daniel arnesens selvbiografi : “fornyelse”

 

– utdrag av denne inkludert i Hans Nielsen Hauges bok : «Om religiøse Følelser og deres Værd».

Hvilken kamp og strid jeg har hatt siden den første dag Gud fikk makt over mig, kan ikke utsies. Især var det vanskelig for mig i min første kristentid, før jeg ennu hadde lært å iføre mig den åndelige rustning og bruke Åndens sverd rett for å få seier over mine fiender i kampen. I denne første tid ledet min vankundighet mig ofte av veien og ut i mange vanskeligheter, og jeg kunde ikke alltid forstå Guds vilje og hans førelser med mig.

Fra 1810 til 1816 var jeg meget lunken i min kristendom og følte ikke nok nødvendigheten av å arbeide på min frelse med frykt og beven. Jeg hadde dog lyst til Guds ord, og jeg sørget over min avmakt til det gode og over at den første ild var tapt, like­som jeg gledet mig i håp om at Gud vilde gi mig det tapte igjen.

Undertiden kom den tanke for mig at Gud vilde hans navn skulde forties en stund, og jeg syntes Guds kirke var å ligne med den unge kvist som under stormen bøier sig til jorden, men når været gir sig, reiser den sig igjen og vokser friskere. Jeg lengtet ofte efter at den tid vilde komme.

I 1816 reiste jeg til Kristiania og videre til Bra­gernes, hvor Hans Hauge lå syk. Ved samværet med ham og ved å betrakte det kjærlighetens liv, den gudsfrykt og det Kristi billede som han var gjennemtrengt av, tendtes der en ny gnist i mitt hjerte og bonn om å bli delaktig i den nåde som Gud har å meddele sine barn.

Når jeg betraktet mine venner, så måtte jeg si det samme om dem som om mig selv at de nok levde vakkert og kristelig. Men det som manglet hos dem alle, var Kristi kjærlighets drift til å påminne og tilskynde hverandre til å ha det himmelske sinn, vokse i Kristi liv og kraft og stride alvorlig for livsens krone. Og mitt ønske var at vi måtte våkne av den lunkenhetens dvale vi var kommet i.

Jeg kom i samtale med nogen om vår evige frelse. Skjønt jeg følte min egen ringhet, var det dog mit hjertens ønske at vi måtte våkne til større iver i vår kristendom. Så snart jeg begyndte å tale om dette som lå mig på hjerte, merket jeg at mange tok mine ord innover sig, og flere brast i gråt. Dette virket tilbake på mig selv og gav mig fornyede krefter til å bære Guds ord frem. En ild begynte å brenne i mig med løfter til Herren om at jeg vilde være hans tjener og gjøre hans vilje. Min lengsel og bønn var at Herren, om han så det kunde bli til hans ære og menneskers gagn, vilde gi mig visdom og krefter til å arbeide i den store høst.

Skriv inn søkeord..