lars kyllingen : presentert av sigrid svendsen

 

– i boken : “Kristenliv i Romsdalen  1809 – 1864”, Indremissionstrykkeriet, Oslo 1931.

(les også H.G. Heggtveit’s presentasjon her).

 

Forordet lyder :

I denne bok er samlet oplysninger om de haugianere som levet i Grytten fra 1809 av, og om den vekkelse som fulgte efter deres tid inntil 1864. Kildene er for haugianernes vedkommende vesent­lig H. G. Heggtveit: «Den norske kirke i det nit­tende århundrede», for vekkelsens sogneprest N. A. Carlsens korrespondanse med biskop Grimelund  og dennes innberetning til departementet, samt hans redegjørelse i «Norsk Kirketidende» 1862.

Dessuten har eldre folk på stedet fortalt mig hvad de visste fra den tid, og jeg har fått lov til å benytte brever og optegnelser hos dem. Jeg bringer dem alle herved min hjertelige takk for all hjelp og velvilje.

I fremstillingen er beretternes ord mest mulig nøiaktig fulgt, også der hvor de ikke er direkte citert. Tallene i teksten gjelder henvisningene sist i boken.

Veldre i august 1931. Sigrid Svendsen.

 

Fra s. 21 – 40 :

Han blev født i Lyster (Luster) 1770. Foreldrene var gårdbrukerfolk med kristelig interesse. Gutten hadde evner, og moren «øvet ham strængelig i den bogstavelige kundskab», så han kunde renlese da han var 7 år gammel.

Fra barndommen av og opigjennem ungdomsårene kjente han mange ganger Guds dragelse på sitt hjerte. Første gang han selv kunde huske, var da han fikk være med i en begravelse. Der var død et lite barn på den samme gården hvor de bodde. Og han hørte da at de sang salmene : «Det er forvisst på tiden snart at Krist, Guds sønn, vil komme», «Om himmerikes rike så ville vi tale», og «Følg Jesus med, jeg er din vandringsmann» (Kingos salmebok. Den første av disse er en alvorlig formaning til å sørge for sin sjel, den annen taler om saligheten, den tredje er en bønn).

Dette virket på ham så han begynte å gråte. «Jeg gikk hjem med min mor, som straks måtte lære mig tonen til disse salmer, hvilket hun også gjerne vilde», forteller han.

Året efter døde hans mor, og næste år også hans far. Lars og hans søster blev da satt bort til frem­mede. «Han kom til en gammel, streng kone, hvor han hadde det hårdt».

Senere kom han sammen med mange forskjellige arbeidskamerater, og var jo heller ikke alltid snild selv.

Men Guds stadige dragelse vedblev, især når han husket på hvad hans mor hadde sagt og formanet ham til. Når han leste og sang, kunde den bli så sterk at han måtte gå for sig selv og gråte og be til Gud.

17 år gammel blev han konfirmert. Da kom han heller ikke til nogen hel sinnsforandring, «skjønt jeg hadde sterke minnelser om evigheten», sier han, «især når jeg betraktet alle Guds skapninger, både ville dyr, fugler m. m., som jeg syntes alle stod i den orden Gud hadde satt dem, undtagen mennesket, der var langt fra sin oprinnelige bestemmelse». Han forstod ikke at han måtte omvende sig, men trøstet sig med at Gud vel ikke vilde forderve alle menne­sker i den evige elendighet.

Men især blev det alvorlig for ham under en syk­dom (vinteren 1795—96). Han trodde den gang at han skulde dø. «Jeg bad da til Gud at han vilde hjelpe mig, men fikk ingen trøst. Det vidnet så tyde­lig innvortes at jeg ingen del skulde få hos ham. Dog var mitt hjerte hårdt og ubeveget. Jeg blev da forskrekket, og bad om at han vilde gi mig tid, så vilde jeg forbedre mig».

Gud hørte ham, og han blev frisk igjen, men kom heller ikke nu til nogen omvendelse.

Omkring år 1800 blev han gift med en kristeligsinnet pike som hette Margrethe. Hun døde allerede da deres første barn blev født (datteren Brit). Guds kall blev nu enda sterkere for ham.

Nettop ved denne tid (1801) kom Hans Nielsen Hauge vandrende gjennem Lyster, og holdt flere samlinger der. Men Lars fikk merkelig nok ikke anledning til hverken å høre ham eller tale med ham, skjønt han kjente en «hjertelig lengsel» efter det.

Han blev gående der alene med sine kamper hele den sommeren.

