av Martin Dehli i “Årbok for Gjøvik – Tverrdalene” – Gjøvik Historielag 1984.
Professor Ottar Dahl har fremskaffet materiale fra Riksarkivet om haugianismen i Gjøvik-distriktet. Det danner grunnlaget for denne artikkelen.
s.100 – 105 :
Like fra sin religiøse omvendelse i 1796 og til det langvarige fengselsoppholdet som begynte i 1804, var Hans Nielsen Hauge ustanselig på reise for å forkynne det budskap om omvendelse og nytt liv som han selv hadde opplevd – og som vakte slik motstand hos den geistlige og verdslige øvrighet. En bondegutt skulle holde seg til sin jord og ikke vandre rundt som «løsgjenger» og holde oppbyggelser i strid med konventikkelplakaten av 1741 som satte forbud mot religiøs møtevirksomhet uten geistlig samtykke.
Allerede før arrestordre ble utstedt mot Hauge høsten 1804, bad Kanselliet i København geistlige og sivile embetsmenn om å sende inn uttalelser om Hauge og hans tilhengere. De fleste av disse er bevart, men uttalelsen fra sogneprest Lund i Vardal er dessverre forsvunnet. Stort sett gir disse et negativt bilde av vekkelsen og dens ledere, særlig de som kom fra underordnede embetsmenn.
Men fra amtmann Sommerfeldt på Sukkestad på Østre Toten foreligger en utredning med et mer uhildet syn på Hauges tilhengere. Han hevdet at deres hensikt var å «befordre gudsfrykt ved flittigere andaktsøvelser og deri å opprette hva prestene forsømmer». Amtmannen hadde et temmelig kritisk syn på datidens prester og mente at de ikke fortjente tillit. Svermeriet fant liten eller ingen inngang i de meningheter hvor prestene var i besittelse av fortjent aktelse og fortrolighet, påstod han. Og det var enn ett eksempel på at «de selvgjorte predikere» virkelig hadde utrettet noe godt.
Men så er det som om amtmann Sommerfeldt synes han har gått for langt i positiv omtale av haugianerne og må ut fra sitt embetssyn tilføye at det «alltid blir en skadelig uorden at bønder preker istedenfor å arbeide». Derfor burde «dette uvesen» stanses, men han ville ikke tilrå meget strengt forholdsregler. Hovedmidlet til å hindre Hans Hauge og andre slike predikanter fra å vinne inngang hos allmuen, var å «sette de ordentlige lærere (prestene) i et annet, mer virksomt forhold til deres menigheter».
Amtmannen setter så opp noen forslag til å bedre de kirkelige forhold – samtidig som han fortsetter sin kritikk av prestene, som «innskrenker sin virkning på menighetene nesten ganske til prekestolen, når de endog i egne hus forsømmer de huslige andaktsøvelser, ja, når der gives prester som lever i åpenbare laster og går drukne til deres forretninger». I de senere år var det også en del prester som brukte lite eller intet av Bibelen i sine prekener.
Amtmann Sommerfeldt hadde tydeligvis intet til overs for den rasjonalistiske prestetype som stort sett dominerte i vårt land da Hauge trådte fram. Både sosialt og religiøst stod de fjernt fra denne og hans bevegelse. Til denne rasjonalistiske åndsretning hørte både sogneprest Lund i Vardal og sogneprest Keilhau i Biri.
I sin innberetning kunne sogneprest Keilhau meddele at i Biri hovedsogn hadde dette svermeri, så vidt han visste, aldri hatt noe innpass. Men i annekset Snertingdal hadde «dette onde rast en tid hos noen få, som dog siden hovedmannen er reist til Nordlandene, noenledes er stanset». I pakt med sitt rasjonalistiske grunn så han som det sikreste middel til å hindre dette onde «en riktig religionsopplysning, grunnet på den sunne fornuft og Jesu religion». Men det var også nødvendig å forby offentlige forsamlinger, som mange gikk til bare av nysgjerrighet, og som siden «av mangel på forstandskrefter eller og av lyst til lediggang» ble tilhengere av disse høyst skadelige samfunn.
