haugianerne i grytten (romsdal)

 

– fra Sigrid Svendsens bok : “Kristenliv i Romsdalen 1809 – 1864”. Lutherstiftelsens Forlag Oslo. 1931.

Her står på tittelsiden følgende : “Det vi har hørt og vet og det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort”. Salm. 78, 3-4;

– videre fra sidene 9 – 20 :

En dag våren 1809 stevnet en jakt fra Sogn inn­over Romsdalsfjorden. Den hørte til en av Hans Nielsen Hauges venner, Daniel Arnesen fra Lyster (Luster), og passasjerene var nogen haugianere på flytning. Blandt disse var foruten eieren selv, hans venn Lars Knudsen (Kyllingen) med familie, Kristoffer Hansen (senere Myklebostad) og rimeligvis Elling Asbjørnsen.

Alle disse skulde efter Hauges råd til Romsdalen for å nedsette sig der. Det var bedre å slå sig igjennem der enn i Lyster, dertil kom at «de skulde spre sig», som de gamle forteller, idet Hauge la an på å få troende folk bosatt på de forskjellige kanter av landet.

Da jakten var kommet så langt innover fjorden at den på venstre hånd hadde passert Skothammeren, hadde den på høire hånd den bratte fjellvegg mellem Gridsetskolten og Setnesfjellet, og til venstre det frie syn innover Isfjorden med sine takkete tinder. Men rett foran sig så de reisende det vakreste parti, utløpet av den egentlige Raumadal.

Som to veldige kampestener vokter Setnesfjellet og Nesakslen innløpet til dalen på hver sin side. Midt imellem dem ligger flatt akerland omkring elvens brede, rolige munning. Man merker sig straks Set- nesgårdene med store, gamle, verdige hus, og lengst til høire nede ved stranden en uregelmessig husklynge; det er Veblungsnes. Til venstre under Nesakslen så man dengang bare gårdene Åndal og Nes, der hvor nu Åndalsnes er vokset op.

Men bakgrunnen for dette parti er det vesentlig­ste ved hele billedet. Den dannes av Romsdalens vak­reste fjell : Vengetindene med sine snestriper, Kalskråtind, Romsdalshorn og de ytterste Trolltinder med bre. De viser sig her i hele sin høide, da de stiger op fra en flat dal. Men sogningene hadde sett fjell før, og lot sig visst ikke imponere. Lars Knudsen og Daniel Arnesen hadde dessuten allerede vært i Grytten flere ganger på sine prekereiser.

Jakten la til ved Veblungsnes, hvor all ferdselen gikk i de dager, og passasjerene tok inn hos Daniel Arnesen, som året i forveien hadde skaffet sig en eiendom der.

Før dem var der én haugianer i Grytten, nemlig Hauges venn Halvor Ophus på Nes (halvparten av denne gård og litt av en annen er den nuværende prestegård). Han var kom­met dit fra nordre Østerdalen i 1805.

Innflytterne har uten tvil vært innom hos ham på et besøk. De har efter sin sedvane hatt for sig Guds ord med sang og bønn under samværet, selv om de nu efter Hauges fengsling for mere stille med slikt enn i de rike virksomhetsår 1801—1804.

Ikke lenge efter skiltes vennene og nedsatte sig på forskjellige steder i distriktet : Kristoffer Hansen kjøpte gården Myklebostad i Visdalen, Næssets prestegjeld, hvor han levet til 1843 som en Guds ords bekjenner og ellers en foregangsmann i bygden. Daniel Arnesen flyttet til Heen i Isfjorden, mens Lars Knudsen og Elling Asbjørnsen tok landeveien innover dalen, hvor de hadde kjøpt sig hver sin gård, Kylling og Ormheim.

Disse gårdene lig­ger i prestegjeldets øverste anneks, Øverdalen, som grenser op mot Lesja, nær fire mil fra Veblungsnes.

De kjørte da Raumas dalføre opover, den samme tur som turistene nu vanlig­vis tar frem og til­bake med bil på nogen timer, mens ru­tebåten ligger ved Åndalsnes.

Først kom de gjennem Nerdalen, hvor dalbunnen er flat, og hvor store, pene gårder ligger på rad : Mjelva, Aak, Hole m.fl., vernet mot nordost av en sammenhengende, til dels loddrett og trebar fjellmur, som strekker sig 13 km. lang fra Nesakslen til Romsdalshorn. Et stykke foran Hornet senker den sig noget og kalles Veslefjellet, for så med desto større virkning å reise Hornet (1555 m. høit) som en prektig forpost like for nesen på alle de troll som rider til bryllups over på den andre siden av dalen. Her mellem Romsdalshorn og Trolltindene er dalens trangeste punkt. Veien går like ved Hornets fot, og der er bare plass til vei, elv, jernbane og en ur.

romsdalshorn1Denne port skiller Nerdalen fra Medalen (Midt­dalen), hvor fjellene igjen trekker sig så vidt tilbake at der blir en del bebyggelse i dalbunnen. Men de er fremdeles steile, ofte loddrette, og skogbare. Her ligger Kors annekskirke like nedenunder Mongejura, som hever sig 1276 m. o. h.

