– i “Årbok for Gjøvik – Tverrdalene” – Gjøvik Historielag 1996.
– fra s. 95 – 98 :
Religionsfrihet var et ukjent begrep på 1700-tallet, folket hadde vennet seg til embedsstyre både borgerlig og kirkelig. Prestene sørget for det åndelige og det som hadde med evigheten å gjøre. Ingen fikk forstyrre balansen mellom stat og kirke, som opptrådte eneveldig på sine felt.
For å sikre folket mot villfarelse av selvbestaltede ledere fikk vi Konventikkelplakaten i 1741. Selv om den var tenkt til det gode, ble den til skade for det den egentlige skulle verne. Da rasjonalismen i siste halvdel av 1700-tallet fikk stor makt – også over prestene – kom alminnelige folk som tok sitt gudsliv alvorlig, i en vanskelig krise.
Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fikk sitt åndelige gjennombrudd for 200 år siden, den 5. april 1796, mens han gikk bak plogen på fedrenegarden i Tune i Østfold. Etter denne dag så han det som sitt kall å mane til omvendelse og forkynne evangeliet. I de nærmeste årene reiste Hauge landet rundt, talte ved husmøter og var sjelesørger. Hauge kritiserte presteskapet for slapphet og vantro og møtte derfor liten forståelse, ofte hard motstand. I 1804 ble han arrestert for 11. gang, men først i 1814 falt dommen som lød på to års straffearbeid for overtredelse av Konventikkelplakaten og fornærmelige uttalelser mot geistligheten. Dommen ble senere omgjort til 1000 riksdaler, som ble betalt av hans venner.
Hauge oppmuntret overalt sine venner til å sette igang med handel og industri, og selv drev han Bakke-Mølle i Aker og handel på Nordlandene.
Hans Nielsen Hauge holdt fast ved statskirkeordningen og formante sine venner til det samme. Hans virksomhet satte sterke og dype spor i det norske kirke- og menighetsliv og han døde i 1824 som en aktet mann og en av kirkens største sønner.
Biringene fikk ikke i særlig grad oppleve Hans Nielsen Hauge personlig, men hans tanker og gjerninger satte sine tydelige spor i ei bygd som var gjennomfartsveien mellom Gudbrandsdalen og Vest-Oppland med Valdres.
Hans Nielsen Hauge fikk altså mange venner og tilhengere – de såkalte «leserne» – i Biri og Snertingdalen. En av hans nærmeste venner og nære medarbeider var Jens Hansen Kjendsjordet (1785-1856), født og oppvokst på garden Stumlien i Biri Øverbygd. Hauge selv kalte ham sin «fac- totum» – hans høyre hånd.
Jens Hansen var sønn av gardbruker Hans Hansen Kjendsjordet og hustru Anne Johansdtr. Hans Kjendsjordet kom fra Torpa og var bruker og eier i Stumlien fra 1768 til 1788. Etter å ha solgt Stumlien til nåværende slekt, oppholdt han seg på flere hus- mannsbruk i Biri, blant annet Stumlistuen, Lundeeiet og Bratbergeiet, før han i 1814 flyttet tilbake til Torpa. Mange av barna flyttet samtidig, og sønnen Jens Hansen – far til Niels Hansen på Gjøvik Gård – kom til Aker på denne tid. Der begynte han å arbeide for Hans Nielsen Hauge på Bakke Mølle.
Da Hans Nielsen Hauge i 1800 virket i Fåberg og Gausdal, vandret han også gjennom Biri på vei til Brateng i Snertingdalen, for senere å dra til Torpa.
På Biri ble han imidlertid arrestert av lensmann Anders Lysgaard og ført til arresthuset på Svennes, hvor han fikk sitte noen dager.
Mens han satt der, kom han i kontakt med Mor Lisbet, som ga ham mat. Hun sa til ham: «Det er ilde at du, som er et saa ungt og deiligt Menneske, skal skjemme dig saa bort at være et Spektakel for alle Mennesker». Til dette skal Hauge ha svart: «Jeg synes det er mye værre med dig, Mor, som er saa gammel og endnu er saa mørk og vantro».
