– eller som Henrik Wergeland hadde som overskrift over diktet : «til Sognepræst Hesselberg paa hans Hustrus Begravelsesdag» – hvilken var 2. august 1843.
Henrik Wergeland kjente godt Iver Hesselberg; Henriks far Nicolai Wergeland var sogneprest på Eidsvold fra 1816, mens Iver Hesselberg betjente Grue prestegjeld fra 1813. Dette, med tilleggssogn Brandval, var fram til 1855 del av Kristiania Stift og del av Øvre Romerike Provsti, til det i 1855 ble del av Solør og Odalen Provsti, som del av Hamar Stift.
På Eidsvold ble Nicolai Wergeland kalt til prost fra 1822 og ble dermed Hesselbergs nærmeste overordnede fram til Hesselberg i 1834 ble overflyttet til Aker sogn; der fungerte Hesselberg som en kjent og avholdt sogneprest frem til han ble bortkalt ved døden i 1844. Wergeland fikk sin avløsning som prost i 1841 og gikk bort på Eidsvold i 1848.
Iver Hesselbergs hustru Alette, født Preus i 1787, var 6-7 år yngre enn sin mann og gikk bort 2. august 1843; altså året før sin mann. Henrik Wergeland var født i juni 1808 og dermed en gutt da hans far og Hesselberg ble nære kolleger – også var han som 13-14-åring bevisst den tragedie ekteparet Hesselberg hadde opplevd ved kirkebrannen i Grue pinsedagen 1822 og den innvirkning dette må ha hatt på deres liv sammen som ektepar og familie; Wergeland gikk selv bort i 1845;
– her er Henrik Wergelands fine dikt dedikert til vennen Iver Hesselberg :
Minnediktet lyder som følger :
O, mann og prest ! av Gud du prøves i troens trofasthet i dag.
I kamp med død og sorg du øves. Nå teller Gud ditt hjertes slag.
La slå, men som et seiersverk ! Du seirer, for din tro er sterk.
#
I siste smil, som over kinnet, din elskede Alete gled,
imellom englen og kristinnen, forsvant den siste forskjell med.
Det er jo «dødsmysteriet», prest ? Det er – det er – du vet det best.
#
For vend du freidig tilbake – til huset, som hun har forlatt
for inn sin plass i det å ta, som over stjernene er satt.
Der venter hun på deg og dem, som sørger i sitt øde hjem.
#
Og når din egen leppe blekner med ømt farvel til dine hen
med fromme kors hun den betegner, og kysser livet fram igjen
«Alette», hvisker da din munn, så glad som i din bryllupsstund.
#
Og himmelens serafer kommer; en høytidskrans de bringer med;
et barneansikt av hver blomme vil smile frem i søte fred.
De ligner dem hun deg har bragt, og ved ditt faderhjerte lagt.