– utdrag av selvbiografi i H.N. Hauges bok : «Om religiøse Følelser og deres Værd».
På opfordring av en venn reiste jeg, ikke lenge efter min omvendelse, en tur til Lærdal og Lyster i Sogn. Det var meningen jeg skulde selge nogen bøker, og så tale med folket om Gud.
Under denne reise blev det med mig som med Peter : han vilde gå i døden for sin mester, men da fristelsen kom, hadde han for liten makt til å stå imot. Dog det var vel en Guds førelse med Peter, for at han bedre kunde lære sig selv å kjenne. Og det samme var nok tilfelle med mig, så jeg kan ha grunn til å si : Herren være lovet som legger byrde på oss; vi har en Gud som hjelper og en Herre som frelser fra døden !
Da jeg kom over fjellet til Lærdal, traff jeg der bare syndefulle mennesker, som spottet og lo av mig og truet med straff. Jeg som var for lite prøvet til å tåle forfølgelse og vel heller ikke var så løst fra de jordiske ting som jeg burde være, blev nu bange for å lide. Sjelefienden satte mig i slik frykt for forfølgelsen, som måskje vilde komme over mig, at jeg gav op og reiste hjem igjen.
Jeg kom hjem juleaften. Da var jeg meget anfektet. Jeg syntes jeg hadde gjort galt ved å vende tilbake. Jeg hadde jo latt mig skremme fra å bekjenne Guds ord. Dertil satte sjelefienden inn på mig og vilde gjøre Guds nåde til intet for mig. Jeg kom mer og mer i tvil og strid og kunde ikke bli enig med mig selv. Sannhetens grunn tvilte jeg ikke på, den var stadfestet i Guds ord. Men det jeg tvilte på, var min opriktighet. Sjelefienden fikk mig til å tro at jeg var en hykler. Om du ber, hører ikke Gud dig, hvisket han. Gud hører ikke syndere, men kun den som gjør hans vilje.
Nu blev jeg angst. Jeg forsøkte å be til Gud, men jeg syntes likesom jeg fikk det svar: Det nytter ikke for dig å be, du som har vært så ulydig mot ham. Efter din omvendelse har du gjort den store ondskapssynd at du av menneskefrykt lot være å bekjenne Guds navn. Den som vil frelse sitt liv, skal miste det. Det var bedre for dig at du aldri hadde kjent rettferdighets vei. Den som synder med vilje efter sin omvendelse, for ham er der ikke håp tilbake.
Disse og andre Guds ord trengte sig gjennem mitt hjerte. Alt håp om at jeg stod i nåde hos Gud, blev borte. Jeg syntes at Gud måtte være vred på mig, og Satan skjøt gloende piler i mitt hjerte: den og den gang, mens du turet i synden, lovte du ham din sjel, og den og den gang fikk du ditt ønske opfylt for det løftes skyld som du gav den onde. Jeg søkte å stå sjelefienden imot og møte ham med at han var en løgner, men han påstod at det var sannhet, og han fikk mig i tvil.
Han innskjøt også de tanker at nu kunde jeg synde fritt, jeg gikk til helvede allikevel.
Det var en hård kamp. Jeg hadde ikke makt til å be eller sukke til Gud, og ikke fant jeg trøst i Guds ord. Min tilstand åpenbarte jeg ikke for nogen, men bar det for mig selv. Jeg opfordret andre til å holde fast ved Gud og hans ord, men trodde om mig selv at jeg var aldeles fortapt. Det var for sent for mig å komme til nogen omvendelse. Jeg syntes jorden jeg gikk på, var misfornøid over at jeg skulde trede på den, og når jeg så på solen, syntes jeg den måtte gremme sig over mig.
Fristeren gikk så til nytt angrep på mig : han hadde fått makt av Gud til å friste mig så hårdt at jeg skulde ta livet av mig. Og han malte for mine øine alle mine gamle synder. Nu orket jeg ikke å holde dette for mig selv lenger, men åpenbarte min tilstand for mine foreldre og nogen fortrolige venner. De syntes synd på mig, men hadde dog det beste håp om at dette skulde tjene mig til gode.
Jeg var dog lite mottagelig for trøst. Når jeg så andre glede sig i Gud, blev min angst større. De som hører ham til, er glad i ham, trodde jeg, men for den ugudelige skal det være mange plager — og slik var det med mig.
Av og til fikk jeg litt ro, og da var det som jeg var kommet til hvile efter et tungt arbeide, men det varte ikke lenge før angsten kom igjen. Om nettene drømte jeg at jeg var blandt djevlene i helvede og våknet i forskrekkelse. Jeg blev så utmattet at jeg knapt kunde gå, og alle trodde jeg måtte være syk.
Jeg fikk dog for det meste hver dag en liten stunds hvile, ellers hadde jeg ikke holdt det ut lenge. I disse hvilestunder kunde jeg undertiden få be til Gud, men håp om bønnhørelse kunde jeg ikke merke. Fristeren holdt på med sitt, at jeg hørte ham til, og han skulde nok make det så at jeg tok livet av mig til slutt. Det verste av alt, tenkte jeg, er at jeg blir årsak til forargelse og frafall. De gudfryktige vil bli forfulgt og mange vil fornekte sannheten. Du blir å ligne med Judas som forrådte Jesus, og kommer med ham dypere i helvede enn nogen annen.
Atter kom fristeren på en snedigere måte: Forkort ditt liv, men gjør det slik at det ser ut som et ulykkestilfelle, så vil ingen ta forargelse. I disse og andre fristelser forsøkte jeg ikke å samtykke med fristeren, men stride imot, skjønt jeg ikke hadde noget håp om frelse. Ofte var sjeleangsten så hård at jeg svettet som av det tyngste arbeide. Dette varte flere måneder. Som det led på, fikk jeg dog mer hvile og ro innimellem. Jeg fikk makt til å be, og så løsnet gråten. Da lettet det. Enkelte stunder kunde jeg kjenne likesom en liten troens gnist, og da følte jeg tydelig hvilken forskjell det er mellem å være uten Gud og å ha Gud til venn. Fristelsene innfant sig nok nu også, men jeg hadde større makt over dem.
Dette varte til om våren. En dag gikk jeg og sådde ute på min fars aker, og jeg gikk og gråt. Da kom det for mig det ord : Den som sår med gråt, skal høste med fryderop. Og i den samme stund var det likesom det blev sagt til mig: Dine synder er dig forlatte ! Av dette blev jeg så styrket i troen, at jeg fra denne stund syntes å ha makt over fiendens fristelser, skjønt han ofte innfant sig. De steder i bibelen som før hadde forskrekket mig og fordømt mig, blev nu ganske anderledes klare for mig. Og jeg fikk en fast tro på at Gud vilde være mig nådig, når jeg vilde søke ham i ånd og sannhet. Jeg gav ham fornyede løfter, og jeg fikk nu også kjenne og forstå hans faderlige førelse med mig, at han ikke så ganske hadde forlatt mig som jeg en tid trodde, men at han hadde skjult sig under korset for at jeg skulde lære å kjenne mig selv.