I Bygdebok for Biri og Snertingdal kan vi om haugebevegelsen lese blant annet at «noen folkebevegelse ble det imidlertid ikke. En av årsakene til det kan en finne i at Biri på den tid hadde en meget dyktig og avholdt prest, Keilhau. Han var rasjonalist, som flere av de påfølgende prestene i Biri, opptatt av skolevesen og utdannelse. Keilhau hadde stor innflytelse i menigheten, spesielt blant de unge. Han betraktet haugianismen som en villfarelse. Den skulle ikke motarbeides med forfølgelse, arrest og forvisning, men med «riktig opplysning» basert på sunn fornuft og Jesu religion».
Foruten Kristoffer Brateng er de mest kjente Haugianere i Biri og Snertingdal: Hans Engom (Engum/Engæm), Jon Kristensen Nordre Taraldsrud, Johannes Larsen Tømmerbrenden, Hans Ekeren, også kalt «Bestefar Hegge», og Dorte Taraldsrud, gift med Ole Jonsen Taraldsrud. Hennes far var Sven Haug i Etnedal, en av Hans Nielsen Hauges beste venner i Valdres. Disse virket alle som forkynnere og hadde selvfølgelig en rekke tilhengere og tilhørere – «vennene».
De mest kjente av vennene på Biri er omtalt i Årbok nr 8, 1991 i artikkelen «Fra husmannsgutt til brukseier». Dette gjelder Jens Hansen Kjendsjordet som før nevnt, møller Anders Olsen på Svennes Mølle, Iver Olsen Kalverudhaugen som ble brukseier på Sandaker Mølle, Hans Pedersen Aaskallykkjen som ble brukseier på Nordre Skøien hovedgård i Østre Aker, Even Pedersen Aaskallykkjen som ble salmakermester i Kristiania, far til den berømte operasangerinnen Gina Oselio (Ingeborg Aas), og Ole Amundsen Alsetengen som ble brukseier på Bjølsen Mølle – for å nevne noen…
Ut fra denne håndfull mennesker, som gjennom ærlig og hardt arbeid og et regelbundet liv i henhold til Guds ord oppnådde store bragder og hjalp en rekke mennesker til et bedre liv, også mange biringer, må en tro at bevegelsen hadde en stor skare tilhengere og sympatisører i bygda. Det er ikke lett å si; haugianismen var en bevegelse, ikke en kristelig organisasjon.
I bygdebok for Sør-Aurdal – «Gard og bygd i Sør-Aurdal» – finner vi om plassen Brubakkin under Sørbøen et barndomsminne med tilknytning til Biri. Historien gjengis i sin helhet. I tillegg er det gitt en del slektsopplysninger om birifolket som forteller haugianismens forgreninger.
« – Dei fyrste husmannsfolk me kjenner i Brubakka under Sørbøen, Hans Hansen Kjensjordet og kona Berte Dagfinnsdtr, fekk husmannskontrakt i 1838, men plassen er eldre.
Hans og Berte overtok plassen slik den var inngjerda, med unnatak av lykkja sør for skigarden som nå var oppsatt, og gjekk nedover jordet sønnafor husa. Dei fekk rett til nøytslefang i skogen til Sørbøen, og kunne ta 100 kjerv lauv. Leiga på 8 spd. skulle betalast til vårtinget kvart år.
Hans Hansen Kjensjordet, født 1808, død 1874 som inderst på Vøll, gift med Berte Dagfinsdtr, født ca 1800, død 1867 i Brubakka. Båe kom frå Biri. Hans er i 1865 oppført som farger.
Barn som me kjenner: Hans, død 22 år gamal i 1856, Anne Dorthea, født 1845 – død 1846 og Anne Dorthea, født 1848.
