– i boken : “Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen”. Bergen 1955.
– fra s. 104 – 119 :
I de tre årene Hauges kjøpmannsvirke varte ved, ble det sammenlagt bare noen måneder han oppholdt seg i Bergen. Det meste av tiden var Hauge på reise. Alt i slutten av september legger han ut på sin første Nordlandsferd.
Han lar jekten seile forut, og avtalen med skipperen var at de skulle møtes ved Auneøya. Selv tok Hauge veien over land. Ut på nyåret nådde han fram til Trondheim. Nå opptrer han ikke bare som den religiøse forkynner; han er den virksomme bergenske handelsborger, som søker å gjøre seg nytte av de økonomiske muligheter.
I forskjellige landsdeler knytter han til seg likesinnete medarbeidere. Han oppmuntrer trosbrødrene til kjøp av innarbeidede handelsplasser; derved oppnådde han å få salgs- og innkjøpskommisjonærer på sentrale steder. Som regel var det unge bondegutter med trossterk framferd, som på dette vis ble rykket ut av sitt vante miljø og ført over i nytt og uvant virke. De savnet slike forutsetninger for handelsyrket som tradisjon og teoretisk utdannelse gir en. Til gjengjeld var de fylte av stort pågangsmot og en ukuelig tiltaksvilje.
Et felles trekk ved dem var at de levde i forvissningen om at Gud sto bak virksomheten og holdt vinning og tap i sin almektige hånd. De framhever seg som nøysomme slitere. Utenom det strengt nødvendige til livets opphold er deres personlige behov temmelig beskjedne. Ved påpasselighet og sparsomhet — ved å legge skilling til skilling — skaper de seg gjennom sitt handelsvirke en solid økonomisk posisjon.
Hauge møtte skipperen som avtalt. Da kursen ble lagt for Gjeslingene, satte det inn med et friskt vintervær. Fryktløs la man av sted over Folla-havet, og Hauge fikk høve til å bli «erfaren om Havreisernes Farlighed». Med ikke liten stolthet kunne han siden berette at ingen av dem som seilte i følge, hadde våget å sette etter ham.
Mottakelsen på Gjeslingene ble meget kjølig. Under et kort opphold i Vallersund hadde en person, som oppga å være fogdens fullmektig, tatt passet fra Hauge. Ved ankomsten til Gjeslingene troppet der opp en ny fogdfullmektig som hadde i sinne å belegge både Hauge og jekten hans med arrest. Hauge framholdt at det ikke kunne være forbudt å reise om i handelsærend. Og da han til tross for det manglende pass, kunne godtgjøre å være kjøpmann i Bergen, samtidig som skipperen beviste å ha tollklarert, ble Hauge og fartøyet latt fri mot kausjon.
Under det pågående fiske var han på sjøen og tok en hånd med i alt forefallende arbeid. Han kom på denne måte i kontakt med «den fiskende Almue», og mange erklærte seg som hans tilhengere.1 Men der var også dem som var misnøyde med ham og som siden angrep ham. Under forhør i Namdal i 1807 fortalte Hans Johansen Opdahl at Hauge under besøket på Gjeslingene først hadde forlangt 5 rd. for en tønne havre og hadde betalt 5 1/2 rd. for 100 fisk. Da fiskeprisen så steg til 6 rd. pr. 100 fisk, hadde Hauge lagt 1/2 rd. på havren, «hvilket ingen andre Handlende gjorde den Tid».
Et annet vitne — Ernst Johansen — fortalte under samme forhør at Hauge hadde lovet ham 1 ort mer pr. 100 råfisk enn det han fikk utbetalt. Vitnet mente seg derved påført et tap på 1/2 rd.
Da Hauge hadde skaffet seg fiskelast, og fisken var brakt til tørkeplassen, forlot han selv fartøyet og reiste sør til Trondheim. Når han våget seg inn i denne byen hvor han knapt to år tidligere hadde opplevet å bli grepet og dømt som løsgjenger med pålegg om å forlate distriktet, har det sikkert vært i forvissningen om at kjøpmannskapet nok ville gi beskyttelse. Det hendte heller intet i byen, og først da Hauge var på veien sørover mot Bergen, ble han arrestert og av politiet ført tilbake til Trondheim. Man spådde ham at han nå ville komme på Munkholmen for livstid. Det som hadde ført til denne overraskende aksjonen, var publisiteten omkring noen grufulle hendelser i Holtålen og Leksviken. I det ene tilfelle hadde en for virret mann — angivelig under åndens førelse — myrdet el barn. I det annet hadde en ikke mindre forvirret person latt nesen og leppene avbite på en av sine brødre.
