I.
Når bjørken står der gullgul, og ospen rød som blod og lyngen har tatt høstens skire farve,
når vestavind har gitt sig og villig gått til ro, og sneen blakrer perlehvit i “Skarvet”,
når elva bare singler i faret smått og godt, og tjernet ligger blåsvart under mosen, –
– da er det, det kan reise sig som en skoddedott av skapnad som et menneske i osen.
—————-
Og det er bygdekallen, han gamle “Rjupe-Lars”, da stanser han og skotter ned mot vannet,
så snur han sig og mumler og ser sig sky tilbars, og bikkja gjør og hiver sig i bandet :
“Nei, gi dig nå da, Burmann ! Han får du aldri fatt. Dei segjer, og det er nok i sin orden,
ved Larsokleite er det, den karen der går att og syner sig i Rondefjellet – lorden.“
————-
Selv har jeg aldri møtt ham, men hvor jeg går og står, på fly og bre i Rondefjellets øde,
der er hans ånd tilstede, der er det som det slår et åndepust imot mig fra den døde.
Det er nok i sin orden. Javisst går han igjen i viddens sus, i fjellets mørke velde.
Og lordens sære lagnad, jeg kjenner litt til den, og hvad jeg vet, det skal jeg nu fortelle:
II.
Når villgåsplogen ruste i nattens mulm mot nord, og folk så op og lydde etter trekket,
da lå den seilklar jakten, og lorden steg ombord og stod der yr og skjemtefull på dekket.
Og når den steg av havet, de nakne norske kyst med solgull over vinterhvite toppe,
da svinget han sydvesten og sang av hjertens lyst omkapp med villgås-snadderet deroppe.
—————–
Han hadde stått som fjetret på Cheops fjell av sten, og flakket om med ørkenens nomader,
men ofret hele stasen for viddens ville ren og Rondefjellets mørkeblåe rader.
Han hadde sett Neapel og Capris skjønne ø og Etna sette hodet frem av skyen,
men enda – enda var det ei der han vilde dø, men oppe under Styggehø – på flyen.
————–
Så fôr han efter dalen med hest og kariol og nikket rundt til rik og fattig, lorden,
og Ola skyssgutt hilste og lyste som en sol: “Nå kjem’n, gut, og nå er alt i orden !”
Men efter kariolen det skranglet frem et lass med kasser og med kofferter og kister.
Der hadde lordens tjener sin høit betrodde plass og kjente sig som Engelands minister.
————
Den første svære kasse var lordens øiesten – og full av alt hvad jakt og fiske trenger,
av bøsser og patroner til rype og til ren og hov og vekt og kastesluk og stenger.
Men øverst i den annen lå Shakespeare og Rousseau og Byron, Aristoteles og Dante,
men dypt på kistebunnen en bibel, slitt og grå, med påskrift : “Fra din kjære gamle tante.“
———–
Men på den tredje stod det : “Forsiktig ! Det er glass !” på kryss og tvers med store blå bokstaver.
Og der i kurv og buttler lå edel vin en masse, og whiskey-glass med kjempestore maver.
Men mr. Jon som ellers var spøkefull og glad, så alltid traurig bort på den og sukket,
og spurte man nysgjerrig om hvad han sukket av, da så han vekk, og leppene var lukket.
———-
Men siste dag før lorden for alvor stakk til fjells, da tok han inn til bygdens prest og klokker.
Der spøkte han med barna, åt rømmegrøt til kvelds og lo av sine rare norske brokker.
Så steg han opp i kjerra, og lordens ansikt skjen, og presten stod og vinket utpå trammen :
“Good fishing, lord, og plenty av store gilde ren !” Og lorden sa: “Gud signe allesammen!”
III.
Høit oppe under Gråhø og klemt av bre og ur fikk lorden reist sitt frie ørnerede,
og over hyttetaket hang fjellet som en mur og la sig ut og trygget det for skredet.
Det het sig at det fantes en skarve geitesti, men ingen uten geita våget skinnet,
og den som søkte lorden, gikk gladelig forbi og ante ei hvor hytta var å finne.
