i boken «Tre haugianere og deres samvær med Hans Nielsen Hauge», Oslo 1936.
Fra s. 56 – 62 :
Om Ole Christiansen har vi også en del oplysninger i dette år. I begynnelsen av februar 1801 befant han sig på Eker, rimeligvis for å utbrede Hauges bøker. Her støtte han uforvarende på Hauge.
Denne kom nettop fra fogden Hørbye på Norderhov, hvor han var blitt forhørt. Han var nemlig blitt arrestert i Hallingdal, var ført sydover med vakt og fremstillet for fogden, anklaget bl. a. for å være skyld i at en kone der oppe hadde drept sig selv. Hauge hadde aldri sett konen.
Fogden som skjønte at der ikke var noget i dette, satte straks Hauge i frihet.
Nu slo han sig sammen med Ole, og de begav sig på vandring nordover igjen. Hauge hadde hørt at oppe i Valdres skulde der være begynt en usund åndelig bevegelse. Derfor vilde han nu dit.
De gikk da gjennem Ådalen og langs Spirilen, til de en dag nådde inn i den sydligste Valdresbygd, Begnadalen. Her tok de inn på gården Strømmen, som ligger mellem veien og elven. De hvilte litt og fikk sig mat, og imens blev der sendt bud rundt omkring, at folk måtte komme. Så holdt Hauge samling der.
Samme dag gikk de videre, omtrent en mil lenger op, og over elven, til Haugsrud, hvor han også holdt samling den dag.
Ikke langt derfra, på samme side av elven, ligger Piltingsrud, og der stanset de næste dag. Nu hadde ryktet gått foran dem, og en stor mengde mennesker var forsamlet. Så talte Hauge for dem.
De vandret videre til Garthus, og tok inn på en av Garthusgårdene, hvor han også holdt møte for en mengde tilhørere.
Siden kom de til Storsveen, som ligger vakkert på flaten nedenfor veien, og der møtte likeledes frem en tallrik forsamling.
Om søndagen var der gudstjeneste ved Bagn hovedkirke. Hauge og Ole Christiansen vandret da dit.
De kom tidlig. En mengde av de kirkesøkende samlet sig omkring dem utenfor kirken. Hauge leste for dem av en bok og talte med dem om det ene fornødne, inntil klokkene ringte. Så gikk de alle inn.
Aurdal hadde dengang en sogneprest som hette AIbum (Peter Andreassen Album, f. 1749, res. kap, Aurdal 1785, spr. sammesteds 1792, d. 1805). Han må vel ha vært av de dårligste som noensinne har stått på en prekestol i Norge. Han var et stakkars forfallent menneske, så han ofte viste sig beruset, endog i kirken, og i sin embedsførsel var han slurvet og uordentlig, så han flere ganger fikk skrubb av biskopen. Som taler må han også ha vært undermåls, da Hauge, som ellers pleide å dømme mildt, sa om ham at dette var den elendigste prest han nogensinne hadde hørt (han var sogneprest for det dengang udelte Aurdals prestegjeld, mm omfattet både Bagn og Aurdal).
Gudstjenesten var slutt, og folk strømmet ut av kirken.
Der ute stod de i klynger, og Hauge begynte igjen å tale til dem. Det snedde den dagen. Men de blev stående og høre, og han blev stående barhodet og tale.
Mange år senere kunde de huske «at der kom megen sne i hans hår mens han talte».
En av tilhørerne gav sig i følge med Hauge og Ole. Han fulgte dem like til Lærdalsøren.
Mens Hauge var i Bagn, holdt han også møte på midtre Bratrud hos Kjersti og Mikkel Bratrud, som blev av hans beste venner. Det var velstående og godgjørende folk.
Fra Bagn gikk de op bakkene til Reinli anneks. Der holdt han flere samlinger. Disse møter i Reinli blev omtalt så sent som i 1872 av en gammel mann som husket dem. Han var smågutt dengang, men vilde jo være med, og det var ikke så greit å få plass. Da tok Hauge og løftet ham og andre smågutter op på stolene, så de også kunde få se og høre, og han sa at han ønsket de måtte bli Guds barn.
