jon bleken (blegen) : presentert av sigrid svendsen

– i boken : “Billeder fra Hauges tid” – av Sigrid Svendsen, Oslo 1934, Indremisjonsselskapets forlag.

I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : “Hans Nielsen Hauge og hans Samtid” og H.G. Heggtveit : “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede”.

Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.

Gjengitt fra s. 33 – 39 :

Da Hauge hadde besøkt Øyer sommeren 1803, tok han veien til Gausdal. Der holdt han samling på Opsal. En av sønnene på denne gården var hans venn Jon Torgersen Opsal (senere Bleken eller Blegen), og da han er den betydeligste representant for den tidligere Haugianisme i søndre Gudbrandsdalen, skal han omtales her.

Jon Opsal var født 1775 av foreldre Torger Svend­sen Opsal og Marit Jonsdatter. De omtales som bra og aktede folk, og satt i gode kår. Og det var en slekt med gode åndsevner. Folket på Opsal var også av dem som allerede før Hauges tid «heldt ve boka». Hver søndag og ellers også om hverdagene kalte de alle husets folk sammen til andakt. Da sang man en salme og leste en preken eller et stykke av de gamle opbyggelsesbøker. De har riktignok ikke forstått å avpasse dette efter barna, og Jon sa senere : «Jeg syntes nok ofte det blev langt og kjedelig, da mitt sinn stod til alt annet enn å sitte stille så lenge og høre Guds ord». Men den ånd som rådet i hjemmet har vært bestemmende for hele hans liv.

Jon var livlig og av et bløtt gemytt. Han vokste op til å bli en kjekk og håpefull ungdom av de beste i bygden. Men til noget åndelig gjennembrudd var han enda ikke kommet.

Med hans omvendelse gikk det således til : Da Jon var i den alder at han snart skulde tjene sin verne­plikt, ønsket han å bli noget mere enn almindelig soldat, og søkte derfor om å komme inn på underofficerskolen. Dette blev innvilget, og han reiste til Fre­drikstad for å utdannes. Der gikk nu all godt og vel en tid. Hans overordnede roser ham og betegner ham som «et ungt mannskap med ordentlighet og anlegg».

Dette var i 1798. Nettop to år forut var det at Hauge hadde begynt sin virksomhet i Tune. Nu holdt han samlinger i Fredrikstad, hvor der blev en del beve­gelse.

Jon fikk nys om disse samlingene. Han hørte jo at dette var noget «svermeri». Men en kveld da tiden falt lang for ham, og han ikke hadde noget å for­sømme med det, gikk han dit for å se hvordan det var.

Men hvor forundret blev han ikke, da han av disse svermere nettop fikk høre den samme sannhet til salighet, som han kjente så vel fra Pontoppidans for­klaring og andaktene hjemme. Men her kom den imot ham med en særegen kraft og varme, og den ånd som var over Hauges forkynnelse, gjorde at han blev vakt samme kveld. Klart og sterkt gikk det op for ham at han ennu ikke stod i det rette forhold til Gud. Der måtte et annet alvor til hvis han vilde være en kristen og bli lykkelig på jorden og salig i himmelen.

Tankene stormet i hans sinn da han gikk hjem­over, og uro og kamp fulgte i de dagene som kom.

Men ingen ante hvad der foregikk hos ham. Han var bare mere stille, og ennu mere pliktopfyllende enn før.

En tid efter skulde der være samling igjen, og da hadde han ennu større lyst til å gå. Dette var jo i hans fritid, og han listet sig avsted.

Denne gang blev man opmerksom på at han var borte, og fant snart ut at han var hos svermerne. Et vaktmannskap blev sendt avsted for å hente ham. Midt under møtet trengte de sig frem mellem folket, tok Jon med sig og satte ham i arresten.

Næste morgen blev han kalt frem for kapteinen, som brukte grov munn og sa, at hvis han gikk på slike møter mere, skulde han få annet å føle.

Det kan ikke beskrives hvor oprørende og forvir­rende denne behandling føltes for Jon. Og han for­talte senere at han tenkte som så: «Kameratene mine går om kvelden til kroen, hvor de sitter og spiller kort og svirer til langt på natt. Men de får ikke høre et ondt ord, om de enn nokså pjuskete kommer på sko­len om morgenen. Men jeg som har fattet den beslut­ning å bli og leve som en sann kristen, jeg får høre skjenn og hårde trusler. Hadde jeg levet som de, så var jeg blitt spart for sådan forhånelse. Men lenge nok har jeg vært med på slikt. Nu vil jeg vende om. Gud hjelpe mig!»

