magnus brostrup landstad : presentert av knut liestøl

– fra boken : “Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter”, under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

7. OKTOBER 1802—8. OKTOBER 1880.  En av foregangsmennene i vår nasjonale nyreisning fra midten av 19de århundre var presten og dikteren Land­stad. Gjennem hele sitt lynde og lag, gjennem sin ung­doms og manndoms oplevelser og inntrykk kom han til å stå i en forunderlig samklang med nasjonale rørelser som hadde livs von og livs rett.

Han var født pa Måsøy ved Nordkapp hvor hans far var prest. Han forteller selv at han er «døpt i den nordligste kirke i ver­den». «Nordishavets bølger have sunget min vuggesang». Til sitt niende år var han i Nord-Norge. Det var hårde tider. Familien var stor, inntektene små, krig og dyrtid gjorde vanskelighetene enda større og lot de fattige prestefolk føle trykket av ensom­heten og den barske natur dobbelt verre.

I 1811 blev Landstads far forflyttet til Vinje i Telemarken, og det første år der blev hungersåret 1812. Disse triste barndomsinntrykk har, efter Landstads eget sigende, efterlatt et blivende inntrykk på hans sjel. Verden åpnet sig ikke for ham lys, fri og lokkende, men trang og knugende, og det milde religiøse i morens undervis­ning kom derved til å virke dobbelt sterkt på barnesjelen. Der utviklet sig hos ham et religiøst vemod, et tåreblandet, men fortrøstningsfullt vemod som siden fikk næring under en rekke familiesorger og sykdommer og delvis også ved hans prestegjer­ning. Det dirrer som en understreng gjennem den største del av hans diktning.

Opholdet i Telemarken kom dog snart til å gi Landstad andre, lysere inntrykk som fikk avgjørende betydning for den del av hans livsvirke som har satt de dypeste merker efter sig: hans arbeide i den nasjonale kulturs tjeneste.

I Telemarken levde Landstad fra sitt niende til sitt tyvende år, og i 1834 vendte han tilbake dit og virket som prest først i Kvitseid og siden i Seljord helt til 1848. Under sitt første ophold i Telemarken levde han sig med barnets og ungguttens mottagelighet inn i den gamle helstøpte kultur, og han fattet en dyp kjærlighet til det kvikke, poetisk begavede folkeferd. Da han senere som moden mann kom tilbake, hadde fraværet skjerpet hans sans for det eiendommelige ved Øvre Telemarkens kultur, men ikke minsket hans barndoms og ungdoms kjærlighet til den.

Han så med sorg at nu holdt det gamle på å forsvinne og at det var blitt «en overgangstid hos os i fjeldbygdene, hvor det nye brytes med det gamle, og en broket blanding kommer til syne saavel i legemets klædebon som i aandens, der er sproget, og det gjælder nu at redde, hvad der kan reddes og fortjener at opbevares av det gamle, der allerede for en stor del er fortrængt til de øverste fjeldkløfter. Under disse omstændigheter faldt den tanke mig ind, at ogsaa jeg burde række min haand til for om mulig at redde et gammelt familiesmykke ut av det brændende hus, og at mit 30aarige bekjendtskap i huset vilde sætte mig bedre istand dertil end mange andre».

Han begynte da, i slutten av 30-årene å innsamle folkeviser og sagn og fortsatte med det helt til 1848 da han flyttet til Halden. En god hjelp fikk han da prestedatteren Olea Crøger overlot ham sine rike samlinger av folkeviser til utgivelse. Hun har da også en vesentlig andel i Landstads «Norske Folkeviser» som kom ut i 1853, et statelig bind som lot en for de fleste uanet rikdom av folkediktning komme for dagen. Gjennem næsten sytti år var Landstads vise­bok uten sammenligning den største utgave av norske folkeviser. Den videnskapelige betydning som dette store verk hadde, blev i noen grad forringet ved utgivelsesmåten.

Målet i visene var ikke skrevet efter uttalen, men med en etymologiserende rettskriv­ning som gav det et gammelnorsk preg. Flere formninger av en vise var ofte støpt sammen uten at det var nærmere angitt. De sagnhistoriske og sproglige oplysninger var ofte feilaktige eller misvisende. Men så hender det også at Landstads dikterske klarsyn har latt ham øine en sammenheng som videnskapen til da ikke var blitt var, og som den først vilde avvise.

