– i boken : “Kristenliv i Romsdalen. 1809 – 1864”. Oslo 1931.
– les også :
Fra s. 235 – 242 :
Imens levet de ny vakte i Måndalen og Innfjorden sitt stille, lykkelige liv uten å ha nogen videre rede på hvilke bekymringer deres prest hadde for deres skyld. Likesom vestenværet gikk disse godt beskyttede bygdelag forbi, således gikk prestens strid med motstandsåndene også mest utenom folkets bevissthet.
Av vidnesbyrd fra de troende i den tid har vi nogen få brever bevart. De ånder av sann syndserkjennelse, tillit til Gud og lovprisning av hans ufattelige nåde, mens der mellem linjene ligger en fin og taktfull omsorg for den annens evige vel (Brever fra sekstiårene hos Hans Hjelden, Innfjorden).
De som ennu lever fra den tid og som var barn under vekkelsen, minnes sine foreldres liv og deres bønner. «Ho mor gjekk att og fram paa golva, nemnte oss paa namn og bad for os» (opplysninger fra eldre folk på stedet).
En forteller om sin far at han pleide å gå bort i smien som stod et stykke fra husene, og be til Gud. Senere når han blev for gammel til å gå så langt, når det blev koldt og vondt om vinteren, gikk han bort på stabburet over gården og lukket igjen døren. De visste så vel hvad han gikk for.
Og da han siden ikke var god for å gå dit heller, gikk han fra stuen hvor alle de andre var og ut i gangen, falt på kne ved dørstokken og bad for sig og sitt hus.
De elsket å komme sammen om Guds ord, stundet efter at presten skulde komme, og det hette stadig: «Du må snart besøke oss!» Han var da også så godt som uavlatelig på farten.
Og budskapet løp som en gledesild gjennem bygden, når det meldtes at han til en viss tid vilde innfinne sig på et eller annet sted i sognet.
Dagsregistret viser hvorledes han ved alle anledninger måtte holde samlinger hos dem (hvad der ellers ikke var almindelig i den tid).
«Tirsdag 3dje Marts. Sognebud hos den gamle Mand Ole Torstensen Hovde, samt om Aftenen gudelig Forsamling paa Skare».
«Søndag 17de Marts. Gudstjeneste i Kors. Om Aftenen samling paa Ormheim».
«Fredag 12te April. Brudevielse og Begravelse i Vold. Om Aftenen Opbyggelse i Brudehuset».
Dette har også vært et hyggelig bryllup. «Brændevin saa jeg ikke», skriver han til biskopen, «kuns Øl, og heller ikke dette i nogen Overflod, samt lidt Frugtvin. Jeg maatte være tilstede hele Dagen. Saaledes gaar det til nu —».
«Mandag 15de April. Brudevielse i Eid. Om Aftenen Opbyggelse i Brudehuset».
«Lørdag 27de April. Altergang i Vold. Om Aftenen Opbyggelsesforsamling hos Jakob Vold».
«Søndag 28de April. Gudstjeneste i Vold», o.s.v. (dagsregister for sognepresten i Grytten).
Og presten forteller, at når opbyggelsene var sluttet, var folket ikke å formå til å gå igjen, da de ofte av lengsel efter å høre ordet og i håp om at de ennu skulde få høre mere, gjerne blev sittende, dels samtalende innbyrdes og med predikantene, dels syngende salmer (Prestearkivet, Grytten).
Om virkningen av vekkelsen skriver han til biskopen at året 1860 for ovennevte Volls sogn var en sann vekkelsens tid, og sammenligner man nu tilstanden før og efter, da vil en himmelvid forskjell komme til syne, og samtlige er enige i at en stor forandring er skjedd. — Han forteller at Voll har vært det verste av Gryttens sogn, men nu, ja nu er alt ganske motsatt, og han kan med sannhet si, at dette er hans beste sogn, og at det i almindelig utbredt gudsfrykt langt overgår ethvert av de øvrige sogn. Skålgavebryllupene er nu ganske av sig selv ophørte. Brennevinsforbruket næsten aldeles avskaffet.
«Det blev helt slut med drikkar- og dansarlag», forteller de gamle. Selv de som ikke var grepet av bevegelsen, kom sig ikke til med noget slikt under den ånd som hvilte over bygden.
Biskop Grimelund skriver efter å ha omtalt banning, drikkfeldighet, o. s. v., alt dette har nu ganske forandret sig. Den gamle arbeidsomhet og tarvelighet vedvarer, men udyder er avlagte. Ståk og sjau høres sjelden, likeså tvedrakt og trette. Stillhet merkes almindelig og innbyrdes samdrektighet. Guds ord elskes, og kirken søkes flittig, likeså opbyggelsesforsam- linger, fornemmelig dog når disse holdes av presten.
Om de «falne» sier han at de vedblev siden som før å utrette sin jordiske kallsgjerning, og brøt heller ikke med sin av Gud givne stilling. De vedblev også siden som før å holde sig til landskirken med dens offentlige husholdning. Men der var den forsk jel derved, at de nu gjorde det med et annet sinn, og at de munne som, før gjerne åpnet sig til stygg og syndig, ja bespottelig tale, de blev nu fulle av bekjennelse, bønn, formaning, Guds lov og pris, og at det ville omdrev og den voldsomme ferd gav plass for ro og stillhet, sagtmodighet og mildhet. — Medhjelperne, skolelærerne og flere som må tillegges nøiest kjennskap og størst troverdighet i disse ting der på stedet, har beskrevet de sist forløpne år således : Et stille liv i Herren, rolighet og orden under forsamlingene.