Efter ennu en innsnevring av dalen og et ubebodd strøk kommer man inn i Øverdalen. Her blir efterhånden fjellet mere tilbakevikende og skrånende, tildels skogklædt, og bebyggelsen ligger oppe i lien. Her var jernbaneanleggets vanskeligste punkt, idet selve dalbunnen stiger sterkt på en kort strekning. Linjen blev lagt i to veldige slyng med vendetunneler ved Stavem og Kylling, således at der et stykke blir tre parallelle jernbanelinjer i dalens lengderet­ning.

Nede ved Rauma, som den siste gård der er plass for i dalbunnen, ligger Ormheim, hvor Elling Asbjørnsen skulde bo.

På en fremskutt kolle like ved den nuværende Kyl­ling (kfr. Rygh : Norske Gaardnavne, Romsdals Amt, s. 229 : «O. R. nevner som. formodning at Kyllingr kunde være avled­ning av kollr, fjellkoll») jernbanebro ligger gården nedre Kylling, som Lars Knudsen hadde kjøpt.

De bygder hvor disse haugianere hadde slått sig ned, hørte dengang ikke til de beste hvad det moral­ske og det religiøse liv angår.

Det var om prestegjeldene i Romsdalen og Nord­møre at Thomas von Westen og 6 av hans kolleger — «Syvstjernen» — sendte sin bekjente forestilling til kongen, forfattet i et møte på Kvernes prestegård 1714. Der heter det bl. a. : «Zions veier ligger gan­ske øde i Norge, der er ingen kirkedisiplin mere, kirkens bindenøkkel er ganske nedgravet, dens løsende nøkkel ganske misbrukt, prekestolen mestendels fruktesløs. — — Drukkenskap er ikke synd mere, trette og avind er blitt mote, falsk mål og vekt ansees for lovlig profitt, vankundigihet i sin salighets sak holdt for en god tro, banning og eder et almindelig tungemål.———— Når få Guds barn undtas, da skiller intet på oss og våre hedenske forfedre enn at vi kalles kristne»  (Ref. Nissen : “De nordiske kirkers historie” s. 394).

«En nærmere påvisning av de fremsatte klager sendte de siden fra Tingvoll. Folket har efter disse presters beretning ikke kunnet lese. Det heter at i menigheter på 5—6000 sjeler var der neppe én bibel, og to—tre salmebøker. De mange beretninger som de eldre kirkebøker utviser om innkallelser for det geist­lige embede, bekrefter ytterligere riktigheten av hvad «Syvstjernen» ovenfor har anført, idet disse anteg­nelser viser i hvilken utstrekning drikk, kortspill og slagsmål samt tyveri har vært utbredt, — og at sedelighetstilstanden har stått meget lavt» (Lokalhistoriske optegnelser av Knut Foss, Åndalsnes, hvorav en del er trykt i “Romsdals Sogelags Årsskrift” for 1923 og 1926 og Amund Helland : Romsdals Amt, I, s. 989)

I pietismens tid, og især efter konfirmasjonens innførelse i 1736, har tilstanden dog bedret sig. Grytten hadde dengang to fromme og nidkjære prester, A. G. Heiberg 1724—43 og J. J. Schanke 1743—75, som begge under mange vanskeligheter søkte å rette på forholdene.

Men omkring århundreskiftet blev rasjonalismen omtrent enerådende i det norske presteskap. Det rasjonalistiske syn maktet hverken å skape eller nære noget kristelig liv. Derfor ser vi også at reli­giøs indifferentisme brer sig i de høiere samfundslag. I folkets brede lag derimot blev Pontoppidans forkla­ring og Kingos salmebok det bolverk som holdt rasjonalismen ute.

Folkeoplysningen var det smått bevendt med, enda de rasjonalistiske prester som regel arbeidet for et bedre skolevesen. Men her strittet bøndene imot, fordi det blev for kostbart.

Forholdene på dette område var noget så nær de samme overalt i landet, og nogen undtagelse fra den almindelige regel dannet visstnok heller ikke Romsdalen (Skolebestyrer Hallvard Aarseth, Molde, i festskriftet “Molde Ungdomsskole i 10 år”, s. 35).

Trondihjems daværende biskop, P. O. Bugge (Peder Olivarius Bugge, f. 1764, biskop i Trondhjem 1804— 42,       d. 1849), sier: «Den almindelige Tilstand i vor Kirke og vort Folk var visselig alt andet end glædelig den nærmeste Tid efter 1814. — Folket savnede sand Opbyggelse, og hvad det hører er ikke istand til at berolige Hjertet» (Daniel Thrap : “Biskop dr. theol. Peder Olivarius Bugge 1764-1849”, s. 186).

