– gjengitt fra H.G. Heggtveit’s verk : “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – et Bidrag til dens Historie” – Første Bind – Haugianismens Tid – Første Halvdel 1796 -1820.
– les Jakob Straumes presentasjon av Grendahl-ætten her :
– fra s. 206 – 208 :
På Nordmøre tilbragte en av Hauge’s bekjendte venner, Trond Nielsen Grendahl, det meste av sin levetid. Han ble født på Grendalen i Rennebu den 7. juni 1781 og var sønn av gårdbruker Niels Michelsen og hustru Randi Olsdatter. De omtales som aktverdige og ærbare folk, som oppdro sine barn i tukt og lydighet, samt formante dem til å føre en moralsk vandel.
Selv om Trond i oppveksten ikke skeiet ut eller henfalt til grove laster, levde han allikevel i verdslighet og ungdommens sedvanlige fornøyelse; “synden var oss medfødt og vi elsket vellystighet”, har han selv senere sagt. Da han var nær voksen alder, trådte et annet liv med større makt og renere og varigere glede ham i møte. Den ved Hauge fremkalte kristelige bevegelse nådde også i 1799 hans ensomme fjelldal, som nevnte år fikk besøk av Nils Iversen Riis, Iver Olsen Gabestad, Lars Olsen Hemstad og Hans Nielsen Hauge. De holdt en rekke oppbyggelser, og da folket samtidig var begjærlig og mottakelig, ble en stor vekkelse frukten av deres virksomhet. Trond Grendahl ble spesielt påvirket av sistnevnte.
“Jeg syntes”, fortalte han seinere, “at Hauges ord var så tunge og kraftige, at de gikk gjennom marg og ben. Jeg fikk se at der ikke var så stor en synder på jorden som meg; syndesmerten og angsten vokste; jeg gråt, bad og banket på nådens dør, bekjente mine overtredelser og tigget sent og tidlig om forlatelse, om den Hellige Ånd’s gave, om barnerett hos Gud.
Da jeg hadde holdt ved slik noen dager og mens jeg en kveld i mørket lå på mitt ansikt i bønn, trengte en lysstråle inn i meg, og Ånden talte det ord i min sjel : “Vær frimodig ! Dine synder er deg forlatt, din tro har frelst deg, gå i fred !” Jeg ble da hjerteglad; for jeg fikk smake og se at Herren var god, og Abba fader ble meg så født.
Men denne følbare glede fikk jeg ikke lenge beholde; Gud ville forsøke og lutre meg; mange uværsskyer trakk opp og angst og anfektelse gjennomrystet meg dypt, så jeg tvilte endog på Guds nåde og barmhjertighet. Da kom Gud meg til hjelp i rette tid, åpenbarte sin sønn for meg og Jesus ble forklart i min sjel; fra den tid fikk jeg i troen til Jesu verk og fortjeneste be, love og takke for surt og søtt i vår Herres Jesu navn. “
Straks etter begynte han i forsamlingene å bekjenne sin tro ved bønn og formaning, Han ble deretter hjemme et par år; ved sin eldre bror’s (Michel) påvirkning og hjelp kjøpte han ca 1810 gården Utheim på Averøen i Kvernes prestegjeld ved Christiansund og reiste straks dit. Han ble den 10. februar 1811 i Frei kirke ekteviet til en begavet og troende kvinne ved navn Randi Pedersdatter Hevle, som endog hadde reist atskillig omkring for å bekjenne Guds Ord. Med henne levde han siden i et lykkelig og kristelig ekteskap.
På nevnte gård bodde de så i 12 år; han bygde hus og dyrket jorden, men reiste også, når han hadde tid og anledning til det, ut for å tale til oppbyggelse, likesom han vitnet flittig på hjemstedet om sin tro for sine medmennesker.
På en av sine reiser kom han til Torviken i Øre sogn til Thingvolds prestegjeld; her ble han kjent med en mann ved navn John Avlesen, og de kom til å bytte gårder uten mellomlegg fra noen av sidene. Han flyttet med sin familie til Torviken, sannsynligvis i 1822, og ble boende der resten av sitt liv.
Folket i omegnen var dengang ugudelig, tilbøyelig til bannskap, sverging og drikking samt nedsunket i mange laster. Han begynte nå å motvirke dette ved stadige oppbyggelser, som dels ble holdt ved ham selv, dels av mange tilreisende Guds Ord’s bekjennere. Men han forsømte like så lite det timelige, da han hadde stor virkelyst og kraft til å drive igjennom hva han ønsket. I en elv som renner ved gården anla han sagbruk, 2 kvernhus med mange møllesteiner og en stampe; sitt gårdsbruk drev han fortrinnlig og arbeidet seg snart opp til velstand. Ved sitt liv og sin ferd vant han tillit og aktelse og var blant annet både poståpner og postfører.
