– i boken : “Kristenliv på Opplandene. Et festskrift. Oppland og Hedmark kretser av Norsk Luthersk Misjonssamband. Volda/Bergen 1955.
– fra s. 9 – 14 :
Her ligger Oppland og Hedmark fylker side om side som to søstre i samme vogge, og denne vogga ble både brei og lang.
Fra Eidskog til Lesja er det tretti-tre mil, og tvers over fra Øye i Valdres til Elgå ved Femundsjøen er det tjue-to mil i Iuftlinje, men skal en gå de veier som menneskene lager, blir både lengde og bredde langt større, og veiene som menneskene tråkka, ble ofte tyngst å gå.
Denne breie og byrge landsdelen rekker ikke til havet på noen kant, og storhavet har aldri gått på her med sin ville og veldige makt. Men her er hav nok. De store, mørke og djupe skogene er som et endeløst hav, og der kan en lett bli borte, langt, langt inne i hjertet av Norge.
Ja, her må hjertet ligge, om det skal ligge som det pleier i alt som er skapt. Det er rimelig at det må ligge i ly av Rondane, Dovre, Jotunheimen og Filefjell. Ved føttene av alle disse kjempene i nord og vest ligger de endeløse fly som lange dønninger og drag i størkna hav. Hist og her reiser seg en kamp til værs. Men han skaper seg sjelden vill. Han bare minner om at han er til med sin bergfaste makt. Det er de mjuke linjene som dominerer, mjuke og mektige over hei, myr og fjell.
Inne på disse viddene er setrene og endeløse beitemarker. Her blir buskapen feit om sommeren, og folk som er trøtte på sinnet, søker hit for å finne helsebot.
Fra disse viddene skjærer dalene seg ned, og der bor folket, som strever med jorda, slik fedrene har gjort i uminnelige tider; og hver dal fikk sitt eget lag.
Valdres ble nærmeste granne til Jotunheimen, og navnet betyr skogsbygd. Og skog ble det mye av. Det ble mindre av jord, men den som var, gav rik grøde når den ble dyrket. Og litt om senn ble der gard ved gard både i dalbotnen og i de bratte lier.
Valdres ble ellers kjent for de lange, smilende vatn i dalbotnen. De lyser som en perlerad, og elva Begna binder dem sammen.
Ved Fagernes deler dalen seg i to. Vestre Slidre tøyer seg mot Filefjell. Og øvste grenda her heter Øye, og ligger seks hundre meter over havet. Østre Slidre går mot Bitihorn ved Bygdinoset. Her er stille og romslige dalfører. Men det fins gjerne en syngende elvestump mellom de lange sjøene, og i Sør-Aurdal går Begna ned i svimlende, djupe gjel. Der nede brøler hun av all avgrunns krefter, for hun frådende kaster seg ut for Storbrofossen. Men gjennom det smilende Bagn går hun storvakker i svære, breie svinger, djup og stille.
Bagn er som ei djup gryte, som skjermer til alle sider. Mot Hallingdal ligger Veståsen, som er mange mil brei. Og på østsida ligger Tonsåsen. Øst om den ligger Etnedalen, som hører til Valdres. Men Etna, som renner der, tok en annen vei. Etna tok veien til Randsfjord, og like før hun når den store fjorden, kommer Dokka farende ned fra Torpa og blir formælet med henne, før de får den veldige oppgaven å fylle Randsfjorden med vatn, slik at de breie bygdene rundt fjorden kan speile seg der.
I lendet rundt Ransfjorden fins også mange bratte lier, og mange av de beste gardene ligger der oppe, fordi jorda er best der. Nede i dalbotnen stikker grunnfjellet fram, og jordsmonnet blir skarpere. Derfor fikk den mørke barskogen rå grunnen her, stor og vakker.
Gudbrandsdalen er likevel basen på sitt vis. Den begynner oppe ved Lesjaskogsvatnet. Der oppe skiller Vestland og Østland lag på en broderlig måte. Fra vestenden av vatnet renner elv vestover mot Romsdal, og fra østenden er avløp mot Gudbrandsdal. Slik er det delt og likevel ett.
Lesja er ei vakker bygd, åpen og mjuk i linjene. Men dalen er så åpen at folk er redd for at snøen skal blåse bort. Derfor står det skigarder opp og ned over alle jorder, ikke bare som grense mellom eiendommer, men for å fange snøen, så den ikke skal blåse bort, men ligge til vern mot telen og bli til væte, når våren kommer.
