peter andreas munch : presentert av halvdan koht

– i boken : “Våre høvdinger. 70 livsskildringer med portretter”, redigert av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

15. DESEMBER 1810—25. MAI 1863.

Likevel er det med full rett at eleven i vårt folks bevissthet overskygget læreren. Med alt det nye som Keyser bringer i teori og nasjonal vilje, så blir han dog tørr og fattig — en forstandig og korrekt skolemester, en lærd av den gamle kjente type – ved siden av fylden og bredden hos P. A. Munch, hans frodige fantasi, hans uvørne framstorm mellem allslags gamle overleverte sannheter.

Keyser har gjort mange utmerkede forsk­ninger i vår gamle litteraturhistorie, stats- og rettsforfatning, kirkehistone, livsinnretning; Munch har gitt oss selve vår na­sjonale historie. Vi leser Keyser med interesse og nytte, vi be­undrer hans klarhet, hans oversikt, hans logikk; men vi varmes ikke. Munch river oss med, besetter oss med sin fyrighet, sin erobrer- og forskerglede. Når han borer sig inn i et vanskelig detaljspørsmål og drar sammen et helt arsenal av oplysninger for å greie floken, eller når han kaster sig med en hær av tunge tankerekker og lærde argumenter over en videnskapelig mot­stander, da er det som han går til fest; hvert eneste nytt ledd i bevisførelsen er som en seier, en triumf; han frydes ved sin egen tankes styrke og dristighet; han føler sig som en herre i egen gård. Hans virke blev det festlige gjennembrudd for na­sjonal selvbevissthet i Norge.

Likesom vår historie fra 1830 til 1845 uvilkårlig for tanken samler sig om Henrik Wergeland, således er Peter Andreas Munch den centrale skikkelse i alt 50-årenes rike nasjonale ar­beide. Efter hans død har ingen enkelt mann på samme måte formådd å fylle rummet som uomstridt førstemann og fører i vårt kulturliv. Bjørnson måtte kappes om rangen med Ibsen, og jevnbyrdig med dem i myndighet og tillit raget Johan Sverd­rup op.

Blandt våre videnskapelige genier har også Ivar Aasen, Ernst Sars og Sophus Bugge vært høvdinger i vår nasjonale ut­vikling, men ingen så samlende som P. A. Munch, og han er det som har brutt veien for dem alle. Det var et talende vidnesbyrd om den alt overragende autoritet han hadde vunnet, at stortinget i 1872 — efter Sverdrups forslag — næsten enstem­mig vedtok å bekoste utgitt hans samlede avhandlinger; noe til­svarende er aldri gjort for noen annen norsk videnskapsmann.

Ved hele sin gjerning var Munch Wergelands efterfølger og arvtager mer enn noen annen i sin samtid. Han følte, likesom Wergeland, sammenhengen mellem nutidens og fortidens Norge, og han tok op til løsning den opgave Wergeland hadde stillet, å knytte igjen den avslitte tråd.

Munch selv vilde ha steilet ved en slik sammenstilling. Hans eneste forhold til Wergeland, vilde han ha hevdet, var at han var med i striden mot den wergelandske «råhet» og kulturnedbrytende nasjonalisme. Han tilhørte ved fødsel og opdragelse og alle sine livsforhold en helt annen krets. Hans far var just den fine stiftsprost Edvard Munch som Wergeland tok til møn­ster for sin blodig vittige skildring av en ekte «by-pabst».

Hans lærer var hin rektor Ørn i Skien som ved siden av Welhavens lærer Lyder Sagen var en av dem som mest innflytelsesrikt vir­ket for oprettholdelsen av den gamle danske overklasse-dannelse i Norge. Hans beste ungdomsvenn var A. M. Schweigaard, den mest tungtvepnede stridsmann i kampen mot det wergelandske demokrati. Kretsens politiske beskytter Universitetets prokansler og Norges rikes statholder grev Wedel var det som skaffet ham hans professorstilling i en alder av 26 år under konkurranse med Wergelands stridsfelle L. K. Daa. Og selv hadde han en næsten barnslig glede ved alt fint som matte vekke likefram avsky hos ham for «Statsborgeren»s vadmelspolitikk.

Ikke desto mindre er det umulig å undgå å sette ham sammen med Wergeland, og just dette er det som fastslår hans historiske betydning. For Wergeland er framgangslinjen i vår nasjonale kultur, og den er det Munch har fortsatt. Hans livs kamp blev et uavlatelig og utrettelig arbeid for den «norskhet» som han selv mer enn én gang drog i leding mot.