En rystende beskrivelse av det som skulle ha foregått, hadde stått å lese i Adresseavisen. Det ble her hevdet at forbrytelsene var en frukt av haugevekkelsen. Men da Hauge ble framstillet for amtmann Moltke, frasa han seg ethvert ansvar for ugjerningene. Forbryterne var personer han aldri hadde sett. Amtmannen fant da heller ingen grunn til å opprettholde arrestasjonen. Hauge ble igjen satt på frifot, men også denne gang med pålegg om å forlate byen. Et stykke sørover var han under lensmanns-oppsikt, men alt forløp i fred og orden. I slutten av mai måned 1802 var Hauge tilbake i Bergen.
Det gledet Hauge ved hjemkomsten at hans trofaste hjelpesmenn i Bergen hadde styrt kjøpmannshandelen på en meget tilfredsstillende måte, mens han selv var på reise. At handelen lyktes så godt, styrket Hauge i forvissningen om at han ved å vinne kjøpmannskap hadde tatt det riktige skritt. Dette ga ham også økt mot og en frisk, selvbevisst argumentasjon overfor ytre angrep. Forsvarsinnlegget i Bergens Adressecontoir den 3. juli 1802 mot angriperen Qvale, bærer tydelig bud om at dette var tilfelle. For Hauge sto det klart at kjøpmannsvirket hørte med til oppgavene i hans «kaldsbrev». Tidligere hadde han hørt bebreidelser fordi han dro omkring som lediggjenger; nå kritisene man ham for hans store økonomiske virksomhet. Stiftamtmann Moltke hadde vært inne på det samme. Hauge tilbakeviste imidlertid kritikken. Hva det angikk at han hadde søkt å drive handel og å anlegge fabrikker, så var disse tiltak gjort for å hjelpe fattige til arbeid «saa Landet eller Staten kan forfremmes og vi være ingen til Byrde, men flere til Lættelse».
Hauge ble heller ikke sommeren 1802 lenge i ro i Bergen. Etter omlag en måneds opphold i byen, legger han ut på ny leid. Denne gang dro han østover. På reisen stanset han en tid i Sogndal. Hafslo og Luster. I Luster-bygdene var der stor oppslutning om virksomheten hans. Samtlige skoleholdere, lensmannen og en stor flokk bønder, ble Hauges varme tilhengere til største forargelse for sokneprest Qvale.
Få steder ellers i landet ble kampen mellom geistligheten og den vakte almue så tilspisset som nettopp i Luster. Særlig framtrådte lusterbonden — den senere stortingsmann — Torger Næss som en hildrende torn i øyet på soknepresten. Qvale rådet amtmannen til å anlegge justissak mot Næss.
«Denne selvgjorte Apostel», som presten kaller ham, skulle nemlig ha hisset de øvrige haugetilhengere opp til ikke å rette seg etter prestens formaninger. Selv følte Qvale angrepene i den grad alvorlige at han utsatte konfirmasjonen et helt år. Tiden nyttet han til å gjennomgå flere av Hauges bøker med konfirmantene «for paa denne Maade at giøre dem opmerksomme paa de aabenbare Løgne, Gudsbespottelser m. m. som deri letteligen er at finde». Dommen over Jon Lerstad og Ole Balstad — de var begge dømt som medskyldige i barnemordet i Leksviken — lot Qvale lese opp på kirkebakken, lustringene til skrekk og advarsel. Men like lite nyttet det. Bøndene var steile og viste seg urokkelige i sin trosoppfatning. Øvrigheten betraktet oppførselen som en utfordring og som et angrep på embetsmakten.