Om utgavens store nasjonale betydning kan der ikke være tvil. Den står frem­deles som et av de beste vidnesbyrd om den kulturelle sammen­heng mellem det gamle og det nye Norge, og dens rikdom på hjemlig malmfull poesi har atter og atter inspirert våre dik­tere og kunstnere. Landstad hadde visstnok sterke historiske interesser; han gjorde således store samlinger til en Telemarkens prestehistorie og samlet mange historiske oplysninger til sine «Gamle Sagn om Hjartdølerne»; men det var dog dikteren i ham og hans nordmannshug som drev ham til verket.

Visene hadde dessuten for ham noe av et barndomsminnes dragende makt. Han pekte med stolthet på den gamle ærverdige poesi som et uttrykk for den nordiske folkeånd. I sin stolthet og glede over telemålet vilde han at det skulde fremtre i en verdig form, i høitidsklær, og vise sig som den det var: en direkte ætling av gammelnorsken.

For sin sprogform fikk han da også den ros av P. A. Munch, det nasjonale arbeides høvding, at han var den første som hadde våget å iføre vårt nasjonalsprog en verdig drakt så dets skjønnhet og edelhet kunde erkjennes. Ivar Aasen hadde derimot forsøkt å få ham til å legge det nærmere op til bygdemålet. Også i sine sagngjengivelser prøvde Landstad å fremheve likhetene med det norrøne, med ættesagaene.

Landstad så ikke på folkediktningen som noe avsluttet, men som en levende kraft i folket. Han hadde derfor i sin visebok ikke bare tatt med gammelt tilfang, men han meddelte også prøver på nyere folkediktning, ikke alene nye stev, men også viser av kjente telemarkinger (f. eks. Kaffivisa)_: ja, han satte endogså inn et par viser som han selv hadde diktet. I fortalen til viseboken omtaler han de sterke poetiske momenter som lå i visene og den betydning de kunde ha for en fornyelse av et folks nasjonale litteratur. Om enn det gamle måtte forsvinne, så trodde han dog at det i sin forsvinnen vilde utøve «en foredlende innflytelse på sin seierherre».

Og for hans egen utvikling som dikter fikk arbeidet med folkediktningen meget å si. Alle­rede i sin første ungdom, mens han gikk i skole hos sin far på Vinje prestegård, begynte han å lage vers, og fra tid til annen utgav han dikt: salmer, minnekvad o.l.

I sine studenterdager var han ved et tilfelle kommet til å lese et par gamle salme­diktere, hans sans for den gamle salmediktning blev straks vakt, han begynte å studere den, å oversette og omarbeide gamle sal­mer. Over den første del av Landstads diktning er der ikke meget originalt. Man finner visstnok flere av de egenskaper som utmerker hans senere produksjon: det barnslig fromme, trohjertige, vemodsfylte. Men den dype malmfulle klang, det full-lødige hjemlige uttrykk fant han først da han hadde levd sig inn i den gamle norske folkediktning. Dens toner måtte umiddelbart fange hans øre, sammenvevet som de var med hans lyseste og beste ungdomsminner. De tilhørte det folk som han virket blandt og som han hadde så kjært.

Hans gjerning som sjele­sørger — han var alltid en ansett og avholdt prest — gav ham god anledning til å lære å kjenne hvad der rørte sig på sjelebunnen hos folket, til å forstå hvad der gikk dem til hjerte i glede og sorg — kanskje særlig i sorgen, i adskillelsens tunge timer. Han følte sig i samklang med dette folk. Han hadde som det sansen for de enkle, store følelsers betydning, for det storlinjede og ureflekterte. Og den grunntone som gikk gjen- nem dets poesi, blev også den grunntone som skulde gå gjennem det beste av hans egen diktning, gjennem de dikt som gir det mest gripende uttrykk for de dypeste rørelser i hans egen sjel, f. eks. den deilige salme «Jeg vet mig en søvn i Jesu navn» som han diktet i 1851 da sykdom og død hadde herjet i hans familie.

Men Landstad var sig også fullt bevisst at han var i samklang med folket. Han visste at «det der skal tiltale folket, maa være blomster med hjemlig duft og farve», og han fant at «de senere digtere istemme ikke i almindelighet de simple dype kraftige toner som finde gjenklang hos folket».

Da han 77 år gammel samlet sine «Sange og digte», var det også fordi han trodde den menige mann vilde ha godt av å få noe der i sprog og i innhold lå ham nærmere enn den vanlige diktning. Han efterligner flere ganger folkevisen med full bruk av dens ytre apparat, f. eks. i sin diktcyklus «Neslands Kirke».