Til en ung pike sa Hauge på sin stille måte: «Vil du bli en søster i Christo?» Hun glemte det aldri, men talte siden om det til sine barn, og de mener at hun blev det til sin død (H.E.Hagen : «Bidrag til Hans Nielsen Hauges Minde», Drammen 1872).
Fra Reinli gikk de ned igjen i Bagns-gryten og over høidedraget på den andre siden til Etnedalen. Der stanset de på Breien i Bruflat anneks, og Hauge holdt samling.
I Bruflat hadde de nylig hatt besøk av Ole Simensen Berg. Han både holdt møter og utbredte Hauges skrifter.
Så gikk de over Tonsåsen tilbake til hoveddalen, og her holdt Hauge samlinger på flere av gårdene, både i Nordre Aurdal og i anneksene Svennes og Skrautvål.
Her fant Hauge den skjeve åndelige retning som han hadde hørt tale om. Uavhengig av haugianismen var der opstått en del bevegelse i Skrautvål. Men den var kommet i hendene på et par uheldige ledere. Den ene viste sig senere å være en som forsøkte å tilvende sig fortjeneste av bevegelsen, og begge lærte de at man skulde feste lit til syner og åpenbarelser.
Hauge talte alvorlig mot dette og formante lederne til «at la troen paa alt saadant væsen fare». Og mange blev rettledet, så de fra nu av kom inn i et sant og sundt kristenliv.
En gang på denne reise traff de en mann som tigget Hauge om en gave, mens han bannet på at det var så og så fattig med ham. Hauge gav ham noget, og da begynte mannen i høie toner å velsigne. Men Hauge svarte: «Det kommer an paa om du har nogen velsignelse, min mand; thi velsignelse og forbandelse vil ikke følges ad» (Hagen).
Veien gikk nu op vestre Slidre til Vang i Valdres.
Her kom de forbi den gamle Vangs stavkirke, den som senere blev solgt til kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen og satt op igjen i Riesengebirge i Sachsen.
Det later til at Hauge og hans ledsagere har gått forholdsvis raskt igjennem Vang, og herfra tok de opover høidene mot Filefjell.
Så var Hauge ferdig med sitt første og eneste besøk i Valdres. Det hadde vart nogen få uker. Men der var blitt en mengde opvakte sjeler rundt omkring i bygdene. Mange av disse stod som støe kristne og ledere i den følgende tid. De sørget for å holde samlinger, og disse blev godt besøkt. For folk var i det hele tatt vekket op til å tenke mere enn før over de evige verdier.
Men deres prest, Peder Album, forstod sig ikke på noget av dette. Han så bare at denne svermer hadde fatt en mengde tilhengere, og forsøkte ved «fornuftige Forestillinger» å få dem til å forandre standpunkt. Del hjalp dog ikke det ringeste. «De formerede sig alt mer og mer.» Og han fant at «Hauge var den største Skurk Norge hadde frembragt».
— Over viddene på Filefjell kom Hauge og hans venner forbi Nystuen og passerte senere den gamle Thomaskirken, som stod der langt inne på fjellet. De kom til Maristuen, og nu bar det nedover gjennem de øverste bygdene av Lærdal, inntil de en dag stanset på skyss-skiftet Husum.
Her skulde Hauge holde samling. Folk blev budsendt, og de kom fra alle kanter, så tunet var aldeles fullt av folk før møtet skulde begynne.
Hauge kom ut for å hilse på dem. Han hadde gjerne et godt ord å si til enhver. I klyngen stod der også en halling. Der har vært noget ved den mannen som gjorde Hauge opmerksom. Da han kom hen til ham, la han armen over skulderen hans og sa: «Mon ikke du vil bli en broder?»