Han var efter dette om mulig ennu mere punktlig og lydig i alt som angikk militærtjenesten. Men med næsten uimotståelig makt følte han sig draget til de troende og deres samlinger. Å be om lov til å gå, det visste han altfor vel ikke nyttet. Men hans sjelehunger drev ham avsted for å høre Guds ord og tale med trosbrødrene. Han tenkte også, at man i dette stykket burde adlyde Gud mere enn mennesker. Og så gikk han en kveld til møtet.

Hvor det var velgjørende for Jon å være der igjen !  Han satt der og tok til sig hvad der blev gitt ham i salmene, bønnene og Hauges alvorsfulle tale.

Men med ett blev der forstyrrelse borte ved døren. Det var vaktmannskapene som kom. De trengte sig frem med høirøstet tale, og «grep ham under stor støi» og førte ham til kapteinen.

Denne var nu rasende. Han bante, og skjelte Jon ut det verste han visste. Så sendte han bud etter militærlægen og sa at han skulde kurere ham, «for du er jo syk»!

«Jeg er ikke det aller ringeste syk», sa Jon, «og har jeg forbrutt mig på nogen måte mot de militære eller borgerlige lover, så ber jeg at der må bli holdt forhør og satt krigsrett over mig som over andre for­brytere».

Kapteinen blev bare enda mere forbitret. Nu bød lægen sin assistent å lage et brekkmiddel, og man be­falte Jon å ta det inn. Men han våget ennu å si : «Jeg er ikke syk, det ser dere vel !» Lægen blev ved sitt, og kapteinen trakk sabelen og bante og truet. Nu skulde han la dette inn for å «brekke op igjen den Helligånd» !

Jon visste ikke om det var bare brekkpulver, eller hvad disse mennesker kunde finne på å gi ham. Men som han stod der kom det ord for ham : «Om de drik­ker noget giftig, skal det ikke skade dem». Og i troen på dette ord tok han pulveret inn. «Snart begynte jeg å brekke mig så det knaket, og jeg blev så ren inn­vortes som aldri før».

Men der kom noget verre. Kapteinen befalte å sette ham i krumstokken i 24 timer. Dette var en grusom ting. 24 timer var den lengste tid man hadde lov til å holde et menneske i denne pinefulle stilling.

Så satt han der den dag og næste natt, inntil den mann som holdt vakt over ham, syntes at livet var næsten utslukket. Da løste han litt på båndene en stund. Jon sier selv : «Hadde han ikke gjort det, så hadde jeg ikke holdt det ut». Det var også heldig at han var ganske tom etter brekningene. Med full mave vilde krumstokken vært enda verre.

Dagen efter fikk han i stand et ærbødig andragende til styrelsen, hvori han påklager denne behandling og sier : «Dersom jeg ikke kan få frihet til å leve i over­ensstemmelse med min tro og min barnelærdom, må jeg be mig overflyttet til et annet regiment».

Men dette torde jo ikke kapteinen sende videre, og han tilbød at hvis han vilde la klageskrivelsen være, skulde han bli fri militærtjenesten. Jon gikk med på det. Snart efter fikk han beskjed om at han var ut­slettet av rullen og hadde å forføie sig hjem. «Saa pakke’n ihop tufseriet sit og drog». Og der blev aldri spurt efter ham mere av de militære myndigheter.

Jon kom hjem som en troende mann. Hans ånde­lige liv vokste nu sin stille vekst under flittig bruk av nådemidlene, bønnen, Guds ord, nadverden og samfundet med Guds barn.

Til hans store glede kom Hauge til Gausdal både i 1800, 1801 og i 1803. Ved disse besøk blev der mange vakte i bygden.

Jon arbeidet nu først en tid hjemme på fedrenegården. Hans mor var da enke.

Hans eldste bror Sven overtok Opsal, og Jon kjøpte i 1803 gården Forseth i vestre Gausdal og flyttet dit.

