– hentet fra boken av Dagfinn Breistein : “Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen”. Bergen 1955.
– fra s. 75 – 93 :
Forretningens utbygging i Bergen.
Bergenserne hadde sans for realiteter. Det spurtes derfor snart hvorledes vareomsetningen hos Hauge vokste i omfang, og hvor hyppig handelsjektene la til og fra.
Det var et stigende antall som undret seg over at han kunne makte å finansiere virksomheten. Biskop Brun gjorde seg nok til tolk for de fleste byborgere, da han skrev at han ikke kunne begripe hvor alle pengene kom fra. Dette var et problem mange lenge hadde gått og grublet over (Erkl. 28/7-1804, Biskopen i Bergen Kopibok 15, 1797-1819 s. 52. Statsarkivet i Bergen).
De første spørsmål Hauge ble forelagt av forhørskommisjonen i januar 1805, dreiet seg da også om hans formuesforhold. Det var på det rene at Hauge — bondegutten fra Tune — i ungdommen ikke hadde rådet over noen formue. Kommisjonen ville nå vite hvorledes han hadde maktet å dekke de store trykningsutgiftene, og hvorledes han på så kort tid hadde ervervet seg «de Midler med hvilke han har kundet etablere sig som Kiøbmand og tilkiøbt sig store Eyendomme» (Forhørsprotokollen ad.sp. 1-4). Mistanken om urettvis framferd var ikke til å ta feil av.
Hauge hevdet at han, da han tok til med sitt lekmannsvirke og begynte å utgi bøker, ikke disponerte andre penger enn de han hadde spart sammen ved eget arbeid. Startkapitalen utgjorde omlag 300 riksdaler (“Reiser”, Th. Ording VI s.11(paragr. 19).
Beløpet dekket ikke de omkostninger som trykningen av de første skriftene påførte. Venner og slektninger hadde derfor forstrukket ham en del, men de hadde fått bøker tilbake. Noen hadde mottatt flere eksemplaret enn bidraget skulle betinge, andre færre. Enkelte givere hadde satt ham i stand til å dele ut bøker gratis til folk, som ikke selv hadde penger. Ingen hadde forlangt regnskap for anvendelsen av midlene.
Del gjaldt i det hele tatt at man ikke holdt «saa nøye Regning med hinanden» på dette punkt (Forhørsprotok. i begynnelsen (s. 2b), jfr. sp. 422). Den som selv var blitt religiøst grepet av vekkelsen, ønsket gjennom utbredelsen av skriftene å støtte opp om virksomheten. Det var ellers ikke små summer som gikk med til dekning av omkostningene ved de veldige opplag i året 1800. Om ikke venner sto bak og skjøt midler til, ville et slikt økonomisk løft neppe ha vært mulig. Det er på det rene at Hauge under oppholdet i Kjøbenhavn ble tilsendt mange penger. Maren Boes i Bergen alene sendte 400 rd. (Forhør sorenskriver i Hallingdal 16/2 1807; Riksark.pk.m/Haugedok. 300a, jfr. forhør politim. i Bergen, Protok.nr.15, 1804-15, s. 331 flg. Statsark.Bergen, jfr. Hauges brev til M. Boes 20/8-1800, Haugedok. Statsark.B).
Til tross for all hjelpsomhet, sto Hauge ved hjemkomsten like fullt i gjeld til boktrykker Hoecke. Denne skyld var det at han først og fremst måtte se å bli kvitt (Hauges brev til Møller 21/3-1801, Riksark. pk. III 283g).
Da Hauge våren 1801 etablerte seg som kjøpmann, må vi derfor rekne med at han praktisk talt var uten penger. Han trengte imidlertid kontanter til innløsning av borgerbrevet, til fartøy og utrustning, og til de første varekjøp. Her ble det ham til hjelp at jomfru Boes som arveforskudd ytterligere utbetalte 300 rd (M. Boes brev 27/3-1801, Haugepap.Statsark. B).
En vesentlig del av disse pengene ble satt i jekten «Haabet». Hauge forteller i et brev at kjøpesummen for dette fartøy var 480 rd., og at verdien av lasten var dobbel så stor. Betydelige beløp hadde han mottatt som gave. «Seer hvor rig Gud er», sier han, «som bøier Hjerter, da det meste er givet heri» (Ekstrakt av hoveddok.nr. 38, brev av 14/8-1801, Riksark.pk.II). Kjøpesummen på 70 rd. for eiendommen i Klingesmuget har nok Hauge sluppet å betale Loose.