Fogden i Indre Sogn sa seg i en innberetning til amtet rystet over den utglidning, at en av Hauges tilhengere var kommet bort til presten og frimodig hadde spurt ham, om han ut fra Bibelen kunne bevise riktigheten av de uttalelser han hadde ytret i prekenen. «Sannelig, er slikt ikke trykkende for en Lærer, som redelig opfylder sine Kalds Pligter»? spør fogden. Han føyet til at der ved slike leiligheter trengtes socratisk rolighet for ikke «at overbeviise paa den meest følelige Maade».
I Sogn fikk det haugianske handelsforetagende en stor kundekrets. Fra Sogn ble der til Bergen ført forskjellige landmannsprodukter, til dels også kontanter. Fra byen ble der ført i retur kjøpmannsvarer som linstry, hamp, jern og liknende ting. Hampen og stryen skulle sette ledige hender i sving med hjemmeindustri; ferdigvarene skulle forhandles i Bergen. Der ble også fra Luster sendt Hauge atskillige sengklær. Meningen var at de skulle komme nødstedte mennesker til gode, — først og fremst folk nordpå.
En del slike sendinger førte til familietretter. Enkelte familielemmer kunne nemlig være mer rundhåndet enn de øvrige syntes var rett og riktig. En slik familietvist førte endog til rettssak. Som takk for et åtte ukers opphold i Bergen, hadde den 30 år gamle Christi Jerseggen i Fortun sendt fra seg noe sengtøy. Bortsett fra et åklæde, var disse tingene Christis egne, og hun hadde forært dem vekk med morens samtykke. Men faren ble sint og forlangte tingene tilbake.
Han gikk ikke selv så langt som til å reise sak. Mellom ham og datteren inntrådte der omsider en forsoning. Men andre i bygden hadde følt forargelsen vel så sterkt, og etter deres mening var Christi blitt forledet av svermerne. Ble der nå ikke satt en stopper for slikt uvesen, kunne bygdens fedre risikere at deres egne koner og døtre ble overtalt av de vakte til å gi fra seg forskjellige eiendeler. Anklagen ble rettet mot Johannes skoleholder som ble holdt å være hovedmannen for de hellige i Fortun. Man nådde imidlertid fram til et rettsforlik. Etter dette skulle skoleholderen betale 4 riksdaler i bot til soknets fattigkasse. På den annen side skulle anmelderne betale 5 rd. i saksomkostninger og tilbakekalle de utilbørlige uttrykk, som var nyttet i klagen.
I Sogn korset man seg over alle de pengegaver som skulle være sendt Hauge. Ryktet ville ha det til at mange var kommet i et økonomisk avhengighetsforhold til ham. Postmesteren i Lærdal hadde opplyst at banco-sendingene til Hauge var blitt stadig hyppigere, og dette ga ryktespredende motstandere noe å springe med. For opinionen kom det ut på ett om pengene var sendt som lån eller gave eller om de var betaling for varer. Selv forklarte Hauge at han hadde handlet med folk i Luster, men at denne handel hadde foregått på «de billigste Vilkaar».
I november måned 1802 var Hauge tilbake i Bergen hvor han nå oppholdt seg «til Enden af Aaret». Han hadde siden han sist forlot byen, besøkt foreldrene i Tune. På veien tilbake hadde han vært innom saltverket på Vallø. Hauge hadde allerede dengang til hensikt å nytte ut mulighetene for innenlandsk saltproduksjon også andre steder i landet. Han var stadig opptatt av tanken på hvorledes saltkokningen kunne gjøres mer effektiv og gi større utbytte.
Straks over nyttår 1803 legger Hauge av sted fra Bergen på ny ferd nordover. Den reisen han nå ga seg ut på, skulle bli hans lengste og siste handelsferd. Et helt år var han borte fra byen, og i løpet av dette året la han atskillig aktivitet for dagen. Han stakk ut veien for andre og oppfordret dem til å gå i gang med nyttige økonomiske virksomheter. For haugebevegelsen betegner nettopp dette reiseåret en betydningsfull økonomisk ekspansjon.
