– og gjengitt fra boken med samme tittel, Oslo 1934, Indremisjonsselskapets forlag.
I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : «Hans Nielsen Hauge og hans Samtid» og H.G. Heggtveit : «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede».
Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.
– gjengitt fra sidene 40 – 43 :
Fra nødsårene.
Jon Bleken (Blegen) og Anne Bleken (I Fåberg ved Lillehammer) hadde to sønner, hvorom senere skal fortelles, og tre døtre.
Av barnebarna er der flere som ennu lever. Enkelte av dem husker både gamle Jon og sine andre besteforeldre, og kan fortelle fra deres tid.
Et lite inntrykk av tiden 1807—1814 får vi gjennem det som en av hans sønnedøtre forteller efter sin mormor, Tonette Helgeby fra Nes. Tonette var født 1778, og altså omkring 30 år i den tiden da de «åt bork og måså».
Helgeby var en av de gårdene der i bygden som klarte sig best i dårlige somrer. Den ligger godt til, i hellingen et stykke op fra Mjøsen, så kornet blir tidlig modent der. Hertil kom at de fikk skuronnen fort unnagjort. Der hørte nemlig et lite kvernbruk lil gården, og dit pleide smålendingen i grenden komme og få malt kornet sitt om høsten. Men de betalte kvernleien med skår, og derfor kom de til Helgeby og skar, før det ennu var skjært hos dem selv.
Blev det da en lang og våt høst, så hadde de gjerne fått kornet sitt inn før regnværet kom på Helgeby.
Men også der fikk de kjenne nøden og spise barkebrødet disse årene, og en søster av Tonette døde av den sykdom som fulgte med («blodsotta»).
Tonette hadde to brødre som «låg ute», det vil si, de var utkommandert til grensevakt. Soldatenes utrustning var jo under disse omstendigheter mere enn dårlig. De blev sammenkalt i mars 1808. Men allerede 5. april skriver prins Kristian August : «Mangelen er stor såvel på korn og fetevarer som fornemmelig på furasje. Kommer der ikke snart hjelp på en eller annen måte, anser jeg Norge for tapt».
— Der kom ingen hjelp. — I august skriver han igjen til kongen :
«—– og for all ting ber jeg Deres Majestet for Guds skyld, — at vi erholder tilførsel næste måned». Den kom ikke. (Fra H. Angell : Syvaarskrigen for 17. mai.)
Man slet sig dog igjennem vinteren 1808—1809. Og om sommeren 1809 var nøden enda større. I de dager kunde folk gå milevis for å få fatt i om det så bare var nogen skjepper korn til å blande i barkemelet. Eller en soldat kunde våge livet for å få tak i to leiver flatbrød.
Da de så hadde høstet inn kornet sitt på Helgeby og fått godt mel av det, så gjaldt det jo å få sendt litt til guttene som lå ute.
Så stekte de kaku og bakte lefse, og kjørte avsted en hel kasse med mat. Men det gikk jo ikke fort å få den frem, og innen den kom så langt som til grensen, var maten blitt lodden og satt ihop av mugge.
Men de som fikk den var så glade at de gråt, og da de smakte på den, sa de : «Å, den er nok god ennå, maten på Helgeby !»
I et av nødsårene (1812 ?) var der i hele den store jordbruksbygd Nes bare tre gårder som hadde avlet spiselig korn. En av disse var Helgeby. Utover vinteren blev der da et overveldende behov for godgjørenhet fra dem som hadde litt. Der var stadig sultende folk som skulde hjelpes.
En dag mens Tonette stod og stelte til middags var der ikke mindre enn 15 stykker inne i kjøkkenet og bad om mat, bare på den korte stunden fra hun øste op grøten og til folkene kom inn og skulde spise.
En av de tre gårdene som hadde korn var Nerlien. Der var det en tjenestepike som la sig på kne og takket Gud for at hun hadde tjeneste på denne gården, så hun slapp å spise barkebrød.
Den høsten så det så rådløst ut, at mange kunde fristes til å gi det op alt sammen.
Slik var det for en yngre gårdbruker på Nes, fortalte Tonette. Han så at han ikke hadde mat for vinteren, hverken til folk eller fe. Og alt det han hadde strevet, og hvad han fremdeles kunde streve, så fantes der ingen utvei til å klare sig. Han vilde rimeligvis bli nødt til å gå fra gården.
Så gikk han inn til sin far, som var føderådsmann, og snakket om det. «Nå orke je itte mer je, far», sa han.
Sønnens motløshet må ha berørt den gamle ille, for han begynte, som det synes, noget skrapt : «Å, slit og slep, din fant du er», sa han, «så kjem Vår herre tifold me du sæv».
Han skulde altså ikke gi sig enda. Så gikk han ut i fjøset og så på besetningen sin, og han syntes det var likest å slakte den ned efter hvert, så fikk han da mat til folket. Hudene garvet han, og så satte han sig til å gjøre sko av dem og solgte (han var skomaker sjøl). På den måten tjente han såpass at han fikk kjøpt sig såkorn til våren. Slik greide han det, så han slapp å gå fra gården.
Høsten 1813 slo godt til. Om enn pengene sviktet det år, så hadde man da mat. Og med 1814 var de egentlige nødsår forbi. Men der blev sittende igjen hos ham en dyp takknemlighet for det at han var kommet igjennem den tiden. Og når han hadde vært borte og kom hjem igjen, og kom så langt at han så husene, så «stanste ’n ved grinda, tok ta sig lua, og takke Gud, før de ’n hadde så pent hematt».
(Meddelt av Tonette Helgebys datterdatter,Oline Rud, Veldre. Sigrid Svendsen i «Hamar Stiftstidende», 22. september 1932).