Skriftene hadde ikke kastet mange penger av seg, da Hauges handelsvirksomhet tok til. All fortjeneste var investert i nye opplag. Men nå lå der ikke ubetydelig kapital skjult i den opptrykte materiale. Da bøkene etter hvert ble innbundet og salget kom i gang, begynte kontantene å strømme tilbake. Visstnok må vi rekne med at en del av bøkene fremdeles ble forært bort i misjonsøyemed. Men langt de fleste ble solt med fortjeneste. Det lar seg imidlertid ikke berekne hvor stor denne inntekten var. Selv stadfestet Hauge at han hadde skaffet seg en del penger gjennom salget av skriftene (Forh.protok. ad. sp. 4).
Dette var midler som han ønsket å anvende til framhjelp av flid og nyttige bedrifter. Særlig var det Eiker papirfabrikk han tenkte på. Men i første omgang gikk den alt vesentlige del av fortjenesten inn i handelen og skapte grunnlaget for en økt vareomsetning.
Sunnfjordssilden ble ført østpå, og korn ble ført tilbake. Det var på denne tid ingen avsetningsvansker. Utenom sildeturene til Sunnfjord, reiste Hauge høsten 1801 omkring i Stavangerdistriktet og i Vossetraktene (Ikke nevnt i “Reiser”, men framgår bl.a. av brev 26/6-1801 fra Haaland, Kjeldeskriftfondets saml. av Haugebrev). Han knyttet til seg både kjøpere og leverandører. Og ferden han gjorde til Gjeslingene vinteren 1802, ga i økonomisk henseende et ganske rikt utbytte. Han skulle følgelig hatt adgang til å legge seg opp en del penger. Likevel virket det sikkert sjokkerende i bergenske kjøpmannskretser, da Hauge i juli 1802 — knappe året etterat han hadde vunnet borgerskap, og på et tidspunkt da mange av de gamle kjøpmannshus hadde økonomiske vansker — så seg i stand til å kjøpe Valsengården for den ikke ubetydelige sum av 5500 rd. Denne eiendomshandel ga ryktene grobunn, og det var mange som stillet seg spørsmålet hvorledes slikt kunne være mulig.
Av panteregistret framgår det imidlertid at en del av kjøpesummen ble avgjort ved at Hauge overtok selgerens, kjøpmann Dedichens gjeld på 1200 rd. til Manufakturhuset. Videre lot Dedichen mot pantesikkerhet bli stående 3000 rd. Lånebevisene godtgjør dessuten at Hauge på dette tidspunkt mottok av Høydahl 600 rd. og av Loose 1000 rd. Disse beløp dekket kjøpesummen med omkostninger, og vel også de første renter og avdrag (panteregistret, Statsark. B. For Høydahls og Looses lån var der gitt kvittering 8/10-1802, Haugedok. Statsark.B) .
Valsengården i rode 3 nr. 19, var det tredje i rekken av handelshus utenfor Nykirken. Med Valsengården overtok Hauge ikke alene en rommelig kjøpmannsgård, men også en innarbeidet handel. Kjøpmann og rådmann Nikolay Dedichen hadde her drevet sin forretning til 1796. Han ble etterfulgt av sønnen Friederich som drev en velassortert kjøpmannshandel. Av annonsene i Adressekontoret sees det at varenes mangfoldighet spente fra «beste sort Gammelost», til «Fyhrkaminer og Kritt i Tøndetal» (Bergen Adressecontoir 1801).
I skjøtet til Hauge finner man inntatt en beskrivelse av hva eiendomshandelen omfattet :
«Jeg underskrevne Friederich Dedichen giør herved vitterligt at have solgt og afhændet, ligesom jeg herved sælger, skiøder og overdrager til Signr. Hans Nielsen Hauge, min efter Skiøde av 21de Juny 1799 og Thinglyst 26de samme Maaned, tilhørende og iboende Eiendom, beliggende udi Byens 3de Rode No. 19, Litr. B, Pakboder, Lofter, Svaler, Lem og frie Vinde; denne Ejendoin er beliggende nestved og nærmest Her Herman Frie