I 1865 hadde dei 4 naut, 1 sau og sådde – tønne bygg, – tønne blandkorn og 2 tønner poteter.
I eit barndomsminne i Valdres 14. mai 1910 gjev Anders Lønnum eit lite og varmt portrett av Berte og Hans Brubakka.
« – Det var vinteren etter flaumåret 1860. Familien til Anders budde den gong i Langedragslien. I bygda var naud, og Anders og ein yngre bror måtte ut for å be om mat. I mange dager hadde mor hans kokt på nokre avgnagne kjøtbein, og laga litt sø av dette. Ein dag gjekk det ikkje lenger. Dei måtte ut ville dei berga livet. Om morgonen før dei gjekk, gav mora dei på nytt ein liten kopp sø, berre vatn, som var kokt på dei utkokte, svarte beina. I tynne, lappa klede drog gutane av stad. Dei gjekk innom naboen, der stoda var like ille. Ein liten gut derifrå slo fylgje, slik at dei vart tre tilsaman.
Turen gjekk til Bagn, der dei var inne på alle større gardar. Men resultatet vart knapt meir enn smular. Oppe i ein solbakke ved Kvednelve åt dei alle tre opp ei lita skovl mjøl dei hadde fått».
«Dette var en kold dag i mars, og solen holdt just på å gå ned. Vi var alle våte på føttene og forfrosne, og min bror, som var minst, begynte å gråte og ville hjem, men vi var for langt borte til at han orket å gå den vei.
Noe lengre opp i bakken lå et husmannsbruk, Brobakken het det. Mor hadde sagt til meg at det var noen snille folk der. De var lesere, sa hun, og hun trodde sikkert vi ville få hus der om natten. Jeg hadde liten tro på at det ville gå oss bedre der enn andre steder, for vi hadde vært inne hos mange lesere om dagen uten å få noe. Disse hadde uten unntakelse bedt oss gå ut igjen likeså fort som vi kom inn.
Jeg tok min bror i hånden og ledte ham oppover og gikk inn på Brobakken, hvor to aldrende folk holdt på å vri noe garn opp av en farvekjele. Folkene stanset sitt arbeide, og så litt nysgjerrige hen til oss, mens vi unnselig ble stående ved døren. Jeg vil skynde meg å si, at Hans og Berte, så het folkene, som var barnløse folk, var opphavleg fra Biri, var farvere og meget dugelige i sitt fag, og hadde fullt opp å bestille.
Kona la straks fra seg sitt arbeid, tok en krakk og satte den hen til den på peisen sprakende ild, idet hun sa : -Vær så gode å sette dere og varme dere, smågutter. De ser så frosne og sultne ut stakkar», sa hun, idet hun hjalp min bror hans våte skotøy av. Mannen la også sitt arbeid fra seg og tok en bøtte, gikk ned i kjelleren etter poteter, og satte over ilden, mens konen holdt på å varme litt god melk til oss. Etter at vi fikk vite, at vi skulle få ligge der om natten, var bekymringen slutt for den dag. Mannen bar straks inn et fang halm til en seng til oss og konen kom med sengeklær.
Da maten var ferdig til kvelds, la konen en duk på bordet og sa til sin mann : «Vi vil ha det litt fint i kveld, Hans». Begge de gamle var under dette så glade og tilfredse, og det var noe forunderlig ved dem, som jeg hverken da eller senere har kunnet forklare meg. Folkene bad oss lese hver vår bordbønn, hva vi gjorde. Etter måltidet leste Hans et kapittel i sitt nye testamente, hvor det står :
«Jeg var hungrig og I gav meg å ete. Jeg var naken og I kledte meg; hva I har gjort mot de minste har I gjort mot meg».
Straks sov vi i vår gode seng, og våknet ikke før solen sto høyt på himlen. Av disse gode folk ble vi likedan behandlet om morgenen, og ved avskjeden gav de oss endog litt mat hjem med hilsen til våre foreldre.