———-
Fra breens dype kjeller sprang bekken yr og vill – og slengte seg i uren så det braket,
og vinterhvit og vakker satt steggen i april og solte sig og skratta oppå taket.
Men nedenfor i dypet lå vidda nær og fjern i vintersol og perlemor og skodde
med nakne svarte rabber og isbelagte tjern og bjerkasnar fra odde og til odde.
———–
Varm sommerdag i juni : En himmel uten sky. – Rask kommer lorden ut fra morgenbadet.
Han hilser Jon og roper : “Nu er jeg født påny, som skrevet står på biblens gamle blade. –
Ja, breens klare vande og fjellets “Helligånd” de kan nok både frelse og forvandle. –
Nu drar jeg ut til elven, forløst fra alle bånd. Nu “vaker” fisken, Jon. Nu må jeg handle”.
———
“Mylord”, sa Jon alvorlig, “jeg ønsker eder hell. – Jeg er jo kun en ringe gammel tjener,
men tilgi at jeg sier min mening likevel : Det er ei dette bibelordet mener.
Det er nok ikke vandet som ut av breen går og fjellets ånd, som dette ordet gjelder.
Tilgi min frie tale. En heldig dag, mylord ! – og mange store, prektige foreller”. –
———-
Så satt han der den gamle og så mismodig ut. Han hadde slitt og stridd, men fåfengt var det.
Han hadde lovet tanten å holde trofast ut og hjelpe “hennes gutt” i nød og fare.
Og alltid når de stevnet på reis i syd og nord, og alle lordens påfunn var blitt drøftet,
da kom hun med sin bibel, og hennes siste ord var alltid : “Kjære glem nu ikke løftet”! –
———-
“Stikk biblen ned i kassen ! Den tar så liten plass, – kan hende ved Guds hjelp, at den kan verne
min kjære gutt for alle de farefulle glass og hjelpe ham derute i det fjerne”.
Men lorden smilte stadig : “Du Jon, du slue Jon ! – Bestandig ligger biblen under Dante. –
Nu har hun atter gitt dig en hemmelig misjon, myladien, min fromme, gamle tante”. –
———
Når elva helt har kostet sig fri ved Sankte Hans – og slengt den skitne sørpa inn i snaret,
når mørkegrønn og mektig i junisolens glans den velter sine skavler efter faret,
når auren står av dypet og ser sig om påny og våger sig forsiktig til å vake, –
der er det lorden står der med fiskestang og fly – av skapnad som en lang og mosgrå stake.
———
Nu står han i den øde og ville viddedrakt som lyste over ørknens karavaner,
som lå der som en hildring ved fjerde katarakt høit oppe over palmer og plataner. –
Nu står han atter fjetret for fjellets høie Gud, på flyens tjeld – ved verdens fjerne ender –
alene, ubesværet av alle menskebud, og alt som kryr på vidda, er hans venner, –
———
Ved elva flyer snipa og prater løst og fast og yer sig og undres over fyren. –
I snaret skogrer steggen av aurens iltre kast, og tranen danser frydefullt på myren. –
Nyrsgjerrig stirrer “Kvitørn” høit oppe fra sin ur med store runde briller ned på lorden,
og geita far’ og stanges, den artige filur, og mekrer glad at allting er i orden. –
———
Slik går han der langs elva i sommerdagens fred som uinnskrenket konge i sitt rike,
og alt som kryr og kreker på fjell og fly og bre, det vyrder ham og tar ham for sin like. –
Men ikke før har høsten satt lyng og lav i brand, så vidda futter op i lyse flammer,
så skifter også lorden, så flammer også han, og jakten går i skar og skort og hammer.
———
Så springer han på livet, så kryper han avsted i lag med bygdelosen Ola Rusten,
og huker sig og drar sig med armer og med kne – og synker bak en sten og holder pusten. –
Der ligger han og kiker og sier ei det mukk, så kreker han sig frem på alle fire.