Men om høsten kom der til bygden en mann fra Hemsedal, en haugianer som talte Guds ord. Denne fikk han høre, og hans samvittighet vidnet for ham at hans eget hjerte var hårdt, men predikantens ydmykt.

Nogen gjorde narr av denne fremmede. Men det bestyrket bare tilliten hos Lars. Han tenkte på at slik hadde de også gjort med Kristus og hans apostler.  «Jeg fulgte med til næste gård og hørte på talen. Der falt jeg i gråt, og følte at jeg var et fordervet menneske. Jeg bad hjertelig at Gud vilde komme mig til hjelp så jeg kunde forbedre mig».

Nu fikk han tak i en av Hauges bøker: «Avhand­ling om Guds visdom,» og den blev til stor velsignelse for ham. «Ti jeg fikk nu en sterk lyst til å betrakte Guds ord, og blev mere og mere overbevist om min egen fordervelse. Alle onde tanker, lyster og begjærligheter hadde sådan makt i mig at jeg gikk avsides, la mig på marken, gråt og bad til min himmelske far at han vilde komme mig til hjelp. Men min inn­vortes fiende holdt mig fangen med tvil om at jeg skulde få makt over det onde».

I denne nød satte han sig en dag sent om høsten til å skrive et brev til Hans Nielsen Hauge. Det var «om min tilstand og hvorledes min vandring hadde vært», og har da vært fylt av syndserkjennelse.

Brevet blev sendt til Bergen hvor Hauge den gang bodde. Men han var ute på reise. En av Hauges venner, Samson Traae, som imens skulde ta sig av hans affærer, åpnet det. «Han betragtede mit brev, og skrev tilbake at hvor synden er overflødig kjendt, der er naaden overflødigen».

Dette løste byrden av ham. Han blev så glad, at han igjen søkte ensomhet, priste og takket Gud for hans nåde, og lovte i sitt hjerte at hvis han kunde få være hans barn, så vilde han gjøre hans vilje hvad der enn skulde møte iham i tiden, enten ære eller vanære.

Lars Knudsen fikk også rikelig av begge deler.

Ganske snart efter sin omvendelse, vinteren 1801—02, begynte han å tale Guds ord. «Jeg følte en heftig lyst til å bekjenne for andre hvad jeg hadde mottatt av Gud. Jeg vilde så gjerne unne alle det samme gode. Ofte merket jeg en levende kraft i min sjel, når jeg således fikk gjøre Guds vilje og vidne om hvad jeg selv trodde».

Allerede i de to første år virket han i Bergens stift, på Sørlandet, Østlandet og i det Trondhjemske.

Han blev siden den virksomste og mest bekjente predikant blandt Hauges venner. —

En av dem som blev vakt da Hauge besøkte Lyster i 1801, var Anne Kathrine Pedersdatter, født på Holmedal der i bygden 1767. Hun hadde motstand i sitt hjem. Hennes far syntes ikke om at hun gikk til samlinger. Men hun trengte å få tale med de andre troende om sin sjel, og for å komme sammen med dem måtte hun stjele sig ut gjennem vinduet når foreldrene hadde lagt sig.

Med henne blev Lars gift i 1804. Hun blev en praktisk, snild og dyktig hustru for ham.

Ved denne tid kjøpte han gården Næs, som ligger på Veitestranden i nabobygden Hafslo, og flyt­tet dit.

Der begynte han å holde samlinger, og det hadde ingen gjort før, så det vakte stor forundring.

Han var også i det daglige liv anderledes enn de var vant til der. Således var han oppe før andre folk om morgenen og drev på med arbeidsfolk og hester i våronnarbeidet til solen rant. Da tok han sig en hvil, gav hestene høi, tok op en bok av lom­men og samlet folkene til andakt.

Og da naboene kom ut av døren om morgenen, så de den nye brukeren på Næs og karene hans sitte med bøiet hode ved akerkanten og holde bønn, og hørte dem synge samler i morgenlysningen. — De snudde på sig og gikk inn igjen : «Når skal han Lars Næs bli ferdig med onnearbeidet sitt, han som hefter bort tiden med slikt !»

Men det rare var at han blev ferdig en god stund før alle andre.

Der blev også vekkelse på Veitestranden, og «adskillige kom til liv i Gud».

Høsten 1804 kom så det store slag for Hauges venner, at denne for alvor blev satt fast. De fikk også vite at Hauge ønsket de nu skulde adlyde kongens vilje og stanse sin offentlige virksomhet, især vokte sig for alt som kunde vekke opsikt.

