gisle johnson – presentert av H. Koht

fra boken «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter» – under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

Forfattet av Jon Mannsåker.

Fra s. 52 – 58 :

Han blev ved sin død kalt «en norsk kirkefader». Og der var ved hans person og livsgjerning adskillig som kunde gjøre ham berettiget til en sådan titel. I hvert fall føltes det ikke som en overdrivelse den gang. Omtrent hele Norges presteskap var jo hans ærbødige elever. Og det kristne legfolk hadde på sin side ikke mindre å takke for. Fra øverst til nederst i kirken så man derfor i ham det høieste tre i skogen. Og eftertiden er blitt stående ved at han i hvert fall er en av de betydeligste personligheter den norske kirke har fostret.

Gisle Johnson var av islandsk ætt. Bestefaren blev prest i Norge, faren var ingeniørofficer og siden kanal- og havnedirek­tør. Selv blev han født på Halden, men tilbragte det meste av sin barndom og første ungdom i Kristiansand. Her blev han satt inn på byens katedralskole og kom derved under inn­flytelse av en mann som er blitt berømt både for sin teologiske lærdom og for sin store beskjedenhet, nemlig bibeloversetteren adjunkt Christian Thistedahl (1813—76).

Thistedahl tok sig av den begavede og stillferdige gutt med stor omhu. Lærer og elev var øiensynlig beslektede naturer som tiltrakk hinannen. De blev venner for livet. Heldigere kunde den vordende teolog ikke ha vært. Ti han blev på den allerkyndigste måte ført inn i forgården av den videnskap han senere kom til å dyrke, og mottok dessuten uutslettelige inntrykk av en fint dannet kristelig personlighet. Der er neppe tvil om at Thistedahl er den person som har hatt mest å si for Johnson; åndelige utvikling, både med hensyn til karakterdannelse, in­tellektuell modning og religiøs grunnanskuelse.

Efter en glimrende studenteksamen i 17-årsalderen kastet han sig over teologien og tok teologisk embedseksamen med utmer­kelse 1845. Året efter reiste han med offentlig stipendium til Tyskland for å fortsette sine studier.

Gisle Johnson var da en mann som allerede hadde sine prin­sipper i orden. Han hadde ikke sloppet igjennem sitt studium uten kamp. Men derved var han også blitt klar over sig selv og sitt personlige gudsforhold og kunde med manns modenhet si på hvem han trodde. I teologisk henseende var han den strengt rettroende lutheraner. Det var da ganske naturlig at han under sitt ophold i Tyskland særlig søkte å komme i forbindelse med menn som professorene Hengstenberg i Berlin, Harlesz i Leip­zig, Thomasius og von Hofmann i Erlangen, d. v. s. datidens mest berømte forkjempere for ren luthersk rettroenhet. Og han har av disse menn sikkert mottatt sterke impulser til fort­satt arbeide og utvikling i den av Thistedahl givne retning.

Han kom hjem igjen efter et års forløp og blev utnevnt til lektor i teologi 1849. I 1860 rykket han op til professor, og denne stilling beholdt han til sin død. Hans arbeide blandt den studerende ungdom kom således til å strekke sig over næsten et halvt århundre.

I Leipzig vakte Johnson professor Harlesz’s opmerksomhet ved et par teologiske avhandlinger over opgitte emner. Harlesz skal adskillige år senere ha sagt, at «det var forbausende med hvilken skarpsindighet Johnson forstod å løse problemene, hvilken sjelden evne han hadde til å gå inn i spørsmålene og finne utveier til deres besvarelse og klargjørelse, hvor veiene for in­dre syntes stengt».

Denne karakteristikk rammer noe av det mest centrale i Gisle Johnsons begavelse. Han var, som det blev sagt, mannen med det «utmerkede hode», «med den gjennemtrengende klare forstand», «en logikkens mester», som for­mådde å sønderlemme de enkelte problemer og bygge op et teologisk system som fremfor alt utmerket sig ved gjennemført klarhet og orden. Det var ikke minst denne evne som gjorde kam til en nærsagt forgudet universitetslærer.

Gisle Johnson er den første norske teolog som virkelig har maktet å fremstille troslæren efter et eget, selvstendig system.