Hauge seilte fra Bergen med 3 jekter og 1 slupp, som alle var godt lastet med kjøpmannsvarer. Reisens mål var Gjeslingene hvor Hauge på ny ville delta i fisket. Fartøyene kom imidlertid ut for styggevær, og jekten «Haabet» forliste. Tapet av båten var smertelig. Men Hauge, som i livets skiftende forhold mente at han burde ha et fornøyet sinn, slo seg til ro med at Gud nok hadde en hensikt med dette også. For dem som fant det påfallende at han ikke var i sorgtung stemning, siterte han Jobs trosfylte utsagn om at det var Herren som hadde gitt og ham som hadde tatt, og at hans navn derfor burde loves.
Hauge var innom Trondheim og leverte varer til vennen Arnt Bjørnsen Solem. Av Solems kontokurant framgår det at han i januar 1803 mottok en bomseilerladning med rug, bygg, havre, salt, hamp og kjøtt, til en verdi av 2250 rd. Dette var varer som ble hilst med glede. «Nu sagde Trondjemmerne, især de som før havde forfulgt mig, at naar jeg kom med Sædekorn, saa var jeg langt mere velkommen end forend med mine religieuse Taler».
Han erfarte at han ved å yte hjelp i legemlig nød kom på talefot med mennesker, som ellers ikke lot seg påvirke av religiøse taler. Han lot da heller ikke anledningene gå fra seg, men forkynte at der var gitt dem som først spurte etter Guds rike og hans rettferd, det store løfte at alt annet skulle mottas i tilgift. Det var imidlertid også dem som i Hauges varetilførsler, så et utslag av kald økonomisk beregning. Uttrykt med den residerende kapellan i Værdal, var Hauge nå som «en fristende Proselytmager» blitt ennå farligere enn før.
Da Hauge fortsatte reisen, ble Solem med til Gjeslingene. Her sluttet han etter Hauges tilskyndelse kontrakt med eieren av fiskeværet, William Schilliaas, om kjøp av gjestgiveriet med handel. Kjøpesummen var 2664 rd. Privilegiet ga eieren rett til å drive gjestgiveri og bondehandel på Sør- og Nordgjeslingene, Haraldsøy og Sørøy.
Selv hadde ikke Solem mer enn 600 rd. å sette inn i eiendommen, resten ble lånt. Gjeslingene ble i Solems eiertid et samlingssted for haugevennene. Hauges bror — Mikkel — som i 1804 besøkte stedet, ble slått av hvor selvoppofrende folket virket, og hvor villige de var til å gi.
Utenom Gjeslingene drev Solem handel i Kjøbmandsgate i Trondheim. Varebyttet mellom ham og Hauge ble ganske stort. Mellom-regnskapet for 1803—1804 balanserte, som tidligere nevnt, på 10.622 rd. Det var i første rekke mel- og grynvarer som Hauge leverte, men dessuten salt, erter, kaffe, hamp og lin og 2 tønner kornbrennevin.
Solem skaffet fisk tilbake : rødskjær, rundfisk, klippfisk, sild og tran, og dessuten betalte han 800 rd. i kontanter. Arnt Solem var en driftig og initiativrik forretningsmann. Siden kjøpte han flere større eiendommer, bl. a. Moholt i Strinda og Vernes i Stjørdal. På Moholt opprettet han et lin- og lerretsveveri. Etter Hauges død flyttet han til Kristiania hvor han var kjøpmann i Kongens gate. Han overtok Bakkemøllen og ble medeier i Bjølsen gård, hvor der likeledes ble drevet mølle og sag. I 1840 vendte han tilbake til Trøndelag, slo seg til på gården Stevne og drev ellers et skipsbyggeri i Hommelvik.
Hauge var ikke alltid fornøyet med Solem. I et brev datert Bergen den 6. juli 1804 uttaler han : «Du broder A. S. synes vi er meget høy og dristig efter Skrivelserne og efter de forrige vidnesbyrd (er) bygningen mest da svag i den guddommelige Gud. . . .».
Det Hauge særlig bebreidet Solem, var at han i for høy grad lot seg lede av fornuften. Han la Solem på sinne at hvis han var høy og harsk og lot seg bøye etter naturen, så kunne han snart «formørkes». Da Hauge henstillet til ham å overdra Gjeslingene til en John Larsen Hægle fra Kristiansund, viste Solem seg sta og uvillig. ‘
Der var etter Hauges mening også personer som i for sterk grad lot seg dominere av Solem; dette var bl. a. tilfelle med den nevnte John Larsen.