Gudbrandsdalen begynner som fjellbygd, romslig og lett i linjene til en kommer ned om Dovre, men da blir dalen djup og og trang. Ved Selsrusta går Lågen ned i et trangt gjel. Det er som en flaskehals. Men dalen blir snart atter brei i botnen, og dalsidene blir høge med den ene garden over den andre opp etter liene, i sju åtte etasjer, og den åttende ligger oppe i fjellbrynet. Gjennom hele dalen skifter det med skog og bø oppover mot seter fjellet med de milevide flyene.
Gudbrandsdalen har flere sidedaler som er likså vakre som hoveddalen. Vi nevner Ottadalen og Gausdal. Men alle samler seg i den ene og store som Bjørnstjerne Bjørnson kalte Dalen. Men også den blir borte i de breie bygder omkring Mjøsa. Her er Norges største innsjø. På østsida ligger Hedmark, og på vestsida ligger Vestoppland og Toten. Her smiler øst og vest til hverandre over det vakre vatnet. For her er det slik at kommer en opp i åsene vest for Mjøsa, synes en at Hedmark er vakrest. Men står en på østsida og ser på de vakre bygdene i Vestoppland, synes en at de er vakrest. Ja, slik må det være mellom to som er forelsket.
Rundt Mjøsa er det storgarder i alle større og mindre grender. Og rundt de store ligger mange småbruk, og i mange av disse heimene bodde det husmenn som nå er blitt sjøleiere. Og heimene lyser mot Mjøsa. Men bak de lyse heimene står skogen alvorlig og skaper høgtid.
Men det var Lågen som holdt Mjøsa med vatn, og de breie bygdene omkring kjenner seg ett med Mjøsa, for alt det største og vakreste er her. Ja, det vil si at så mye vakkert er ikke samlet omkring noen annen innsjø i Norge.
Men ikke alt vatnet rant i Lågen, sjøl om kildene lå nær. Folla har kildene sine en mils vei fra Dombås, og den rant først vestover et stykke. Men ved Fokstua svinget den østover gjennom Folldal, og ved Alvdal fant den fram til Norges største elv, Glomma.
Glomma kommer fra Aursundsjøen, som ligger nord om Røros. Hun legger veien gjennom breie, rolige dalfører til hun kommer sør om Tynset. Her er det luftig nok. Dalbotnen ligger fem hundre meter over havet, og opp til fjellgardene her er det ofte et par hundre meter å stige til værs. Lendet er åpent og vidt. Sjøl midt på sommeren er det kjølig om kvelden, og Tynset har 223 frostnetter om året. Og sør på Rena kan det bli 40 kuldegrader om vintren.
Det var ikke bare Lågen som fikk det trangt før hun kom igjennom til romsligere kår. Glomma fikk det nesten like trangt før hun kom sør om Jøtulhogget, et veldig gjel, som ligger øst om Glomma, på veien mellom Barkald stasjon og Tylldalen, som går sørover mot Rendalen.
Tylldalen smøg seg over Tylldalskjølen ved Tynset og fikk Tronfjellet mellom seg og Glomma. Dermed ble dalen noe for seg sjøl, men ble likevel ett med Rendalføret. Og står en på Jøtul-hogget og ser sørover, er det skog og atter skog alt en ser. Det er stor, susende skog så langt blikket når. Et hav av skog.
I Rendalføret er det grana som rår grunnen. Hun liker god jord og fant den her. Men nede langs Glomma trives furua godt. Hun liker skarp og mager jord, og rår for det meste grunnen alene her. I Stor-Elvdal kan det være en mil mellom grender.
Det var oppe i fjellbygdene folk fant beste jorda her, og ikke nede på de store furumoene i Stor-Elvdal. Men kommer en sørover til Elverum, er en for alvor kommet ut på de breie bygder med god jord.
Men øst om Elverum ligger Trysil, et dalføre for seg sjøl. Her renner Trysilelva. Hun kommer fra Femundsjøen, går gjennom det tolv mil lange Trysil og inn i Sverige. Der tar de vel imot henne og kaller henne Klaraelv. Slik ble hun borte for oss. Nei, Glomma er basen. Med hele sin østlandske ro flyter hun brei og still sør gjennom Solør, til hun ved Kongsvinger gjør krok vestover, og er alltid i Norge.
I setergrendene i Gudbrandsdal ble det mange elver som listet seg østover heiene ved natt og ved dag for å finne den store, sterke og vakre. Vi har hørt om Folla. Hovda, Åsta, Atna og Imsa listet seg samme veien. Til sist lister Lågen seg gjennom Mjøsa og Vorma og ble formælet til Glomma ved Årnes. Og her ble de to største elvene vi har, til ett, og gikk sammen til havet.
Det er trolig at folk som kom for å bygge og bo her, kom opp fra kysten, slo seg ned og ble døl. De fleste er langskaller med skarpe åsyn, høgreiste, seige og verdige, en ekte nordisk rase, som fant trygge kår her.