Hvem var det så som ble tilhengere av «disse høyst skadelige samfunn» i Biri med Snertingdal og Vardal? Det forteller rettsaktene en del om. Etter arrestasjonen av Hauge i 1804 ble rettsappratet satt i gang for å kartlegge Hauges og hans venners virksomhet før rettssaken mot ham kunne ta til. 24. januar 1807 var turen kommet til hans tilhengere i Biri prestegjeld da sorenskriveren over Toten, Vardal og Biri, Lauritz Weidemann, opptok forhør på tinggården Svennes over personer som skulle ha deltatt «i Hans Hauges omgang og lære». De som skulle forhøres, var Lars Brateng og Christopher Olsen Brateng, Hans Olsen Engum og Jørgen Christophersen Hasli, samt prestens medhjelper Torger Ekern, alle fra Snertingdal. Nå viste det seg imidlertid at de to førstnevnte hadde reist til Nordland, slik sogneprest Keilhau hadde vært inne på.
Under sin vandring fra Fåberg over Gausdal i år 1800 hadde Hauge passert gjennom Biri, hvor han ble arrestert og ble plassert i lensmannsarresten på Svennes. Der skal lensmann Lysgaards gamle mor ha sagt til ham: «Det er ille at du som er et så ungt og deilig menneske, skal skjemme deg så bort og være et spetakkel for alle mennesker», hvortil Hauge svarte: «Jeg synes det er meget verre med deg, mor, som er så gammel og ennå er så mørk og vantro».
Da Hauge slapp fri igjen fra arresten, reiste han opp i Snertingdal til gården Bratteng og holdt oppbyggelse. Bonden der, Christopher Olsen Brateng, ble vakt og begynte straks å vitne om sin tro og holde oppbyggelser. Han opptrådte som lekpredikant rundt om på Østlandet og forsøkte seg også som salmedikter. Under sin Nordlandsreise i 1803 utså Hauge handelsstedet Løvøen i Steigen for sin venn Brateng, som også kjøpte det. Det var årsaken til at verken han eller Lars Brateng møtte til forhøret på Svennes i 1807. Her på Løvøen ved Vestfjorden slo Christopher Brateng seg opp til å bli en betydelig handelsmann og væreier samtidig som han holdt ved like kontakten med andre haugianere. H.G. Heggtveit har (i Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede II,I, s.295 f.) skildret hans liv og virke der nord.
Den første som måtte gjøre rede for sin tilknytning til Hauge under forhøret på Svennes, var Hans Olsen, eier av garden Engum i Snertingdal. Han vedgikk at han hadde talt med Hauge tre ganger, første gang på Bratteng hos Christopher Olsen og siden to ganger på Helgøya hos bonden Ottar Karlsen Bakkerud, hvor han hørte Hauge preke. Han hadde kjøpt noen av de skrifter Hauge hadde utgitt, men avlevert dem til stedets foged da det kom befaling om det. Videre erkjente han at han på Bratteng og hjemme hos seg selv hadde «etter sin forstand holdt religionssamtaler med allmuesmenn for noen år siden». Det hadde han fatt kunnskap til ut fra Hans Hauges skrifter og til dels fra andre religiøse bøker. Noen prest eller annen øvrighetsperson hadde ikke vært til stede. Nå holdt han ingen samlinger da det ikke var tillatt.
Hans Olsen Engum fortsatte likevel å være en trofast tilhenger av Hans Nielsen Hauge og ble senere redskap til Hans Ekerns omvendelse, en unggutt fra nabolaget som senere ble en kjent lekpredikant.
Den andre som ble forhørt, Jørgen Christophersen, husmann under garden Hasli i Snertingdal, virket mer forsakt. Han innrømmet at han hadde hørt Hauge preke på Bratteng, og at han hadde hatt en samling i sitt hus, men nå ville han ikke mer tåle møter i sitt hjem av den slags folk.
Den tredje som avgav vitneprov, var Torger Larsen, bonde på Ekern i Snertingdal og prestens medhjelper. Han var ingen tilhenger av Hauge, men som prestens medhjelper skulle han føre tilsyn med de religiøse og moralske forhold i prestegjeldet. Ekern hadde aldri sett Hauge og hadde aldri vært i noen samling enda Hans Engum hadde invitert ham, så det han hadde å fortelle, var fra andre allmuesmenn. Han påstod at følgen av disse sammenkomster var «ørkesløshet og forsømmelse av nyttig arbeid» når -en hel sverm av 20 a 30 mennesker» var samlet mange dager. Men etter at Hauge var arrestert og Christopher Brateng hadde flyttet, hadde disse samlinger og denne «predike – lyst» opphørt her i distriktet.
