Brevet er datert Stavanger den 22. jan. 1836 og trykt i hans bok «Opmuntring til en sand levende Tro», 1836.
Kjære søsken !
Vi må si: Herren være lovet som gav oss, da vi blev vakt til liv i Gud, den tro som i våre hjerter virker hat til synden og lengsel efter å gjøre Guds vilje. Vel er vårt hat til synden og vår lengsel efter å gjøre Guds vilje ikke så sterk og stadig som den burde være. Dog er det gode som virkes i oss ikke desto mindre en Guds gjerning. Vi erfarer at i oss selv bor intet godt og at vi ved vår egen fordervelse hindrer Guds verk i oss. Men når vi allikevel kan merke hos oss selv — hvad også må vises for andre — at vi ikke lever oss selv, det vil si efter vår onde vilje, men står imot, døder og demper den og velger å gjøre Guds vilje, så må det være Guds sønns tro ved livets ord og den Helligånds gjerning som har virket overgang fra døden til livet, fra Satans makt og til Gud.
Men hvorledes er det med oss nu? Er vår tro i tiltagende eller avtagende? Vi vet at troen skal kjennes på de frukter den bærer: kjærlighet til Gud og 13
næsten, ydmyget av hjertet, lyst til å følge i Jesu fotspor og holde Guds bud, gjøre sanne gode gjer- ninger, åndelige og legemlige, som befordrer både vår egen og andres helliggjørelse.
Kjære søsken, la oss ikke være likegyldige med å prøve oss selv, for skal vi si som sant er, da må vi tilstå at uformerket kan det skje at vi glemmer å prøve oss selv. Det behøves å gi akt på Jesu råd: «Våk og bed forat I ikke skal falle i fristelse!» (Mark. 14, 38.) Falle står det, altså må det være de opreiste Jesus mener og gir denne påminnelse. For de som lar synden herske over sig, om dem sier ikke skriften at de er opreiste (Ef. 2, 5—6), og de kan ikke sies å falle når de ligger i synden.
Jeg var i julen østover, 14 mil fra Stavanger, og fikk anledning til å tale med mange om Guds gode, velbehagelige og fullkomne vilje til alle menneskers frelse. Mangel på legemskrefter hindrer mig fra å reise meget omkring, for jeg er nu 70 år gammel. Jeg kom dog over på en ø hvor alle før var oss ukjente i det åndelige. Øen hadde mange beboere. De viste sig å være velmenende og begjærlige efter å høre Guds ord. Presten var også med i opbyggelsen, og alt var rolig. Men kort efter kom det bud fra presten at jeg skulde komme til ham, hvad jeg var villig til. Vel falt vår samtale alvorlig, dog søkte han ikke å hindre mig, men var velvillig og ønsket lykke på min reise.
Jeg gleder mig i håpet om at også I søker å opmuntre eder selv og andre til å ære vår himmelske far derved at I bærer megen frukt for ham (Joh. 15, 8). Hvad er vi vel, om vi ikke går kjærlighetens vei, så vi elsker vår næste til omvendelse og flittig benytter våre ånds- og legems gaver som midler i Guds hånd til å føre menneskene ut av synden.
Jeg kom på denne reise ganske vidt omkring og la merke til flere av de eldre som vi kjenner. Jeg fant hos dem, som hos oss, for liten flid i det gode. Dog de fleste av dem jaget efter målet, så vi visst må slutte som vi begynte, med å si: Herren være lovet!
Nylig var Davids ord (Salm. 55, 17—18) mig til megen opmuntring: «Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig. Aften, morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst». Lev vel og vær kjærlig hilset fra mange her og mig selv, som med lengsel jager efter målet.