– flere 1800-talls forfattere har beskrevet fremveksten av rasjonalismen som idé; interessante fremstillinger av denne samfunnsretning finnes også gjemt hos betraktere og kjennere skjult i lokale skrifter spredt omkring. Slik også i et skrift om nordre Odalen, trykket som manuskript i Hedemarkens Amtstidendes Trykkeri, Kongsvinger, der følgende er nevnt :
“I tidsrummet omkring aar 1800 var rationalismen den herskende aandsretning. Den satte fornuften til øverste dommer ogsaa i troessaker. Kristus var den store læremester som utmerket sig ved sin høie visdom og sin eksemplariske retskaffenhet. Hans opgave var ingen anden end at lære menneskene dydens vei, og der var intet overnaturlig hverken ved ham selv eller ved hans gjerning. Hans østerlandske maate at tænke og tale paa hadde gjort at hans ord var blit feilagtig oversat og fortolket.
Derved hadde troen paa det underbare ved ham indsneget sig blandt de kristne, men dette var overtro som det gjaldt at utrydde, saa man fik en naturlig og fornuftig religion, passende til tiden og forholdene. Til denne opfatning sluttet hele den norske prestestand sig paa nogen faa undtagelser nær.
Det bedste middel til at utrydde “overtroen” og lære menneskene at “elske Gud og dyden” var oplysning. Derfor ivret de rationalistiske prester for skolevæsenet, oprettelse af lese- og sogneselskaper og for at utbrede alle slags nyttige borgerlige kundskaper. De tok sin opgave som et kulturarbeide, ikke mindst paa de praktiske omraader, vakte sans for renslighet, for nye arbeids- og dyrkningsmaater i jordbruket, for en bedre utnyttelse av næringskilderne o.s.v.
Disse spørsmaal tok de ofte op i sine søndagsprækener, især dersom der frembød sig en slags tilknytning til dagens tekst.
Lignelsen om saamanden kunde f.eks. gi anledning til at tale om potetesdyrkning og valg av frøkorn, og fortællingen om de 10 spædalske kunde godt brukes som utgangspunkt for en præken om nytten av at la barna vaksinere. Biskop Hansen i Kristiansand fremhævet dette sidste som et meget viktig tema, som presterne ikke maatte forsømme. Disse menighetslærere – som presterne gjerne kaldte sig – utøvet et betydningsfuldt kulturarbeide og var paa mange omraader foregangsmænd i sine menigheter. Men deres forkyndelse var for det meste en blanding av kjedsommelig moralpræk og belærelse i materielle spørsmaal. Den religiøse trang og længsel hos folket fik ingen næring. Kirkerne stod tomme. Folk sat heller hjemme og læste sine gamle andagtsbøker, som gjerne var den eneste literatur “almuesmanden” eiede i den tid“.
– se hva annet som er skrevet om dette :