Hos Landstad blev det folkelige og nasjonale dessuten et hjelpemiddel i arbeidet for folkets åndelige oplysning og især for dets religiøse vekkelse. Han var en dypt religiøs natur og vilde at det religiøse og det nasjonale skulde gå hånd i hånd ved folkets gjenreisning. Der bødes ham snart et godt høve til å slå et slag for sine meninger i denne sak. Så vel ved sine originale salmer som ved sine oversettelser av fremmede hadde Landstad vunnet ry som salmedikter, og da man skulde utgi en ny kirkesalmebok, blev hvervet overdratt ham.

Han arbeidde næsten 10 år på et utkast. Da det endelig kom i 1861, vakte det megen strid. Både med hensyn til utvalget av salmer og til behandlingen av dem rådde der noenlunde samstemmighet om bokens store fortrinn. Heller ikke det hjemlige i de dikteriske billeder i Landstads egne salmer støtte noen. Men sprogformen vakte sterk motsigelse. Landstad hadde nemlig innlatt sig på en reform av kirkesproget i norsk retning. I en bok for folket vilde han av og til nytte folkets egne ord og talemåter.

Han uttaler i sin bok «Om Salmebogen» med all ønskelig tydelighet hvad han mente å opnå ved denne bestrebelse: «Vil man, at kristendommens sandheter skal faa magt, vil man, at vort folke­liv skal utvikle sig selvstendig og i sammenhæng med Norges fortid, vil man, at oplysningen skal trænge igjennem, at lære- og læselysten skal vaakne blandt de lavere klasser, saa er fol­kets sprog en conditio sine qua non», en uundgåelig betingelse.

Det religiøse mål burde følge med i sprogets utvikling, og han mente det var ønskelig at salmeboken «gik et skridt forbi, forut, for at den ikke altfor snart skulde indhentes, omfares og bli liggende tilbake i en bakevje». Landstad kom ved denne sprog-reformasjon til å stå som en radikaler, og at nettop han skulde få et sådant ord på sig, er et merkelig tidens tegn som viste hvilke sterke motsetninger der var innen nasjonen. Det som for Landstad gjaldt for gjenreisning, foredling, gjaldt for hans mot­standere for brudd på det gamle, forkvakling, forsimpling. Og dog var der intet som var Landstads natur mer imot enn vold­somme brudd på utviklingen.

Han var en konservativ natur, fylt av pietet for det som hadde gammel hevd. Han skrev både i dikt og prosa om bevarelsen av de gamle kirker, han utstedte en harmfylt protest mot at forlikelseskommissærer skulde velges i Guds hus, han bad for Oslo gamle kirkegård. Han skrev mot thranittene, for bevarelsen av unionsflagget o. s. v. Han utviklet sig langsomt; han var lenge om å tilegne sig en mening, sen til å gi slipp på den, og aldri redd for offentlig å hevde den hel og uavkortet.

Der er over hans optreden som offentlig mann noe myndig, bestemt, uforferdet som i vesentlig grad avendrer det billede vi får av ham gjennem hans diktning hvor vi særlig vil huske ham som den gråtmilde dikter av minnekvad, den ut­merkede skildrer av idyllisk prestegårdsliv. Hans diktning alene gir ikke noe helt billede av ham; hans liv optas ikke av store dikterplaner; diktningen var nærmest en bisyssel.

Men når det gjaldt salmer, var Landstad fullt klar over sitt overlegne kjenn­skap til hvad der høvde for folket, og i salmeboken hadde han nedlagt et overordentlig stort og samvittighetsfullt arbeide. Og dette med folkesproget omfattet han «med overbevisningens styrke som en stor sak, hvor det gjælder at eie eller miste en stor skat». Men motbøren blev for sterk; han måtte på flere punkter gi efter og stryke en del av sine norskheter i den ende­lige utgave av salmeboken. Det må visstnok medgis at der var noe usikkert ved Landstads stilfølelse, så han ikke alltid skjelnet det platte uttrykk fra det verdige i folkemålet; der er flere plet­ter bade i hans verdslige og hans religiøse diktning. Men den senere sprogutvikling har gitt ham rett i hovedsaken og vist at han var i pakt med fremtiden.

Landstad oplevde at hans salmer blev sunget i to tredjedeler av landets kirker; og da han gikk av som prest, bevilget stor­tinget ham en større pensjon enn noen prest før hadde fått på grunn av hans store fortjenester av landet. Der er over hans livsverk noe merkverdig harmonisk og helstøpt. Han hørte ikke til de største diktere, han gjorde ikke noe stort arbeide i videnskapen; men han hadde en sjelden lykkelig forening av evner som kunde nyttes i hans samtid så hans verk straks kunde sette spor efter sig i nasjonens utvikling.

Hans visebok og salmebok har gjort ham kjent og kjær over det hele land, og det vil sanne sig hvad Vinje sa allerede i 1860: «Hans navn vil nok minnast».