mads wefring : haugianismen på vestlandet

I «Minder fra mit Reiseliv”. Trykt i Luthersk Kirketidende 1896—97.

Ved vår ankomst til Stavanger tok Anders Haave og jeg inn hos John Haugvaldstad, og mitt lenge nærede ønske om å stifte personlig bekjentskap med denne mann, blev nu opfylt. For mitt vedkommende var jeg dog ikke uten en viss frykt for ham. Jeg hadde nemlig hørt at han var meget streng i sin kritikk overfor yngre, omreisende legpredikanter.

Men min frykt i så henseende blev snart overvunnet. Han møtte oss med stor hjertelighet og fortrolighet. Han var i høi grad likefrem, jevn og saktmodig. Hans ytre bar ikke preg av nogen åndelig overlegen­het. Han var liten av vekst, hans ansikt hadde mer likhet med en kvinnes enn en manns, hans lange hår var delt midt over hodet. Når jeg betraktet hans fysiognomi og hans i alle henseender simple levevis og fordringsløse optreden, måtte jeg spørre : Hvad er det dog som kan gi denne mann en sådan over­veiende innflydelse at alle hans venner ser op til ham og søker hans råd i alle vanskelige anliggender, at et ord av ham gjelder som et ord fra Gud?

Og hvad er det som avtvinger dem der står utenfor hans vennekrets, en sådan aktelse at de uforbeholdent kan uttale: «Dersom nogen er en kristen, så er det Haugvaldstad»? Svaret på disse spørsmål fant jeg ikke i nogensomhelst ytre begavelse. Han var ingen folke­taler. Det vidnesbyrd han bar frem i sine opbyggelser, var visstnok hjertelig og åndet av kristelig livserfaring, men egentlig skikket til å vekke sovende syndere var det ikke. Det rette svar på spørsmålet måtte søkes og finnes i hans inderlige kjærlighet til Gud og Guds rikes utbredelse og i hans inderlige omsorg for sjelenes frelse.

Denne kjærlig­het i forbindelse med en plettfri vandel var de egen­skaper som øvde en slik tillitsvekkende innflydelse på dem han kom i berøring med, og som vant manges hjerter for ham. Dertil besad han et mer enn almindelig praktisk blikk i verdslige gjøremål. Dette kom til rik anvendelse i de mange grener av forretnin­ger, som han satte igang. Han var som bekjent far­ver og klædefabrikant og anla et ikke ubetydelig sildesalteri. Ved denne sin virksomhet vant han sig en ikke ringe formue. Med raust hånd kunde han derfor komme trengende til hjelp og gi rike gaver til hedningemisjonen og andre formål som siktet på Guds rikes utbredelse.

Det inntrykk jeg fikk av den religiøse vekkelse på Vestlandet, således som den kom mig imøte ved Haugvaldstad og hans vennekrets, kan i det hele innbefattes i ordet alvor. Selvfornektende og opofrende kjærlighet i næstens tjeneste, en ulastelig van­del og en tro fastholden ved den gamle bibelske lærdom, således som den var fortolket ved fedrene og overdradd til kirken, et våkent øie med sekteriske retninger, frykt for partiånd og flid i å bevare åndens enighet — disse trekk dannet karakteren i den religiøse bevegelse på Vestlandet, og der kan legges til i den haugeske krets i Norge.

Dog må det innrømmes at en viss seighet og fastholden ved den engang tilegnede og anerkjente sann­het kunde gå så vidt at den stilte hindringer i veien for mottageligheten for nye strømninger og beretti­gede fremtoninger, som var en følge av kirkelivets fortsatte utvikling og fremskriden fra klarhet til klarhet.

Kristi fyldestgjørelse og rettferdiggjørelsen ved troen alene inntok ikke alltid den plass som efter skriften og den lutherske kirkes bekjennelse ubestridelig tillegges dem, og dannet ikke alltid centrum for den religiøse vekkelse og virksomhet. Disse kjernesannheter blev til dels stilt noget i skyg­gen, mens hovedvekten blev lagt på omvendelse og troens frukter i en kristelig vandel.