Det er nu 49 år siden. Jeg er nu en gammel mann, og jeg kan neppe holde tårene tilbake, når jeg tenker på disse gode folk. I over 40 år har nu disse to hvilet på Bagns kirkegård. De ble begravet på østre side av kirken like ved muren. Deres graver ble omgitt av et lite stakitt. I mange år, når jeg var inne på kirkegården, hadde jeg med ville blomster og kastet på deres graver. Nu er deres graver opptatt av andre; men hver gang jeg er inne på kirkegården, må jeg se den jordflekk, hvor disse gilde folk hviler».
I åra etter Hans og Berte si tid stod Brubakkin i perioder folketom. I 1879 er Hans Halvorsen og Thorine Olsdtr nemnde i Brubakka då dei fekk dottera Thora. I 1888 er Nils Iversen og Guri Olsdtr nemnde, då dei fekk sonen Iver.
Anders Olsen nørdre Bagnsjordet. f 1869, tenår på Tonsåsen Sanatorium, gm Petronelle Dagfinsdtr Taraldsrud, Biri, f ca 1872, budde her i 1900.
Barn som me kjenner : Olav f 1892, Dagfin f 1903 og Inger Mathea f 1905.
I 1897 vart Brubakken utskild frå Sørbøen, og seid i 1903 til Ole Olsen Bakken.
Fyrst i 1920-åra vart Ole Arnesen Bjørneskaret eigar. Ved auksjon i 1926 fekk Ingeborg Smeby skøyte, og seide i 1927 attende til Ole Arnesen Bjørneskaret.
Slekten har siden hatt garden.
Brubakkin har 12 da. innmark. Våningshuset brann i 1940, og vart bygt opp att. Fjøs og låve er eldre. Det var krøter til 1970-åra».
Slike minner om sult og elendighet, på grensen til død, minner oss om at det har vært andre og dårligere tider. En liten påminnelse til mange av oss når vi klager og «står på krava», kanskje også en liten forklaring på Haugebevegelsens fremvokst. Jeg kan selvfølgelig ikke dy meg : Det er også en påminnelse til de som stadig skriver solskinnsversjoner av vår lokalhistorie.
Hans Hansen Kjendsjordet, f 1808, var sønn av Hans Hansen Kjensjordet f 1770, var sønn av Hans Hansen Kjensjordet f 1744. Sistnevnte var gardbruker i Stumlien til nåværende slekt overtok i 1788. Den mellomste Hans, og broren Jens, tilhørte kretsen rundt Hans Nielsen Hauge, så det var vel derfor at den yngste Hans også betegnes som «leser», som var det navnet folk flest brukte på de som var tilhengere av Haugebevegelsen.
Berte Dagfinsdtr, f 1800, var datter av Dagfin Olsen Hasli og Ingeborg Olsdtr Grimsrud fra Sør-Aurdal. Bertes bror, Johannes f 1807, er far til Dagfin Johannesen Hasli som kom til Karlstad og senere til Taraldsrud på Biri. Dagfin var gift med Mathea Olsdtr Taraldsrud og de var foreldre til Petronelle (Petra) , f 1872, jfr etterfølgende. Berte ble således grandtante til Petronelle (Petra) Dagfinsdtr Taraldsrud, f1872, gmAnders Olsen Jordet, f 1869 -d 1947. De kom til Karlstad i 1905 da hennes far, Dagfin Johannesen Taraldsrud (Hasli) skjøtet dem garden.
Fra Bygdeboka leser vi :
«Anders Jordet fra Bagn gm Petra Dagfinsdtr Taraldsrud. Deres barn: Olaf f 1892, Dagfin f 1902. kjøpmann, og Inger f. 1905, gm kjøpmann Chr. Ødegård, Torpa.
Anders ryddet og bygde mye i Karlstad. Da sønnen Olaf overtok beholdt han litt jord og skog og bygde et pent bruk, Jordet, hvor han bodde til sin død i 1947».
Kilde : Gard og bygd i Sør-Aurdal.