– fra boken : “Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter”, under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.
28. OKTOBER 1799—9. JANUAR 1870.
Blandt de 25 underskrifter på det store bondeforslag fra stortinget 1833, John Neergaards forslag til formannskaps- lov, finnes også navnet «G. Gabrielsen».
Den som skjulte sig under dette navn var en ny og ukjent tingmann som ellers kalte sig 0. G. Ueland. Men før stortinget var slutt, var han en av de mest navnkjente bonderepresentanter. I en politisk brosjyre om dette storting, som slett ikke sympatiserte med bøndenes politikk, peker forfatteren på «en Eneste, hvis udmærkede parlamentariske Dygtighed mere end een Gang med Ære bestod sig imod Thingets første Mænd, der skjønt første Gang Repræsentant, med en forbausende Lethed bevægede sig under Discussionerne, og hvis elskværdige Personlighed Forfatteren aldrig vil glemme».
Alle kyndige læsere visste at denne unavngivne ene var kirkesanger Ueland fra Stavanger amt. Og fra næste storting var han uimotsagt bøndenes politiske fører, — en høvdingstilling som han beholdt til sin død.
Det som først vakte opmerksomhet for Ueland, var hans utmerkede taler i stortinget. Bøndene hadde aldri før hatt noen mann som kunde legge fram og begrunne sine meninger i en virkelig god tale. Nu fikk de en mann som hadde både formell evne og reell dyktighet til å opta en politisk debatt, — slagferdig og behendig i ordskiftet, djerv i angrep, omsiktsfull i forsvar, rik på argumenter og på utveier.
Men en blir ikke fører — holder sig iallfall ikke som fører — bare ved talegaver. Det som var Uelands storhet, — det som gav ham plass framfor og over alle eldre bondeførere, — det var at han satte et stort politisk prinsipp inn i vår historie. Han reiste det forfatningsspørsmål som blev det centrale i norsk politikk helt fram til 1884, — spørsmålet om forholdet mellem Storting og Regjering. Han innledet den store strid mellem de to statsmakter, han reiste kampen for Stortingets avgjørende innflytelse i alle saker og grunnla dermed norsk opposisjonspolitikk.
Han hadde bondens nedarvede sky for å synes radikal og stile på fullstendig omveltning av bestående forhold. Gang på gang advarte han mot å «eksperimentere med grunnloven», og han skapte det ord som siden så ofte er citert til forsvar for de konservative interesser at «det norske folk har to øiestene, det er religionen og grunnloven».
Dette skriver sig riktignok fra hans alderdom, og tyve år i forveien (i 1845) hadde han kunnet pådra sig en irettesettelse fra odelstingets presidentstol for «idelig at fremkomme med de mest extravagante forslag». Men det stemmer dog ganske godt med hans hele politikk. Han vilde gjerne holde bøndene fast sammensluttet omkring sig; men han vilde ikke danne et organisert parti. — selve ordet «parti» skremte ham.
Han krevde en regjering i samsvar med folkeviljen; men han verget sig samtidig på det ivrigste imot å ville en «majoritetsregjering». Han vilde hevde Stortingets makt ved siden av, ja, over Regjeringen; men han torde ikke la statsrådene komme med i Stortingets forhandlinger og under dets direkte påvirkning. Han vilde nok gjøre opposisjon; men han vek tilbake for å bruke politiske maktmidler til å styrte en sittende regjering. Han vilde heller lempe sig til makten enn kjempe sig til den. Derfor er det ikke underlig at «Morgenbladet» kunde kalle ham «den gamle Jesuitergeneral», og at Ibsen kunde ta ham til modell for Lundestad i «De unges forbund».
Men det var likevel en sterk konsekvens, fast sammenheng og vidt utsyn i hans politikk. Vilde han ikke alltid vedkjenne sig konsekvensene, — blev han særlig noe svekket på sine gamle dager, så hørte dog alle hans politiske handlinger og forslag nøie sammen i én stor tankegang. Han vilde gjennemføre et demokratisk samfund i Norge.
Han begynte som almindelig bondepolitiker, og han vedblev hele sitt liv å være bondepolitiker. Striden mot embedsveldet og mot borgerklassens økonomiske og sociale forrettigheter var utgangspunktet for hans politiske tenkning og gjerning, og den striden gav han aldri op. Første gang han optrådte i Stortingets forhandlinger var det for å bekjempe ophevelsen av den lavere, såkalte «norske» medisinske embedseksamen, — han vilde ikke ha lægevirksomheten monopolisert for akademikerne. Og det siste lovforslag han knyttet sitt navn til, var loven av 1869 om auksjonsvesenets frigivelse, — det var da han anklaget sine motstandere for å ville vedlikeholde og utvide den kløft som fantes mellem de forskjellige borgerklasser. Mellem disse to saker lå et langt kampliv for å sette alle samfundets klasser på like fot.