Og Ola løfter hodet :”Å, dyredød for bukk ! – Minst firogtjuge tinder har’n i spiret !” –
———
Så synker mørkeskodda så kjukk og grå som ull som kastet på den stakkars slitne jeger. –
Da gjelder det å finne det stygge svarte hull, som bygdefolket kaller for “et læger”. –
Det ryker og det blåser fra peis og vegg og dør, der drypper inn, og whisky-lerken klunker.
På gulvet ligger Ola, og bikkja hans, “Chasseur”, den lopper sig og kvinker litt og blunker.
———
Men neste morgen skinner den klare sol igjen, og lorden setter uforsakt avgårde. –
Han stiller på en storbukk, og kula rammer den, men bare som et streifskudd gjennem låret.
Den reiser sig og faller, den sleper sig avsted, og lorden følger mørk og misfornøiet. –
Så ser den sig tilbake – og synker brutt i kne og ser sin hårde avindsmann i øiet. –
———
Og dette dype, såre, forunderlige blikk, og denne dyrets stumme, stille klage –
den rammer lordens hjerte – og kjennes som et stikk, han aldri glemmer – alle sine dage.
Der står han stolt på vidda med riflen i sin hånd i fjellets store underfulle øde,
naturens høie herre, og dog dens onde ånd, som kommer for å herje og å døde.
IV.
Oktoberstormen ruste som av en kullsvart sekk og ulte med sin helvedsdype strupe,
så “ørneredet” rystet deroppe i sin sprekk og truet med å feies utfor stupet. –
Men Jon, den gamle tjener, han stammet der han stod og vippet op og ned med stekefatet.
Men lorden lukket boken han leste i, og lo : “Laschat’ ogni speranza che entrate”!
———
Det var et lystig innfall, en spøk i lordens munn, som yr og glad han satt ved middagsbordet,
men altfor hurtig kom nok den bitre alvorsstund da spøken frøs, og det gikk troll i ordet. –
Da vinterstormen stengte for fjell og fly og fonn, og jaktens yre spenning helt var borte,
da tok hans gamle tungsinn og mismot overhånd. “Inferno” åpnet langsomt sine porte. –
———
Som høstens svarte skyer jog vilt fra ting til tind i disse tunge trøstesløse dage
så jaget såre tanker igjennom lordens sinn, dem Shakespeares kunst ei evnet å forjage.
Den gav ham ikke freden, den hisset kun hans sans og fylte ham kun redningsløst isteden
med Hamlets tvil, Macbeths forstøkte heksedans og Lears ville sjelekval på heden.
———
Da var det at han mintes den siste tunge kveld da bukken seg og så på ham i smerte. –
Det var som kulen prellet tilbake på ham selv – og traff den hårde jeger midt i hjertet. –
Da reiste han seg hurtig : Nu stod kun ett igjen å søke til sin gamle venn og trøster. –
Såsnart han grep pokalen og hurtig tømte den, da tidde alle ubekvemme røster. –
———
Men akk, hvad lorden stakkar ku altfor sildig så : Den venn han tydde til var full av renker,
en ubarmhjertig rykker, som nådeløst gikk på og la den mann han lånte til, i lenker.
Og Jon, den gamle tjener og hjertensgode venn, stod maktesløs med tårer i sitt øie :
Den samme nød og jammer, og om og om igjen den samme tunge fruktesløse møie. –
———
Og over ørneredet sank nattens dype slør, og da det led mot aller siste uken,
da stengte lorden stædig i dagevis sin dør, og maten fikk han langet inn ad luken.
Og alle dikterverker dem hivde han i fleng, selv Shakespeare, Aristoteles og Dante,
og gravet taus isteden den slitte bibel frem “Men hilsen fra “din kjære gamle tante””. –
———
Med fryd og undring leste han alt hvad skrevet står om Jahves underfulle regimente,
om Moses som han gikk der og røktet Jetros får og stanset ved en tornebusk som brente. –
Om Jahve da i stormvær på Sinai han steg, og fjellet lå i røk og lyse luer,
og hele folket bevet som aspeløv og seg som svimeslått rundt om på sten og tuer. –
——–
Han leste om Elias, som med sin kappe slo på Jordans klare sommerlyse vover,
og floden lystret villig og stanset op og stod så stødig som en mur til han var over.