I alt sitt arbeid omtales han som streng og nøyaktig, men da han i tillegg var retferdig og betalte enhver sitt rundhåndet og rikelig til rett tid, manglet han aldri dyktige tjenere og arbeidere, som både så opp til ham og holdt av ham. I sitt hus holdt han stadig andakt. Under oppbyggelsene begynte han med salmesang og bønn, hvoretter han leste et kapittel av det nye Testamente eller et stykke av en luthersk oppbyggelsesbok eller en god postille (husandakts-bok); så talte han over innholdet av det leste, mest privat, og formante folket til å omvende seg, tro på Kristus og følge ham etter.
Når han som legpredikant bekjente Guds Ord utenfor hjembygden, var han vanligvis i følge med en eller annen av de gamle haugianere, som kjøpmann Henrik Mathiesen fra Trondhjem, Elias Heimsø fra Hevne, Jens Helsæth fra Frænen (Fræna), Daniel Arnesen fra Romsdalen, Elling Eielsen fra Voss m.fl.
Om ham og hans hus skriver prost Mads Wefring : “Trond Torvigen (Grendahl) og hans eldre broder var begge blitt vakt til livet i Gud i deres fedrehjem ved omreisende legpredikanter, og de kom senere i personlig berøring med Hauge. Trond var, om enn ikke i samme grad som broderen, utrustet med med en god forstand og en lett oppfatning (god oppfattelsesevne). Hans utvortes syntes for fremmede noe kaldt og barskt og vitnet om bestemthet og energi. Han var ikke av de bløte naturer; hva han hadde besluttet, måtte gjennomføres, selv om nok så mange hindringer stilte seg i veien.
Han var driftig i sitt kall som bonde. Jeg husker at han en gang sa til meg, da jeg gikk bort til ham, idet han var opptatt med et arbeid : “Vi mennesker trenger atskillig mye til vårt legemsopphold; derfor må vi også benytte tiden godt og arbeide mye for ikke å være andre til byrde, men heller til hjelp.” Den her uttalte tanke var karakteristisk og en grunnregel for alle ekte haugianere, hva deres jordiske kall angikk. Men så arbeidssom og flittig Trond enn var i det jordiske, så var det allikevel hans høyeste livsoppgave som kristen å kunne forherlige Herrens navn overalt hvor han gikk. Om vinteren foretok han ofte lengre reiser for å vitne for andre om den erkjente sannhet og for å oppmuntres og oppfriskes ved venners omgang til større iver for Herrens sak.
Hans begavelse som oppbyggelig taler var ikke den største; men han hadde en særegen evne ved private samtaler i en mindre krets til å uttrykke kristelige erfaringer og opplevelser på en ildfull og tiltalende måte. Det er også min overbevisning at Trond Torvigen (Grendahl) og hans hustrus liv var til stor velsignelse for den krets der de levde. Hustruen var av et freidig og muntert sinn, som allikevel var gjennomtrengt og styrt av sagtmodighets og årvåkenhetens ånd. Jeg sa disse gudfryktige og kjærlige folk farvel med anmodning om deres forbønn.” (Wefring : Minder s. 26)
Slik fortsatte han å virke, inntil omkring 1840, da kreftene begynte å avta, hvorfor han overga gården sin til de to eldste sønner. Men så lenge han levde, arbeidet han alt han kunne, både i sitt jordiske og himmelske kall; han var en varm og virksom kristen like til det siste. Sin sjeldne hustru så han gå bort 24. desember 1844 og allerede den 17. mai 1846 hensov han stille og rolig. Et tallrikt følge fra hele omegnen fulgte ham til det siste hvilested på Øre Kirkegård.
Trond Grendahl var middelshøy, kraftig og bredskuldret med sort hår, mørke øyne og med tenksomt, alvorlig, nesten strengt uttrykk i det runde, fyldige, ikke særlig rynkete ansikt. Han var kvikk og livlig i alle sine bevegelser og av en usedvanlig fast og bestemt karakter, forent med stor energi og utholdenhet; som de fleste sterke naturer var han noe heftig (hissig), men det gikk snart over, og han forsto godt å temme sitt sinn og beherske seg (forskjellige meddelelser fra samtidige).
Om Trond Nielsen Grendahl’s eldre bror den kjente haugianeren Michel Grendahl, les her :
Les også om Trond N.G.’s 2 sønner Ingebrigt Trondsen Grendahl og Nils Trondsen Grendahl.