Visst er det, slutter han, at de der nu kommer til Voll får et meget bedre inntrykk av befolkningen enn for en stor del før. En av bibelselskapets kolportører, der har besøkt mange egne for Bibelens utbredelse, sier at han ingen steds har funnet et mere åpent, hjertelig og kjærlig folk enn her. At en synlig forandring til det bedre er foregått i Grytten, og navnlig i Voll, derom er alle geistlige autoriteter som har avgitt embedsmessige erklæringer, også enige.
Den milde luftning av det nye liv merkes også gjennem beretternes ord. Prostiets prost skriver: Grytten var før et mindre godt sted. Men drukkenskap og slagsmål er avtaget, næsten forstummet. At den for et par år siden plutselig opstående bevegelse var overspendt, er neppe å betvile. Men som det den gang ytredes av stedets besindige lensmann : Det må nødvendig legge sig og det bedre komme til syne i mere stillhet og orden i menigheten, således har det også vist sig. Sognepresten til Grytten skriver : Man skal visst sjelden, det er i det minste min fulle overbevisning, finne en så gudelskende og gudtilbedende menighet som denne, og i besynderlighet gjelder det om den yngre slekt; ti gledelig er det i sannhet å bemerke den gode ånd som råder hos en stor del av denne, og høre den glede hvormed de omtaler Gud og hans hellige ord (Biskop Grimelund : “Om de religiøse Bevægelser i Gryten Aaret 1860” i Norsk Kirketidende nr. 28,29 og 30, 1862).
I visitasberetningen for 1862 skriver biskopen om Voll og Eid : «I Henseende til udvortes Sædelighet danner Befolkningen i disse to Sogne, samt Gryten og Kors for Tiden en ganske paafaldende merkelig og hæderlig Undtagelse i Indre Romsdals Provsti, hvis øvrige Menigheder staar overordentlig lavt i denne Henseende. — Man maatte i mine Tanker være blind for ikke at se at den Vækkelse der er gaaet gjennem disse Egne, har baaret gode Frugter» (Vekkelsen grep så dypt at den merket bygden i årtier fremover. I et tidsrum av 20 år fantes der ikke drikk i Innfjorden, og ikke uekte barn. Da der senere blev meldt ett, var faren utenbygds. Så blev der vekkelse på nytt både i 70-årene og 80-årene, stille, sund vekkelse, og de fleste blev stående da. «I min ungdom (i 80-årene)», sier en meddeler, var der i Innfjorden bare igjen ett ungt menneske her som ikke hadde gitt sig over til Gud»).
Allerede om våren 1861 hadde sogneprest Carlsen henvendt sig til prost Heltberg med bønn om snart å få avholdt en visitas i Grytten. Han mente at når forholdene der av en øvrighetsperson blev grundigen undersøkt, så vilde der for alvor bli slått en pel igjennem alt snakk om hvor ille det stod til i denne menighet. «Nogen Bisp kan der dog formentlig ikke ventes dette Aar (Biskop Darre tok avskjed i dette år, og hans eftermann, biskop Grimelund kom først utpå sommeren), og dog stunder jeg saa længselsfuldt efter at faa mottage en Visitator».
Efter å ha lest angrepet i «Løverdags-Aftenbladet» skriver han igjen til prosten og ber om en visitas. Han venter ikke at biskop Grimelund skulde kunne foreta en så lang visitasreise denne sommer — kunde det imidlertid komme til å skje, så vilde det være mig overmåte kjært, eftersom jeg venter mig gode frukter av den manns besøk — men iallfall ber han prosten snart komme og bedømme sværmeriet.
Biskop Grimelund tiltrådte i juli, og han hadde — som det sees av innberetningen til departementet — nettop tenkt å visitere i Grytten straks efter, men blev hindret av en annen reise (Biskop Grimelunds innberetning).
Prosten kunde heller ikke komme i de næst følgende måneder.
Men endelig ut på høsten hadde Carlsen den glede å bekjentgjøre prostevisitas til onsdag 23. oktober.
Ja, prosten kom, der var gudstjeneste og visitasmøte, de forskjellige saker blev behandlet, men merkelig nok ikke vekkelsen. Der er bare bemerket: «Menighedens Forhold og sædelige Tilstand erklæredes at være fremdeles god». Og prosten sees å ha lagt merke til at under hele gudstjenestens avholdelse viste sig opmerksomhet, stillhet og andakt.
Så reiste han igjen, og det som Carlsen nettop vilde hatt frem under visitasen, var ikke blitt berørt.
— Han var meget skuffet over dette. Skulde da aldri sannheten komme frem både om de vakte i Voll og om deres prest ?
Carlsen skrev endog til prosten om det, beklaget at denne sak var forbigått, og bad om at continuasjonsmøte måtte bli avholdt.
Men dette blev ikke noget av.
På en ganske annen måte skulde det komme for dagen hvordan vekkelsen i Voll egentlig hadde vært. Der kom en anledning som han ikke hadde tenkt sig, til at denne bevegelse «av en øvrighetsperson blev grundigen undersøkt».