– dette kirkelige «kapittel»/avsnitt, om det noen gang kan ansees lukket, utgjør en viktig bestanddel i den evangeliske kristenhet etter reformasjonen; i denne sammenheng taler vi ikke om selve den ortodokse kristenhet, som især i rom har sitt tyngdepunkt og kan sees adskilt fra den kristne kirke som fikk dominere vår del av verden.
Vi taler om den type “ortodoksi” som fikk å “kjempe om plass” både med den framvoksende pietistiske retning utover i det 17. århundret og gjennom hele det 18. århundret og senere med den idéretning som er blitt kjent under begrepet “rasjonalismen” og med sin begrepsmessige og reelle betydning langt inn i det 19. århundret.
Ortodoksien innen den norske og danske kirke var lenge den dominerende retning; den var toneangivende blant store deler av prestestanden langt inn i det nittende århundret, mens den i flere tiår forut måtte konkurrere med de såkalte rasjonalistiske strømninger, som især dominerte ved presteutdanningens høyborg i Sorø og i København;
– les mer om ulike sider av denne tidsalder – om personer og understrømninger :