– i boken “Femten fortellinger”. Oslo 1936. Lutherstiftelsen Forlag.
Fra s. 90 – 103 :
HAUGES JUL I TRONDHEIM
Det lakket mot jul. Det var 2. søndag i advent i året 1799. Været var gråkoldt med sur sno, marken lå stivfrossen, grå og sort, det var holke på veien.
Ved Melhus kirke hadde almuen samlet sig og stod i grupper under stillferdig samtale. Klokkene begynner å ringe sammen i det øieblikk presten kommer gående. Han er en av de gammeldagse som bruker kappe og krave, dessuten har han stor, hvit parykk, hatten bærer han i hånden, og han nikker til høire og venstre.
Han går tungt, endog på slette vollen; for prost Steenbuch er over 77 år gammel. Mennene hilser med hatten, og kvinnene neier, — men ikke bare for prosten.
Til høire for ham går en middelaldrende pelsklædd mann med klokt, vennlig ansikt, det er selve bispen Schønheyder.
De geistlige går først inn, og almuen følger efter. Man tar plass hver i sin bestemte benk i den kolde kirke, hvor pusten fra hvert menneske sees som en hvit røk.
Klokkeren trer frem i kordøren og ber bønnen : Herre, jeg er innkommen i dette ditt hellige hus !
Menigheten synger salmene. Presten messer kollekt og epistel, hans oldingstemme skjelver sig frem i nærheten av den vemodige molltone: «Hvad som helst til forn er skrevet, er skrevet oss til lærdom———————— ».
Klokkeren stemmer i salmen : Lukk øine op o kristenhet !» Han synger de første tre ord alene. Men så faller folket kraftig inn. Klokkeren ser ganske forbauset ut; folk er blitt så svære til å synge i høst, især er der et par fremmede menn som synger sterkt og freidig, så alle får lyst til å følge med. Biskopen nikker tilfreds, der han sitter i koret, synlig for hele menigheten. Men presten sitter i prestestolen med ubevegelig ansikt og halvlukkede øine. Steenbuch er nemlig så døv at han ikke hører annet enn det som blir ropt inn i øret på ham.
Presten går på prekestolen, ber bønnen med Fadervår, og mens menigheten reiser sig, leser han evangeliet : «Der skal skje tegn i sol og måne».
Så preker gamle Steenbuch. Hans stemme lyder kraftig og klar. Han får glød i øiet og farve i kinnene, presten blir yngre eftersom han taler. Greit og tydelig forklarer han Jesu ord. Han utmåler dommens dag med dens redsler, han beskriver Menneskesønnens komme til fordømmelse eller til salighet. Menigheten henger spent ved hans ord, av og til høres sukk og gråt fra kvinnesiden.
Biskopen følger interessert med i prekenen. Det lille smil om hans munn forståes av menigheten så at han er vel tilfreds med sin embedsbrors prestasjon. Men det betyr noget annet, dette nemlig : «Gamle broder Steenbuch er for vidtgående i sin ortodoksi. Vil man se : Han tror på dommedag !
Ei, ei — endog på helvede ! Nu vel, det kan være godt for en ulærd menighet. Kraftig og forståelig preker den gamle, det må innrømmes».
Steenbuch slår neven i prekestolen og gjentar Jesu ord : Himmel og jord skal forgå; men mine ord skal ingenlunde forgå. Biskopen nikker : særdeles vel tilfreds !
Mot slutten av prekenen viker presten av fra den rette linje i sin tale. Han skulde utlegge : Våk til hver tid og stund ! Men han gir sig til å forklare hvorledes man ikke bør våke. Ikke i innbilt vekkelse og ikke i selvvalgt gudelig selskap. Fremfor alt gjelder det å vokte sig for «stridigheter og spissfindigheter i religionssaker; de er verdens tredje onde, næst syndefallet og vannfloden !»
Til slutt sier han uttrykkelig at dette gjelder dem som nu i lengere tid har samlet sig til såkalte opbyggelser på forskjellige steder i menigheten. De skal vokte sig.
