tilskyndede ham til denne Vandring ? Var hans Lærdom utilstrækkelig ? Han havde naaet den høieste Værdighed, som det efter den Tids og det Lands Forhold kunde falde ham ind at attraa; vilde han stige høiere ? Saa meget er klart : han maa have følt, at der endnu fattedes ham Noget, og dette Noget maa endog have staaet for ham som noget Væsentligt; thi ellers vilde han ikke have gaaet til Jesum, ikke engang om Natten.
Men hvad kan da dette Væsentlige vel have været ? Han vidste det sikkert ikke saa ganske selv. Men han maa have følt en Uro i sin Sjæl, som hans megen Viden ikke kunde stille, en underlig Længsel i sit Bryst, som denne Verdens Goder ikke kunde mætte, og denne Uro, denne Længsel har drevet ham til Jesus, om hvem han vidste, at han uden at høre til Jødernes lærde Laug drog om som en Lærer, om hvem der fortaltes, at han gjorde mægtige Gjerninger.
Rimeligviis har han ventet at faae høre af ham et eller andet nyt Bud, en eller anden ny Lærdom, som han haabede kunde gjøre hans Sind roligere; muligens har han ogsaa været forberedet paa at faa høre en alvorlig Bodsprædiken, en indtrængende Indskjærpelse af Nødvendigheden af en endnu strengere Efterlevelse af de mange Bud, han allerede kjendte; men paa hvad han fik høre, paa en saadan Tale, som den vi læse i Dagens Evangelium, paa Ord som disse : «uden Nogen bliver født paany, kan han ikke see Guds Rige», derpaa har han – det kunne vi sige med Vished – i ethvert Tilfælde været aldeles uforberedt.
Og dette, kjære Venner ! maa ikke forundre os. Vel kan Jesus med fuld Ret bebreidende spørge ham : «er Du en Israels Lærer, og veed ikke dette ?»; thi Propheterne havde dog tydeligen peget paa Nødvendigheden af en saadan fra
– 19 –