I visitasberetningen for Grytten 1819 skriver biskopen:

«Her visiterede jeg den 27de juni. Sognepresten er en gammel, retskaffen Mand (Hans Rasmus Astrup, f. 1754, sogneprest til Grytten 1805—27, d. sammesteds 1827) og hans Prædiken christelig av Indhold, men hans Gaver vare ikke behagelige. Ungdommen syntes mig ikke anbragt til Tænksomhed, endskjønt Skoleholderne ikke vare uefne. I det avholdte Møde bleve 1. de befalede Protokoller undersøgte og befandtes rigtigen førte.

2. Det blev anmærket at stor ryggesløshed spores, fornemmelig paa Prædikedage, i Heens og Eids Annex-sogne, hvor Almuen ofte samles efter Gudstjene­sten til Drik og Slagsmaal, endog de, som selvsamme Dag have gaaet til Alters. — Jeg formanede—————– »  o. s. v. «Derhos. tilkjendegav jeg mundtlig Sogne­presten, at han paa mit An- og Tilsvar frit maatte holde saadanne ryggesløse Mennesker fra Herrens Bord, indtil de bedrede deres Levnet» (Visitasberetninger, Riksarkivet).

Beretningene fra andre år i denne tid viser nogenlunde det samme.

Tiden for disse haugianeres innflytning til Romsdalen og deres første år der, var «nødsårene», den sværeste tid vårt land har gjennemlevet siden sorte-dødens dager.

Det trykk som de store økonomiske og politiske vanskeligheter øvet, har også ganske visst gjort sitt til at de søkte fra Lyster (Luster) til det fruktbare og rikere Romsdalen nettop nu.

Det man skulde leve av den gang, måtte man helst avle selv. Efter Kjøbenhavns bombardement i 1807 hadde engelskmennene sørget for at tilførselen blev den minst mulige.

Den engelske blokade til vanns og krigen med Sve­rige til lands, var det som preget situasjonen. I årene 1810—11 var der dog nogen økonomisk bedring. Men så kom uåret 1812, da våren var usedvanlig sen og nogen frostnetter tidlig i septem­ber ødela hele landets kornavling, og da en lang, våt høst forhindret tørken av det vesle som kunde være brukbart.

Som et eksempel fra Romsdalen kan fortelles: «På gården Øverland ved Molde fikk man halmen — korn var der da selvfølgelig ikke mere tale om — i hus fjorten dager efter jul» (Øverland : “Norges historie” V, s. 2279 og 2282-2283).

Den gang avlet de heller ikke så meget poteter som nu, men også potethøsten slo feil.

Den vinter er der spist meget barkebrød i Norge. Biskop Bugge skriver 17. november 1812: «Landets Forfatning er forfærdelig. En Tønde malt koster 200 Rdr., Byggryn 240 Rdr., en Tønde Sild 80—90 Rdr»

Samtidig falt pengene, inntil katastrofen kom med statsfallitten i 1813, da en riksdaler ikke blev mere verd enn 4 danske skilling.

Utover våren og sommeren 1813 steg nøden. På mange steder var det eneste næringsmiddel mel av furubark. Der var meget sykdom og en del døds­fall på grunn av sulten. Men man kom sig da igjennem året til kornhøsten 1813, som slo godt til.

Da hadde man proviant for 3—4 måneder. Og mot prins Kristian Fredriks innstendige råd vilde kon­gen igjen at man skulde gjøre angrep på Sverige i desember 1813.

Så kom frihetsåret 1814. Men for dem som oplevet det, føltes alt usikkert og sviktende. Vi som lever etterpå, nevner dette år med feststemning. Men for den almindelige, jevne mann i landet den gang bragte det bare hvad han var vant til, dyrtid, krig, penge­mangel, og som et tillegg til vanskelighetene kom de høist problematiske politiske forhold.

Men hin ukjente bonde, som har gitt oss det ord han sa til professor Sverdrup på veien til Eidsvoll: “Husk på at Gud er attåt», han viste sig å ha rett. Og fra slutningen av året begynte den bedring i forholdene som har vedvart til våre dager.

At haugianerne var blandt dem som kom sig best igjennem denne tid, er der ikke tvil om. Ingen var som dem til å sette i gang industrielle foretagender, til å dyrke jord og arbeide sig frem. Og de hjalp hverandre med penger i stor utstrekning. Men uten den største nøisomhet og sparsomhet kom heller ikke de igjennem trengselsårene, og mangen gang har de lest sin andektige bordbønn over barkebrødet eller over bare poteter og salt.

Om den politiske situasjon visste de forholdsvis lite, i en tid uten aviser, og ennu mindre ante de

hvordan løsningen skulde komme for vårt land. Men sine bønner har de trofast bedt, og Gud svarte sådan at vi ennu må forundre oss over det. —

I disse år inntil 1814 la også Hauges stilling et trykk over dem. De fulgte hans råd om å innstille sin offentlige forkynnervirksomhet, og ventet år efter år på at hans sak skulde bringes til ende, mens Ilauge selv gradvis blev ødelagt av fengselslivets sykdommer.

Endelig sommeren 1814 kom hans sak op til doms, og innunder jul blev han fri. Først fra 1815 av begynte egentlig den nye tid for dem.

 

 

 

 

 

 

Skriv inn søkeord..