Historien om Uelands stortingsvirksomhet er historien om den hele bondepolitikk. Han var med i kampen for formannskapslovene, og han reiste mosjon om menighetsråd. Han var føreren i kampen for konventikelplakatens ophevelse som efter to sanksjonsnektelser blev drevet igjennem i 1842. Han var en hovedmann i arbeidet for jury. Han mer enn noen annen kjempet fram almindelig verneplikt i 1854. Han fikk fastslått grunnsetningen om håndverksfrihet på landet i 1839, og han arbeidde i årrekker for handelsfrihet også. Han vilde gjøre ende på embedsmennenes makt ved valg av forlikskommissærer og ved ansettelse av lensmenn, i delings- og skyldsetningsforretninger og i offentlige skjønn, og han vilde ha sakførernæringen fri for alle. Han vilde knekke embedsstanden økonomisk ved å slå ned gasjer og pensjoner, og han vilde forbedre bøndenes kår ved tollbeskyttelse og ved skattelettelser.
I disse og mange andre saker fortsatte han den politikk som bøndene hadde innvarslet alt i 1814, — fortsatte og utviklet den i alle retninger. Men han gikk videre, — gikk ut over den rene bondepolitikk og drev «storpolitikk», — vilde omdanne selve statsstyrelsen.
Han oplevde straks i 1833 at alle de lover som Stortinget hadde vedtatt som gjorde inngrep i gammel overklasse-makt, de blev nektet sanksjon av Regjeringen. Og dette var noe som gjentok sig stadig vekk, — nær sagt ikke en eneste demokratisk lovforandring lot sig gjennemføre med én gang, men måtte passere bade en og to sanksjonsnektelser. Regjeringen følte ingen plikt til å samarbeide med Stortingets flertall, den var ikke folkets representant. Den var bare det øverste ledd i statens store embedsverk, den så sin opgave i å verge om overklassens rettigheter.
Det var dette Ueland straks opdaget. Han så at skulde bøndene få sette sine samfundskrav igjennem, så måtte de gjøre ende på Regjeringens byråkratiske stilling. Stortinget måtte være enerådig over både lovgivningen og statens penger, og Regjeringen skulde følge Stortinget. Derfor var han i 1848 med å fremsette det første politiske mistillitsforslag som er reist her i landet mot en regjering; derfor krevde han skarp justis imot alle overskridelser av givne bevilgninger, og derfor ropte han til kamp mot alle vetoer. Når Regjeringen hadde nektet sanksjon på en lov, erklærte han det for Stortingets plikt, om det så galdt en mindre viktig sak, med urokkelig fasthet å oprettholde sin beslutning, og enten han fikk Stortinget med eller ikke, så var det makt i selve trusselen; gang på gang tvang han på den måten folkeviljen igjennem i store saker, — i spørsmålet om konventikelplakaten, om håndverksfrihet, om verneplikten og meget annet.
Sanksjonsnektelse ophørte å bli slik en regulær foreteelse som den før hans tid hadde vært. Stortingets makt blev mer og mer grunnfestet. Og på det siste storting hvor han møtte, hadde han den glede å være med og føre fram den reform som for alvor skulde fastsla Stortingets stilling i vårt statsliv, — innførelsen av årlige storting.
Ueland førte bondepolitikken til seier. Han var den store bondehøvding. Og likevel var det han som sprengte bondepolitikken, — splittet bondepartiet, — bragte sig selv i mindretall. Det så ut som et nederlag; men det var i virkeligheten inngangen til en ny tid i norsk politikk.
Sprengningen kom med arbeiderspørsmålene i 1851. Marcus Thranes arbeiderorganisasjon krevde respekt for sig selv og tilslutning til et nytt samfundsprogram; det var en ny klasse som trengte sig fram ved siden av bøndene. Ueland stillet eig uten nølen på arbeidernes side; han og de andre vestlandske småbønder så ingen stor forskjell på sig selv og arbeiderne.