Det var i virkeligheten ikke før enn i det samme år som Wergeland døde, i 1845, at Munch med full bevissthet og kon­sekvens samlet sig om det store emne som kom til å opta hans atten siste arbeidsrike år, og som bar ham fram til høvdingsete – utforskningen av vår nasjonale fortid i alle retninger. Det var i dette år at han for første gang holdt universitetsforelesninger om Norges geografi, saga-litteratur og historie og samme år var det han reiste sin harmfylte protest imot den danske an­masselse som vilde berøve Norge dets rettmessige najonale min­ner. Disse minner var det han fra nu av vigde sitt liv til å vinne tilbake — efter det program Wergeland hadde stillet i sin store tale til fedrenes minne ti år i forveien.

Det er underlig nok at Munch ut fra sine sociale forutset­ninger kunde komme til å ta op dette program. Men der hadde åpenbart på den tid dannet sig i Norge en åndelig atmosfære som hadde makt til å føre nasjonale gro-emner inn i samfunns­klasser som ellers helst søkte sine kulturforbmdelser på andre kanter. Selvfølgelig var der en tilknytning i romantikkens in­teresser for fortid og bonde-idyll; men hos Munch møter vi en nasjonal lidenskap som går langt ut over romantikken og som gang på gang truet med å bringe ham i motsetning til hans eget parti, hans slekt og venner.

Hans stilling som nasjonal fører var en av de besynderligste man kan tenke sig, just fordi hans program ikke svarte til hans parti. Hans videnskap gjorde ham til motstander av skandinav­ismen, og likevel stod han i forbund med skandinavene. Hans historiske instinkt drev ham til å kreve et skriftsprog bygget på ekte norsk dialekt, og likevel vendte han sine våpen ikke bare mot ethvert forsøk på å skape et norsk landsmål, men endog mot alt fornorskningsstrev.

Full samklang lar det sig aldri bringe i hans optreden; den blev en stadig svingning mellem indre trang og ytre trykk. Tin­gen var den at det var ikke høvding-lynne i ham. De veke linjer i hans fine ansikt forteller om det som hele hans liv bærer vidnesbyrd om, — at han alltid trang til å støtte sig til sterkere ven­ner. Han eide ikke kraft til å rive sig løs fra den krets forhol­dene hadde satt ham i, og derfra skriver sig den motsigelse som mer enn én gang trær fram i hans virke.

Det som gjorde P. A. Munch til fører, det var ikke viljesterk, urokkelig støhet i meninger og krav, — det var en intelligens av næsten ubegrenset mottagelighet, en forskertrang som ingen hin­dring kjente, en suveren evne til å underlegge sig de sværeste, mest mangeartede stoffmengder.

Det er noe høist merkverdig å iaktta hvorledes denne tilsyne­latende så veke karakter gjennem alle ytre påvirkninger og slingringer forstod å bevare sitt innerste vesen uberørt. Uten å la sig forstyrre, næsten uten å legge merke til forstyrrelser, holdt han ustanselig fram med sitt forskningsarbeide. Hoveritjeneste i dagspolitikk, i tidsskrift-redaksjon, i læreboks-forfatterskap syntes bare å egge ham til å utvide området for sine studier.

Han gir inntrykket av en Aladdin-skikkelse som sorgløst strør omkring sig av sine rike krefter, og de synes så uslitelige, så vi næsten ikke forstår at denne mann blev dog bare 52 år gammel. I sin videnskap behersket han alle mulige områder. Han var runegransker og grammatiker, håndskriftforsker og bygnings-arkeolog, folkevise- og eventyrkjenner, mytolog og kalendariolog, geograf og karttegner. I så godt som alle disse faggrener har han ydet noe ypperlig, ja ofte noe grunnleggende, fordi han overalt har innført og strengt fastholdt en sikker metode, som én gang for alle gjorde ende på allslags løse innfall.

Men enda var alt dette for ham bare hjelpevidenskaper som samlet sig i den centrale videnskap — historien.