Han tok — i overensstemmelse med Schleiermacher — sitt utgangspunkt i «den personlige trosbevissthet». Han hevdet at kristendommen ikke er en lære som kan bevises enten ut fra åpenbaringen eller fornuften, men er en ved Kristus bestemt og faktisk foreliggende livskjensgjerning. Troslæren blir da «vesentlig den troendes videnskapelige selverkjennelse», ikke blott en lære om troen, men en lære i og av troen. Johnsons sterke fremhevelse av kristendommens subjektive side kommer allerklarest til uttrykk deri, at han — hvad ingen før ham hadde gjort — tar troens vesen op til behandling i en selvsten­dig hoveddel i sitt system (pistikken). Annen hoveddel handler da om troens innhold (dogmatikken). Tredje handler om troens liv (etikken).

Nu er det klart at man ved å fremheve så sterkt troens sub­jektive side lett kan komme til å kaste skygge over Bibelen og kirkens bekjennelse. Men dette undgikk Johnson ved å frem­heve at «den personlige trosbevissthet ifølge sin egen art viser ut over sig selv, hen til utenfor liggende og av den uavhengige erkjennelseskilder». Og disse er da nettop den kristne kirkes bekjennelse og den hellige skrift. Herved tilfredsstillet han skriftteologenes og pietistenes krav om «urokkelige normer». — Sitt system styrket han ytterligere ved å gi det et underlag av dogmehistorie, et fag som hadde vært ukjent ved vårt univer­sitet før Johnsons tid.

Gisle Johnsons forelesninger virket ganske overveldende på den skare av studenter som fra år til år samledes om hans kate­ter. Skarpsindighet, klarhet, solid bibelkunnskap, historisk blikk, bekjennelsestroskap, fremskritt, religiøs glød og ydmyk­het, — alt dette fant man hos ham; og hvad mer kunde man forlange? — Det blev snart et høilydt krav, at hans dogmatiske system måtte bli utgitt i trykken. Caspari mente at «det vilde vekke overordentlig opsikt i hele den lutherske kirke og med ett slag stille sin forfatter i første rekke av tidens fremragende teologer».

Det er betegnende for Johnsons selvkritikk og beskjedenhet at en sådan utgave aldri kom. Kun et «Grundrids af den syste­matiske teologi, til brug ved forelæsninger» lot han endelig tryk­ke 1878, og da — anonymt. Hans «Forelæsninger over den kristelige etik» og hans «Forelæsninger over dogmehistorien» blev utgitt efter hans død.

Hvad han forøvrig har skrevet er — med undtagelse av hans lille bok om barnedåpen — spredt i tidsskrifter og blad, f. eks. «Theologisk Tidsskrift» (startet av Johnson, Caspari og Tønder Nissen 1858), «Luthersk Kirketidende» (grunnlagt av Johnson 1863), «Gammelt og nyt» (også utgitt av Johnson). Det er teologiske avhandlinger, foredrag, artikler. De utmer­ker sig alle ved gjennemsiktig klarhet og grundig lærdom og er ofte gjennemglødet av dyp religiøs følelse. Mange av dem er blitt til i dagens strid, men er dog alltid holdt i lidenskapsløs tone og bærer preg av saklig drøftelse.

I forbindelse med hans videnskapelige arbeide må tillike nev­nes at han i hele 16 år beskjeftiget sig med bibeloversettelse og har også her innlagt sig stor fortjeneste.

Det var imidlertid ikke blott som universitetslærer Johnson øvde sin store innflytelse. Han var tillike den ledende person­lighet i det praktiske kirkeliv. Hans navn er uløselig knyttet til den sterke vekkelse som ytret sig innen vår kirke fra tiden omkring 1850 og fremover. Han var selv med å fremkalle den. skjønt den jo var forberedt på mange vis (f. eks. ved haugianernes opbyggelser og presten Wexels’s forkynnelse) og står i for­bindelse med europeiske strømninger. Johnson var «den mand i hvem alt hvad der laa og gjæret i det kristne folk kom til bevissthet og brøt frem i handling og slog ned med en saa at si uimotstaaelig magt».

Personlig var Johnson dypt grepet av Søren Kierkegaard- mektige alvor. Kierkegaards fremhevelse av «troens lidenskap og fortærende nidkjærhet som kristendommens egentlige livs­nerve tendte en ild hos den unge lektor og gjorde ham til bod- predikant. Han begynte å holde bibellesninger på forskjellige steder i Christiania, og så sig straks omgitt av en lyttende men- neskeskare fra alle samfundslag. Make til forkynnelse hadde man aldri hørt. Han talte med en så gripende inderlighet og stillferdig styrke om synd og nåde, om nødvendigheten av en sann omvendelse og et hellig liv, at det var ikke mulig for noen tilhører å slippe unda.