Han var arbeidernes kandidat til regjeringssjef, og ban vilde ha dem og deres krav imøtekommende behandlet. Hovedslaget stod om den nye husmannslov, og der fremsatte Ueland et forslag som i virkeligheten vilde ha ophevet hele husmannsvesenet, — han foreslo forbud mot at husmannskontrakten skulde pålegge husmannen arbeidsplikt efter gårdeierens tilsigelse mot forut fastsatt daglønn.
Han fikk bare et lite mindretall med sig på denne radikalisme; østlandsbøndene falt fra. Og det hjalp ikke alt det han optrådte «baade som Moralist og som Mægler», — i arbeiderspørsmålene kunde han ikke holde bøndene sammen. Han bøide likevel ikke unda; han satte prinsippene over partiet. Men nettop derved gjorde han prinsippene til det avgjørende partiskille. Han spurte ikke bare efter det som var til vinning for hans egen klasse; han regnet med hele folket. Han hadde kjempet for bondepolitikken med almene demokratiske argumenter; nu krevde den demokratiske tanke et skritt ut over bondepolitikken, og Ueland fulgte.
Bøndene kløvde sig; men han slo sig sammen med demokrater fra en annen kant, og sammen med Johan Sverdrup begynte han den politikk som blev venstrepolitikk. Det er Uelands største fortjeneste at han førte bondepolitikken inn på denne nye linje som blev framtidens. Og han sviktet ikke; han talte og arbeidde for utvidelse av stemmeretten, og han hjalp Sverdrup med å skape den første liberale partiorganisasjon, — «Reformforeningen» av 1859. Hans holdning i disse spørsmål hjalp meget til å bryte vei for en jevn og rolig utvikling av vårt stats- og samfundsliv.
Bare på ett punkt formådde han ikke å følge sitt nye parti, — i unionsspprsmålet. Hverken han selv eller bøndene i det hele hadde noensinne vist noen synderlig forståelse for vår ytre nasjonale selvstendighet. De hadde hatt nok å gjøre med de indre saker, og når det galt unionsforholdet, fulgte de gjerne Jonas Anton Hielm og andre selvstendighetspolitikere som de samarbeidde med i hjemlige spørsmål. Men på egen hånd blandet de sig ikke i unionsspørsmålene. Ueland stemte imot statholderpostens ophevelse og erklærte at saken bare hadde teoretisk interesse.
Derfor lar det sig forklare at han ved kongesmiger lot sig lokke til å gå inn i unionskomitéen av 1865, og han som alltid hadde vært antiskandinav, lot sig av skandinaviske jurister overbevise om at Norges likeberettigelse i unionen krevde en nærmere sammenslutning mellem foreningslandene. Han var jo også da en gammel mann og ikke så åndskraftig som før. Heldigvis fikk han ikke opleve det knusende nederlag som hans unionsforslag led, — det nederlag som gjorde Johan Sverdrup til den fremste mann i norsk politikk. Han fikk lov å dø, mens nasjonen enda så i ham en av sine ypperste høvdinger.
Bjørnson sa i minnekvadet om ham :
Det har arbeidet lenge og stille, slekt på slekt, før sådan kraft kan sprenge århundrers vanevekt.
I sannhet — det var en tung vekt Ueland måtte sprenge for å nå fram. Han var gårdmannssønn fra Lund i Dalane, og uten skolegang måtte han selv slite sig til alle sine kunnskaper. 18 år gammel blev han omgangsskoleholder i hjembygden. Men så fikk han bedre kår da han i 1825 giftet sig til gården Ualand i Heskjestad, — det var den han tok navn efter. Senere fikk han flere gårder og blev en velstående mann. Han var kirkesanger og skoleholder i Heskjestad fra 1827 til 1852; da blev han beskikket til lensmann. Men lensmannsombudet opgav han allerede tre år efter da han ikke fikk permisjon til å sitte i den jurykommisjon Stortinget hadde nedsatt.
I hjembygden blev han brukt til alle tillitshverv som den rådde over; med undtagelse av sine lensmannsår var han ordfører i herredsstyrelsen helt fra formannskapsloven trådte i kraft og til sin død. Han blev valgt til stortingsmann for Stavanger amt så tidlig som hans alder tillot det, og siden var han amtets første representant fra det 8de til det 19de storting.
Gårdbrukeren fra Heskjestad blev en av de mektigste menn i landet. I Stortinget var han hverken president eller sekretær, ikke engang komitéformann. Det var ingen ytre stilling, bare hans egen personlighet som gav ham hans makt. Han skapte sig et bredt rum i norsk politikk og gjorde sitt navn til en pryd for norsk historie.