Dette ønske fulgte de. Men Lars skriver herom : «Da de fleste nu stanset med å bekjenne Guds ord, lunknedes jeg og flere andre. Jeg tapte den salige ild og den sterke omsorg for min egen og andres salighet, ja blev endog besmittet av synden. Jeg følte dog alltid sorg herover og tukt innvortes, både av ordet og Ånden. Jeg gikk ofte avsides, falt på mine kne og bad til Gud for mig selv og andre at han vilde komme oss til hjelp, da jeg merket både hos mig og andre at adskillige svakheter snek sig inn og begynte å herske blandt oss. Det var ofte meget tungt for mig at jeg ei visste hvilket middel kunde vekke oss op av denne lunkenhet».

På Veitestranden blev Lars Kyllingen ikke boende lenger enn til 1806, da gården blev tatt fra ham på odel. Så var han en tid igjen på Morken i Lyster (Luster), hvor han før hadde bodd, inntil han i 1809 flyttet til Romsdalen.

På Kylling gård begynte nu et ekte haugiansk husliv. Der hersket utpreget flid og arbeidsomhet Selv var Lars en stor ordensmann, ivrig og flink i sitt arbeide, og det samme fordret han av andre. I sine taler påla han vennene å røkte sin jordiske gjerning med størst mulig dyktighet og troskap, så de kunde være lysende eksempler for verden, både timelig og åndelig. De første årene i Romsdalen (1809—14) var han mest optatt med gårdsbruket. Han drev også gården «overmaade dygtig», så den blev et mønsterbruk efter den tids forhold.

Hver dag samlet han alle sine folk til husandakt. Da leste han et stykke av en opbyggelsesbok eller av Bibelen, talte om det, og sang salmer. Og om han ikke i denne tid reiste omkring og holdt møter, så hadde han dog stadig søndagsopbyggelser i sitt eget hus. Da talte han slik at «det gikk dem gjennem marg og ben, og det blev til velsignelse for dem hele uken igjennem», sier hans tjenestegutt.

Inne i dagligstuen malte han over inngangsdøren navn og årstall for sig og sin kone, samt følgende vers, som skal være forfattet av ham selv :

«Naar du oplukker denne Dør, da hos dig en Betænkning gjør, at Jesus Krist, vaar Frelser kjær, den rette Dør til Livet er».

Ved siden av døren, mellem den og gruen stod disse salmevers :

¤

«Bær Sorg for Synden, frygt din Gud, din Tunge hold i tømme, at du dit hele Levned ud, hans Navn kan ret berømme.

¤

Hold dig’ til andres Nød og’ Trang, med hjælp og trøst at lindre,Lad verden aldrig- nogen Gang-, fra Kjærlighed dig hindre».

(Plankene hvor dette står vises ennu på nedre Kylling, hvor de er flyttet til et annet værelse, med en del av skriften synlig).

Lars Kyllingen var temmelig uanselig og nokså liten av vekst. Han hadde lyst hår, blå øine og et rundt fyldig, vennlig ansikt. Av vesen var han rolig og besindig.

Han skal ha vært den mest begavede av Hauges venner, med en sjelden klar forstand, en sund dømme­kraft og en egen evne til å prøve åndene. Og han var en ildfull og merkelig taler.

Det vakte naturligvis forundring i Øverdalen at han begynte å holde samlinger på Kylling.

Til en av samlingene kom der også en kone som var nysgjerrig efter å se ham, og hadde gjort sig den forestilling at han av ydre var noget stort og merkelig. Da han så kom inn, blev hun skuffet og sa ganske høit : «Er dette Lars Kyllingen ! Nei er dette Lars Kyllingen !» Lars hørte det. «Ja, her er han, slik som du nu ser ham», svarte han. Så begynte han å tale, og nu fikk hun et annet inntrykk. Han vokste mens han talte.

Lars Kyllingen brukte flittig nådens midler. Hver prekensøndag gikk han den lange vei, 1 1/2 mil, ned til Kors kirke, og deltok ofte i nadverden.

Sin prest aktet Haugianerne for hans embedes skyld.

Men den prest de da hadde i Grytten, forstod sig ikke på disse «opvakte» og snakket ofte nedsettende om dem. Da blev Lars Kyllingen, Daniel Arnesen og flere enige om å gi ham sin tiende i en bedre kornsort, rug eller hvete, istedenfor byg og havre, som de egentlig pliktet. Presten kom siden aldri med nogen nedsettende ytring om disse folk.

