strudshavn (strusshavn) med kirke

 

– hentet fra Dag Breistein : “Hans Nielsen Hauge : Kjøbmand i Bergen”. Bergen 1955.

 

– fra s. 156 – 159 :

Gården Strudshavn med kirke.

Kort tid etterat forhandlingene om kjøp av Svanøy-godset var avsluttet, men ennå før Ole Torjussen var meddelt skjøte, ble Hauges interesse vakt for en større landeiendom straks sør for Bergen: Strudshavn med kirke på Askøy. Denne eiendom som lå like ved innløpet til Bergen, hadde en svært høvelig beliggenhet. Også den hadde i sin tid ligget under kronen. I 1740 var den av Christian VI overdratt til Gunder Fæster. Senere eiere hadde vært biskop Bornemann, fogden Andreas Heiberg og Claus Lampe. Eieren i 1804, Ernst Meyer, hadde fått eiendommen ved giftermål med Lampes enke, Clarche Lampe. Meyer hadde tidligere villet kvitte seg med Strudshavn. Alt i 1798 sto der å lese følgende annonse i Adressecontoiret (Bergens Adressecontoir):  

strudshavn1«Gaarden Strudshavn med alt dets underliggende tilhørende Herligheder, og min myndige Stedsøn er tillige villig at sælge sin Odels Rettigheder. Om forlanges kan to Tredendeele af Kiøbesummen blive i Godset staaende. Liebhabere kan nærmere tale og accordere med Eieren Ernst Meyer».

Men noe salg var i mellomtiden ikke kommet i stand. Det synes som om Meyer hadde slått tanken på salg fra seg. Han fortsatte driften og hadde i 1803 tatt til med å reise et 2—3 kverners møllebruk; også for et slikt anlegg var Strudshavn høve­lig. Når det ikke kom til salg tidligere, har vel den vesentlige grunn vært at Meyer ikke oppnådde tilfredsstillende pris. Kjøp av så store og kostbare eiendommer med betydelige driftsutgifter fristet ikke mange.

Men nå hadde Meyer utvilsomt fått nyss om de forhandlinger som hadde pågått mellom Hauge og Janson. Her grep også han en sjanse og bød Strudshavn fram til salg. Sammen med Loose reiste Hauge ut og tok eiendommen i øye­syn. Han fant den meget formålstjenlig for reisning og drift av møllebruk i større stil; og han planla å gå til oppførelse av en ny melmølle og en grynmølle. Visstnok var husene i en mindre god forfatning, men denne mangel mente Hauge det ville være råd å bøte på.

Da kjøpet var blitt en realitet, varte det heller ikke lenge før Cornelius Corneliussen, som hadde stått for oppbyggingen av Eiker, kom til Strudshavn og gikk i gang utbedring og nyanlegg. Snart kunne man ta til med pro- duksjonen. Men på grunn av den lammelse av handelen som fulgte etter Hauges arrestasjon, fikk ikke formalingen det omfang den ellers naturlig ville ha fått.

Hauges tanke var å overlate Strudshavn til svogeren Loose og Vejbørn Svensen Ramsgar fra Hallingdal. Ramsgar kom til Bergen og gikk over eiendommen. Han besluttet seg til å følge Hauges råd, og mellom Ramsgar, Loose og Meyer ble det inngått kjøpsavtale. Senere må visstnok Ramsgar ha fått betenkeligheter. Han «mistvivlede» — sier Loose — at han kunne skaffe de penger som trengtes.

Derfor ble det til at Ole Simonsen Berg fra Hedmark trådte inn i kjøpet som eneeier. På grunnlag av egne overveielser fant Berg å burde foretrekke Strudshavn framfor gården sin på Hedmark. Skjøte fra Meyer ble nå utstedt til Berg. Men etter at Berg var reist hjem til Stange for å avvikle, synes også han å ha fått betenkeligheter.

Han flyttet i hvert fall ikke til Strudshavn. Det ble Loose, som hadde ordnet med finansieringen på Bergs vegne, som i den første tid også kom til å stå for driften. I mai 1806 skjøtte Ole Berg eien­dommen fra seg til Loose og Peder Aalderust. Ole Berg var da ikke personlig til stede i Bergen, men han hadde gitt Høydahl (Elling Hansen Høydahl/red.) skriftlig fullmakt til å handle på sine vegne. Ole Berg hadde i tiden som var gått fra han fikk skjøte på eiendommen, over­hodet ikke vist seg i Strudshavn.

