– i boken : “Billeder fra Hauges tid”. Oslo 1934, Indremisjonsselskapets forlag.
I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : “Hans Nielsen Hauge og hans Samtid” og H.G. Heggtveit : “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede”.
Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.
– fra s. 19 – 23 :
Hauge kom ikke til Øyer igjen før utpå sommeren 1803. Han hadde da vært på sin nordlandstur, som var tilendebragt uten nogen forhindring fra øvrighetens side. I Trøndelagen kunde han selvsagt ikke opta nogen virksomhet nu, efter det som var forefalt i 1800. «I Trondhjem standsede jeg kun en Dags Tid og talede med mine Fortrolige». (H.N. Hauge : Reiser).
Så tok han landeveien sydover, og gikk som forrige gang over Dovrefjell og ned Gudbrandsdalen.
Om denne turen har han selv bare følgende å berette: «Paa denne Reise blev jeg bekjendt med en Kobbergang i Vingjela i Nærheden av Østerdalen, hvor en av mine Venner hadde opdaget samme, og jeg tilraadede nogle som Participantere at skyde Penge sammen, og de begyndte at drive samme Gang og fandt rig Kobbermalm der —.
I Guldbrandsdalen blev jeg ogsaa bekjendt med en Slags ildfast Grydesten, som sammesteds udhugges af Bjergene, hvilke Gryder ere fortræffelige deri, at ingen Slags Mad faaer deraf nogen Vansmag».
Men en sikker muntlig tradisjon i Øyer forteller om andre ting.
Samtidig drev de sin religiøse virksomhet med megen frukt. Den rasjonalistiske sogneprest Bronning i Tolgen klager over at antallet av proselyter stadig stiger i ovennevnte anneks.
Ryktet var gått foran ham, og man ventet ham til bygden. Hauge reiste nemlig ikke så fort denne gang. Han stanset i Lesje, Lom og Våge, hvor der var megen bevegelse disse år.
Da han denne gang kom til Stav, var det bekjent langt utover.
En av de nulevende husker sin bestemor fortelle, hvordan de pyntet sig og skyndte sig å bli ferdig: De skulde på samling, og Hans Nielsen skulde tale.
Nørst i bygden, høit oppe i baklien ligger gården Romundgard og enda litt lenger op plassen Romundgardsstugun. Der var det to unge døtre, Synnøv og Beret. De gikk med alvorstanker og var kommet i nød for sin sjels frelse. Nu vilde de så svært gjerne få høre Hauge.
Dette var midt i skåronnen, og det falt dem jo ikke inn å gå fra halvgjort arbeide (1 mål var dagslaje). De skar da på spreng og fikk skåret utur målet sitt før alle andre. Så var det å pynte sig litt og fare så fort som mulig nedover bakkene og den lange veien sydover langs Losna. Hadde de bare kunnet ferge over, da de var likeoverfor Stav ! Men de måtte et godt stykke sønnenfor til fergestedet ved Holmen, og så nordover igjen.
De kom derfor noget sent til møtet. Da de var på broen over Moksa like ved gården, hørte de salmesangen ut gjennem vinduene fra salen i 2. etasje. En stemme sang foran. Det var Hans Nielsen Hauge. Og salmen de sang var : «Jesus din søde Forening å smage».
Da satte Synnøv i å gråte, og mente at nu var det kanskje for sent allikevel.
De kom til døren, og der var så fullt, at folk stod pakket ute i gangen og op igjennem trappen. Det så ut som om det var umulig å komme inn. Men Synnøv og Beret kunde jo ikke gi sig for det. De trengte sig frem og blev stående oppe på gangen i 2. etasje.
Og som de stod der i trengselen mottok de inntrykk for hele livet. De gjorde op sin sak med Gud og blev fra den dag de ydmyge, trofaste kristne, som man ennu husker i bygden. (Olstad og Ile, Øyer)
Fra dette møte på Stav er Hauge blitt buden til Haagen Langaard, hvor han holdt samling, formodentlig næste aften. Om denne samlingen er der ikke berettet noget særlig. Den står bare nevnt i forhørsprotokollen.
Næste morgen tok Hauge avsted for å gå til Gausdal, men han la veien om Øyer hovedsogn, hvor han skulde holdt samling på Lånke, ca. en mil fra Langaard.
En del venner fra Tretten fulgte ham. De gikk over skaret ned til Gillebo og opover bakkene til Lånke.
Folk i nabolaget hadde nu i tre dager gått og spurt om ikke Hauge snart kom, og idag — det var skåronn og midt på dagen — hadde de satt alt arbeide til side og samlet sig på gårdsplassen.
Dette var Uppistu Lånke. Der ligger våningshuset på den ene siden av tunet, og en nu nedrevet føderådsbygning lå rett imot på den andre siden. Nu satt de ved utgangsdørene eller stod optil husveggene og ventet.
Jo, der så de han kom opover mot husene, og de andre karene med. Hauge gikk og strikket på en strømpe da han kom.
“Og da e såg han gjekk og batt — den mannen som hadde vore sett fast som ein gesell — da tok det me slik at e var inte god for andet end e gret“, sa han Torger Bjørnbakken.
Da Hauge kom inn gjennem n’i-stugu-grindsledet, og så folket, gikk der et lyst smil over ansiktet hans. De så at han skyndte sig å strikke av pinnen, rullet sammen bundingen og stakk pinnen i. Så gikk han rundt og håndhilste på dem. Til hver enkelt hadde han et personlig ord, og flere kjente sig vakt fra første stund. Da de gikk inn, var der stor bevegelse over dem alle.
Hauge og fremmedkarene fikk litt traktering, og så begynte samlingen. De var i den store stuen i Uppistu Lånke, men der var ikke på langt nær sitteplass nok.
Hauge begynte med en salme. Han hadde sterk stemme og stod midt i folkehopen og sang :
«Nu bør ei Synden mere Med Magt og Herredom Udi mit Kjød regjere
Men daglig kastes om;
Thi jeg i Daaben er Af Gud til Naade taget.
Har i den Pagt forsaget Slet Satans gjerninger».
(Kingos salmebok, R. L. nr. 511.)
Av tilhørere på dette møte kjenner vi Haagen Langaard, Ole Bøeshaugen, Johannes Kraabøl, Torger Bjørnbakken, og en fra Olstadsveen. Ellers var jo hele grenden samlet der.
Samme dag vandret Hauge videre og besøkte sine venner i Gausdal.