De første 15 år Lars Kyllingen bodde i Grytten, reiste han ikke utenbygds og forkynte Guds ord. Men da budskapet kom at Hauges sak endelig var avsluttet, gjorde det et sterkt og frigjørende inn­trykk på ham som på alle Hauges venner. Der begynte nu en helt ny tid for deres virksomhet.

Konventikelplakaten var visstnok ikke ophevet, men den hadde tapt sin makt. «Almenheten vilde ikke tåle, og øvrigheten vilde ikke våge en ny Hauge-prosess» (Ivar Welle).

Den som nu først tok sig til å reise igjen og for­kynne ordet, var Lars Kyllingen.

Det var også en hendelse, ca. et halvt år senere, som virket på hans indre liv til fornyet og helhjertet overgivelse i Guds tjeneste. Om dette skriver han selv : «Sommeren 1815 var jeg sammen med andre under et marked. Der kom en mann til mig med vrede og overfalt mig med bespottelser og mange uriktige beskyldninger (fordi jeg adskilte mig fra den store hop, og ikke fulgte bygdeskikkene m. m.), hvilket jeg dog for det meste var uskyldig i, dog ikke alt.

Dette beskjemmet mig og gikk mig dypt til hjerte. Det blev et virkende middel til min saligheds befordring, så jeg siden har følt en sinns fornyelse. Gud gi oss nåde å vandre frem med et sant hjerte i enfoldighet. Han hjelpe oss til å bygge vårt hus således på klippen at det kan bli stående når stormvind og vannløp støter derpå» (Heggtveit).

Da Lars Kyllingens venner i Trondhjem hørte at han atter var begynt som Guds ords forkynner, skrev de og bad ham komme dit. Dette blev begynnelsen til hans egentlige reiseliv, som varte i vel 10 år og betegnes som «en legmannsvirksomhet så dyktig, innfallende og betydningsfull, at den kan hende bare står tilbake for Hauges».

Lars Kyllingen reiste sedvanlig i vintertiden. Hans flinke kone og en troende, samvittighetsfull tjenestegutt stod da for gårdsdriften. Om sommeren var han selv hjemme.

Han skal i disse år ha besøkt de fleste av Norges bygder, mange av dem flere ganger. Somme tider reiste han alene, men ofte brukte de å reise to forkynnere sammen.

For det meste gikk de på sin fot, og med en skreppe på ryggen. Hvor der fantes troende venner, tok de inn hos dem. Men var det langt imellem disse sta­sjoner, kunde det nok til sine tider bli forskjellig både med nattelosji og mat.

I begynnelsen av 1817 besøkte Lars Kyllingen Hauge på Bredtvedt, hvor han fikk veiledning og gode råd. Derfra tok han vestover til Bergen, fort­satte videre til Trondhjem, og om høsten fra Trondhjem sammen med en annen haugianer, Henrik Mathiesen, nordover like til Målselven.

1 1818 reiste han fra Trondhjem sydover til Gud­brandsdalen, omkring i bygdene på Østlandet, var innom Bredtvedt og fortsatte så om Kristiansand til Bergen og hjem.

Lignende turer tok han nu hver vinter. I 1823 var der i Trondhjem stor begjærlighet efter å høre Guds ord, så husene blev for små.

Lars Kyllingen reiste flere ganger sammen med Daniel Arnesen. Utpå sommeren 1823 virket de sammen rundt omkring på Østlandet, like til Østfold og i de tilstøtende distrikter i Sverige.

Disse to har passet godt sammen og utfylt hinanden i arbeidet. Hauge sa om dem : «Lars Kyllingen skal gå foran og lokke på fårene; men Daniel Arnesen skal følge efter med pisken og ha et øie med de åndelig dovne og sådanne som vil vike av fra veien !»

Det sier sig selv at Lars Kyllingen i disse år gjorde en mengde forskjellige erfaringer, og lærte å kjenne både det våknende kristelige liv og gammel inngrodd likegyldighet rundt om i landet.

Et par år før sin død kom han til Lesja for å virke der, men ingen vilde låne ham hus til opbyggelse. Da tok han bygden for sig, gikk fra gård til gård og talte med folk om det ene fornødne. Da han var kommet til kirken, vendte han sig, så tilbake over bygden og sa : «Ja, nu har jeg da sådd allikevel, og det skal man få se, at om det ikke blir før lenge efter at jeg er død og begravet, så skal sæden komme op». Dette gikk på en herlig måte i opfyllelse ved de senere vekkelser over Lesja (Edvard Sverdrup : Fra Norges kristenliv).