Så snart Hauge hadde gjort seg ferdig på Gjeslingene, sendte han de fiskelastede fartøyer sørover til Bergen. Selv la han veien nordetter leden og tok opp Ranenfjord. Året før hadde vennene Iver Olsen Gabestad og Ole Olsen Backe vært helt nord i Troms som lekpredikanter, og deres reiseberetning hadde oppmuntret Hauge. Nå satte han seg som mål å nå fram til Bardudalen, hvor han visste at der var vennligsinnede rydningsmenn. En av dem, Iver Halvorsen, hadde skrevet til Hauge og bedt ham komme. Halvorsen fortalte at Gabestad og Backe hadde bibrakt folk den oppfatning at de burde begrense sitt jordiske arbeid og heller forberede seg på døden og dommen.
Slikt var stikk i strid med Hauges livssyn, og det ga ham ytterligere oppfordring til å haste nordover. Under turen på ski over fjellet til Saltdal led Hauge meget vondt, og han var henvist til å spise brød av bark. Kårene var kummerlige her nord, og fattigdommen grein ut fra de fleste stuer. Tanken på den nedslående opplevelse nordenfjells — på hungeren og nøden — vek siden ikke fra Hauge, som nok hadde merket seg at landsdelens naturlige muligheter var dårlig utnyttet, men at betingelsene lå til rette for et økonomisk oppsving.
Da han i Nord-Rana fikk kjennskap til jernmalmgruvene og fikk se vassdraget, slo den tanke ham at det her «med Tiden kunde være gjørligt at anlægge Jernverk», — en tanke som unektelig ikke har vist seg livsfjern og urealisabel. Det er påvist at Rana-distriktet fremdeles har rike malmfelter, og at strøket har store muligheter, både jordbruksmessig og industrielt.
På Løvøy i Steigen fikk Hauge nyss om at handelsstedet var til salgs, og da han fant stedets beliggenhet i Nordlandsleden«beqvemt», oppfordret han pr. brev Christopher Olsen Bratteng til å kjøpe stedet. Bratteng fulgte uten nøling Hauges råd, solte gården sin i Snertingdal og flyttet nordpå. Han hørte således til dem som fra et utpreget innlandsmiljø, ble ført ut til kysten, hvor livskårene var så helt forskjellige fra de tidligere tilvante.
Men Bratteng klarte omplantningen ganske godt. Handelsstedet Løvøy var en meget sentraltliggende plass i leden og et utseilingssted for dem som aktet seg på fiske i Lofoten. Som tilfellet var med Solem, fikk Bratteng den vesentlige del av varene tilsendt fra Hauge i Bergen, og han leverte fisk tilbake. For denne «sin brugende Handel med Nordlandske Indbyggere» var det at Hauge måtte erlegge en årsavgift til Mariakirken i Bergen på 3 riksdaler.
I juni 1804 sendte Hauge skipper Christophersen av gårde fra Bergen med en varelast av sirup, rugmel, havremel og 280 tnr. bygg. Senere i samme måned ble der sendt nye varer nordover, også denne gang 280 tnr. bygg; dessuten 30 tnr. rugmel, 50 tnr. salt, 25 voger bladtobakk og 5 tnr. brennevin. Bratteng virket på Løvøy til sin død i 1849. I 1818 var han varamann til Stortinget for Nordland.
I Salangen tok Hauge av fra sjøen og gikk til fots fram til Bardu, som på denne tid lå 4 mil «adskilt fra andre bebyggede Landbygder». Det var knappe 20 år tidligere at Målselv- og Bardudalen var «oppdaget» av misjonskasserer Jens Holmboe, fogden over Senja og Tromsø. Han innså hvilke rike muligheter de store skogstrekningene innebar som dyrkningsland og hadde selv tatt initiativet til nyrydding og kolonisasjon. Holmboe vant stor anerkjennelse for tiltaket, fikk en meget rosende omtale i Collegialtidende for 1802 og ble dekorert med Landbruksselskapets gullmedalje. At jorden egnet seg vel for bondebruk ble alminnelig kjent. Skoginspektør Ramm, som hadde vært på befaring med Holmboe i 1789, var kommet med den begeistrede uttalelse at hans øye aldri hadde skuet «et ønskeligere Sted for Nybyggere».