Men da han nådde bredden, klædd i kamelhårsskinn, og Jahves stolte firspann kom til syne,
da steg profeten rolig i ildvognen inn – og ryktes bort i stormen og i lynet. –
———
Så leste han som fjetret Gud Herrens stolte ord til Job : “Stå op og bind om dine lender !
Hvor var du da jeg spente min sterke målesnor om land og hav til jordens fjerne ender ? –
Hvor var du da jeg åpnet for havets moderskjød så frem av jordens dunkle dyp det sprenger ? –
Og da jeg løftet hånden og truet den og bød orkanens makt : Så langt og ikke lenger ?”
———
Da reiste han sig, lorden, da skrev han med sin hånd de Jahves ord på døren i sitt kammer :
“Hvor var du da jeg løste Orions stjernebånd ? Og lysets kilder – vet du hvor de flammer ?
Bind op om dine lender ! Hvor var du vel dengang da jordens faste hjørnesten blev senket ?
Da Guds serafer jublet, og morgenstjerner sang, og syvstjernens søskenflokk blev lenket ?”
———
Så åpnet lorden døren. Det var som om hans sinn og tunge mismot lysnet op og lettet. –
Han ropte på sin tjener : “Nå, kjære Jon, kom inn ! Duk bordet, venn, og sett i fra dig brettet !
Du bad mig lese biblen, nu har jeg fulgt ditt bud og lest den bok min kjære tante sendte. –
Den Gud jeg lengtet efter, – den store sterke Gud, – ham fant jeg i det gamle testamente. –
———
Hans store makt og visdom har gjort mitt hjerte glad, jeg så ham i hans herredom og velde.
Men akk – hans tid er omme. Nu er han sovnet av – og kun hans fotspor skimter jeg i fjellet.
Jeg spurte alt og alle hvor jødeguden var. For Sfinksen lå jeg nesegrus og bukket,
han stirret ynksomt på mig, men gav mig intet svar, og Jahves stolte himmelborg er lukket. –
———
Forgjeves har jeg søkt ham i morgenrødens skinn og gransket i de store ånders lære,
forgjeves har jeg forsket og frittet ut og inn ,- nu tror jeg helst at Gud er en kimære.
Hans fotspor, ja, dem fant jeg tilfeldig her og hist, men hvor han selv befinner sig – Gud vet det, –
og derfor er det kanskje jeg søkte ham tilsist, men fant ham ei – i Acheron og Lethe.”
——–
Da så han varmt på lorden, den gamle troe Jon :”Javisst, mylord, I søkte ham forgjeves : –
Den Gud I lengtet efter, han er en mektig ånd, og fattes kan han aldri, – han må leves. –
Men skal jeg si min mening, da ber jeg Dem tilgiv : I søkte ham i stormens ville brusen,
men aldri har I søkt ham i eders eget liv, og aldri i den sakte stille susen. –
——–
I søkte ham forgjeves , I skimtet kun hans spor på fjell og fly, på ørkensand og have,
men aldri har I søkt ham på alvor i hans ord og aldri i det ringe og det lave.
Forgjeves har I søkt ham, og grunnen visst jeg vet : I søkte ham i verdensrummets øde,
men aldri har I søkt ham i Kristi kjærlighet, hos ham som gav sitt liv for slektens brøde”.
V.
Selv har jeg aldri møtt ham, men hvor jeg står og går, på fly og bre i Rondefjellets øde,
der er hans ånd til stede, der er det som det slår et åndepust imot mig fra den døde. –
Når elva bare singler i faret smått og godt, og tjernet ligger blåsvart under mosen,
da er det det kan reise sig som en skoddedott av skapnad som et menneske i osen. –
——–
Og det er bygdekallen, han gamle “Rjupe-Lars”, da stanser han og skotter ned på vandet,
så snur han sig og mumler og ser sig sky tilbars, og bikkja gjør og hiver sig i bandet. –
“Nei, gi deg nå da, Burmann ! Han får du ikkje fatt ! -Dei segjer, og det er nok i sin orden :
Ved larsokleite er det , den karen der går att og syner sig i Rondefjellet, lorden. ” –