– hentet fra Heggtveit : Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Haugianismens Tid – første Halvdel 1796-1820.
– fra s. 173:
Av den haugianske vekkelse på Kongsberg fremgikk en av den tids merkeligste legmenn, med et forunderlig dramatisk, ja tragisk liv; det var Niels Iversen Riis. Han ble antakelig født her 1780, kom tidlig til vekkelse og ble grepet av en brennende kjærlighet til sine medmennesker og en glødende iver etter å arbeide i Guds vingård, så lenge det var dag.
Etter å ha virket en stund på Østlandet, reiste han nordenfjelds. Sommeren 1799 findes der i «Trondhjemske Tidender» følgende fanatiske og forvrengte fremstilling om ham, og som samtidig viser hvordan samtidens rasjonalister oppfattet vekkelsen : «En av de bondepredikanter som har drevet sitt vesen søndenfjelds, som man har sett av «Intelligents-Sedlerne», nemlig Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne; han, denne ukalte mot synden og kjødets lyster drabelig fektende predikant, skal ha forkynt for forsamlede skarer det han kaller Guds ord. Etter sigende er han først blitt arrestert i Molde og siden ført hit; han har her fått losji i rådhuset. Det synes som om for mye lesning i Bibelen, for mye bønn og andektighet har forvillet hans hjerne. Den hellige Ånd skal ha satt ham visse løyer i hodet. Fornuftige forestillinger hjelper intet hos ham og han mottar ikke overbevisning. Med ord fra Bibelen møter han enhver som motsier ham. Mot kjødets lyster er han især oppbragt. Arresten nedtrykker ikke hans sinn; det oppløftes istedet ved tanken på at være verdig til martyrkronen.
Han tror seg å lide for Guds skyld. Slike mennesker kan bli skadelige for den offentlige sikkerhet, dersom de vil, og hvem vil innestå for oss at enkelte ikke også kan få slikt i sitt hode ? Især når et ord fra Bibelen skulle gi dem medhold; for med Bibelen kan man jo bevise alt det man vil. Imidlertid er disse på sjelen vanføre mennesker opplysningens farligste fiender. Mengden gaper over dem med forundring, og de setter opp demninger, som ikke kan brytes igjennom, mot enhver redelig folkelærers bestrebelse for å fordrive det mørke, i hvilket vankunnighet og fordommer holder den store hop ned. Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere ved alvorlige midler stanses i sin fremferd og som virkelige løsgjengere transporteres til tukthuset.»
Vi skal nå se hvilke «alvorlige midler» man anvendte mot denne «hellige landstryker», som denne artikkelen spottende kaller Riis. Etter å ha kommet ut av Trondhjems Tukthus kalte biskop Schønheyder ham til seg, og spurte om han forsto seg på å predike og alltid var beredt til det. Da Riis svarte «Ja» til dette, tilkalte biskopen stiftsprost H.J.Wille og res.kap. H.H.Lund og bad ham gi dem en prøve på sin forkynnelse. Det var legmannen med en gang klar til, men hans tale lot ikke til å smake de rasjonalistiske herrer.
Schønheyder befalte ham å tie ikke lenge etter at han hadde startet; men den frimodige predikant fortsatte allikevel, og de fikk nok høre mange sannheter og som skurret alvorlig i de lærde herrers ører. Det var ikke annet å vente at han «tilfulde kjedede og forargede disse sine Tilhørere». Så fikk Riis gå; men biskopen forbød ham å fortsette med slikt arbeid, et krav han naturligvis ikke for sin samvittighets skyld kunne lystre.
Fra Trondhjem reiste han sannsynligvis straks innover bygdene til Melhus. En søndag den gamle, lærde sogneprest Hans Steenbuch (1722-1800) talte i Flaa annekskirke, overvar Riis gudstjenesten, slik haugianerne pleide å gjøre; da han kom ut, talte han på kirkegården eller utenfor dennes mur Guds ord for almuen, som flokket seg om ham. Så snart presten fikk høre dette, befalte han sin dreng å gripe den unge predikant, som ikke gjorde motstand, men villig lot seg binde fast til presten’s vogn, hvoretter denne i rasende fart jaget avsted en halv mils vei, mens Riis måtte springe etter eller ble slept med vognen. Da de kom til prestegården, var han sprengt og hadde aldri en helsedag mer. men var syk og «blek som et lik».
Han klaget allikevel ikke over denne medfart, men led tålmodig og fortsatte sin virksomhet med fordoblet iver, da han forstod at hans livsdag etter den tid ville bli kort. Det later til at Riis nå reiste til Meldalen og antakelig virket der vinteren 1799-1800. Han holdt mange oppbyggelser rundt omkring og hadde sterkt tilløp (stor tilstrømning). Stedets rasjonalistiske sogneprest, Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827), som var en dyktig, men svært myndig mann, mer lik en politimester enn en sjelesørger, fant ut at han (Riis) hadde verken talegaver eller kunnskap; men hans menighet hadde en ganske annen oppfatning.
Den kritiske og innsiktsfulle Michel Grendahl, senere kjent og ansett stortingsmann, skriver :»På denne tid kom atskillige rykter i omløp om at noen mennesker befant seg søndenfjelds som prediket og truet mennesker med evig fordømmelse, om de ikke ville bekvemme seg til omvendelse, og mange urimelige rykter ble tillagt dem. Tiden kom at en av disse ved navn Niels Riis, et menneske med besynderlig gode talegaver, avgjorde ryktenes urimelighet. Hans alvorlige iver for å fremme den sak han trodde var Gud velbehageligst og menneskene nyttigst, såvel som den oppriktige selvfornektelse han la for dagen, gikk ikke forbi min oppmerksomhet».