Biskopen nikker tre ganger.
Efter gudstjenestens slutning samlet folket sig utenfor kirken om en bredskåren mann i tykk frakk, som trådte frem med en del papirer i hånden og leste ut i den gråkolde vinterluft. Det var bekjentgjørelser om en auksjon, om muting av en grube og så videre. Og så kom : Kunngjørelse fra Hans Høiærverdighet biskopen: Alle som har holdt opbyggelse i Melhus prestegjeld, skal møte for biskopen på Melhus prestegård. Lensmannen sender et strengt blikk utover folkehopen, det stanser en liten stund ved en kraftig, ung mann i vadmelskufte og knebukser og med lyst, vennlig ansikt.
Lensmannen går verdig til sin kjerre, stiger op, slår på hesten og ramler avsted på den frosne landevei.
Bondene skotter bort på den unge mann : «Nå Hans Nielsen, hvad sier du til dette ?»
«Det får gå som Gud vil», svarer han. «Biskop Schønheyder er ellers en velvillig mann. Da jeg talte med ham i Trondheim, billiget han at jeg vidner for min neste».
Almuen spredtes hver til sitt. Hans Nielsen Hauge og hans venn Lars Olsen Hemstad kjørte like til Skjefstad på Leinstranden, hvor husbonden, Jon Jonsen, tok imot dem. De hadde bodd en måned hos ham og stadig holdt møter.
Ut på kvelden samme søndag skulde der atter holdes samling på Skjefstad. I den store stue brente furukubber på peisen, bålet kastet et flakkende skjær over de sortbrune tømmervegger, loftet blev borte i mørket. Nærmest ilden stod tre, fire kubbestoler, utenfor dem var der lagt planker på krakker, så folk kunde få sitte.
En for en eller to og tre i følge kom de gående, ved døren håndhilste de på Skjefstad og hans hustru, gav så hånden til Hans Hauge og Lars Hemstad og andre kjente, og satte sig stille. Det var bønder i kufte og knebukser, og koner og jenter med skaut på hodet. En staut kar blev ført frem til en av stolene ved peisen, det var lensmannen Iver Monsen.
Til sist var stuen full, så mange måtte stå langs veggene.
Hauge vekslet nogen ord med vertsfolket, så begynte han :
«Elskelige brødre og søstre i Kristo. La oss istemme salmen : Gud Helligånd i tro oss lær !» Hauge sang selv fore, og alle fulgte kraftig med. Jon Skjefstad tendte en tyristikke ved bålet og la den på peishyllen. Ved lyset av dens røde, osende flamme, leste Lars Hemstad et stykke av Bibelen, bad til Gud og talte til folket. Alle lyttet opmerksomt.
Atter tok Hauge tilorde. Han bad folket om å synge : Jesu din søte forening å smake. Og de sang. Salmebøker kunde de ikke bruke i det halvmørke rum; men denne salme var skrevet i deres hjerte. Den var sunget mange ganger ved samlingene i den siste måned, den var sunget og lest og bedt i enrum op og op igjen. Nu blev den sunget ut. Den vemodige folketone steg som et hundrestemmig rop av det dype op mot det store himmelrum som man ante over det mørke loft, og den nådde frem til nådetronen i slutningsverset : «Jeg vil med kvinnen av Kanaans egne rope dig efter og bliver ei still, før du på bønnen til slutning må tegne: Amen, ja amen, dig skje som du vil !»