Faren for å sette kristendommen i det ytre, i avhold fra visse laster og i opfyllelse av visse ytre former ligger på et sådant standpunkt dessverre meget nær. Ens tale, endog ens gang og hele holdning skal være særpreget av ydmyg saktmodighet. Sådan å legge vekt på det ytre påtrykker lettelig et unaturlig stempel og støt­ter den falske forestilling hos andre at kristendom­men er noget påtatt, noget selvvalgt og utvortes, noget man vil sette et merke på det kristelige liv med som ikke har sitt utspring av den hjertets ydmyghet som alltid bør beherske den troende og som Frelseren opfordrer oss til å lære av ham.

At iallfall enkelte av Vestlandets kristne på hin tid stod i fare for å sette for meget i en viss tildannet ytre opførsel, fikk jeg bevis for under mitt ophold der. Jeg hadde, uten å være mig det selv bevisst, en noget hurtig gang og rank holdning. En av vennene tok mig til side og bebreidet mig at jeg gikk som et verdens barn. Jeg spurte ham hvorledes han da vilde at jeg skulde gå.

«Se på John og ta ham til eksempel», sa han.

«Ja, jeg skal forsøke», svarte jeg.

Da jeg hadde lett for å efterligne, lyktes eksperi­mentet så godt at vedkommende, som var blitt opmerksom på det, sa at jeg gjorde for meget av det.

«For nu går du aldeles som John», sa han.

Så anviste han mig min reisekamerat, Anders Haave som modell. Å efterligne ham i hans gang falt mig enda lettere. Det hele endte med at vedkom­mende anmodet mig om å gå således som det falt naturlig for mig. Jeg bemerket at dette råd ube­stridelig var det rette. Dette hadde jeg hittil fulgt og aktet fremdeles å følge det.

Av disse og lignende foreteelser, som undertiden kunde komme til syne, fikk man unektelig det inn­trykk at det blev lagt altfor stor vekt på det ytre og at det naturlige ikke alltid kom til sin rett. Men å slutte herav at vekkelsen i dens rot og kjerne skulde være beheftet med fariseisme og mer bestå i ytre formvesen enn i hjertets tilegnelse av levende kri­stentro, vilde være aldeles uriktig og misvisende. Den hele åndelige atmosfære som kristenlivet trådte frem og fikk sitt preg i, vidnet om det stikk mot­satte. Det var hjertets og viljens omskapelse fra grunnen av som man la hovedvekten på såvel i lære som i liv.

Det var ikke fariseerens hovmodige rop: «Jeg takker dig Gud at jeg ikke er som andre men­nesker», nei, det var tolderens ydmyge sinnelag- «Gud vær mig synder nådig», som var det kristelige livs understrøm såvel i vekkelsens begynnelse som i dens videre utvikling og fortsettelse. Og det var kjærligheten til Gud og næsten som frukt av den syndsforlatende nåde, der var sjelen i den religiøse virksomhet for ytre og indre misjon.

På det materielle område stod haugianerne heller ikke tilbake, men viste sig som foregangsmenn. Uaktet det ene fornødne var deres dypeste og alt­omfattende interesse, blev de dog bevart fra den ensidighet som stiller det jordiske og materielle i motsetningsforhold som uforenlig med det åndelige og evige.

De betraktet ikke det jordiske som formål i og for sig, men som middel til opnåelse av høiere formål. De så det jordiske kall som hellig, fordi Gud hadde gitt dem det og fordi det efter Guds vilje skulde tjene som opdragende og utviklende moment for kristen­livet, hvorigjennem troen skulde øves og dens fruk­ter legges for dagen i en rettskaffen og redelig vandel overfor medmennesker.