En annen gang var det som om motstanden per­sonifiserte sig for ham. Han hadde bestemt møte et godt stykke fra sitt hjem, og red dit gjennem en skog, hvor det allerede var belgmørkt. Med ett syntes han at der bak ham på hesteryggen satt en person som begynte å overbevise ham om hvor aldeles unyttig det var å fort­sette lenger, han gjorde langt rettere i å reise hjem.

Men Lars forstod hvor dette kom fra, og svarte : «Hvis Gud hjelper mig frem til samlingen ikveld, så skal jeg fortelle hvem du er !» Og det er sagt av dem som hørte ham, at på det møtet talte Lars Kyllingen slik at det var omtrent umulig å høre på uten å bli omvendt.

De gamle beskriver Lars Kyllingen som klar, livlig og full av erfaring, grepet som få av et hellig vidnemot og en inderlig omsorg for sine medmenneskers frelse. Om han var rolig, vennlig og forsiktig som alle andre haugianere, så var han på samme tid en djerv karakter, som når det trengtes kunde gå like løs på den enkelte.

I  sin forkynnelse var han allsidig. Han stillet ikke nogen sannhet i skyggen, aller minst Kristus og hans gjerning.

På alle kanter av landet blev han mangfoldige til vekkelse og omvendelse.

Lars Kyllingen skrev en del åndelige sanger som i sin tid blev meget brukt i opbyggelsene. Men de er nu forsvunnet.

Hjemme på Kylling førte han et overmåte gjest­fritt hus. Der var det bare å komme inn, gå tilbords med familien og bli over om natten hvis man hadde lang vei.

kyllingstua1895nr1

Kylling ligger også meget bekvemt til, med Imideveien fra Lesja like gjennem tunet, så Lars hadde all ferdselen mellem Gudbrandsdalen og Romsdalen like utenfor stuedøren. Særlig i de senere år kunde der komme hele flokker av venner på besøk. Og det var festlig når vennene kom sammen.

Mange hadde ikke sett hverandre på lang tid. Så blev de bedt frempå, og tok plass ved det lange bordet i stuen. Guds ord og bordbønnen lød først. Forsiktig og beskjedent forsynte de sig av rettene, enda de visste det var dem så hjertelig vel unt. Og så snakket de sammen om livet i Gud. De kom frem med sine spørsmål og sine erfaringer.

«Og disse samtaler kom gjerne hele tyendet til gode, såsom alle på gammeldags vis bodde i et felles værelse» (Markus Dahle : Uttrykt brev av 20.des. 1873 til sogneprest Andreas Hauge, Universitetsbibl.)  Et eksempel på velsignelsen av dem er den bekjente Berthe Canuthe Aarflots vekkelse. Hun blev vakt (1822) gjennem en samtale som haugianeren Amund Brekke (Sunnmør) holdt med et par andre i huset og som hun tildels fikk høre mens hun holdt på med sitt arbeide.

Og Lars Kyllingen var nettop en mester i å føre en samtale så den blev både lærerik og opbyggelig.

En gang da der uventet var kommet nokså mange, blev Anne bekymret for maten og visste ikke hvad hun skulde sette frem. «Kok du bare melkegrøt», sa Lars, «så skal jeg komme med noget ved siden av». Det gjorde han, så de fikk sig en riktig opbyggelig stund ved bordet.

Det var især om høsten ved den tid markedet holdtes på Veblungsnes, at der samlet sig mange folk i Romsdalen.

En mann fra Lom har fortalt om hvordan han i sin ungdom pleide gå dit over fjellet i markedstiden sammen med andre vakte ungdommer. De gjorde det da så at de kunde stanse en tid på Kylling eller i nabolaget. Om dagen tok de arbeide på gårdene, det var nettop i potetonnen, og om kvelden gikk de på samling hos Lars, for å få sitt åndelige liv styrket og beriket.

En gang begynte folk i bygden å si at han drev sin gjestfrihet for vidt, og at leserne åt ham op. Da var der nogen av de fremtredende menn der som tok sig en tur til Kylling for å se om ikke det var sant. De lot sig ikke merke med hvad de vilde, men Lars Kyl­ling forstod dem. Han lot dem beverte på det aller beste, så de rent måtte forundre sig, og efterpå sa han «Nu får dere være med mig på stabburet, og se om leserne har spist mig op». Ja, de kom da dit, og der var fullt op av korn, mel, flesk, kjøtt og klær. De hadde ikke sett nogen mann i bygden ha et slikt forråd.