Alles øine rettet sig nu mot Hans Hauge, der han satt i kubbestolen foran peisen under lyset fra tyristikken. Han reiste sig, foldet hendene og bad, og leste så epistelen av Romerbrevet kapitel 15 : «Hvad som helst tilforn er skrevet —————-»
Han satte sig igjen og begynte å tale. Det gikk som et støt gjennem forsamlingen. Alle kjente hvorledes Hauges ord trengte inn i deres innerste, de gikk som en ildstrøm fra hans hjerte til deres. Hauge talte ikke høit, men klart, så ikke en stavelse gikk tapt. Mildt og vennlig, men rolig og viljesterkt lyste hans unge ansikt i det røde flammeskjær. Han talte om den kommende dom, nødvendigheten av omvendelse og adskillelse fra verden. Han advarte mot den døde tro og formante til liv i bønn og forbedrelse. Lenge talte han; men ingen blev trett av å høre. I halvmørket lød sukk og gråt og små utrop : «Ja, ja, så er det — Hjelp oss, Herre Jesus ! Amen !»
Der blev atter sunget en salme.
Til slutt vilde mange tale med Hauge, som hadde et ord til hver især.
Så skiltes man ad. Bare nogen få blev tilbake, blandt dem lensmannen. De samtalte om bekjentgjørelsen ved Melhus kirke, hvad vilde Hauge gjøre med den ? Selvsagt vilde han møte, og det så snart som mulig. Øvrigheten må adlydes for samvittighetens skyld. Og Hauge var glad ved å få vidne for de høie og mektige. Han vilde også gjerne få avlegge regnskap for Schønheyder, som var velvillig og rettsindig.
Ut på tirsdags formiddag stod Hans Hauge og Lars Hemstad foran døren i Melhus prestegård og bad om å få komme inn til biskopen. De måtte stå i forstuen en halv times tid. Innenfor lød stemmer, der klirret i kopper, og en søt, krydret duft trengte ut i forstuen.
«Hvad er det ?» spurte Lars.
«Det er den nymotens franske drikk som kalles sjokolade», svarte Hans.
Så åpnes døren til kontoret, og prost Steenbuch roper : «Hans Hauge alene kommer her inn !»
Kontorveggene fra gulv til tak var dekket av bokhyller, for prost Steenbuch var en såre belest mann, en av de lærdeste i Danmark og Norge. Men Hauge fikk ikke synderlig tid til å se på bokryggene.
Foran ham, bak det store skrivebordet, satt Trondheims-bispen selv i embedsdrakt, — ikke samarie, for Schønheyder var tidsmessig, han bar sort frakk med hvitt halsbind.
Ved enden av bordet tok Steenbuch plass, han var klædd i samarie uten krave. Verdig og døv som en stenstøtte, satt han med hånden som en skjerm bak øret.
Hauge blev stående foran bordet med hatten i hånden.
«Ja.»
«Har du sådanne kunnskaper at du kan lære andre ?»
«Jeg taler kun om det jeg vet fra Bibelen og barnelærdommen».
«Nu, det kan vi jo undersøke».
Biskopen begynner nu å overhøre Hauge som en konfirmant. Han forklarer dernæst omstendelig at bondegutten ikke må preke.
Hauge svarer. Biskopen taler igjen, han blir ergerlig over dette menneske som ikke vil la sig overbevise, hans bleke ansikt blir rødt av vrede : «Der behøves ikke mer. Du, Hans Hauge, har å lyde kongens lov, som forbyr dig å holde opbyggelser. Gjør du mot loven, da får du straff. Holder du ved, får du stadig hårdere straff. Hvis du stadig trosser, blir du til slutt å betrakte som kongelige mandaters motvillige overtreder, og ingen straff er for hård til en sådan. Forstår du mig ?»
Jo, det var klart nok.
Bispen reiser sig og sier barsk og myndig : «All forstandig tale er her fruktesløs. Hans Hauge, gå ut i forstuen og bli der inntil lensmannen kommer !»
Hauge gikk ut, han og Lars Hemstad satte sig på en benk, tok frem sin nistemat, bad bordbønn og spiste. Om en times tid kom lensmannen, høi og røslig i sin tykke frakk, fulgt av lensmannsdrengen med sverd i geheng over skulderen : «Nå, karer, får dere være med mig !»
Hauge og Hemstad settes på hver sin kjerre med lensmann og dreng ved siden og kjøres nedover til Leinstranden igjen.
