– ble en særegen sak å hanskes med innenfor den offisielle kirke fra slutten av 1860-tallet, der salmedikteren Elias Blix stod sentralt; Blix (1836 – 1902) ble en kjent og kjær skikkelse ikke minst innen kirkelige miljøer, men opptrådte også på den politiske scenen som statsråd. Les mer om Elias Blix her :
Denne strids-sakens kjerne var i utgangspunktet et lite hefte med 13 salmer, utgitt på Det Norske Samlaget i 1869 og kalt “Nokre salmar, gamle og nye”; året etter, i 1870, kom det ut et nytt hefte med 27 nye salmer, samt et i 1875 inneholdende 17 videre nye. Forfatter av disse hefter var ikke oppgitt.
Men det skjedde med 1883-utgivelsen av “Nokre Salmar, andre aukade og rettade utgåve”; her stod Elias Blix som forfatter. Dermed var det klart at det var Blix som stod bak de tidligere utgivelser,
Enda senere, i 1891, utkom den større utgaven kalt “Salmar og songar“, som var en samling av originale Blix-salmer, samt enkelte oversettelser av andres salmer.
Det som skapte striden, var at salmene var utgitt på landsmål og ikke på riksmål, slik som var tilfellet med Landstads Salmebok.
Dette ble altså en større sak i kirkelige kretser, mens forfattere som Ivar Aasen og A. O. Vinje talte sterkt for Blix’ arbeid; dette pågikk helt til 1892, dermed hele 23 år etter første hefte var utgitt, innen et offentlig vedtak godkjente Blix-salmene til bruk i den offentlige gudstjeneste, om dette var ønsket av den lokale menighet;
– mer om “salme-striden” følger her :