Det opprinnelige skjøte fra Meyer til Berg var uvanlig rikt på detaljer og gir oss et godt kjennskap til eiendommen og de herlighetene som fulgte med. Våningshuset var et større én-etasjes hus som inneholdt 6 stuer og noen kammers, 2 kjøkken m. m. Eieren innehadde privilegium som gjestgiver, og til gjest­giveriet hørte der et eget losjihus. Videre var der pakterbolig, løebygning og noen sjøhus. Gårdens besetning utgjorde 12 melkekyr, 1 okse, 1 hest og noen og tjue sauer; dessuten hørte inn under hovedbruket : småbrukene Storebuneset, Træet, Stølen, Vågen og Engevik og ikke å forglemme : Kirken.

Kjøpesummen for Strudshavn var i følge skjøtet 11.500 riks­daler. Reelt var den 1000 rd. lavere, fordi de siste tusen riks­daler bare var tatt med for å vanskeliggjøre odelsinnløsning fra Meyers sønn. Dette var ingen uvanlig framgangsmåte ved salg av odelseiendommer. Den gang som nå, knyttet der seg ikke liten risiko til kjøp av odelsgods. Preskripsjonsfristen for løsningssak var meget lang, hele 15 år. Hvis kjøperen i dette tids­rom måtte levere gården fra seg, var det ikke annet enn rimelig at han søkte å holde seg skadesløs. Da odelsgodset prinsipalt skulle løses for den sum som var anført i skjøtet, førte dette til at: man i praksis opererte med høyere kjøpesummer enn de som faktisk var betalt. Først hvis slik sum ikke var angitt, skulle løsningssummen fastsettes ved takst av åtte uvillige menn.

Den framgangsmåte som ble nyttet i Strudshavn, representerte selvsagt en omgåelse av reglene for odelsløsning og førte til en uthuling av loven. Men den hadde sin støtte i en rettspraksis som jevnt over var svært formell. Ingen oppfattet den nyttede framgangsmåte som bedragersk. Brøden måtte i så fall først og fremst belastes selgeren, som kvitterte for å ha mottatt den høyere kjøpesum. I denne sammenheng skal man være oppmerksom på at det var alminnelig praktisert at odelspretendentene solte sin odelsrett, jfr. Meyers annonse i Adressecontoiret.

Som nevnt var det Loose som sto for oppgjøret med Meyer. Selgeren lot bli stående 4999 rd., og der ble opptatt et pantelån hos etatsrådinne Krohn på 3000 rd. De resterende 2500 rd. lånte Loose til Berg av egne midler. Dette lånet var ment å være kortsiktig. Avtalen med Berg var at han skulle dra hjem til Hedmarken og reise midler gjennom salget av egen gård. Da han så trakk seg tilbake, ble det Loose som var hovedinter­essent helt fra begynnelsen av. I 1806 ble eiendommen også formelt tilskjøtt Loose i fellesskap med Aalderust.

Nominelt var kjøpesummen den samme som i 1804, nemlig 11.500 rd. Da Aalderust under sorenskriverforhøret oppga denne sum som den virkelige kjøpesum, ga dommeren uttrykk for at han vanskelig kunne tro at Aalderust var reell medeier.

Et spørsmål som det skulle ha vært nærliggende å forelegge Aalderust denne sammenheng, nemlig hvor meget han selv hadde skutt til, ble merkelig nok ikke stillet. Hans innsats må antagelig ha vært begrenset til 2 a 3000 riksdaler. Ved skjøtningen til de nye eiere ble nemlig pantelånene omordnet. Lånet til Meyer falt bort, og lånet til etatsrådinne Krohn gikk over på jomfru Ingeborg Janson. Nytt lån på 2200 rd. ble opptatt hos Jacob Schneider. Dermed var gjelden falt med 2800 rd.

Hauge ventet seg meget av møllebruket i Strudshavn. Han var tilfreds med eiendomshandelen, og han uttalte etter kjøpet at det hadde vært unødvendig å gå til kjøp av Svanøy, om man tidligere hadde fått ordnet med overtakelsen av Strudshavn.

Denne eiendom synes også å ha innfridd de forventninger man stillet. For en mindre gruppe av haugevenner ble gården et samlings- og arbeidssted. Også Hauges yngste bror Jens — som vi ellers har svært få opplysninger om — kom hit og tok ar­beid.

Etter Looses plutselig død i 1809 gikk eiendommen over på Aalderust alene. I 1811 fikk han privilegium som gjestgiver og samme år solte han halve eiendommen til Frantz Pytter, en tysker som hadde sluttet seg til kretsen av haugetilhengere i Bergen. I 1814 overdro Aalderust sin beholdne halvdel til to Haugianere i Bergen, Peder Odland og Amund Helland.

Skriv inn søkeord..