– hentet fra Dagfinn Breistein : “Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen”. Bergen 1955.
Fra s.146 – 149 :
Møllebruket i Gravdal.
Da tilførslene til Bergen igjen ble normale etter kriseårene 1801 og 1802, kunne Hauge øke sin omsetning av korn betydelig. Behovet for et eget mølleanlegg meldte seg. Uten et slikt anlegg måtte formalingen overlates til fremmede møllere, som tok seg betalt pr. sekk eller tønne. Men denne ordning fant ikke Hauge tilfredsstillende.
Ved en nedskjæring av formalings-utgiftene ville fortjenesten kunne økes, selv om utsalgsprisen ble satt noe lavere. Et mølleanlegg ville dessuten gi arbeid til ledige personer som ønsket å slutte seg til vennekretsen. I samme grad som ved de øvrige bedrifter, ville på en slik arbeidsplass nyttig arbeid og religiøs påvirkning kunne gå hånd i hånd.
Maling av korn med vannkraft var tidlig blitt nyttet i Norge. Den primitive utgave av møllebruket var kvernkallen. Her satt kvernsteinen øverst og vannskuflene nederst på en loddrett stående aksel.
Oppfinnelsen av vannhjulene ga en bedre utnyttelse av vannkraften og gjorde det også mulig å nytte den til andre formål enn maling av korn. Vannhjulet dreiet om en horisontalt liggende aksel, og fra denne ble kraften overført ved hjelp av koniske tannhjul. Flere malingsverk kunne da knyttes til samme hjulaksel; og ved å feste plugger eller knaster til hjulakslen kunne man sette vektstenger — fallhammere — i bevegelse.
Disse møllene tok navn etter det arbeid de utførte, eksempelvis hammermøller eller stampemøller. Ved inngangen til det 19. årh. var møllene etter tidens målestokk steikt industrialiserte. — Når det gjaldt Bergen, eksisterte der gode møllebruk langs vassdragene i byens umiddelbare nærhet. Elvene fra Svartediket og fra Fløyfjellsvannene tok navn etter den funksjon de tjente, det var Møllendalselven på Årstad og Mule-(Muhle)-elven i Sandviken. Bortsett fra møllen i Gravdal, var de andre møller av betydning på familien Hagelsteens hender. Slekten Hagelsteen behersket nærmest den bergenske mølleindustri og utøvet et faktisk møllemonopol.
Da kornomsetningen steg som følge av de bedrede tilførsler og ekspansjonen i Nordlands-handelen, søkte Hauge å sikre seg et skikket vassdrag hvor han eller hans venner selv kunne besørge kornet formalet. I 1803 lyktes det ham å inngå kjøpsavtale med eieren av Gravdal, Mathias Gierding. I Gravdal lå der et møllebruk av meget gammel opprinnelse; det skal være nevnt allerede i 1207. Noen hundre år senere lå eiendommen under kronen, og i 1607 ga lensherren på Bergenhus festebrev på Gravdal til Henrik Didriksen og apoteker de Freund for et tidsrom av 40 år, mot at de i tillegg til en årlig avgift satte opp en ny mølle og malte det melet som man trengte på Bergenhus.
Til gjengjeld fikk møllen i Gravdal for en kortere tid monopol på den øvrige kornmaling. Eldgamle mølletradisjoner knyttet seg således til vassdraget i Gravdal. Men mølleanlegget var i en temmelig dårlig forfatning da Hauge sluttet kjøpsavtalen med Gierding. Dambrudd hadde skapt oversvømmelse og ødeleggelse. Mathias Gierding, som var blitt eier året forut, var derfor villig til å overdra hele bruket — Gravdal gård med plassene Lien, Uren og Christinebakken — for 2000 rd. Hauges tanke var at eiendommene skulle overføres til 4 østlendinger, den ene het Ole Reiersen Underbakke.
Straks avtalen med Hauge var inngått, engasjerte han arbeidere til å utbedre møllen og damanleggene. Meltzer beretter at han på en tur til Gravdal i slutten av juli 1803, så «Bønnemennene» arbeide på diket. Disse gudelige lesere av Hans Nielsen Hauges sekt, berettet Meltzer, prekte rundt om i husene for almuesfolk og fruentimmere, og de hadde gjennom denne virksomhet skaffet seg en del penger slik at de etter Meltzers oppfatning nå var mer en sekt av handlende enn av bedende.
Fogden i distriktet, Høegh, som påsto at han nøye hadde fulgt Haugianernes vandel under arbeidet i Gravdal, betegnet dem som meget arbeidsomme mennesker, men føyet til at deres mange bønner om dagen hadde fratatt dem atskillig tid. Og ved den planløshet de hadde vist, hadde de gjort mer skade enn gagn, mente fogden.
Så rent ille kan det likevel ikke ha vært. For da Gierding ble avkrevet skjøte på eiendommen, vegret han seg og var uvillig til å oppfylle kjøpsavtalen. Der var da ingen annen utvei enn å få selgeren dømt til å fravike. De fire kjøpere ga Loose fullmakt til å stevne Gierding for forlikskommisjonen. Her ble saken ordnet i minnelighet den 4. april 1804.
Gierding forpliktet seg til å tilbakebetale de mottatte 2000 rd. Hans økonomiske stilling var på dette tidspunkt ikke sterk. For å makte utløsning måtte han oppta et tilsvarende pantelån. Men han håpet nok på et gunstig driftsresultat etterat Haugianerne hadde utbedret mølleanlegget så å si gratis.
Noen langvarig glede av møllen fikk han riktignok ikke. Møllen brente, og Gierding døde i 1808. Året etter solte enken eiendommen til konsul August Konow.
— At møllebruket i Gravdal ikke kom på vennenes hender, ble nok en skuffelse for Hauge. Men allerede før tvisten med Gierding hadde fått sin løsning, var han fullt opptatt med å skaffe seg erstatning for Gravdal.