Men ikke alle ble støypt i samme form her heller. Valdrisen er litt lavere, mørkere og kvikkere enn dølen ellers, hvor han enn har det ifra. Kanskje var det vestlendinger som kom med det over Filefjell. Der var det ikke så langt over til Sogn. Og en gang i tida hørte Valdres først til Bjørgvin og så til Stavanger bispedømme.
Det er mulig at folket i Nord-Østerdal kom fra Trøndelag, og kanskje kom de helt sørover til Alvdal og Tylldalen. I den katolske tid hørte disse bygdene til Nidaros bispedømme.
Tryslingene er noe for seg sjøl. De er mindre enn de andre, tettbygde og seige. Skallen er brei og håret mørkt. Det er et innslag av finnlenderne, som kom fra Savolaks og slo seg ned øst i Trysil i slutten av det syttende århundre.
En og annen møringen fant også veien opp gjennom Romsdal, og det fins en hypotese om en større innvandring derifra. Men ett er visst, og det er at til gruvene i Kvikne, Folldal og Røros kom mang en fremmed gesell og førte nytt blod inn i slektene, da de på 1600-tallet gikk i gang med gruvedrift på flere steder. Det var også utenlandske fagfolk som kom til landet og arbeidde i glassverkene fra 1750, og flere av dem giftet seg med norske jenter, og slekten ble norsk. Men med byer var det smått, og det er helst byene som drar folket til seg, både de fremmede og bygdefolket. Så fikk folk være der de var.
Hamar ble kaupang 1050 og bispesete 1153. Som kaupang ble den ikke synderlig stor i første omgang. Det ble likere da den ble bispesete, og det varte til reformasjonen. Men da ble bispesetet lagt ned og slått sammen med Oslo og fikk navnet Akershus bispedømme. Med dette ble det slutt på Hamar for lange tider. Men i 1849 ble byen grunnlagt på ny, og femten år etter hadde byen 1600 innbyggere.
I 1827 ble Lillehammer grunnlagt med 55 innbyggere, og Gjøvik kom etter i 1865 med 438 innbyggere i det vesle bysamfunnet.
I Otta og Sel brøt de skifer og kleberstein i tusen år. Men det var ikke nok til å forandre folkesamfunnet noe videre. Her ble jamne og trygge kår med jorda og skogen. Rett nok kan Glomma gå ut over de flate markene så mang en vår. Men folk er blitt vant med det. Og ofte kan det være seigt og håpløst i vondværet å få grøda i hus, men det går. Verre var det langvarige regnet i 1779, som endte med «Stor-ofsen». Det kulminerte med stor-regn over hele Østlandet, og i de bratte liene i Gudbrandsdalen raste mange heimer ut, og mange mennesker satte livet til.
I Gudbrandsdalen har gått ras lenge etter den tid. I Baklia i Skjåk gikk ras i 1912. Der ble husene sopt vekk, og nitten mennesker kom bort.
Ellers har nok de milevide skogene tatt mang en mann. Det hendte at treet falt annerledes enn tenkt, og hoggeren mistet livet. Det hendte at kjørekaren kom under tømmerlasset, og at fløyteren gikk under med tømmerdungen i fossen.
Ikke alle vet hva det vil si å ta om økseskaftet for å leve. Det ble det harde slitet, som gjorde så mang en mann sterk og seig. Men natta i tømmerkoia var ofte verre enn slitet om dagen. I skogen kunne mannen arbeide seg varm. Men det var verre om natta, når kulda trakk inn mellom de fleste stokkene i koieveggen. Da var det vanskelig å bli varm. Likevel holdt de ut år etter år og slekt etter slekt uten å håpe på det store lodd, som ventet neste dag, slik som fiskeren. Her var det bare det seige slitet som familien måtte leve på. Enten det var heimen som raste ut, eller det var skogen og fossen som tok forsørgeren, så førte de som var igjen, kampen videre for den nye slekt, og fram til lysere kår i arbeidet med jorda og skogen.
Med folkemengda er det slik : Hedmark fylke har 173 122 mennesker. Av disse bor 11 505 på Hamar. 2 158 i Kongsvinger. Oppland fylke har 160 288. Av disse bor 6 611 på Lillehammer og 6 083 på Gjøvik. (Alle tall pr. 1. des. 1950).
Men i den tid Dale-Gudbrand og sønnene hans satte navnet sitt på Gudbrandsdalen, fans der knapt tiende-parten så mange. Da var skogene enda større enn nå. Det var lenger mellom grendene, og mindre med folk i hver grend. Men det var i de dager den første gnist av kristenliv kom til Opplandene.