Torger Ekerns vitneprov synes å være temmelig løst fundert. Blant annet tok Hauges forsvarer fatt i påstanden om at 20-30 mennesker hadde vært samlet i flere dager på Bratteng. Det skjedde under et nytt forhør i 1810 da Ekern gikk fra denne påstanden. Her vedgikk Hans Engum at han fremdeles hadde noen skrifter av Hauge, og aktor påla ham å avlevere disse.
Foruten Hauges og hans venners påståtte dagdriveri og løsgjengeri ønsket myndighetene blant annet å få fastslått om de hadde dannet et eget samfunn med en lære som awek fra Kirkens. Det benektet Engum på det sterkeste. Og Jørgen Christophersen bevitnet at han hadde hørt Hauge formane til lydighet mot statens lover og øvrighet.
Forhørene på Svennes gir ikke inntrykk av at Hans Nielsen Hauge hadde mange tilhengere i Biri prestegjeld. Fortegnelsen over Hauges skrifter, som myndighetene krevde innlevert over hele landet, kunne ha gitt en pekepinn om det, men den foreligger ikke for Biri prestegjeld.
En slik liste har vi derimot for Vardal prestegjeld, og den inneholder hele 18 navn på personer som eide skrifter av Hauge. Her synes oppslutningen om denne å ha vært langt større enn i Biri prestegjeld, og forklaringen er vel den at mens Hauge besøkte Snertingdal bare én gang, skal han ha vært flere ganger i Vardal, hos Marthe og Ole Gjøvik på Øvre Gjøvik gård. Hun var blitt vakt ved Hauge hjemme på Elverum før hun ble gift, og hun og mannen holdt gjestfritt hus for haugianske lekpredikanter som besøkte bygda. Merkelig nok finner en ikke på listen navnene til Ole og Marthe Gjøvik. Trolig har de eid noen av Hauges skrifter, men har ikke villet utlevere dem ut fra skriftordet at -man skal lyde Gud mer enn mennesker». Kanskje de også var eiere av den huspostillen som listen anfører at ingen eier hadde meldt seg til.
Av de innleverte skrifter er det Hauges store prekenpostill fra fengselstiden i Trondhjem 1799-1800 som hyppigst går igjen. På listen finner vi ellers hans salmesamling og mange av hans oppbyggelsesskrifter.
Fortegnelsen inneholder følgende navn på personer som har innlevert skrifter av Hauge:
Hans Houg Christopher, Sevahl Johannes Byesæteren, Lars Snuggerud, Gulbrand Grytte, Kari Hund, Lars Ulsrud
Hans Olsen Sogstadeie, Christopher Madsen, Marthe Mustad, Marit Mustad, Hans Helgerud, Johannes Bjørge Gunild Nedre Stokke, Peder Nyegaard, Thor Braastad, Mecael Skrædder, Peder Pedersen Mjølstad.
Navnelisten forteller at i Vardal som ellers i landet fantes det ikke sosiale klasseskiller blant haugianerne, de var alle «brødre og søstre i Herren». Både den nedre del og den øvre del av bondesamfunnet var representert, den siste blant annet ved flere kvinner.
Fengslingen av Hauge var et hardt slag for disse haugianere, og årene 1804-1814 da han for det meste satt i fengsel, stagnerte bevegelsen utover landet. Haugianerne opptrådte med stor forsiktighet i denne tid for ikke å gi myndighetene anledning til å gripe inn. Men etter løslatelsen av Hauge tok bevegelsen seg opp igjen, og det er ikke vanskelig å trekke linjer fra de eldste haugianere gjennom senere lekpredikanter fram til nye vekkelsesbevegelser utover på 1800 tallet.
KILDER:
Artikkelen bygger på dokumenter fra Riksarkivet som professor Ottar Dahl har skaffet til veie, samt på H.G. Heggtveits verk Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede b.I og II,I. Ellers kan henvises til A. Chr. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans samtid, til Norsk Kirkehistorie b. II, s.231 f., til Vardal bygdebok b. III, s.165 f. og Biri-Snertingdal bygdebok II, s.92 f.
.