En gang Riis hadde vært til stede ved en gudstjeneste i Meldalen kirke og vel var kommet ut, flokket folket seg om ham, og han begynte derfor å tale til forsamlingen om Guds vilje. Da sogneprest (von der Lippe) Parelius fikk vite dette, trengte han seg fram til legmannen og stoppet sitt lommetørkle i munnen på ham, henvendte seg så til folket og sa : «Her staar det brave Koner og brav Mænd og hører paa denne Sludderprædiken !» En bondekone, Guri Grudt, tok da til orde på følgende måte : «Vi synes, denne Mand taler meget vakrere end du, der staar og præker saa meget om Poteterne !»
En kort tid høsten 1799 virket både Lars Hemstad og Hauge sammen med Riis i Rennebu; Hauge skriver :»Der var megen Begjærlighed; Presten vilde, vi skulde tages, men Menigheden forhindrede det».
Under Riis fortsatte arbeide for Guds rike i dette prestegjeld ble han en gang før til forhør på sorenskrivergården Syrstad i Meldalen. Der frammøtte samtidig en stor del av almuen, og da sorenskriveren så mengden på gårdsplassen, gikk han ut og spurte hva de ville her. En bondekone, Kari Ressel, svarte : «Vi vil vite hva dere vil finne på med denne mann, som taler Guds ord til oss; han taler ikke annet enn det som vår barnelærdom lærer, og det skal sorenskriveren også vite !»
Denne forbød imidlertid folket å komme inn, men Kari svarte :»Det er jo en offentlig Tingstue, og da mener jeg at vi har rett til å gå inn !» Og inn gikk de tross forbudet.
Deretter ble Størker Rigstad og Brynjolf Grudt fremkalt som vitner, siden Riis hadde holdt oppbyggelse hos disse. Sorenskriveren spurte om de bad ham hjem til seg, eller om han kom uanmodet. Da mennene stusset litt før de svarte, trådte Kari Ressel fram og sa : «Jau, dok ba ‘en hem aat dok, aa e ba’en hem aat me !»
De fremkalte vitner bifalt da dette svar. Dommeren spurte igjen om Riis kjøpte seg mat hos dem eller om de beværtet ham. Kari svarte :«Kor bruka dok sjøl, naar dok be dok frammund ?»
Enten under forhørsakten eller umiddelbart etter gjorde almuen påstand om at fangen skulle frigis, hvortil soreskriveren bemerket at det ville bli alt for kostbart for dem å løskjøpe ham. Da sa Endre Grindal fra Rennebu : «Det maatte vel blive bare som en Almisse for to Bygder det !»
Men tross alt gikk saken sin gang, og Riis ble på nytt dømt til å lide tukthusstraff en tid for sin uegennyttige og oppofrende virksomhet. Da han hadde utstått denne, vendte han igjen tilbake til Meldalen; men her ble han straks arrestert av lensmann Strøm’s dreng, mens han holdt oppbyggelse. Øvrighetens framferd gjorde imidlertid almuen så harm, at den ansette bonden Størker Rigstad på dens vegne (almuens) tok legmannen fra lensmannen’s dreng og satte ham i frihet !
Den neste dag gikk Rigstad sammen med noen av bygdens beste menn til sognepresten og forlangte at han i stedet for å forfølge Riis, skulle la denne uhindret få gå omkring i sognet og oppbygge dem med samtaler og foredrag. Men Parelius (Lippe) ville ikke høre på det øret; den myndige og hensynsløse mann tilkalte nå res.kap. S.M. Schive og kirkesangeren i bygden og i deres nærvær oppskrev han bøndenes navn og truet med at de ville bli trukket til ansvar for sin opptreden.
De måtte da gå med uforrettet sak; presten tapte allikevel mest på at han stilte seg slik til vekkelsen; fra den stund av mistet han si popularitet, mens han ikke klarte å stanse den kristelige livsbevegelse.
Det var allikevel rivninger mellom disse to parter. Da Riis senere var på Rigstad, visste Størker at legmannen var etterstrebet av øvrigheten, og derfor hadde tilvist sin venn plass i et loftværelse. Mens de satt der og snakket sammen om åndelige ting, fikk de se lensmann Strøm komme til gårds. Størker gikk da ned, etter at han hadde låst døren, og traff lensmannen, som spurte om han hadde en «Sværmer» i sitt hus. «Nei», svarte denne, «jeg huser ikke Sværmere !»
Lensmannen måtte gå igjen med uforrettet sak. Sogneprest Parelius fikk høre dette og ante sammenhengen; han kalte Størker til seg, irettesatte ham og sa : «Du har tillatt deg å lyve for lensmannen, da han spurte om Riis var hos deg !»
Størker svarte : «Lensmanden spurgte, om jeg havde en «Sværmer» hos mig, og dertil svarede jeg Nei, for Riis er ikke nogen Sværmer !»
Men presten var temmelig sint for denne historie, uten at hans stilling av den grunn ble forbedret; — tvert imot ! Det kom mer og mer fram at det var to åndsretninger som her tørnet sammen : rasjonalismen og det nye kristelige liv innen menigheten.
Fra denne tid av forsvinner Niels Iversen Riis helt; i følge tradisjonen der oppe skal han være død like etter som følge av den mishandling han året før hadde vært utsatt for fra sogneprest Hans Steenbuch i Melhus.