«Det norske Folks Historie», som begynte å utkomme i svære hefter høsten 1851, og som med sitt 8de bind i 1863 nådde fram til året 1397, blev en begivenhet i vårt åndsliv. Intet videnskaps-verk hos oss har rukket så vidt ut i vårt folk; det blev lest i by og i bygd, det inspirerte diktere, og det satte menigmanns tan­ker i sving. Det slo fast i vår bevissthet at vi hadde en nasjonal historie. Det gav hele vår kultur ny grunn å bygge på.

Det var ingen original historisk filosofi som gjorde dette verk så merkelig. Visstnok var det en ny og original tanke som han bygde første bind på, — at Harald Hårfagres kongedøm­me betegnet en kamp for å innføre i Norge det feudale Europas rettsforfatning. Selv om denne tanke ikke har fått tilslutning hos eftertiden, så var den dog fruktbar for all senere forskning; for først derigjennem blev Norges historie gjort til en del av verdenshistorien. Og det nye syn som ligger heri, er kraftig fast­holdt gjennem alle verkets åtte digre bind.

Men ellers må det sies at Munch naivt hadde overtatt fra Keyser og fra samtidens videnskap i utlandet de ledende synsmåter for sin historieskriv­ning, — romantikkens forestilling om at folkets beste tid var i dets nasjonale uberørthet, troen på at den germanske folkeånd og samfundsskikk hadde holdt sig mest ufordervet i Norge, og de derav følgende teorier om nordmennenes innvandring fra nord (efter Gerhard Schønings lære), om eddakvedenes elde og sagaenes uforandrede overlevering.

Men likeså naivt gikk han selv på næsten alle punkter ut over disse forestillinger og teorier. Han kunde ikke la være å forske, stadig forske videre, prøve å finne ut hvorledes hver ting hadde sig. Og i sine enkelt-undersøkelser lot han sig ikke binde av sine almene teorier. Han efterviste gamle berøringer mellem nordmennene og utlandet, han pekte på vikingtids-merker i eddakvedene, han øvde kritikk på sagaene aldeles som på enkeltmenns verker, han opdaget en mengde sagndannelser i de gamle beretninger. I virkeligheten omstyrtet han derved hele den gamle opfatning av sagatidens åndsliv.

Men han var ikke mannen til å dra de store slutninger av sin forskning. Til å bygge en ny videnskapelig helhet trenges ikke bare åndens, men også karakterens evner, — en viljemakt som styrer tenkningen. Og viljen var det svakeste hos Munch.

Det som han kunde gjøre, det var å gjennemforske historien punkt for punkt, ta op spørsmål efter spørsmål til kritisk prø­velse. På den måten ryddet han sig vei gjennem en urskog av likt og fortellinger, aktstykker og minnesmerker; han sondret ut og han kombinerte, kort sagt han blev den store rydnings­mann i vår historiegranskning, hans verk blev den første utførlige videnskapelige fremstilling av norsk historie. Ja, det er den dag i dag den eneste.

Mange enkeltheter har vært tatt op gjen til ny drøftning, og i mange ting har senere forskere kom­met til nye resultater. Men ingen har prøvd å gjøre om igjen Munchs veldige rydningsarbeide; hans kritiske grunnsetninger står fremdeles ved makt, selv om kildevurderingen ofte er blitt en annen, og det er ikke mulig å studere vår gamle tid uten sta­dig å søke til Munch. Hans verk er ennu levende i vår videnskap, og det imponerer i virkeligheten sterkere og sterkere for hver gang man leser i det, ved sin dype inntrengen i det vidtløftige stoff, ved sin alltid like våkne djervhet til å reise spørs­mål og til å finne sammenheng.

Gjennem Munchs arbeide vant norsk historie videnskapelig verdighet, og ved sin forskning blev han selv høvdingen for en kulturperiode. Hans lærdoms autoritet, hans metodiske over­legenhet gav ham en maktstilling av de sjeldneste, og hans inn­flytelse lar sig spore på alle kanter. Han gav Welhaven emner til nasjonale romanser, han rettledet Landstad ved utgivelsen av folkevisene, han satte prinsippene for Ungers saga-utgaver, han påvirket Aasen ved valget av normalformer for landsmålet, — i alt nasjonalt arbeid var han en rådgiver og leder.

Han var føreren i arbeidet for å gjenerobre for oss selv vår fortid, og den nasjonale selvbevissthet som i dag lever i vårt folk, den har for en stor del sin rot i hans videnskapelige gjerning. Hvad han var som videnskapsmann skal aldri bli glemt så lenge norsk historieforkning er til.