“billeder fra hauges tid” av sigrid svendsen

 

Oslo 1934, Indremisjonsselskapets forlag.

I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : «Hans Nielsen Hauge og hans Samtid» og H.G. Heggtveit : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede».

Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.

 

S. 59 – 62 :

Det var Beret og Synnøv Romundgardsstugun som hørte Hauge tale på Stav i 1803. Man kjenner godt til hvordan det gikk dem senere i livet.

Beret kom til Bredtvedt en tid i tjeneste hos Hans Nielsen Hauge. Og fra opholdet der hadde hun meget å fortelle.

«Det gjekk inte an å ljuge hell ti ’n Hans Nielsen,» sa hun. «Ner vi træfte ’n utpå garda kunde han segja som så: «Har døkk bedt åt Vårherre idag da, jenter?» Og om vi inte hadde gjort det, så hadde vi inte mot til å ljuge, men sa om det, som det var til. «Da lyt døkk bea trast,» sa han.

Hun hadde mange av skriftene til Hauge, «Hans-bøken», og dem leste hun trygt, for hun visste det var ekte saker.

Fra Eker papirmølle hadde hun fått med sig en bok med skrivepapir. Da Hauge var død, skrev hun av liktalen som blev holdt over ham i den boken, og gjemte den som en skatt. .

Beret blev gift til Jutulstadhaugen i Øyer (en plass under Jutulstad), og levet der til hun blev gammel.

Hun var en gjennem opriktig og troverdig sjel. Til alle hun traff talte hun om åndelige ting. Ungdom som hun møtte langs veien, kunde hun ganske naturlig og vennlig spørre: «Har døkk tenkt på døkkår skaper i døkkår ungdom, da?»

En gang hendte det at dronning Louise reiste gjennem dalen. Det var under kroningsreisen 1860. Hun overnattet i prestegården hos sogneprest Nissen.

Der var det utenfor gårdsplassen satt op et stakitt for anledningen, så at ikke folket skulde trenge sig helt frem til døren. I stakittet var det en æreport. Og utenfor var der da fullt av folk og skysser.

Beret hadde møtt op hun og. Hun kom i en gammel døledrakt som hun alltid brukte. Og før nogen kunde hindre det, var hun kommet igjennem æreporten, og hadde tuslet sig helt frem til hovedinngangen.

Her kom en kongelig tjener ut, bukket og spurte om det var noget hun ønsket. «E vil sjå dronninga,» sa Beret. Tjeneren gikk inn igjen, og straks efter kom dronningen ut i følge med Nissen.

Og mens folkehopen ropte hurra utenfor, stod Beret og snakket med dronningen. Hvad det var hun sa, vet vi ikke, men vi kan trygt gå ut fra at hin talte om åndelige ting (Meddelt av Tor Ile og Johs Olstad, Øyer).

Synnøv, hennes søster, blev boende i Bomundgardsstugun. Da hun giftet sig, flyttet hennes mann dit. Men hun var ikke heldig i sitt ekteskap. Mannen drakk og var en dårlig familieforsørger. Så Synnøv hadde det alltid svært strevsomt og smått. Hun gikk igjen­nem meget i livets skole. Og hun fikk sanne hvad der sies: «Der er en slipesten på hver gård».

Men aldri så man Synnøv grinete eller motløs. Under alle ting satte hun sitt håp til Gud, og et lyk­kelig kristenliv bar henne oppe. Hun kunde rent stråle av glede og lykke over å ha valgt den gode del.

En vakker sangstemme hadde hun, og hun sang gjerne.

Efterat Synnøv var blitt enke, var det og svært smått for henne. Hun var fremdeles i Bomundgardsstugun, men der kunde det bli tomt både for et og annet. Da kunde det hende hun tok sig turer borti bygden. Hun gikk ikke for å «bea sig», men hun kom for å gjøre nytte, vilde ikke «væra fåfeng».

Hun var alltid velkommen, Synnøv, når hun kom til gårds. Hun var pen og tiltalende, og hadde av na­turen et lyst, freidig sinn. Samtidig hadde prøvelsene lutret henne og gitt henne visdom og livserfaring. Der kom helg over stuen, når Synnøv beskjeden og stillferdig trådte inn.

Og husmødrene fant frem arbeide til henne. Hun kunde kaie, spinne, spole, bøte og meget annet. Det var helt frivillig, dette, fra begge sider, og Synnøv blev der så lenge det falt sig.

Når hun skulde gå, tok hun så vakker en avskjed. Først tok hun alle i hånden og takket for sig, så snudde hun sig borte ved døren, og sang klart og varmt dette verset:

«Er det ikke Tid at vandre?

Evigheden er os nær,

Beder, stræber med hverandre At formane hver især!

Hid I Store, hid I Smaa,

Tager Jesu Kors kun paa,

Følger Alle, Ingen svige,

Hvo, der vil til Himmerige».

(Guldberg nr. 295, L. R. nr. 470, 6).

 

Synnøv hadde en datter, Goro, som kom i tjeneste hos Torger og Karen Gillebo. Hun viste en troskap her, som man ennu husker. Av samme sinn som sine troende husbondsfolk søkte hun deres beste i alle ting. Man kunde finne henne borti båsene på kne bedende om at høiet måtte bli drøit for dem gjennem vinteren.

Goro var stor, vakker, røslig, mild og stille. Hun var flink i arbeidet, «framifrå i alle retninger». — På samlingene var hun gjerne, og der kunde hun komme med en formaning eller en bønn til slutt.

Da Goro blev gammel, fikk hun fremdeles ha sitt hjem på Gillebo, og bodde der til sin død.

Hennes minne vil leve lenge i Øyer (Opplysninger fra stortingsmann Gillebo, Øyer).

Skriv inn søkeord..