Det var nettop det han vilde. Nu hadde han gått efter Hauge fra Ålrust i Hemsedal for å få snakke med ham om dette (det er, regnet over Hemsedalsfjellene, ca. 10 mil, over Slidre og Filefjell meget lengere).
Det var Bjørn Toresen Aalrust. Han blev en av Hauges trofaste venner, og var ofte sammen med ham på reiser. Han døde i 1864, 88 år gammel, og minnes av de gamle i sannhet som «en broder» (oplysninger fra Bjørn Aalrusts ætling, redaksjonssekretær O. Rudvin, Oslo).
Da Hauge og hans følge kom ned til Lærdalsøren, måtte de ta inn i et gjestgiverhus. Der var det dans. Det blev snart åpenbart, at disse nykomne var «hellige», og en ånd av spott og frekkhet slo imot dem.
Hauge gikk stille hen til spillemannen og sa: «Du leker du bror; men naar du leker, skal du leke som David». Spillemannens hånd sank ned, og dansen stanset.
På Lærdalsøren skiltes de fra valdrisen, som hadde fulgt dem fra Bagn. Han gikk hjem igjen, glad over hvad han hadde fått ved samværet med Hauge. En venn av ham skriver senere: «Han fortalte mig meget opbyggeligt om denne Reise» (Hagen).
Hauge og Ole Christiansen tok nu sjøveien inn til Gudvangen, kløv op Stalheimskleven og gikk til Voss.
Her hadde stridens bølger gått høit.
For tre år siden begynte der en vekkelse ved tilreisende brødre. Bygdens rasjonalistiske prester klaget til biskopen, og fikk fogden til å opta forhør. Men vossingene, hvorav flere var omvendt fra et liv i turing og villskap, stod fast på sitt standpunkt, og 9 av deres mest fremtredende menn erklærte at de fremdeles vilde tale til opbyggelse når nogen forlangte det.
Noget annet resultat blev det ikke av prestenes klage. Daværende konst. biskop var nemlig Johan Nordahl Brun, og han gav sin mening til kjenne i et par skrivelser til prestene hvor det bl. a. heter: «De omskrevne Sværmere ere mig ogsaa her bekjendte og synes ikke farlige. — Desuden kunde hverken Politi eller Prest, allermindst paa Landet, forhindre om det faldt en Gaardmand ind paa Sabatten at holde en ganske anden Aftensang ved at hente en Bierfidler og samle et Nabolav til Spil, Drik og Dans. Hvo vilde og kunde da forbyde ham at hente et i hans Tanker gudfrygtigt Menneske, som han troede vilde opbygge ham og et lidet Selskab til Andagt».
Efter dette fortsatte vossingene virksomheten som før, og prestene fortsatte med å tale imot dem ved enhver anledning.
Så stanset Hauge og hans ledsager (Ole) nogen dager på Voss. Han holdt samlinger der og talte med vennene.
En av disse gav sig i følge med dem til Bergen. Det var Lars Kvarekval (senere Kjelmoe), en høi, rank mann, som var et par år eldre enn Hauge. Han var blitt vakt midt under drikken i et julegilde ved vidnesbyrdet fra en kamerat. Derefter leste han Hauges bok: «Betragtning over Verdens Daarlighed», og kom til en klar omvendelse. Han gjorde nu forskjellige erfaringer, «var undertiden sorgfull, men for det meste glad», forteller han selv. «Men om våren kom Hans Hauge. Jeg blev med ham til Bergen og fikk veiledning og bestyrkelse ved hans kjærlige omgang».
Og Ole Christiansen, som hele tiden hadde fulgt med og båret bøker, han har hatt mangt et verdifullt inntrykk å ta med sig fra Hauges vesen og ferd, fra hans taler og samtaler i disse uker.
Ole var dengang 22 år gammel.
De kom til Bergen i midten av mars.
Hauges egen beretning om denne reise lyder så: «Derpaa reiste jeg op Valdres, og over Fillefjeld lil Leirdal, derfra over Land og Vand Postveien til Bergen».