Lars Kyllingen blev efterhånden høit aktet og ansett av sine sambygdinger. Der stod respekt av ham, heter det.

Men han hadde også motstandere. En gang kom der en mann reisende en lang vei for å bruke munn på ham for hans kristelige virksomhet. Der fortelles at han øste ut over Lars de styggeste skjellsord han bare kunde finne på. Han hørte ganske taus og rolig på det. Den annen ventet nu at han skulde svare. Men Lars sa bare til sin kone : «Mannen har lang vei, gjør i stand en god kling til ham, du Anne».

Den fremmede blev litt forlegen. Nei, han skulde ikke ha nogen niste ! —- «Jo», sa Lars, «du har langt hjem og trenger niste. Lag en god kling til ham, og strø sukker på den !» Hun gjorde det, pakket den inn, og mannen måtte ta den.

Da han var kommet et stykke på hjemveien, blev han sulten. Den nisten hadde han dog ingen lyst på. Men veien var lang, og til slutt spiste han den. «Den gav anledning til mange tanker og overveielser, og før han kom hjem, var han vakt».

Han fortalte det senere til Lars, og blev en av hans gode venner.  

Lars Kyllingen hadde fire barn, Brit, Knut, Anne og Margrethe. Knut var en sorg for sine foreldre. Der lever ennu i bygden beretninger om ham. Han var usedvanlig stor og sterk, men vill og ustyrlig. Som voksen be­gynte han å drikke. Efter beretningene å dømme må det vel trygt sies at foreldrene ikke har forstått å ta ham på den rette måte.

Knut blev til slutt anklaget for et mordanslag, men frigitt mot kausjon.

Lars Kyllingen var dog kommet til forvissning om at det skulde bli bra med ham til slutt. En søn­dag efter gudstjenesten gikk Lars og nogen av hans venner ute på kirkegården. De så på gravskriftene og snakket om døden og evigheten. Da kom de til å nevne Knut, og en av dem uttrykte sin deltagelse med Lars, som hadde en så vanartet sønn. Da svarte Lars : «Dere behøver ikke å ynkes over mig. Når mine ben er smuldret i graven, skal Knut komme til sannhets erkjennelse, og profetere over min grav» (Lokalhistoriske optegnelser av Knut Foss, Åndalsnes, hvorav en del er trykt i «Romsdals Sogelags årsskrift» for 1923 og 1926).

Det gikk i opfyllelse mange år efter. —

I 1825 heter det om Lars Kyllingen at hans forkynnervirksomhet var «noget hindret av overanstren­gelse og tiltagende svakhet, som følge av hvad han hadde gjennemgått på sine reiser». Ut på vinte­ren 1826 blev han liggende syk. Da vennene forstod at han nok ikke vilde komme op igjen mere, kom de flokkevis, ofte langveisfra, for å si farvel til ham.

Den påske blev der sådant innrykk på Kylling at der samtidig var folk fra 13 kirkesogn.

I pinsen holdt han sin siste opbyggelse, sittende i sengen. Det var en gripende stund, og hans tale full av kjærlighetens omsorg og alvor.

Under sykdommen lå han og leste i sin gamle lommebibel (trykt 1727), som hadde fulgt med ham på hans reiser, og med den på sitt bryst sov han inn den 1. juni 1826. De siste ord de hørte fra ham, var : «Elsker hverandre i Guds kjærlighet».

Begravelsen foregikk den 9. juni. Det var et veldig likfølge som beveget sig nedover dalen fra Kylling til Kors kirkegård.

Hans gamle venn og reisefelle, Daniel Arnesen, holdt liktalen over ham og gav Gud æren : «Betenk at det var Herren som hadde betrodd ham sine pund å ågre med, som hadde utrustet ham med kraft og visdom fra det høie til å bekjenne sitt navn til sin ære og menneskenes evige salighet. Og allikevel han var en tro arbeider i Guds vingård, så erkjente han dog og bekjente for Gud og menneskene at han var ufullkommen og hadde mange feil og skrøpeligheter, og at hans gjerning aldri kunde gjøre ham salig, men alene troen på sin kjære Frelser, Jesum Kri- stum; og ved hans nåde og fortjeneste var det at han hadde et levende håp, at den Gud og Herre som han så hjertelig elsket og trolig tjente, vilde av sin nåde skjenke ham en liten del i den herlighet, som han har beredt for sine troende barn».

Skriv inn søkeord..