Han holdt lignende bibellesninger også utenfor Christiania; andre fulgte hans eksempel, og snart hadde man en bevegelse over store deler av vårt land. Den hadde dog kun delvis sin rot i Johnsons virksomhet. Samtidig med Johnson optrådte pre­sten Lammers som en nidkjær vekkelsespredikant i Skien. I Tromsø og Drammen var stor gjæring. I Stavanger hadde misjonsiveren skapt nytt liv.

Der var nu adskillig fare for at denne vekkelse skulde anta ukirkelige former. Søren Kierkegaards voldsomme angrep på den offisielle kristendom hadde hos mange gjort det spørsmål brennende, om man ikke helst burde tre ut av statskirken, kan­skje også la sig døpe om igjen. Disse spørsmål vakte stort røre, særlig i Skien, hvor Lammers 1856 nedla sitt embede og grunnet «den frie apostolisk-kristelige menighet». Johnson skrev da sin bekjente bok «Nogle ord om harnedaaben», hvorved han hin­dret vekkelsen fra a gli ut i sektvesen og ufruktbare stridigheter. Fra den stund av var Johnson legfolkets høvding og fikk som sadan sin hand med i omtrent all fri kirkelig virksomhet i vårt land. I 1864 var han med å oprette en indremisjonsforening for Christiania. Efter hans initiativ begynte «Den norske luther- stiftelse» sin virksomhet 1867. Det er det første skritt hen imot en ordnet indremisjon for hele landet. Stiftelsen gikk jo siden også over til å hete «Det norske lutherske indremisjonsselskap». En av hensiktene med «Lutherstiftelsen» var å øve kontroll med legmannsforkynnelsen, som ved konventikelplakatens ophevelse 1842 var gitt fri. Johnson hevdet at legmannsforkynnelse kun har sin berettigelse under en kirkelig «nødstilstand», og at de lege krefter bør sa vidt mulig arbeide innen sin egen menighet. Dette «nødsprinsipp» måtte Johnson til slutt opgi, og prof. Odland blev hans eftermann i den ledende stilling.

Gisle Johnson var også en av de drivende krefter i 50-årenes arbeide for kirkelige reformer. Alt på prestemålet i Bergen 1852 gjorde han sig bemerket, og det blev en stor skuffelse at statsråd Riddervold ikke tok Johnson med i kirkekommisjonen 1859. Hele reformarbeidet løp som bekjent ut i sanden. — Det kan videre nevnes at Johnson var medlem av «Kretsbesty- relsen for hedningemisjonen», av «Centralkomiteen for det norske bibelselskap», medlem av «Diakonisseanstaltens besty­relse», av «Studenterhjemmets bestyrelse» o. s. v.

Denne periode hadde meget av vårens sterke krefter i sig. Johnson stod i pakt med flere av dem og fikk derved virkelig gjort noe stort for vår kirke. Hvad man kan innvende imot ham er, at han ikke hadde tilstrekkelig bøielighet og evne til å glede sig over andre livsformer enn de som stemte med hans pietistisk farvede livsanskuelse. Dette kommer sterkest til syne i hans bitre kamp mot grundtvigianismen. At han kunde be­skylde menn som «Wexels for å «æte kirkens brød men under­grave dens mure», høres nu ganske urimelig. Men han gjorde det av nidkjærhet for det kristelige og kirkelige ideal han hadde. Det var en indre nødvendighet for ham å ta kampen op mot ikke blott Grundtvigs «kirkelige anskuelse», men imot hele det grundtvigske syn på livet. Det er Kierkegaards kristelige indi­vidualisme som reiser sig mot Grundtvigs kristelig-nasjonale samfundsinteresse. Det er kravet om det ene fornødne som rei­ser sig mot grundtvigianernes kulturglede og frihetstrang. Det er den kristelige pessimisme som reiser sig mot grundtvigianernes freidige sang om livets seirende krefter. Johnson var en mann uten poetisk sans, hadde lite av dikterisk fantasi. Det gjorde også sitt til å gjøre kløften mellem ham og grundtvigianerne dyp.

Han var allikevel en sympatisk personlighet. Han var yd­myk og spakferdig, velvillig, opofrende, nøisom. Han levde me­get regelmessig, hadde ikke sterk helse. Han stod hver dag op Id. 6, gikk en spasertur, holdt husandakt og tok så fatt på sitt arbeide. Hans hus stod åpent for venner; der kom mange fat­tige, og de fikk alltid noe både for munn og hjerte. Han hadde studenter hos sig hver annen lørdag aften, og de følte sig alltid beriket av den stille Guds fred og glede i dette hjem.