Melhus-lensmannen leverte fangene til sin kollega der. Men Iver Monsen nektet å delta i forfølgelsen av Guds tjenere. Det skaffet ham imidlertid ingen vanskeligheter, for Hauge og Hemstad gikk frivillig til Trondheim og meldte sig for stiftamtmannen. Han lot dem begge sette i arrest som farlige forbrytere.
En ukes tid efter blev de transportert til Leinstrandens lensmannsgård, hvor der holdtes et inngående forhør over Hauge og Hemstad og 36 vidner. Mange ventet sig meget av dette forhør. De tenkte at nu skulde både skjendige bedragerier og andre vederstyggeligheter komme for dagen. Men det gikk anderledes. Alle vidnet at de to predikanter ikke en gang hadde fått betaling, og at de hadde forkynt Guds rene ord.
Da Hauge blev spurt om «han hadde flere i flokk og følge med sig, der driver samme håndverk og løsgjengeri», svarte han : «Jeg tror der gives nogen tusener adspredt hist og her i alle Norges stifter, som er av samme tenkemåte som jeg og holder sine taler for å oplyse hverandre, når de samles».
En stor følelse av takk og glede må ha fylt Hauges hjerte, da han gav dette svar. Ikke meget mer enn tre år var forløpet siden Gud besøkte ham med sin nåde den vårdag ute på Hauge-gårdens jorde. Han hadde våndet sig ved å ta op kallets byrde. Han ønsket sig døden, da han ikke øinet mulighet for at menneskene vilde høre på ham. Og nu — fra Tromsø til Mandal, i by og bygd, ved fjord og fjell — fantes venner av hans tenkemåte.
Få, sammenlignet med verdens store hop, men allikevel nogen tusener som vandret sammen på den trange vei, bad for sig selv og for hverandre og visselig også for ham, Hans Nielsen Hauge, bondedrengen fra Tunøe sogn, den største blandt syndere.
Efter forhøret blev de to predikanter kjørt tilbake til Trondheim, hvor de blev innsatt i arresten for å vente på sin dom.
Og så kom julen. Den blev ikke feiret nettop slik som hundre år senere. Juletreet var ikke innført i Norge. Der hang meget igjen av gamle skikker med turing og spetakkel og slagsmål. På selsom måte blandet hedenske vaner sig med kristne skikker, Guds ord og salmesang med eder og rå tale, syndig overmot og kjødslyst med fromme og kjærlige tanker. Slik var det i julen den gang — ennu mer enn nu. Dertil kom de «oplystes» smilende fornektelse av julens mirakel — ganske som nu.
Sneen falt over gamle Nidaros. Domens lemlestede kjempeskikkelse, kirkenes tårn og husenes gavler svant i fokket. Inne i sneyret lød skrik og skrål og muntre stemmer: Gledelig jul ! Lysene tendtes, det skinte fra alle vinduer. Så kimte alle klokker helgen inn. I de gode borgerhus samledes far og mor og barn og tjenere om det rikt dekkede bord, og for maten istemte alle: «Et lite barn så lystelig er født oss på jorderig».
I rådstuearresten satt Hauge og Hemstad.
Trondheimsfengslet var beryktet som det verste i Norge. Det lå nede i kjelleren, hadde stenvegger, var fuktig, stinkende og mørkt, fullt av mark og annet utøi. Men de to fanger hadde fått nogen lettelser, de hadde ett talglys brennende, det stod i en blikkstake på trebenken. Så hadde de en bibel og endog et par stykker papir og en blyant.
For en stund siden hadde slutteren bragt dem mal i en treskål, ropt : «Gledelig jul !» — smelt døren igjen og lukket den med tre låser. Gjennom den lille vindusglugge oppe på veggen, hørtes dempet lyd av skrik og skrål fra gaten. Men så, med ett : Klokkene kimte, kimte, kimte — for barnet fra himmelen. Guds enbårne sønn. Fred på jorden, i menneskene en velbehagelighet !
