i boken : «Hans Nielsen Hauge og hans samtid, en monografi», 2. opplag 1876.
Elling Eielsen var født på Voss; faren, som var Haugianer, hadde en tid vært skolemester og siden underlensmann.
I en temmelig tidlig alder hadde Elling tatt til Bergen hvor han, etter å ha lært snekker- og smedprofesjonen, gav seg i tjeneste hos kjøpmann Odland, som tidligere bemerket en av de mest fremtredende blant Hauges venner i Bergen. Ved påvirkning av disse ble han oppvakt til livet i Gud.
«Dybt bedrøvet, engstet og bøyet under syndens tunge byrde, vendte hans seg med anger, med bønn og bot til Herren, til Frelseren og Forbarmeren hos Guds høyre hånd og han, som ikke vil noen synder’s død, han forbarmet seg også over ham og løste ham av syndens bånd til sin herlighets salige frihet». Det var såvidt vites i begynnelsen av 1832 at Elling Eielsen var kommet til sinnsforandring.
Etter noen tids forløp forlot han så Bergen og reiste til Målselven (Troms); såvel her som i Bardu begynte han nå å virke som lekpredikant, idet han flittig holdt oppbyggelser; han gjorde også utflukter til Balsfjorden og Lyngen, til Reisen og Salangen, og overalt hvor han opplot sin røst, var det flere som fattet alvorstanker (brev fra L. Kjeldbo 18. juli 1832 og do. til vennene i Bergen uten dato).
I Tromsø amt virket han, som det synes, like til 1833, da han tok sydover til Trondhjem hvor han oppholdt seg til slutten av året (brev fra J. Jonsgaard, Trondhjem, 1. februar 1834). Hans avreise fra denne by danner utgangspunktet for en uavbrudt rekke av reiser som lekpredikant gjennom flere år.
Elling Eielsen hadde like fra sin barndom vært av en stivsindog natur; vakt til et nytt liv var han i stort monn blitt brennende i ånden, selv i søvne kunne man høre ham be, men hans naturbunn trådte allikevel kjennelig fram i hele hans ferd.
Like fra sin første virksomhet satte han seg ut over det som hadde vært skikk helt siden 1814, nemlig å holde oppbyggelsene i så vidt mulig stillhet og navnlig (nemlig) ikke gjøre for mye oppstyr ved å bekjentgjøre samlingene for alle og enhver; han enten sendte bud rundt i byen eller bygden, der han var kommet, eller gikk selv omkring fra hus til hus og gjorde det bekjent at han skulle tale Guds ord.
Og mens man tidligere, visstnok uten unntakelse, kun hadde holdt oppbyggelsene hos vennene på de forskjellige steder, så holdt Eielsen sine sammenkomster hos enhver som ville åpne sitt hus for ham. Hendte det at en nektet ham lokale til å holde oppbyggelser i, så gikk han til en annen; var det ikke mulig å få lånt hus i slikt øyemed, så tok han opp sin pengepung og tilbød betaling, 1 mark, 1/2 spd, 1 spd. osv. inntil han fikk det han ønsket.
Han var en mann av stort mot, en av dem som ikke vet hva frykt er; så var han da også djerv til å gå løs på den enkelte. Hans taler var ikke så strengt sammenhengende, men «han hadde følelsens styrke av ordet til å røre og vekke» (dette er J. Jonsgaards dom over ham i ovenfor siterte skrivelse).
Hvor han kom, rusket han derfor opp i gemyttene; han var en vekker og åndelig stenbryter, som vakte røre overalt på sin vei, en i begynnelsen visstnok velgjørende frisk pustning over det av og til altfor forsiktige haugianske samfunn. Som sådan og som vekkelsespredikant overhodet må Eielsen tillegges stor betydning, om det enn er så, som jeg har hørt mange beklage, at lekmannsvirksomheten etter hans fremtreden ble vanskeligere å kontrollere enn tidligere.
Under sitt opphold i Trondhjem hadde biskop Bugge lært Eielsen å kjenne og var blitt glad i ham. Da han så tilkjennegav for bispen sin beslutning om å reise videre for å tale Guds ord, forela Bugge ham dette spørsmålet : «har du oppofret Kristus ditt hele hjerte ?»
Etter at Eielsen hadde gitt et bekreftende svar på dette, fortsatte bispen : «Så gå da i Guds navn; om så enn alle prester