Familier i Østerdalen som var katastroferammet av flommen i 1789, «den store ofsen», hadde flyttet nordover. Nyryddingsmenn var også kommet fra Helgelandsdistriktet.
Hauge ble begeistret ved synet av de store dyrkningsfeltene. Venner sørpå som var misnøyde med brukene sine, hadde gitt ham i oppdrag å se etter høvelige rydningsplasser. Nå sendte han dem oppmuntrende beretninger og oppfordret folk til å flytte nordpå. De som fulgte vinket hans, fikk «bedre Kaar end de før havde».
Mathias Urset (Ulset) fra Berg i Smålenene ga uttrykk for at han følte seg fornøyet med den forandring han hadde gjort. Hauge vant seg ellers venner på de fleste rydningsplasser. Ole Lassesen i Fagerlidal, Ingebrigt Israelsen i Tagholmbukt, Strømme Christoffersen på Broderstad, Christen Israelsen på Fleskemoen, Brynhild Haagensøn på Forhaabningshaug og Peder Amundsen i Sollien, hørte alle til Hauges venner langs Målselven.
Ikke bare i åndelige spørsmål ga Hauge disse sliterne veiledning. I motsetning til Gabestad og Backe tilskyndet han dem til kroppslig arbeid og ga dem nyttige instruksjoner. Da han så at en mengde bjørk- og olderved ble brent opp i bråter til ingen nytte, foreslo han at man skulle ta til med produksjon av pottaske. Siden tilskrev han en familieforsørger i Opdal og foreslo for ham å reise nordpå og opprette pottaske-anlegg.
Han rådet bøndene på Bardujordet til kjøp av en almenning, og han sendte en «forespørgsel for Øvrigheden desan- gaaende». Ellers var det å vente at Bardufossen, «det steileste og høyeste Vandfald i Norge», vakte Hauges interesse.
Her lå industrielle muligheter unyttet, mente han. Ved sprengningsarbeider måtte vannet kunne føres gjennom fjellet og forbi fossen, «saa at derved kunde drives Sauge, Stampe- og flere Slags Maskiner, som (det) var stor Mangel paa der i Landet, ligesom og Tømmer kunde ledes derigjennem, som ellers slaaer Bardufossen sig i Stykker i Fossen».
Hauge søkte i det hele å gjøre sitt beste for å lette kårene for nyryddingsmennene i Bardu- og Målselvdal. Fra Bergen sendte han dem varer til rimelige priser og på gunstige vilkår. De kunne også gjøre fordelaktige innkjøp hos Bratteng på Løvøy. Riktigheten av dette fremgår av spørsmålsstillingen til mannskapene på Hauges jekt under forhøret på Kløven i januar 1804. De ble spurt om grunnen til at folk i Malangen og Bardu ble ytet kreditt, om årsaken til at Hauges tilhengere oppnådde gunstigere priser enn andre som betalte kontant. Da Reinholdt Tollelsen i 1807 ble spurt om hvorfor han sendte varene den over 20 mil lange vei til Løvøy, når der var handelsmenn nærmere, svarte han at de der alltid fikk bedre betaling for varer de solte, og at de likeledes ble innrømmet rimeligere pris på forbruksvarer de kjøpte.
Etter besøket i Bardu og Målselv la Hauge veien om Tromsø, hvor han mente at en av vennene burde slå seg ned som kjøpmann. Han var også interessert i å få handel etablert i Hammerfest. Etter oppholdet i Tromsø dro Hauge via Lofoten tilbake til Gjeslingene. På turen videre sørover inngikk han avtale om kjøp av gjestgiveriet Sørvigen, hvor der både var en gammel sag og et møllebruk.