Her møtte der ham nye vanskeligheter. Der var dem som misunte ham den fremgang han hadde fordi han var så arbeidsom og dyktig.

Nu gikk der nogen år. Så hjalp de en odelsberettiget til å ta igjen gården efter takst. Jon blev stevnet. Det falt ham tungt å flytte nu, da han allerede hadde drevet gården i 4 år, og snart tenkte på å gifte sig. Men han gav sig på det, inngikk forlik, og forlot eien­dommen frivillig.

Jon reiste fra Forseth med tap. Men samme år (1807) kjøpte hans bror søndre Bleken (Blegen) i Fåberg til ham. Det var en stor, men vanbrukt gård. Så holdt han bryllup med Anne Olsdatter Søberg, søster av Olea, Haagen Langaards kone. De flyttet til Bleken, og denne gård beholdt han. Således blev det Fåberg og ikke vestre Gausdal, som fikk denne familie boende der i flere slektledd.

Bleken-gårdene ligger oppe i sollien med nokså bratt lende nedover mot Gausa. De har vakker utsikt over Follebu med kirken og gårdene omkring, og den jevne, granklædte åsrygg på den andre siden av dalen.

Her oppe var Jon og Anne det stille, faste midt­punkt for et driftig arbeidsliv. De var begge to used­vanlig sterke og krevet meget både av sig selv og andre.

Jon var nu 32 år, og allerede en prøvet og moden kristen. Han levet i den enfoldige troskap mot Kristus og den barnlige tillit til hans løfter. I sitt hus var han den vennlige og omsorgsfulle. Men ulydighet og noget som kunde være Gud imot, blev ikke tålt hverken av barn eller tjenere.

Hans hustru var ham en god hjelp, om hun enn var 12 år yngre og ikke ennu var blitt den avbalanserte personlighet som Jon.

Hennes kristenliv fløt ikke så jevnt og rolig som hans. Der var større brytninger. «Når mor hadde det åndelig mørkt og tungt», sa en av hennes døtre, «da var det likesom solen i huset blev borte». Men det pleiet ikke å vare lenge, før nådelyset igjen brøt frem hos henne, og da blev det solskinn både for henne selv og omgivelsene.

Hun hadde en klar forstand og et rikt stemningsliv, samt en redelig vilje til å gå den rette vei.

Efter hennes død sa en av sønnene om henne : «Mor var flittig både timelig og åndelig, mens hun levet, derfor blev hun så fort ferdig».

Også på Bleken skulde Jons saktmodighet settes på prøve og vise sig gjennem vanskelige naboer.

Både han og hans husstand var meget redd for å fortelle noget ufordelaktig om disse. Men andre har oplyst at de skaffet ham mange fortredeligheter. Så­ledes var der en føderådskone som bodde slik til der på gården, at det falt lettvint for henne å slå all slags sølevann rett ned på dørhellen til dem. Og ikke var hun nøie på hvem det gikk ut over. En dag slo hun det like i ansiktet på Jon, nettop som han helligdagsklædt kom og skulde gå inn av sin dør. Han stusset. Så svarte han blidt og vennlig, mens vannet silte ned­over ansiktet og klærne : «Je vilde itte ha gjort slikt mot dig, je !» Og så gikk han stille inn.

Jon Bleken blev den centrale skikkelse i bygdens kristenliv, og det til tross for — eller kanskje nettop på grunn av — at han selv aldri søkte å ha nogen lederstilling. Han var svært tilbakeholdende, og det var vanskelig å få ham til å optrede som predikant. Mest virket han ved sin forsiktige vandel og ved personlige samtaler med den enkelte. I sine senere år kunde han delta i møtene, helst med et hjertelig og enfoldig vidnesbyrd til slutt, hvori han formante fol­ket til omvendelse og til å leve et hellig liv.

Guds ord var meget brukt i hans hus, og «han levet som han talte».

Han hadde en inderlig kjærlighet til brødrene, og øvet en utstrakt gjestfrihet. Således var Bleken et kjært tilholdssted for reisende legmenn og blev byg­dens bedehus i mange år fremover. Jon Bleken døde i 1860.

(Bygget på Heggtveit og Bang – samt opplysninger fra Jon Blekens barnebarn i Veldre og Oslo).

Skriv inn søkeord..