De to menn satt stille på trebenken, — Hemstad så rent fortenkt ut.
«Du Lars», sier Hauge, «la oss be !» De kneler og ber lenge. «Vi har det godt vi, Lars», sier Hauge igjen. «Vi har så godt juleselskap : Hvor to eller tre er sammen i Jesu navn, der er han midt iblandt dem».
«Ja», svarer Lars, «og så har vi et godt ord». Han åpner Bibelen og leser evangeliet.
«Ja, vi har nok stort selskap», sier Hauge.
«Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, har vi samfund med hverandre. Vi er mange i samfund, la oss snakke sammen om dem, nu er det julekveld !»
Så begynte de to å tale om vennene, slik som de hadde det i samme øieblikk. Hauge fortalte om den lille stuen på Rolfsøy, hvor hans far, Nils Mikkelsen, nu satt og leste evangeliet for familien. En stol stod tom, der skulde Hans ha sittet, hvis han ikke hadde vært i Trondheim. Lars snakket om sitt hjem på Hemstad i Stange. De talte om vennene på Leinstranden. Om dem høit i nord, om dem langt i syd. Det blev for mange til å nevne. Av sig selv knelte de to ved trebenken, de bad for brødrene og søstrene som var langt borte i rummet. Som de bad kjente de at hele brodersamfundet var nær. De følte at samfundet rakk ut over alle jordens grenser helt op til Gud Faders trone.
De så det ikke med sine legemlige øine, de hørte ikke noget med sine ører. Men i troen merket de at fengslets murer forsvant, de så englene og hørte deres evige sang : Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden i menneskene en velbehagelighet !
Lenge lå de to på kne. Så reiste Hauge sig : «Har du hatt nogen bedre julekveld, Lars ?»
«Ikke det jeg vet. Gud skje lov !»
«Men nu må det være langt på natt».
De la sig på trebenkene og sov inn, tross kulde og utøi sov de søtelig. Om morgenen, da Lars våknet, var lyset tendt. Hauge smilte til ham : «Gledelig jul !»
«Gledelig jul !»
«Jeg fikk i sinne å skrive dette i natt».
Hauge rakte ham et papir som var tett beskrevet med blyant. Lars leste det igjennem.
«Skal vi forsøke å synge det ?» De to fanger satte sig ved siden av hverandre på trebenken og sang :
¤
Jeg er hos Gud i nåde, hvad skader verden mig?
Lad kun den store våde alt bruse med sin svik
og mitt legeme binde inn i det innerste hull,
så skal dog ånden vinne og holde gledelig jul.
¤
Vi hører mange raper om en gledelig fest:
men de dårlige tåper de mener den er best
når de kjødet følger i all vellystighet,
og så sannheten dølger, som straffer deres lek.
¤
Ti se, de arme sjele, som vel med munnen ler,
må dog i hjertet beve, når som de lyset ser
udi Guds børn alle, der hjertelig gleder sig,
med åndelig taler priser Gud hjertelig
¤
Den onde flokk bespotter dem som følger Guds bud,
og ser dem an med latter der gleder sig i Gud.
Ti de kan ikke kjenne Guds sote kjærlighet,
men blindt i synden renne uti avgrunnen ned
¤
Men Gud han haver lovet sine børn å utfri,
som her haver vovet å trede sannhets sti
og ikke late sig drage av noget falskhets skinn
eller å se tilbake på verdens syndig trin
¤
Derfor i soskende alle som vil arve himmerik,
later eder behage å stride mandelig, ikke late sig bedrage
av verdens falske ånd eller med frykt
inntage av deres truslers bånd
¤
Guds nåde dertil styrke og stå oss mektig bi,
så vi ham rett kun dyrke og følge sannhets sti,
at vi nu alle dage kan med forenet sinn
os ganske selv forsage, i himlen trenge inn.
¤
I slutten av januar 1800 blev Hans Nielsen Hauge og Lars Olsen Hemstad dømt til en måneds straff-arbeide. Dommen blev vedtatt og straffen utholdt.