene i Afrika, ja, de betraktet misjonssaken som den rene “Galskab”. Mange lot som om de ikke visste at misjonsforeningen eksisterte. Og av folk man burde vente annet, fremkom det gamle : “Vi have Hedninger nok i vort eget Land”. Som et eksempel på hvilken iver og interesse “det saakaldte dannede publikum” viste for saker som falt i dets smak, trakk en moralsk opprørt Osmundsen fram dette : en reisende Skuespillertrup, der opholdt sig her en Uges tid før afvigte Jul, skulde ved denne Anledning her have tjent flere Hundrede Speeiedalere”.
Skjev rekruttering eller mangel på oppslutning fra byens øvre sosiale lag var altsa samtidens forklaring på at misjonsforeningen slet i motvind. På sine gamle dager kom nok Johannes M. Osmundsen til at det ikke bare var snobberi og arroganse som drev byens borgere bort fra misjonsforeningen, og han så på kulturlivet i Farsund omkring 1850 med større mildhet enn han hadde gjort som ung foreningsformann.
Det pietistiske alvor som preget møtene skremte folk bort fra misjonsarbeidet. Martin Nicolai Olsen skulle ved sin bortreise i 1847 ha sagt at stedet nok ville bli mørkt nå når han reiste. “Men jeg merket slett ikke noe slikt – tvertimot”, mintes Osmundsen. “Hvis her i manns minne har vært noen tid hvor det har vært tegn til lys, liv og vårtid, så var det de årene som fulgte.”
Men den lyse årstid er som kjent kort. “Noen år senere var en lyssky og forkrøplet pietisme i anmarsj”.