Ifølge vitnet Hybert Wiibe, var det med den over 80 år gamle fiskeinspektør Kjønsøe at Hauge ble enig om kjøp av stedet for en pris av 1400 rd. Med i kjøpet skulle følge 1500 tylvter bord, 50 tylvter bygningstømmer og 50 tylvter sagtømmer, noen båter og en del inventar. Videre skulle selgeren, som måtte forplikte seg til ikke å nyte brennevin eller å røke, skifte med kone og barn og deretter med boslodden inntre i haugianernes samfunn og handelsselskap.
Da hustruen fikk kjennskap til denne avtale, ble hun fortvilet. Selv hadde hun ikke maktet å få mannen til å ombestemme seg, og hun hadde derfor vendt seg til vitnet med bønn om hjelp. Det lyktes da også å få avtalen omgjort, og i det halvåret Kjønsøe ennå levde, var han tilfreds og lykkelig. Først etter hans død ble handelsstedet solt. Ved offentlig auksjon ble prisen 1700 rd., og da uten inventar (forhør sorenskr. i Namdal 1807, Riksark. pk. V 321). Så langt Hybert Wiibe.
Hauge oppfordret Otter Carlsen Bakkerud fra Helgøya i Mjøsa til å overta Sørvigen. Bakkerud flyttet dit ikke lenge etter, men det lot til å trekke ut med oppnåelsen av kgl. privilegium. Den nye eier la atskillig initiativ for dagen, og handelen med Hauge i Bergen tok seg snart opp. Hauge frarådet imidlertid Bakkerud å anlegge en hjulmølle i Sørvigen, fordi han ikke trodde at den, sammenliknet med andre møller, ville bringe lønnsom drift. Derimot oppfordret Hauge til anlegg av en mølle i Lensvik.
— Hauge var ellers ikke bare fornøyet med Bakkerud, som han fant altfor påholden og for lite villig til å skyte midler inn i vennenes øvrige virksomhet. I et av brevene fra Bergen finner vi bl. a. følgende spørsmål : «Hvorfor skulde du, O. Bacherud fordre (kreve/red.) Pengene efter dig til Sørvigen ?» (Hauges brev 24/4-1804. Kjeldeskriftfondets saml. av Haugebrev). Sett i sammenheng med det øvrige innhold, er det ikke vanskelig å skimte bebreidelsen i spørsmålet. Hauge fant å burde minne Bakkerud om at han av venner i Bergen og Trondheim hadde mottatt gods, som det var «aagring» med.
Siden sviktet Bakkerud Hauge helt. Han nektet til og med under rettsforfølgningen å være en av Hauges tilhengere (forhør sorenskriver i Namdalen 1807).
Både Gjeslingene og Sørvigen hørte til samme fogderi. Haugianernes virksomhet ble møtt med uvilje fra embetsmennenes side. Særlig tok sokneprest Luytkis til Kolvereid forargelse av utviklingen. Han foreslo først at haugetilhengerne burde nektes handelsbevilling til de innkjøpte handelssteder. I hvert fall burde hverken Solem eller Bakkerud få tillatelse til å ha flere mennesker i husene sine enn høyst nødvendige tjenere. Alle andre, hvis navne var legio, burde pålegges å ta fast tjeneste i bygden. Etter sokneprestens oppfatning ble de velstående favorisert, mens den fattige ikke engang kunne regne med en munnfull mat, fordi det for selskapet var «mere angelegent, at vinde Penge end Siele».
Vel var det et faktum at Hauge hadde brakt korn til distriktet. Men dette kornsalget hadde ikke vært til synderlig gagn, for aldri var noen blitt kreditert en eneste skjeppe. Alt korn ble solt enten mot kontant betaling eller mot vederlag i varer. Prisene på slike motytelser ble satt av dem selv, og de ytet alltid mindre enn andre handelsmenn. «Saaledes kan de da ogsaa sælge Kornet noget ringere, end de andre Handlende, som formedelst Kiøberens Pengemangel nødes til at creditere meere end det halve bort og ikke sielden lide derved Tab». For ytterligere å understreke det suspekte ved haugianernes handelsvirksomhet, tilføyet soknepresten at kornmålet deres var holdt for å være noe knapt (Luytkes brev 10/8 1804. R.pk. III 146).
Det var imidlertid sikkert nok at enhver varelast til Nord-Norge kom vel med på denne tid. For Nordlands vedkommende gikk dette tydelig fram av det oppsett som amtmann Hegge lot innrykke i Bergens Adressecontoir for 1. september 1804.
Det var et nødrop til de bergenske borgere fra en landsdel på randen av økonomisk katastrofe, om å sende hungrige landsmenn mat. «Mange Ubehageligheder have tilstødt og daglig tilstøde Nordlandene af Mangel paa ordentlig Skibsfart og deraf flydende Handels Indretning, men lige til den Ulykke, som i Aar truer Landet, er ikke i nu levende Folkets Minde, og maaskee aldrig indtruffen».
Følgen av dette hadde vært at fisken var blitt liggende, og at korn og andre nødvendighetsvarer helt måtte savnes «og Sult, Mangel og Elendighed, ødelegge Landet, om ikke de Herrer Handlende i Bergen og Trondheim, alvorlig sørge for at forebygge den truende Ødelæggelse».
På bakgrunn av slike uttalelser vil man bedre forstå med hvilken glede og takknemlighet de varelastene som skipper Christophersen fraktet nordover, ble mottatt. Så snart fartøyene returnerte til Bergen, ble de lastet på ny og sendt til Nord-Norge. Under de rådende forhold burde det være handelens oppgave å lindre nøden og å tilfredsstille primære menneskelige behov. Kontantene satt ikke løst hos folk, særlig ikke nordpå. Tanken på økonomisk spekulasjon måtte derfor komme i bakgrunnen. I denne situasjon kunne den rettroende kjøpmann tjene Gud ved «gode gjerninger». Det var med tilfredshet at Hauge i et brev fra Bergen den 6. august 1804 kunne berette å ha brakt «nogle tusinde Tønde Korn til Nordlandene» og derved gjort sitt til avhjelp av hungersnøden.
På den videre reise tilbake til Bergen besøkte Hauge også Øst- og Sør-Norge. Han oppholdt seg en tid på Eiker og i Drammen. I denne byen følte han seg sterkt knyttet til kjøpmann Mads Th. Møller, som han kalte en «elskelig Broder»; de sto i handelssamband med hinannen. Nå hadde imidlertid også en annen av Hauges venner, Tollef Olsen Bache fra Numedal, slått seg til som kjøpmann i Drammen. Tidligere hadde han drevet gårdsbruk i Opdal og hadde en tid reist om som skreppekar og driftebonde. Da han lærte Hauge å kjenne, var han blitt tilsatt som lensmann i bygden.
Etter Hauges råd frasa han seg dette vervet og flyttet i 1803 til Drammen for å ta borgerskap. Hauge var misnøyd med at Bache ikke fikk pengene for gården sin utbetalt med det samme. Dette hindret ham i å komme i gang med handelen. «Jeg synes vel i alt», skriver Hauge, «uden at du ikke skal faae Penger for Gaarden paa 1 Aar, da det var det meste som skulde sadt dig i Vei». Det ville snart ryktes at Bache var blitt kjøpmann, men når han ikke hadde kapital til å kjøpe varer for og følgelig heller ikke kunne levere noe, ville kundene forsvinne. Bache evnet imidlertid .i opparbeide forretningen sin til en av de fremste i Drammen.
I 1804 nedsatte Hauges bror Ole seg som kjøpmann i Kristiansand. Han hadde forut vært lensmann i Tune. Siden flyttet han forretningen over til Drammen.
Det ble etter hvert stadig flere bondegutter som tok eksempel av Hauge og slo seg ned som handelsmenn i byene. Visstnok var det Hauges oppfatning at der i bylivet var lite godt å finne, og at få troende der lot lyset skinne, men at «meget ondt ud spredes derfra». Vennene hadde ikke desto mindre en stor innsats å gjøre i bysamfunnet, mente han. Nettopp her var det oppgaven deres å føre menneskene fra mørket til lyset.
Ikke alle maktet å løse denne praktisk-religiøse oppgaven eller Hauges plan og til hans fulle tilfredshet. Men de fleste av disse innflyttede representanter for bondestanden evnet å hevde seg i handelslivet.